Jacobutdelingen 2011

I kveld skulle vært den store kvelden for utdeling av Jacobstatuetten.

De som har fulgt denne bloggen de siste to uker har blitt presentert filmer juryen har vurdert i forbindelse med prisutdelingen.

Men hva møtte oss ikke da vi i dag kommer for på forberede den høytidelige seremonien? Selve Jacobstatuetten - dette praktfulle mesterverk -slått i småbiter. En hammer i nærheten av åstedet tyder på at det ikke var noen ulykke og at det ligger en skjendig handling til grunn. Jacobstatuetten har ikke som Lille Trille ramlet ned fra sin hylle. Hva kan hensikten med denne udåden være? Misunnelse? Hevn? Det får vi kanskje aldri vite..

Viktigere enn å oppspore gjerningsmannen er det faktum at tusenvis av mennesker har gledet seg til utdelingen. Fremst av disse er selvfølgelig filmskaperne selv som har kjøpt flybilletter, innøvd sine takketaler og sine kunstige smil dersom de ikke skulle bli tilgodesett med en pris....  Skaden er uopprettelig og vi i jacobsbloggen er utrøstelige.

Uansett, vi har brukt tid på å se en del filmer. En oppsummering kan vi vel ta selv om det ikke er noen pris å dele ut.

De observante og trofaste lesere av denne bloggen vil påpeke at omtale av de siste filmene har uteblitt.

Det gjelder Winters Bone. En film med handling fra Hillbilly-land, der tegneseriefiguren Snøfte Smith bor og lokalbefolkningen livnærer seg av sosial understøttelse og hjembrentproduksjon. Enda ei jente med mannsmot må konfrontere områdets skumleste og styggeste personligheter for å finne faren sin og redde huset de bor i fra tvangsauksjon. Og alle er i slekt med hverandre på den ene eller andre måten...

I Inception beveger Leonardo di Caprio seg rundt i folks underbevissthet ved å gå inn i drømmene deres. Et velkjent sciende ficttion-tema men her flytter man seg enda lenger ned i materien ved at man sovner i drømmen, skaper nye drømmer osv. Til sammen tror jeg det var 4 lag med drømmer. Hvordan kommer du opp igjen når du er så langt nede i underbevisstheten til et menneske?

The kids are all right handler om et lespisk par med to tenåringer. Ungene er nysgjerrige på sin biologiske far, dvs sæddonoren. Han blir introdusert for familien og mon tro om ikke minst en av mammaene får varme følelser for ham...

127 Hours må det innrømmes at vi ikke har sett. Alle vet at denne handler om en ekstremsportutøver som sitter fast et sted i fjellet og må skjære av seg armen for å komme løs. Vi følte ikke for å se en slik film. Det er greit at blodet spruter når man kutter hoder, armer og bein med sverd, men dette blir bare vemmelig. For øvrig var vi for øyeblikket  luta lei amerikansk film etter å ha sett ni av dem på to uker. Vi gikk heller inn på nrk.no og så den siste streamede Derrick-episoden. Anbefales.

Etter en grovsortering av de ti (ni) filmene sitter vi igjen med tre som særlig utmerker seg, Kongens tale, Winters Bone og Black Swan.  De syv øvrige har innslag av klisjeer eller tydelige spekulative trekk som gjør at de ikke når helt opp. Av de tre har vi sans for Winters Bone som er en lavbudsjettfilm som tar oss med i miljøer vi knapt visste fantes i dette forjettede land USA, selv på film. Men rett skal være rett. Kongens tale er den klart beste filmen. Her har man lykkes å lage en stringent historie ut fra et lite kjent kongelyte, forvandlet det til en fortelling om prestasjonsangst, vennskap og det at man aldri skal gi opp.

Vi gratulerer brødrene Weinstein som har produsert filmen og beklager nok en gang at vi ikke har noen stautett å forære dem og at de ikke får holde takketalen til sine foreldre som tok dem med på kino da de var små. De får trøste seg med en dukkert i pengebingen sin.

Blant de mannlige skuespillerne vil vi fremheve Christian Bale (The Fighter), Colin Firth (Kongen i Kongens tale) og gutten som spilte han som grunnla Facebook (The Social Network). Interessant nok spiller alle personer fra virkeligheten og har hatt anledning til å drive grundige observasjoner av originalene. Vi skal ikke se bort fra at denne metoden i seg selv kan skape dype og nyanserte rollefortolkninger. Vår vinner her ville vært Christian Bale som dominerende storebror. I løpet av filmen får han frem ulike sider ved sin karakter. Vi føler med ham i  hans balansegang mellom livet i crack-huset og hans ansvar som brorens boksetrener, hvordan det hele sklir ut, til han kommer avruset ut av fengsel.

