Er norske troll seg selv nok?

Opplever vi en renessanse for troll og folketro i Norge?

På Oslo Nye Teater går sceneversjonen av Karsten Alnæs`”Trollbyen" og på kino vises ”Trolljegeren " med Otto Jespersen som barskingen i tittelrollen.

Nåvel. Det dukker ikke opp noen virkelige troll i Alnæs' fortelling. Ordet troll er nærmest føyet til for å formidle en ”trolsk” stemning, for en innflytter som opplever storbyen som både skummel og lunefull.

I filmen om trolljegeren derimot, bør man se seg godt føre dersom man skal over ei bru på vei til setra en mørk høstkveld.

Troll står for oss som noe urnorsk. Noe som gjør oss spesielle. Og det mer enn den nordiske åsa-trua (se opp for den kommende amerikanske storfilmen ”Mighty Thor”) og vikingetida (som vi dessverre må dele med dansker og svensker). I souvenirbutikkene har vi seksjoner med trollfigurer, og det er bøker med eventyr om troll oversatt til forskjellige språk, deriblant japansk.

Det bildet vi har av norske troll i dag er fundert på eventyrene som ble innsamlet av Asbjørnsen og Moe for 150 år siden og de kunstnere som illustrerte samlingen. Fremfor alt Theodor Kittelsen. Det er hans skogtroll som pryder dette innlegget.

Heller ikke Henrik Ibsen kunne ignorere norske troll. I Peer Gynt belærer selveste Dovregubben Peer om forskjellen mellom troll og mennesker. Mennesker er seg selv mens trollene er seg selv nok!

Etter den nasjonalromantiske perioden har trollene ligget i dvale, eller holdt seg på barneværelsene. Men dette er i ferd med å endre seg. Trollene slår tilbake mot den teknologiske utviklingen. Vi har for lenge utfordret naturkreftene. Troll, som de naturvesener de er, mobiliserer nå for fullt.

For noen år siden kom det ut en albumtegneserie tegnet av Arild Midthun med navnet Troll. Dette var en humoristisk serie som etter undertegnedes mening hadde potensiale i seg til å bli en norsk ”Asterix”. Men lønnsomheten for slike utgivelser var ikke til stede her i landet. Det ble med to nummer og satsing på avisstriper med korte humoristiske poeng i stedet.

Et søk i enhetsregisteret viser at det er 123 norske firma med troll i navnet. De driver med alt fra barnehagedrift til eiendom og fiske. Et mangfold av bedrifter ønsker å utnytte trollene for synliggjøre sin virksomhet. En gang var det også et bilmerke som het ”Troll”. Men dette er definitivt utryddet.

Med denne ballasten var det ikke uten forventning jeg satte meg i kinosetet for å se den første norske helaftens spillefilmen med troll i sentrale roller. Jeg hadde lenge ventet på noe slikt. Avisoppslag om at filmen  vakte stor interesse på prøvevisninger i USA hadde også gjort inntrykk. Jeg hadde kanskje forventet at man først ville satse på ren tegnefilm, men en skrekkfilm kan også være en idé. Japanske spøkelser har tidligere gjort stor suksess. Både med den internasjonale distribusjonen av originalfilmene og med kopi-innspillningene fra Hollywood. Skulle man ikke kunne få til det samme for norske troll?.

Trolljegeren er en variasjon over den amerikanske filmen The Blair Witch Project med filmstudenter og håndholdte kameraer. Her blir det litt mer humor på bekostning av det skumle, noe som ikke er uventet med Otto Jespersen i hovedrollen. Denne bloggen har dessverre ikke terningkast. Vår vurdering må leses i selve innlegget eller mellom linjene.  Men vi slutter gjerne opp under en oppfordring til alle om å gå og se filmen! Den fortjener det. Her er traileren.