Dommer Dredd

 

Denne kresne blogger har nå vært og sett superkommersiell film. Eller kanskje ikke. Når det står 3d på plakaten betyr det vel at investorene har store forventninger til inntjening på filmen. Men av og til gjør de som fanden og ikke beregner sitt publikum. I denne salen satt det i hvert fall kun et annet par. Judge Dredd var kanskje ikke innarbeidet godt nok som merkevare på forhånd. Eller han er altfor smal.

Dommeren dukket opp en eller annen gang sent på 1970-tallet. I England vel og merke, ikke USA. Tidlig på 1980-tallet var utenlandske tegneserier kun tilgjengelige i Norge gjennom Danmark. Utenom danmarksturene kom den månedlige "Runepress-katalogen" i posten, med titler fra danmark og verden forøvrig. Mange 1980-kroner ble transportert over Skagerak i bytte for aktuelle og klassiske seriestriper. Sammenliknet med andre som sløste bort pengene sine på 80-tallsmusikk var dette vel anvendt. Men Judge Dredd var den eneste britiske tittelen jeg kan erindre.



Serien var i sort-hvitt. Det var flere tegnere, men den dominerende stilen kan beskrives som  skitten-realistisk. Handlingen utspiller seg en gang i fremtiden, nærmere lokalisert til Megacity1, og med tilhørende science fiction-elementer. Dommer Dredd selv består kun av hjelm og hake. Og haka er dekket av en sur geip. Hans jobb er å være dommer.

Megacity 1 er hjemsøkt av kriminalitet. Kun dommerne står imellom den og totalt kaos. For å effektivisere utgjør "dommerne" både politi, påtalemyndighet og .. - dommer! Dommen avsies umiddelbart etter arrestasjon på åstedet. "Gatesalg uten lisens? Det blir fem år i saltgruvene. Gå og meld deg på stasjonen i morgen".  Dredd er den fremste av dommerne, kompromisløs, nådeløs, ubestikkelig og humørløs. Humoren er ikke det i godes tjeneste i Megacity 1. Den forvaltes kun av sadistiske skurker. Hadde en av seriens tegnere lagd en antydning til smilehull i dommernes fjes ville det vært fordi han sølte en smule blekk på feil sted, og ville som konsekvens straks mistet jobben.

Dette inkvisitoriske systemet ispedd en del klart fascistiske trekk er rammen for serien. Er dette et politisk standpunkt fra seriens skapere eller er det en satire? Av og til ser vi spor av satire og andre ganger er det som den søker å overbevise oss om at dette rigide systemet er det eneste som beskytter mot fullstendig oppløsning og sammenbrudd. Uten å tenke for mye på dette, bør vi nok ha klart for oss at dette er eventyr.

Den av Dommer Dredds opplevelser som står klarest for meg er føljetongen "The Night the Law died".
Forfatteren John Wagner har på finurlig vis latt seg inspirere av episoder fra romerrikets historie og gjenfortalt de i Megabyens omgivelser. En slu dommer manipulerer ut overdommeren og innsetter seg selv. Jugde Cal bærer den romerske keiser Caligulas ansiktstrekk og er like gal som ham. Og i et totalitært system følger man sin leder uansett hvor gal han er. Et unntak er Dommer Dredd som  forstår at den tidligere og hederlige overdommeren var utsatt for et komplott og må organisere et opprør i det skjulte. I omorganiseringen av styrkene utnevner Jugde Cal gullfisken sin til stedfortreder. (Vi husker jo fra historietimene at keiser Caligula utnevnte hesten sin til senator). Og nåde den som betviler Judge Fish`autoritet! Det ulmer derimot blant massene og Jugde Cal må hente inn leiesoldater for å sette pøbelen på plass. Leiesoldatene er muskuløse karer fra verdensrommet naturlig utstyrt med krokodillehoder. De er forøvrig menneskeetere og forlanger betalingen i naturalier. Etter blodbadet knasker leiesoldatene i seg Megacitys beboere med Judge Cals velsignelse. Forfallet er begynt...

Den første filmatiseringen av Judge Dredd ble gjort i 1995, før dataanimasjonen revolusjonerte superheltfilmene. Selveste Sylvester Stallone var dommer Dredd. Filmens plot er at Dredd etter et sammensvergelse blir forvist fra Megacity. Utenfor Megacitys porter er atomørkenen. De levende menneskeliknende organismer som ferdes der er mutanter og andre forviste megakriminelle. Intet sted man legger ferien til med andre ord. Jeg synes filmen har fanget seriens tone. Rednecks-mutantene er ikke å spøke med!. Men Stallone gjør desverre kardinalfeilen å ta av seg hjelmen og vise Dredds ansikt. Dette har aldri blitt gjort i serien.

I 2012-versjonen går Dredd og hans kollega, den tankelesende Judge Anderson, inn i et stort boligkompleks for å ta knekken på den kriminelle organisasjonen som styres av den tidligere prostituerte Ma-ma. Her hersker Ma-ma. Hun stenger av bygningen og utløser en dusør til den som tar kverken på dommerne. Det blir blodig i tegneseriens ånd. Filmen holder nerven i gjennom uten å overforbruke effektene. Men jeg savner de mer avanserte plotene vi finner i den originale tegneserien. Og av de to film-Dreddene må jeg si jeg liker Stallones best. 2012-utgaven har dette kunstige tredagers skjegget på hakespissen vi ser i modeller bruker i reklamefilmer. Det passer ikke helt.

For å avrunde dette innlegget burde jeg vel si noe om hva vi har å lære av Judge Dredd i dag. I stedet legger jeg ved Jugde Dredd fra 1995. Hele filmen. Fra oss i Jacobsbloggen til deg :-)