Ellers har det vært et godt kvinneår i amerikansk film. Sjelden har vi sett så mange kvinner i bærende roller. Av disse bør nevnes Annette Bening og Julianne Moore i The Kids are all right, Natalia Portman i Black Swan og Jennifer Lawrence i Winters Bone. Vi anser at Natalie Portman har den mest krevende rollen og at hun tolket den usedvanlig godt. Hun ville fått prisen og selvfølgelig en klem av juryens formann.

Det var det. Antakelig blir det ingen utdeling av Jacobprisen i 2012, men man skal aldri si aldri. Kanskje finner vi en ny statuett.




Jacobstattuetten. Slik den så ut i sine glansdager.



Jacobprisen 2011: Kongens tale



D-D-DAayyo ?


Vi minner om utdelingen av Jacobprisen som skjer allerede førstkommende søndag. Filmen i dag, Kongens tale, er britisk og med handling fra kongehuset. Vil den falle i smak hos juryen, eller vil den vende seg bort i avsky?

Londontåke, britiske karakterskuespillere, tre konger, en talelærer og en dobbelt fraskilt amerikansk fristerinne. Alt blandes sammen, røres godt og helles ut foran filmsettet. Tidsbryteren settes til 1930-tallet. Vår nære historie hjelper oss med å innta indegriensene i  riktig rekkefølge, men selve anretningen er  regissørens ansvar. Heldigvis har han valgt ut de fremste råvarene med Geoffrey Rush og Colin Firth i de bærende rollene.


Det er et underlig historisk fenomen at det lusker en medisinsk sakkyndig person med innflytelse rundt  i kongelige gemakker. Fra den dansk-norske kong Christian VIIs livlege Struense til Russlands siste tsars mystiker Rasputin. Til og med Libyas diktator Khadafi er knyttet til sin blonde ukrainske sykepleier. Og britiske kong Georg VIs (Bertie blant venner)  kongelige utfoldelse berodde på om talepedagogens evne til å få ham til å artikulere seg i offentlige sammenhenger. I denne filmen skildres fortroligheten mellom disse to.


En stammende kongebror må ta over på grunn av kongens kjærlighet til en kvinne med rødt blod. Den vordende kongens diskrete møter med en talepedagog borger i seg selv for en god historie. "Kongens tale" gjør den levende, med troverdige dialoger og naturlige reaksjoner. Vi lar oss underholde av treffende replikker og spenningen over hvorvidt Kongen vil klare å holde sin neste tale eller begynne å stotre overfor hele det britiske folk. Vi er med på Kongens første anspente møte med talelæreren, hans overtakelse av kongekronen og til sist hans tale til folket etter utbruddet av den annen verdenskrig.


Dette har blitt en underholdende film uten særlige svakheter. Som en kuriositet fant vi også Derek Jacobi på rollelista. Han huskes jo først og fremst  for sin rolle som den stammende romerske keiser Claudius i en TV-serie fra 80-tallet (Cl-Cl-Cladius).

Hvis du har sett filmen kan du korrigere juryens betraktninger i kommentarfeltet. Her er alle kandidatene til Jacobprisen 2011:

Black Swan

The Fighter
Inception
The Kids Are All Right
The King’s Speech
127 Hours
The Social Network
Toy Story 3
True Grit
Winter’s Bone

Black Swan



En svane gjøre ingen sommer -eller hvordan var det nå det var ..?

Det blir stadig vanskeligere å motivere juryen til å gjennomføre sitt forsett om å se alle oscarnominerte filmer i forbindelse med utdelingen av den alternative Jacobprisen. Medlemmene føler et instenst ubehag etter å måtte se så mange nye amerikanske filmer på rad. Vi klarte dog med nød og neppe å geleide dem inn på "Black Swan".

Om denne uttaler juryen;

En hel film om ballett lover ikke godt. Grunnkonseptet for ballettfilmer er til forveksling likt boksefilmer, men med den forskjell at boksescenene er erstattet av kjedelige ballettoppvisninger.

Men denne filmen dveler lenger ved sminkebordet enn på scenegulvet. Vi får servert moderate doser dansing, men det er ikke her fokuset ligger. Heller enn på scenen foregår denne makabert koreograferte forestillingen i sinnets og galskapens irrganger. Presset under konkurransen om på bli den enslige svane i Svanesjøen går danserinnene mer til hodet enn til føttene.

