De onde kvinnene

For noe tid siden kom jeg over en artikkel i en eller annen større nettavis hvor artikkelforfatteren etterlyste kvinnelige skurker i de importerte og lettselgelige aksjonsfilmene som hjemsøker vårt land. Hun hevdet det bare var mannlige ugjerningspersoner og var meget bekymret for dette. Og hvis det er hunkjønnsmennesker på det gale laget, er de gjerne forledet. Og slik kan det ikke være i våre dager.

Og litt rett har hun kanskje i det ettersom det slett ikke burde være noen mangel på modeller fra det virkelige liv. På 70-tallet var det flere flerkjønnede terroristorgansisasjoner. De som var uheldige nok til å komme i deres vei, fortalte etterpå at kvinnene var de verste og grusomste.

Men hva skjer når den engelskspråklige filmindustrien tar utgangspunktet i to av verdenshistoriens ondeste kvinner; Margareth Thatcher og Mari Antoinette, og portretterer de som reflekterte og heroiske personer?  Eventuelle skrupler avfeies med at de var "sterke kvinner" og som sådanne utsatt for avsmak fra det patriarkalske samfunnet.  Det blir til og med påstått at Mari Antoinette ikke sa at de fattige kan spise kaker (ettersom de ikke har brød), men at dette var en uttalelse som ble tillagt henne av andre. La meg si at jeg er 100% sikker på at hun må ha sagt dette. Jeg vet av egen erfaring at det er veldig fort gjort at slike bemerkninger slipper ut uten at man helt har oversikt over hvem som fanger dem opp og bringer dem videre.

Men under slike omstendigheter er det umulig å oppdrive kvinnelige skurker.

Som i så mange andre sammenhenger må vi bort fra det engelske språkområdet for å finne noe utenfor "mainstream" og fastlåste holdninger.

Filmen jeg vil trekke fram har den spanske tittelen "Asi es la vida" (Sånn er livet) og ble laget i 2000. Jeg så den på Film fra sør-festivalen i Oslo et par år senere.

Filmen er basert  på grekeren Euripides drama "Medea" (431 fvt). Medea ble sveket av Jason som hun hadde to barn med. Han ville i stedet gifte seg med datteren av en betydningsfull person. Medea dreper deres to felles barn for å straffe Jason. Selv om kvinner flest vil mene at mannssvinet fortjente det, vil de de likevel si at dette er å gå litt langt.

Regissøren er Artur Ripstein og originalmanuset er bearbeidet av hans kone, fru Ripstein. Handlingen er flyttet til en leiegård i den mindre attraktive delen av Mexico by. Denne over to tusen år gamle historien taper seg ikke på dette. Den er like sterk og gripende her. Omgivelsene i den fattigslige leiegården og menneskene som bor der gjør det mexikansk, men skuespillernes reaksjoner, resonnementer og følelsesutbrudd kan godt være de samme som ble utspilt på et fordums teater i Athen.

Jeg har også hørt en radioteaterversjon på Nrk gull av Medea, innspilt i 1952 med Tordis Maurstad i tittelrollen. Det slo meg hvor effektfullt radioteater dette var sammenliknet med innspilling av stykker av nyere karakter. Danske Lars von Trier har laget en TV-versjon av stykket.

Hvorom alltid er, Medeas handling kan vel ikke rettferdiggjøres med at hun var en selvstendig og sterk kvinne som gjorde opprør mot mannssamfunnet. Men nå har vi jo ennå ikke sett hollywoodversjonen.....