Før jeg brenner ned

Jacobsbloggen funderer over ei bok av Gaute Heivoll.

Denne boka vant Brageprisen i fjor. Nå foreligger den kommet i pocket utgave slik at vanlige lønnsslaver kan kjøpe den. Det vil si oss som lang tid i etterkant av nyhetens interesse proklamerer våre meninger.

Mitt umiddelbare tanke etter å ha lest "Før jeg brenner ned" er at alle etablerte forfattere skriver om seg selv for tiden. Og de skriver særlig om forholdet til faren sin. Hvordan vil framtidens litteraturhistorikere se tilbake på denne tiden? Kommer de til å kalle den den egolitterære perioden i norsk romankunst? Eller det ødipale decennium på 2000-tallet? Det er riktignok ikke helt nytt at forfattere skriver "romaner" om seg selv. Både Knut Hamsun og Aksel Sandemose gjorde jo det samme.

Men denne boka forteller også om andre ting enn bare Heivoll og faren hans. Handlingen dreier rundt en historisk hendelse i bygda han vokste opp, om en pyroman  som etterhvert viste seg å være brannmesterens sønn. Episoden preget stedet på mange måter. Forfatteren selv vokste opp med dette, selv om han knapt var født da det fant sted.

Heivoll har en nøktern, nærmest journalistisk fortellerstil. Slikt kan fort blitt tørt og kjedelig. Beskrivelsen av dokumenterte hendelser krydres ved at Heivoll tillater seg å gå inn i hodene på de berørte og beskrive følelser og reaksjoner. Heivolls eget forhold til sin far og hans død er sidehistorien som skaper variasjon.

Jeg synes totalt sett at Gaute Heivoll har skrevet en god bok. Men jeg kan ikke fri meg helt for følelsen av at jeg har lest en lang nyhetsreportasje. Dessuten blir han i litt for alvorligste laget. Det kan likevel hende jeg leser flere av bøkene hans.