Natalie Portman er nydelig i denne rollen. Hun er den flinke piken som alltid gjør leksene sine og det som blir forventet av henne. Hva skjer når forventningene overgår hennes begrensning? Eller når forventningene er de motsatte av de man ellers har til en flink pike?

Du sender ikke døtrene dine på danseundervisning etter at du har sett denne filmen.

Og det var juryens siste ord. Føler du behov for å supplere kan det gjøres i kommentarfeltet under.

De nominerte filmene til Jacobprisen (og Oscarprisen) er følgende:

Black Swan

The Fighter
Inception
The Kids Are All Right
The King’s Speech
127 Hours
The Social Network
Toy Story 3
True Grit
Winter’s Bone

Jacobprisen 2011:The Fighter



Hvem ville du helst ikke møte? Mike Tyson eller denne gjengen?

 

"The Fighter" er den fjerde filmen som er med i konkurransen om årets Jacobpris. Juryen uttaler som følger:

Her har vi nok en film som er basert på en virkelig historie. Hva menes egentlig med det? Blir vi fotalt en virkelig historie eller er det bare en viss navnelikhet hos karakterene? Kanskje har Knausgård-effekten med nådeløs selvutlevering også nådd fram til Hollywood? For det er ikke særlig flatterende beskrivelser av de fremdeles høyst levende aktørene fra virkelighetens drama filmen presenterer. Vi gjetter at mulige erstatningssøksmål på forhånd er økonomisk avklart med de involverte.

Først har vi altså en riktig pusete bokser som alltid får juling i ringen.  I tillegg til dette blir han blir hersa med av mora si, storebroren sin og de sju søstrene. Som dette ikke er nok finner han seg dame også.

Storebroren lever på gamle minner og crack. Ved siden av å trene broren sin til å tape kamper fantaserer han om et comeback i ringen. Han ender i stedet bak lås og slå.

Den psykopatiske mora trekker i alle tråder i sønnenes bokserkarrierer og det som ellers skjer i familien. Hun holder seg bedre enn alle døtrene sine som på sin side aplauderer alt hun gjør. 

Jo, gamlefar lever også. Men han går stille i dørene.

Ut av all den elendigheten har man forsåvidt materiale til å lage en glitrende film. Det er den også inntil det hele sklir ut i den ultimate boksefilmklisjeen.

Mer hadde altså ikke juryen å si om den saken. Har du? Kommenter i feltet under.

Filmene som er med:

Black Swan

The Fighter
Inception
The Kids Are All Right
The King’s Speech
127 Hours
The Social Network
Toy Story 3
True Grit
Winter’s Bone

Følg med!

Jacobprisen 2011: Toy Story 3



Hei!! Er dette alle lekene jeg får til jul??


Tidspunktet for utdelingen av Jacobprisen for beste film nærmer seg og Jacobsbloggen er for tiden inne i en meget arbeidsintensiv periode. Det er hardt arbeid å se film. I dag har vi vært gjennom "Toy Story 3" . Juryen uttaler som følger:

Leker som blir levende når lyset slukkes eller når de er alene har vært en egen barnefortellingsjanger siden HC Andersen fortalte eventyret om "Den standhaftige tinnsoldat". Konseptet passet perfekt for den første Toy-story-filmen. Data-animasjonsteknikken var ikke så utviklet. og  siden figurene var  leker kunne det aksepteres at de hadde  et litt stivnete uttrykk og bevegelser. Men årene har gått. Vi har sett mange data-animerte filmer og vi stiller større krav. I tillegg må en oppfølger  ha en selvstendig historie hvis den skal måle seg med forgjengerne. Med det samme persongalleriet må man unngå å gjenta de tidligere filmene eller repetere situasjoner. Toy-story-filmene har hatt en kraftig spinoff-effekt. Pengene ramlet inn og det er selvfølgelig fristende for produsenten å melke konseptet nok en gang.

Filmen innledes da også med en av de mest velbrukte trusselsituasjoner leketøy kan komme ut for. Andy er blitt stor og skal flytte på college. Altså må de gamle lekene ut av huset. Som en gammel kjenner av sjangeren ligger man de første 10 minuttene godt i forkant av det som skjer. Men dette løses med en nødvendig forflytning. Karakterene trenger et nytt miljø og konfronteres med andre skikkelser. Miljøet i en animasjonsfilm er i seg selv en rollefigur.

Lekecowboyen Woody, romhelten Buzz Lightyear og de andre vennene blir derfor donert til "Sunnyside". Sunnyside er en barnehage for mennesker , men fungerer som et gamlehjem for brukte leker. Alt virker flott til å begynne med. Til det viser seg at den koselige bamsen som ønsket dem velkommen viser seg å være en psykopat som styrer over liv og død blant lekene i barnehagen.



