Jeg har efterhånden opparbeidet et anseelig bibliotek av klassisk litteratur. Alt ligger på ipaden og er lovlig og gratis lastet ned fra Nationalbiblioteket (nb.no). Jeg har vanskelig for å forstå andre leseres behov for å understøtte en grådig og kapitalistisk bokbransje i bytte mot glanset papir og dekorative bokrygger.
Men med et slikt overflødighetshorn oppstår et problem. For å tale billedlig (og dermed ekskludere de som ikke fulgte med i litteraturundervisningen på skolen), man klarer som regel ikke å spise mer enn en middag om dagen. Med alle disse verkene foran meg, uten å vite hvor jeg skulle begynne, ble jeg offer for handlingslammelse.
Men ettersom vinteren er kald og vedskjulet fullt, ble vegringen etterhvert overvunnet. Man må bare ta tak i en attraktiv vedkubbe øverst i stabbelen.
Svend Elvestad (1884-1934) var forfatter og journalist. Han skrev detektivromaner under navnet Stein Riverton. Under et av mine tilbakevendende nostalgianfall fikk jeg for meg at jeg skulle lese den mest kjente romanen hans, "Jernvognen". Da mitt flakkende blikk skummet titlene av nevnte forfatter, ble det imidlertid fanget av noe annet, nemlig boka med den forbudte setningen "Negeren med de hvite Hænder".
At den norske offentlighet, selvfølgelig med samfunnets beste for øye, har vedtatt at ordet "neger" har en rasistisk betydning og derfor ikke kan brukes, gjorde dette pikant og pirrende. Jeg kunne ikke beherske meg. Boka måtte leses. Hva ville jeg finne? Hvordan ville en norsk detektivroman årgang 1914 fremstille en person av afrikansk opprinnelse? Representerer de den personfiserte ondskap, satan i menneskeskikkelse, eller er de dumme og snille som i "Tintin i Kongo"?
Spenningen utløses på side 204. Etterforskeren Asbjørn Krag hadde endelig klart å overraske en innbruddstyv og morder som herjet rundt i Kristianias sosietet de siste ukene.
"Asbjørn Krag ser nu, at negeren har maske for ansigtet, forklædningen er yderst plump, han kan tydelig se malingen over læberne; men innenfor masken lyser etpar vilde og forunderlige øine. De stirrer ret framfor sig; det er likesom de aldri slukkes."
Så derav de hvite hendene. Og der ble jeg grundig lurt. Det var bare en mann som hadde kledt seg ut. "Negeren" ble kun brukt som en eksotisk avsporing og en fengende tittel. Men krenkende ytringer utover ordet "neger" kunne jeg nå ikke finne i boka.
Og hvor leseverdig er historien ellers? En viss sjarm ligger det i å lese om det gamle Kristiania ut fra samtiden, om festligheter i ballsalen på Grand og at det er viktig å bevege seg midt i gata på nattestid for ikke å bli overfalt av noen som drar deg inn i mørke sidegater. Men som kriminalhistorie inneholder den en del banaliteter som antakeligvis var klisjeer allerede den gang. Etter nylig å ha lest Arthur Conan Doyles beretninger om Sherlock Holmes, må det innrømmes at disse ligger flere hakk over. Men mot slutten av boka får historien en melodramatisk vending som jeg synes kler den.
Nå er det slik at Svend Elvestad hadde en stor og kvalitetsmessig ujevn produksjon. Han måtte produsere for å tjene penger, ikke minst dekke barregningene sine. Hans liv er portrettert i Bent Roughtvedts spennende biografi "Riverton, Sven Elvestad og hans samtid" (2007).
Etterskrift.
Ved nytt søk på Stein Riverton på Nasjonalbibliotekets sider kan jeg ikke lenger se "Negeren med de hvide Hænder". Hva har skjedd?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar