Den gode, den onde og den grusomme

Overskriften er ikke innledning på en beskrivelse av lærere jeg hadde på skolen. Heller ikke er det en gjennomgang over kvinner jeg har kjent. Selv om det selvsagt også kunne vært det. Men dette er ikke en veldig personlig eller privat blogg. Vi menn i førtiårene blogger ikke om private ting. Da skriver vi heller 6-binds romanverk og kaller det "Min Kamp". Jacobsbloggen er derimot en liten kulturblogg hvor film, litteratur, tegneserier og andre ting  kanaliseres gjennom deres ydmyke blogger og ender ut i et eller annet trivielt uttrykk.

Nå er vel ovenstående redegjørelse en avsporing, da middels filminteresserte forlengst har skjønt at det er Sergio Leones film fra 1966 dette handler om.

Forleden kveld var det nemlig en interessant film på TV som jeg hadde planlagt å nyte til fredagsflaska. Hvorfor klarte jeg da ikke å la være å slå over på en annen kanal for å se "Den gode, den onde og den grusomme" nok en gang, til tross for at jeg har sett den ti ganger tidligere? Hva er det med denne cowboyfilmen?

Litt meditasjon stimulert med litt alkohol avstedkommer en liten liste. Herav presenteres:

Jacobsbloggens 8 grunner til at "Den onde, den gode og den grusomme" er en skikkelig bra film:

• De vakre andalusiske slettene som i innspillingen foregir å være en ørken nær USAs grense til mexico. Det brede lerrettet gir inntrykk av et massivt landskap som synes uendelig. Særlig når du går til fots uten tilgang på vann.
• Eli Wallach er den grusomme. Og han nyter det.Wallach hadde flere karakterroller, blant annet i "The misfits". Men aldri har han passet bedre enn i denne rollen som skurkaktig mexikaner.
• Lee van Cleef er ond og lyder navnet "Angel Eyes". Det definitive høydepunktet i en legendarisk westernkarriere. Regissør Sergio Leones fokus på Cleefs skikkelse og karakteriske ansiktstrekk gjør dette til en stilistisk nytelse.
• Clint Eastwood. Hvis han er den gode, hvordan skal det da gå? Eastwood var allerede i satt alder da han i Leones filmer innledet en eventyrlig karriere som skuespiller, regissør og borgermester.
• Nærbildene av ansiktene. På det enorme filmlerretet ser vi plutselig rett i hvitøyet på skuespillerne. Med små variasjoner i ansiktsmusklene fortelles mye. Det er et øyeeple som hopper forskremt til siden, en munnvik antyder et smil og utmattelsens svettedråpene løper nedover pannen.
• Ennio Morricones musikkbilde som bryter fullstendig med tradisjonen for westernfilmer og forsåvidt all filmmusikk vi har hørt tidligere.
• Fritt for damer. Jeg mener ikke med det at jeg ikke setter pris på kvinnelige karakterroller eller lettkledde Bond-babes. Det er bare det at hvorfor i all verden skal alle amerikanske filmer ha en romantisk bihistorie uansett hva de handler om? (jada, jeg vet hvorfor; billettinntekter). Av og til er det greit å bare ha "guttas kveld".
• Arch Stanton. Han er død og begravet før filmen begynner, men spiller likevel en avgjørende rolle.

Så derfor har ikke andre kanaler en sjanse når noen har satt opp Leones mesterverk på programmet. Lista er nødvendigvis ikke uttømmende og det er lov å komme med tilføyelser.