Vil "Toy Story 3" vinne Jacobprisen?

Herfra får animatørene og manusforfatterne spillerom for å konstruere en spenningsintrige krydret med de tradisjonelle animerte krumspring. Vi vil påstå at treeren står godt på egne ben, men den er på langt nær så sprudlende og fantasirik som en del av de øvrige arbeidene til Pixar og Dreamworks. Av fjorårets filmer ville vi for eksempel vurdert Megamind (Megahjerne) høyere enn denne.

Vi minner om at du har mulighet til å utfylle juryens skarpsindige observasjoner ved bruk av kommentarfeltet.

Årets nominerte til Jacobprisen er til forveksling lik listen over årets kandidater til Oscarprisen og består av følgende filmer:

Black Swan

The Fighter
Inception
The Kids Are All Right
The King’s Speech
127 Hours
The Social Network
Toy Story 3
True Grit
Winter’s Bone

Andre meninger om Toy Story 3:
VG
NRK Filmpolitiet

Jacobprisen 2011: True Grit




Har noen fortalt deg at du har dårlig ånde?

 

Coen-brødrenes "True Grit" er andre filmen vi tar for oss blant de nominerte til Jacobprisen 2011. Se nærmere om Jacobprisen her.

Om "True Grit" uttaler juryens førstevoterende:

Det er ikke lett å vurdere denne filmen med "blanke ark". På vår mentale harddisk har vi på søket "True Grit". allerede lagret Henry Hataways film fra 1969 Det er filmen hvor John Wayne hadde sjørøverlapp over det ene øyet. Videre har Coen-brødrenes (Joel og Ethan) filmer alltid et særpreg som gjør at man vurderer dem opp mot deres tidligere prestasjoner.

Hvorom alltid er, det er en lettelse å se at man fremdeles kan ri i Hollywood. (Vel, hestene kunne vært data-animert, men vi har lest at de ikke er det).

Guidet av klunkende piansospill og en mimrende stemme tilhørende en godt voksen kvinne blir vi geleidet til en 1890-talls westernby. En mann er drept og hans 14-årige er datter er kommet for å rydde opp i boet. Og hun er innstilt på å feie rent. Stalleieren må punge ut for hestene som er stjålet av drapsmannen med tillegg for omkostninger og renters rente. Deretter blir begravelsesagenten utsatt for jentas forhandlingsteknikk og ender opp med knapt å få dekket kostnadene for plankene til kista. Overskuddet investeres i en dusørjeger som skal hente drapsmannen inn for endelig saldering av reskontro, altså hengning som er debetsiden der kredit er drap.

Alt som skjer i byen er holdt i en munter om enn makaber tone. Når de forlater byen ut på menneskejakt blir det straks mørkt. Den unge piken Mattee anser det som en del av oppdraget at hun skal følge med, til tross for dusørjegerens ønske om å se bort fra denne klausulen. Således blir ungjenta hengende etter to råe uvaskede menn i en skånselsløs jakt i det altfor ville vesten. Det skjer ikke smertefritt, men vi aner at jentungens jernvilje vil føre oss fram til en forutsigelig slutt. 

Mannen med lapp for øyet i denne filmen er duden Jeff Bridges. Denne karen får mer røyke- og whiskystemme for hver film vi ser ham i. Med seg har han Matt Damon. Mest skitten av alle , kroppslig og mentalt, er skurken Josh Brolin. Det eneste som er rent i denne filmen er blodet.

De som vil ha en gammeldags kåbbåifilm får det de skal ha. Men serveres det noe utover det? Noe som kan berettige en pris? Skuespillerprestasjoene er gode. Jeff Bridges er bedre enn John Wayne noen gang var (Selv om John Wayne tross alt var John Wayne). Naturscenene og filmingen imponerer også. Men vi synes det svikter på manussiden. Historien varter ikke opp med mye mer enn klisjeene. Munterheten og ironien fra begynnelsen kunne med fordel vært gjennomført helt ut.

Så langt juryen. Er den på jordet? Skriv din mening under.

Filmene som vurderes til Jacobprisen er:

Black Swan

The Fighter
Inception
The Kids Are All Right
The King’s Speech
127 Hours
The Social Network
Toy Story 3
True Grit
Winter’s Bone

Hva andre mener om True Grit:

VG

NRK Filmpolitiet

Jacobprisen 2011: The Social Network





"Hakke tid. Jeg må sjekke FB."



Kandidatene til Jacobprisen korresponderer som tidligere nevnt med  Oscarnominasjonene. Vi har lagt merke til at distributørene utnytter seg av  oppmerksomheten rundt prisutdelingene ved at de fleste av filmene nå settes opp på de lokale kinoer.

Den første kandidaten er David Finchers "The sosial Network ". Her er juryens omtale.

Filmen behandler historien om nerden som grunnla internettsuksessen Face Book. Vil Finchers bakgrunn fra thrillergrøssere som "Seven" og "Fight Club" bidra til å gi denne forretningshistorien en fortellende nerve?


Det hele begynte  -synes det på filmen - med at en nerd blir fornærmet av en medstudine Han blir skikkelig forbannet og skal vise dem. Så langt virker det som opptakten til en standard high school-film.


Videre blir vi presenterert for en serie gjennombrudd i den gradvise utformingen av face-book, fra en intern side på Harvard til å spre seg utover til andre skolemiljø og til sist til hele verden. Disse hendelsene blir presentert gjennom tilbakeblikk fra forhandlingene i rettsaker om opphavs- og eierrettighetene til Facebook som selvfølgelig måtte komme.


Det er vanskelig å lage en slik film. Utfordringen er å knytte de enkelte begivenhetene sammen til én sammenhengende historie. Ofte ender det med en oppramsing ispedd noen overdrevne emosjonelle utbrudd for å bryte monotonien. Til det siste regner jeg den omtalte vrakingen innledningsvis i filmen.


Ellers kommer Fincher noenlunde greit ut av det. Det som må fremheves er skuespillet til gutten som spiller han som grunnla Facebook. Han er overbevisende når suksessen får ham ut av skallet sitt og han viser seg å være en lumsk og kynisk forretningsmann med et vanvittig talent for ekspansjon. En del av bikarakterene krydrer historien. Som tvillingbrødrene, de olympiske roerne, som tror de har et opplegg på gang men som elegant blir spilt utover sidelinjen av han som grunnla Facebook. Eller Justin Timberlake som veileder i gründervirksomhet og hvordan man tar rotta på tidligere samarbeidspartnere.


Miljøskildringene i filmen, fra studenterlivet til forretningsverdenen og rettsforhandlingene gir god innlevelse. Filmen har imidlertid et kontinuerlig musikkspor jeg synes virker malplassert. Historien er dokumentarisk og ikke langt tilbake i tid. Den pålagte musikken reduserer virkelighetsfølelsen. (Men ikke forstå meg dithen at jeg helst ville hatt håndholdt kamera).

Ut fra juryens foreløpige inntrykk aspirer neppe denne filmen til den gjeveste prisen,  selv om det gjenstår å se de 9 øvrige. Legg gjerne igjen en kommentar hvis du mener juryen har oversett vesentlige poenger i "The Sosial Network".

Filmene som er nominerte til Jacobprisen er følgende:

Black Swan
The Fighter
Inception
The Kids Are All Right
The King’s Speech
127 Hours
The Social Network
Toy Story 3
True Grit
Winter’s Bone

De nominerte til Jacobprisen 2011



Jacobstatuetten

 Slutten av februar er tiden for utdelingen av den prestisjetunge Jacobstatuetten. Statuetten med sitt lune smil og karakteriske lue av ukjent kunstner er avbildet ovenfor.

For de uinnvidde kan vi fortelle at foranledningen til utdelingen av Jacob med tilhørende festivitas er den noe beslektede oscarpris-utdelingen som finner sted årlig omtrent til samme tid. Mange er de som har sett seg lei av hykleriet, mediesirkuset og korrupsjonen rundt denne kåringen. Derfor har man innstiftet Jacob-prisen som deles ut en dag før.

Jacobsbloggen, som er kjent for sin ukrenkelighet og uredde tale, er utpekt til eneveldig jury samt organ for offentligjøring av resultatene.

Beklageligvis følger det ikke godtgjørelse med dette oppdraget. Vi har derfor ikke budsjett til å hyre folk til å gjennomgå samtlige filmer fra fjoråret før nominasjonen. Kandidatene er derfor de samme filmer som er nominert til Oscar for "Beste Film".  Litt teit, vil noen si, for ute i verden lages det film som både er like god og bedre enn de som er nominert til Oscar. Dette er helt riktig. Det er jo heller ikke feil å ha en begrenset konkurranse hvor de beste holdes utenfor, slik det for eksempel gjøres i B-VM i Ishockey. Vi poengterer at det heller ikke er meningen å komme med noen nedlatende behandling av filmene. Til det er vi for glad i kino.

De nominerte filmene er altså:

Black Swan
The Fighter
Inception
The Kids Are All Right
The King’s Speech
127 Hours
The Social Network
Toy Story 3
True Grit
Winter’s Bone

(Har man helt sluttet å oversette titler til norsk?)

Juryen har som mål å se alle filmene før utdelingen. Hvis de ikke skulle rekke det vil kåringen for en del basere seg på antakelser om hvordan de filmene man ikke har rukket se er. Vi skal ikke se bort fra at en av dem faktisk kan vinne.

Det vil gi bli delt ut priser for beste film, beste skuespiller og beste skuespillerinne, samt for eventuelle andre prestasjoner juryen finner grunn til å premiere.

Jacobsbloggen vil lage kortfattede oppsummeringer av filmene etterhvert som juryen vurderer dem. Lesere av Jacobsbloggen kan være med å påvirke ved å komme med utfyllende betraktninger i kommentarfeltet. Bestikkelser mottas, men vil antakelig virke mot sin hensikt.

Følg med på Jacobsbloggen fremover. Den første kandidaten blir presentert  allerede på søndag!

En svensk prisvinner

Jacobsbloggen er i det gavmilde hjørnet denne måneden. Som en reaksjon mot den innbitte julefeiringa i desember gir vi gavene våre i februar.
Alle lesere av bloggen tilbys derfor å se Ruben Östlunds Hendelse ved bank som vant Gullbjørn for beste kortfilm på Berlin filmfestival i fjor.

Bare klikk her og registrer deg.

Jeg fikk selv denne linken tilsendt i et nyhetsbrev fra Arthaus. Arthaus er distribusjonsselskapet som sørger for at vi får se andre filmer enn de store blockbusterne. Av aktuelle filmer har de hentet inn blant annet den oscarnominerte independentfilmen "Winters Bone" og den finske "Fortellinger fra saunaen.

Nettstedet hvor du må registrere deg heter MUBI. Jeg kjenner ikke til dette fra før, men Arthaus skriver at det  er "den beste nettjenesten for filminteresserte. Deres ambisjon er å bli Spotify for kvalitetsfilm og å være en filmfestival på nettet året rundt".

"Hendelse ved bank" er en annerledes actionfilm på 12 minutter, gjort i en eneste tagning. Vi unner svenskene denne prisen. De har tross alt ikke olje.

Vi blar i Mammutkatalogen

Så er det over oss igjen. I alle aviser jeg leser og nesten halvparten av alle nettsider jeg er inne på blir jeg påminnet om det årlige boksalget. Forlagene skal tømme lagrene sine og de forventer vår hjelp til dette. Helst skal du forhåndsbestille så du er helt sikker på at du får det du vil ha. Så lenge jeg har levd har det vært "Mammutsalg".

"God litteratur til hyggelige priser" står det innledningsvis i katalogen. Men hvor hyggelige er de? Vel , mange av fjorårets bøker, eksempelvis "Min kamp "1, "Min kamp 2" og "Min kamp 3" oppgis å være nedsatt fra kr 299,- til kr 139,-. Samtidig kan pocket-utgaver av de samme titlene besiktiges utstilt hos Ark med en pris på kr 99,- per stykk. Står det ikke akkurat det samme i pocket-utgavene? Hva "mer" får man hvis man legger til 40 kroner og kjøper den på Mammutsalg?

Det er flere ting som tilsier at Mammutsalget burde være like utdødd som det forhistoriske dyret det er oppkalt etter. Det holdes bare kunstig i livet ved hjelp av dyktig markedsføring. Nesten alle bøker utgis jo etterhvert langt billigere som pocketbok så snart den har mistet nyhetens interesse. Dernest er det en del konkurranse mellom bokhandlere og bokhandlerkjeder som gjør at prisene senkes ytterligere. Ark har eksempelvis mange titler de selger for 49,- eller 69,- kroner. For det tredje har tilbudet og utvalget av bruktbøker eksplodert med den generelle velstandsøkningen. Folk beholder ikke bøkene for å pynte i hjemmene sine. Når det blir for mange kvitter de seg med dem. Ukultiverte og ressursødende mennesker kaster dem dessverre i søpla, men det er fortsatt mange som videreformidler dem til bruktbokhandlere og loppemarkeder. For en del år siden var det kun religiøs litteratur og glemte forfattere å finne på brukt.  Slik er det ikke lenger.

Derfor, hvis du ønsker god litteratur for en billig penge, er mammutsalget avleggs.

Men det er jo fortsatt morsomt å bla litt.

