Politi og røver

Jeg har sett Heat på ny. Denne filmen, som kom i 1995 med Al Pacino som purk og Robert De Niro som skurk, fikk i sin tid gode kritikker. Jeg fant den mindre interessant med flåsete dialoger og oppstyltet plot. Jeg synes det samme i dag.

Grunnen til at jeg tok den fram er at jeg  har hørt lydboken "Politi og røver" av Kjetil Østli. (Det har blitt mye lydbøker denne sommeren. Takk til NSB og Jernbaneverket). Boka er en dokumentar som tar for seg fremveksten av Tveitagjengen på 1990-tallet og politimennene som jaktet på dem. Et av poengene til Østli er at både politimannen og forbryteren han snakker med har Heat som favorittfilm.

Den velformulerte journalisten Kjetil Østli lever seg inn i underverdenen gjennom flere dybdeintervjuer med den tidligere politispaneren Jonny Brenna og kjeltringen Martin R.Hansen. Han prøver bevisst å finne likhetstrekk mellom de to. Han spør dem ut om oppvekst, familieliv og interesser i tillegg til at han graver ut det han kan finne om deres respektive profesjonsutøvelser.

Det utarter seg en svært uformell tone de tre mellom. Østli får snart kallenavnet "den bebrillede akademikeren". Således blir det også en bok om mannsrollen. Å være tøff og ikke vise frykt er viktig for aktørene på hver sin side av loven. Brenna og Hansen går sammen om et prosjekt hvor de skal gjøre "mann" av akademikeren. Han blir deretter dratt med Brenna på Kav-maga-trening og på skyteøvelse med Hansen. Fornøyelig er beskrivelsen forfatteren gir av seg selv når sitter på med Hansen mens han demonstrerer råkjøring. Journalisten krymper seg  i setet og tviholder på brillene sine mens den tidligere banditten skravler uberørt i vei.

Samtidig er Hansen medtiltalt i Munch-saken og stevnet som vitne i NOKAS-saken. Brenna er utbrent som politimann og begynner som sakkyndig kommentator i TV2

Fra bevisføringen i Munch-saken

Av hypotesene Østli legger frem og diskuterer er den at det finnes mange likheter mellom lovbryteren og forbryterjegeren. Han finner at begge er rastløse og spenningssøkende. Dertil er de utpregede konkurransemennesker som ser det hele som et spill. Politimannen skal jakte forbryteren og forbryteren skal lure politimannen. Dette klarer Østli å sannsynliggjøre gjennom eksempler og en rekke slående sitater fra kriminologisk forskning. De er altså ikke så forskjellige, forbryteren og lovmannen.

Og det er jo det filmen Heat  ville fram til med den kjente scenen hvor Pacino og De Niro møter hverandre på en kafé og drøfter spillets gang før den avgjørende finalen.

"Finalen" i Østlis bok er ikke NOKAS-ranet, men "partyet" etter rettsaken. Advokatene og journalistene avreagerer nemlig sammen i en hemningsløs fest på sakens siste dag. Dette er de største gribbene som skor seg på denne elendige historien. Journalisten og forfatteren hiver seg utpå samtidig som disse refleksjonene summer oppe i hodet hans.

Dette har blitt en underholdende bok som gir mye til ettertanke. Bedre enn filmen.

(Jeg så et bilde av Kjetil Østli i Aftenposten i dag. Har han sluttet å bruke briller?)