Anda og hammeren

På hverdager reiser Jacobsbloggeren kollektivt, som et helt vanlig menneske, før jeg ankommer det sted hvor jeg tjener mitt daglige brød. Underveis oppdaterer jeg meg på verdensituasjonen og på lokale forhold. Slik hadde det seg at jeg en dag oppdaget en liten notis i avisen at det var utgitt et norsktegnet julehefte med Donald Duck. Til hjemturen hadde jeg for første gang på mange år kjøpt et nytt julehefte.

Før jeg fortsetter vil jeg ha sagt at som gammeldonaldist burde jeg ha fått tilsendt dette heftet direkte fra forlaget. Jeg regner med at dette rettes opp ved senere anledninger.

(Dette vil selvfølgelig ikke ha noen som helst innvirkning på innholdet i denne bloggen. Jacobsbloggen er fri og ukrenkelig, uavhengig av økonomiske interesser. Gaver tas gjerne imot men dette er ingen garanti for omtale eller et hinder for at jacobsbloggen spyr edder og galle over produktet).

Dette norske Donaldheftet har fått tittelen Donald med hammeren, og henspeiler til Tor med hammeren i norrøn mytologi. Tegningene er kreditert tegneren Arild Midthun og teksten er skrevet av Knut Nærum og Tormod Løkling. Midthun og Løkling er som veteraner å regne. Nærum husker jeg som en spennende serietegner før han begynte å vie seg til viktigere ting, Som å lage fredagsunderholdning på TV.

Av omtalen å dømme er dette et veldig ambisiøst prosjekt som tar sikte på å bli en fast juleheftetradisjon. Da kommer man ikke utenom å bli målt opp mot mesteren Carl Barks arbeider (Lesere som ikke kjenner til mesteren anbefales å oppdatere seg ved å klikke på linken for forståelse av den videre framstilling).

Selve ideen om å blande inn norrøne guder i en Donald-fortelling virker litt for søkt for meg. Mesteren har riktignok gjennom årene konfrontert endene med diverse mytiske figurer, men skrittet er så vidt jeg husker aldri tatt opp på gudenivå. Tegneren Midthun har søkt å unngå stilforvirring ved å gi gudene snuter som andre bifigurer i Donald. Jeg synes Loke likner litt på Jukserud. Kanskje er det bevisst.

Mesteren laget en gang en fantastisk historie som het Donald og gullhjelmen, hvor vikingehøvdingen Olav Blåøys hjelm kom Donald i hende. Dens iboende kraft omformet ham til en eiesyk og maktglad and. Tilsvarende forhold får Donald til Tors hammer i denne historien. Dette er kanskje ment som en referanse, men det fungerer ikke. Det er vanskelig å se hva som skulle frembringe en slik karakterendring her.

Jeg synes heller ikke historien flyter like naturlig som i mesterens (h)ånd. Det kan komme av at Barks både tegnet og fortalte selv og derigjennom hadde full kontroll over flere ledd. Men det er mange eksempler på at man godt kan fordele disse oppgavene på to personer. Det forutsetter som regel et godt samarbeid mellom den som skriver og den som tegner. Her nevnes i en bakgrunnsartikkel i samme blad at Nærum og Løkling la opp arbeidet med skrivingen som en seriestafett hvor de skrev tre sider hver, som de så sendte til Midthun for illustrasjon. Da skal det litt til for å få et helhetlig resultat... Det virker for meg som de ikke har tatt jobben helt på alvor.

Selve finalen, kampen om hammeren mellom den slemme guden Loke og de gode kreftene representert ved familien Duck, har mest til felles med marvelinspirerte superheltoppgjør. De klassiske donaldhistorier har som oftest mer finurlige måter å avgjøre slike dueller på. Gjerne ved en overraskende fortolkning av situasjonen ved hjelp av den fantastiske Hakkespettboka.

Jeg synes heller ikke tegningene holder helt Midthun-nivå. Jeg har ikke fulgt med på de seriene han har lagd for Donald, men har lest mange av de tidligere arbeidene. Kan det være at kravet fra forlagene om rask produksjon har forringet resultatet?

Oppsummeringsmessig behøver ikke dette bli en årlig tradisjon for meg.

Men hvis intensjonen ikke er å tilfredsstille kravstore og gretne gammeldonaldister, men inspirere unge sjeler til leselyst og å lære mer om den gamle gudetrua, så er serien kan hende.......bra.