Katalogen åpner med Romaner og fortellinger. Her er det mange klassikere og kjente navn. Og noen andre. Tidligere var jeg ofte avhengig av referanser når jeg valgte ut bøker. Hvor er forfatteren rangert i litteraturhistorien? Hva slags kritikker har boka fått? Men de senere år har jeg begynt å stole mer på instinktet. Jeg tar opp ei bok tilfeldig, lukter på den og snur og vender på den. Av og til rister jeg på den. Alt gjøres i visshet om at disse fysiske undersøkelsene kan si meg noe om bokas innhold. Ei bok jeg ofte har tatt opp og bladd i bokhandelen det siste året er tyske Uwe Tellkamps: "Tårnet". Temaet om dagliglivet i det tidligere østeuropa tiltaler meg. En sniktitt mellom permene gir meg en anelse om hvordan boka er ved å kikke på ordvalg og på forholdet mellom samtale og beskrivelse. Jeg tror dette er en god bok og vil antakelig lese den en gang. En annen tittel som tiltrekker meg sin oppmerksomhet er Arild Reins Stavangertriologi. Jeg har ikke noe forhold til Stavanger. Jeg kjenner ikke til Arild Rein. Men selvfølgelig har jeg lest min Aleksander Kielland. Jeg innbiller meg at denne boka fanger tidsånden, oljegalskapen og velferdssamfunnet på en glimrende måte. Kanskje kommer jeg en gang over den på et loppemarked.

Neste stoppested er kalt Krim og spenning. Før i tida leste jeg mye kriminal-litteratur. Men jeg er lite oppdatert på de nye navnene. Det jeg helst ser etter her er kriminalhistorier fra andre tider og andre verdener enn den engelsktalende eller nordiskspråklige. Da får man gjerne en liten opplysningsreise på kjøpet. Av slike finner jeg boka "Mandarinkjolen" av Xialong Qui med inspektør Chen fra Shanghaipolitiet og "Cæsars triumf" av Stephen Saylor hvor det løses kriminalgåter i det gamle Rom.

Siden med Lyrikk og skuespill er spekket med klassikere, Shakespeare, Dickinson , Duras, Olaf H. Hauge og Lorca. Vi finner også Khalil Gibran som faktisk er den tredje mestselgende poeten i verden etter Shakespeare og Lao Tzu.

Lydbøker er noe jeg får mer og mer sansen for. Meget anvendelig for oss kollektivtrafikanter. Av listen her ville jeg forsynt meg av hørespillserien "God aften. Mitt navn er Cox". 50-tallets store radiobegivenhet som  ryddet gatene for folk på fredagskveldene. Også fra Nrks radioarkiv har vi "Forfattere leser egne kjærlighetsdikt". Innspillingene er spredt fra 1946 til 1977 og det er 47 forskjellige lyrikere som leser. (Noen tror kanskje at opphavsmannen til denne bloggen ikke er romantisk anlagt. Intet kunne være mer feil.)

Seksjon for Humor og tegneserier hopper vi over denne gangen. For de morsomste bøkene finner vi blant titlene i Dokumentar, samfunn og politikk. Her er Arnulf Øverlands "3 foredrag til offentlig forargelse" og Knut Nærums "Sitt ned og hold kjeft". Utgivelsen av Øverlands foredrag i studentersamfunnet fra 1933 er en liten skatt. Hans verbale dyktighet, akademiske men lettforståelige tale, treffende ironi og bitende sarkasme er noe vi ikke så ofte ser hos dagens polemikere og satirikere. Noen mente han gikk over grensen og ville ha ham anmeldt og straffedømt for blasfemi. Vi må huske på at Øverland utfordret en langt sterkere autoritet og maktinstitusjon enn det kirken og de kristne trossamfunnene utgjør i dag. Hvis Øverland fortsatt hadde levd tror jeg han hadde viet seg til tegnekunsten og spredt egenproduserte skisser av Profeten. (Vi skal for øvrig ikke se bort fra at Jacobsbloggen vil publisere egne drodlerier av religionsgrunnleggere en dag redaktøren har tømt ei flaske rom). Og Knut Nærum er morsom. Jeg synes det selv om jeg slaktet Donaldhistorien han laget til jul i fjor.

Avslutningsvis: Som en belønning for at du har lest hele innlegget får du av Jacobsbloggen Øverlands foredrag "Kristendommen, den tiende landeplage"  helt gratis! Bare trykk her. God fornøyelse.

Derfor liker jeg "Derrick"

Ære være Norsk Rikskringkasting som gir oss vår daglige episode med Derrick. Forbannet være Norsk Rikskringkasting som sender den på et tidspunkt som ikke gjør det mulig for en ærlig arbeidsmann å rekke hjem i tide.

Men det løser seg. Statskanalen har nemlig også lagt serien tilgjengelig på internett via nettstedet nrk.no. Slik har det seg at jeg etter en lang arbeidsdag i ro og mak kan gå og løfte mitt daglige jern på bedriftsidrettslagets uvaskede treningsrom, foreta en tidkrevende hjemreise ved hjelp av kongerikets  kollektivreisebedrifter, finne en kald øl i kjøleskapet og slenge en feit bratwürst i steikepanna før jeg setter godstolen tett inntil databordet.

Og da er vi snart kommet til emnet for dagens preken. Hvorfor i all verden er denne mer enn tredve år gamle vesttyske kriminalserien verdt alt dette?

Vel. Vi kan begynne med det mest opplagte. Jeg tenker på nostalgien ved gjensynet av de tv-programmene man så i oppveksten og i ungdomstiden,  70- og 80 tallets klesmote, frisyrer og bilmerker. Dernest har vi den befriende følelsen av å høre et stilsikkert og gramatikalsk velkomponert tysk i stedet for et snøvlete engelsk som programtilbudet ellers stort sett består av.

Men Derrick er mer. Det vi si; til å begynne med likte jeg ikke Derrick. Som ung pode synes jeg Derrick var mer stillestående enn de andre seriene vi fikk se i detektimen på fredagskveldene. Det skjedde så lite, og Derrick sloss nesten aldri. Men etterhvert som jeg vokste til en allvitende ung mann begynte jeg å gjenkjenne klisjeene i de andre kriminmalseriene. Jeg innså at den måten handlingen ble rullet fram i Derrick var vel så dramatisk som den mer banale formen for konfliktløsning som fant sted i "Cannon", "McCloud" og "Jason King".

Når jeg ser Derrick i dag kan jeg bare konstatere at Derrick er en av "de gamle" som har holdt seg. For når fordums tv-helter ellers dukker opp på skjermen fortar interessen seg som regel ganske raskt og man undrer seg "hvorfor likte jeg egentlig denne så godt"? Så ikke med Derrick. Her er hver episode forskjellig fra den foregående. Den ene gangen befinner vi oss i et vanekriminelt miljø hvor et ran utvikler seg til et uforsettlig drap. Neste gang beveger vi oss i høyere sosiale lag hvor et utpresningsforsøk får fatale konsekvenser.

Etter min oppfatning er det to enkeltpersoner som hver for seg og i samarbeid har gjort Derrick så unik. Den ene er manusforfatter av samtlige 281 episoder, fra 1974 til 1998, Herbert Reinecker. Den andre er Horst Tappert som var Derrick like lenge.

Selv om Derrrick var gjennomgangsfiguren i alle episoder, er det ikke riktig å kalle ham hovedperson. Det sentrale er alltid dramaet som utspiller seg i gjerningsmannens eller offerets miljø. Vi kan befinne oss på et familiegods, i Münchens rennestein, på travbanen, på universitetet eller kort sagt hvor som helst. Og gjerningsmannens karakter kan variere, fra den skyldbetyngede som har begått et drap i uaktsomhet og gradvis brytes ned av sin samvittighet til den kyniske manipulatoren som etterhvert blir trengt inn i et hjørne der han tilsist gjør en feil som avslører ham. Egentlig fikk vi en forestilling om Forbrytelse og straff en fredag i måneden.  Filmskaper og journalist Arne Skouen er blant dem som har lovprist Reineckers Derrick-historier.

Derrick selv var som nevnt ikke alltid så veldig til stede i handlingen. Men han var like fullt uunnværlig. Der handlingen ellers og karakterens oppførsel var preget av kaos, representerte han orden. Synderne drev ofte selv handlingen framover, men det var Derrick som kom og satte punktum. Hvis vi i løpet av de første 45 minuttene hadde klart å opparbeide en sympati for gjerningsmannen, kom Derrick og satte tingene på plass -ikke under noen omstendighet kan vi akseptere at noen tar en annens liv, og når de gjør det skal det sones! Horst Tappert var stor og bred og inkarnerte den absolutte autoritet, som han alltid visste å utvise til rett tid. Man kan si at det ikke var noen stor skuespillerprestasjon, men det holdt at han var Derrick. Og det var han i slik grad at skuespillerne på settet den siste tiden aldri var sikre på om de snakket med Horst eller Derrick.

Jaja folkens. Altså kl. 17.00 på Nrk 2 eller når dere selv ønsker det på nrk.no. Og det er best for dere at dere har rent mel i posen når Derrrick setter de stålgrå øyenen sine i dere fra den andre siden av skjermen.