Kunsten å vekke de døde

Det sympatiske bokforlaget "Bokforlaget" har gitt meg et eksemplar av boka "Kunsten å vekke de døde" av den chilenske forfatteren Hernan Rivera Letelier. Jeg insisterte litt på at de måtte sende akkurat denne, ettersom jeg er, om enn selvoppnevnt, latinamerikaekspert.

Ut fra det som utgis i Norge skulle en tro at de latinamerikanske forfatterne er i ferd med å dø ut. Og hvis vi tenker på det storheter som som introduserte oss for kontinentet 30-40 år tilbake stemmer det jo. Nobelprisvinnerne Octavio Paz, Pablo Neruda og Gabriel Garcia Marques har av naturlige grunner lagt ned pennen. Likeså Carlos Fuentes, Julio Cortazar og Borges. Den eneste som fortsatt holder stand er fjorårets nobelprisvinner Mario Vargas Llosa. Men det er på tide at noen fyller støvlene deres.

Av de aktuelle stemmene er det kanskje Riveras landsmann Roberto Bolaños som høres best. En personlig favoritt er cubanske Pedro Juan Gutiérrez med sine "skitne havanna-historier". Hernan Rivera Letelier var med skam melde inntil nå ukjent for denne (selvoppnevnte) latinamerikaekspert.

Det mest iøyefallende etter å bladd over de førsts sidene er at romanen ikke er oversatt av Kjell og Kari Risvik. Vant som man er med deres drevne gjenskapninger av det temperamenfulle iberiske språk, er det skummelt å måtte venne seg til å bli tatt imot av nye hender. Og som man skrider fremover i romanen ser man at oversetteren må ha hatt flust av utfordringer. Bibelske vendinger vris og vendes, kombineres med gruvesjaueres kraftuttrykk og krydres med grove og treffende personkarakteristikker. Hovedpersonen drikker "spottens bitre kalk". Et av hans sterkeste kraftuttrykk er "Ved Judas' testikler!" som han utbryter når han på en grov og plump måte blir berøvet sin skjønnhetssøvn. Oversetter Christian Rugstad har kommet uvanlig godt fra oppgaven. Måtte han få gjenskape duinsvis av bøker i årene som kommer.

Scenen der begivenhetene utspiller seg er som i så mange klassiske chilenske verk blant gruvearbeidere i elendige kår. Også vår egen innehaver av Bernardo O'Higgins-medaljen, Kjartan Fløgstad, har beveget seg i de sfærer.

Hovedpersonen er en fillefrans og forkynner, ikke ulik frelserens selv. Han oppmuntrer selv enhver antydning til sammenlikning. Av noen blir han mottatt med religiøs ekstase og av andre som en kynisk bløffmaker. Tid og sted er den chilenske Atacamaørkenen på 1940- tallet. I en gruvearbeiderlandsby i streik leter han etter sin Maria Magdalena.

Og som man kunne ha grunn til å tro; dette er en hysterisk morsom bok. Og den kan leses som en sådan.


Men kan også undre seg; hovedpersonen under navnet "Kristus fra Elqui", er han en bløffmaker, er han bare splitter pine gal eller han faktisk reinkarnasjonen av frelseren? Det synes ikke som forfatteren har tatt standpunkt til dette, selv om vi ofte får lese hovedpersonens tanker. Han er forsakende og har ingen materielle fordeler ved sitt kall. Unntaket er seksuell avholdenhet, som han beskriver som den største villfarelsen av alle og følgelig ikke praktiserer.

"På tide å stå opp, din syvsover"

Og bak humoren finner vi tragiske menneskeskjebener og skildringer av undertrykkelse og maktmisbruk. Slik det bør være i en latinamerikansk roman.

Å røpe hvorvidt Kristus fra Elqui ender opp spikret på korset i finalen, ville vært uredelig overfor forlaget. For å finne ut det, må man lese boka selv.