En eldre bebrillet herremann var tiltalt. Til tross for de forbrytelser han skulle stilles til ansvar for virket ikke tiltalte helt utiltalende (Jeg beklager dette smakløse ordspillet. Men må man, så må man.) Han var plassert i et skuddsikkert glassbur, omringet av kameraer og advokater. Rettssaken ble kringkastet over hele verden.
Adolf Eichmann ble i 1960 kidnappet fra sitt hjem i Argentina av israelsk etterretning. De smuglet ham ut av landet og inn i Israel. Krigsforbryteren fra annen verdenskrig skulle bli hovedpersonen i en akt i skuespillet om staten Israels historie. Alt var lagt til rette fra høyeste hold, av statsminister og landsfader David Ben-Gurion. Men til tross for den voldsomme mengden med sakspapirer som ledsaget tiltalen, fikk ikke folk se noe monster. De blodige fakta skjult i trykksverte kom i bakgrunnen av det levende mennesket som befant seg inne i glassburet. Litt forsakt sto han der, prøvde etter beste evne å forsvare seg mot de finurlige angrepene fra landets mest drevne hjerner. Man syntes rett og slett synd på ham.
Det foregår også en rettssak i Norge for tiden, hvor gjerningsmannen har drept et betydelig antall mennesker. Mannen og handlingen har vært førstesidestoff hver eneste dag i snart et år. Rettssaken er gjenstand for en oppmerksomhet som ville henvist landssvikeroppgjøret til en notis nederst på side 12. Man har innkalt det lille landets største kapasiteter på alle områder for at de skal fortelle om sitt inntrykk av mannen.
Mannen selv smiler jovialt. Han deltar og kommenterer mer enn gjerne ekspertenes syn på ham.
Statsautoriserte menneskekjennere har snakket lenge med ham, Først sa de at han var gal, men nå er de ikke lenger like sikre. Iallfall er de uenige. Vi har nå sett og hørt så mye av ham alle sammen, at vi godt kan gjøre vår egen konklusjon. De av oss som har sett virkelig gale mennesker kan si at gal er han nok ikke.
Man er ikke gal selv om man dreper andre. I militær utdanning er det et bærende prinsipp at man skal lære å drepe. Som alminnelig vernepliktig husker jeg godt militærpresten forklarte hvordan det å drepe mennesker i krig kunne forenes med kristentro. Flesteparten av de som vender tilbake etter å ha vært i krig fortsetter med å være vanlige mennesker. Kankje litt preget, men livet går videre.
Pressen bruker det de har av personell på denne rettssaken. Opplag og seertall skal økes. Vi hører ingenting fra resten av verden Hver stein skal snus i denne saken, hvert minutt av mannens liv skal kartlegges og alle som noen gang har kommet i snakk med ham skal intervjues. Som ekstrahjelp har de endog engasjert profesjonelle komikere til å følge saken fra pressebenken og kommentere utviklingen.
Man spør seg hva alt skal være godt for. Resultatet er vel gitt(?). Man vil idømme ham en frihetsberøvelse så langt det er mulig etter norsk rett. Mens saken pågår blomstrer den tiltalte og nyter oppmerksomheten han får. Det er som om hans opptreden i rettsaken er en planlagt fortsettelse av udåden. Og han virker fordømt normal.
Mens mannen boltrer seg i domstolens manesje og medienes spotlight, hva får vi andre ut av dette?
Det kunne vært en forsikring om at noe sånt aldri skulle skje igjen. Det bærende prinsipp for ilegging av straff har vært det almennpreventive hensyn. Vil denne forestillingen avskrekke andre som kunne være tilbøyelige til å utøve en liknende handling?
Før i tiden ville det vært hevnen. Samfunnet krevde gjengjeldelse. Den andre mannen, han i glassburet, måtte faktisk forholde seg til at han kunne bli henrettet etter rettssaken. Og det ble han. Ville denne mannen handlet annerledes dersom han visste at han ville bli "Hanged, drawned and quartered" slik man gjorde for adskillig mer bagatellmessige forseelser i Elisabeth den første av Englands tid? Og ville dette vært en mer harmonisk avslutning av saken? Et endelig punktum og klar demonstrasjon av samfunnets holdning til slike handlinger?
Akk, dette var bare noen tunge tanker i en sommer drysset hen...
Og et par til. Er det noen som har regnet ut hvor mye alt dette koster? Rettsmøtene, advokatene, de sakkyndige? Hvem betaler?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar