"Farvel til bøkene"

Det skjedde på torsdag. Kremmeren skrenset inn på plassen og lager spor i borettslagets plen med varebilen sin. Bøkene mine lå stablet i kasser, rede til forflytning.

På grunn av skjebnens uransakelige veier skal jeg forlate landet og må kvitte meg med det lille jeg eier av jordisk gods. Stort sett er dette problemfritt. Vemodig var det å sende den gode lenestolen min på dynga, men det kan jo være at jeg finner en ny godstol dit jeg kommer. Nå sto lesestoffet for tur.

Bøkene mine har blitt samlet i generasjoner. Og de tok betydelig plass, både i leiligheten og i bodene. De respresenterte forskjellige tider, livsfaser og skiftende interesser. I en sprengfull bokhylle var små pocketutgaver skviset inn mellom tjukke romanverk. Dostojevskij breiet seg med så mange bind  at han lagde trøbbel i det alfabetiske systemet ettersom han måtte fortsette på neste hyllerad. Rekken av Hamsunbøker skapte med sine mange forskjellige utgaver, innbundne og uinnbundne fullstendig asymmetri. De siste ervervelsene hadde slett ikke plass i noen hyller, men sto i stabler ved siden av. På motsatt side av de skjønnlitterære bøkene sto oppslagsverkene i sluttet orden. Store Nordiske leksikon, (København 1916-1924 hvor du kan få svar på absolutt alt), årsutgavene av Schibsted forlags Hvem-hva-hvor fra 1946 og framover, Norgeshistorien, Grimbergs verdenshistorie, Norsk litteraturhistorie, Verdens litteraturhistorie og Store komponister var alle klare til avmarsj. Og i et lag med støv lå førsteutgaver av gamle storheter.

Kremmeren kikket kjølig beregnende over "varene". Der noen ser "ånd" og "stor litteratur" ser han muligheter for fortjeneste. Jeg hadde allerede avhendet en del gjennom 10-kroners marked for gode venner. Resten skulle selges på diverse bruktmarkeder. Forhåpentligvis vil de bli til glede for flere.

Hvis man liker å lese får man gjerne et "forhold" til bøkene sine, som det heter, og man vil derfor helst ikke skille seg av med dem. Men dette er nok litt irrasjonelt. Hvor mange av bøkene dine leser du egentlig om igjen? Oppslagsverk er er kjært redskap for kunnskapsbygging og konfliktavvergende avklaringer på diskusjoner. Men som en venn skryter;  han har Wikipedias samlede hjemme. Og det på flere språk. Mye tyder på at datateknologien og internett framover vil kunne forsyne oss med det vi måtte trenge for anvendelse av skriftlig materiale. Så får vi bare finne andre ting å dekorere hjemmene våre med.

Jeg vinker i vinduet når de reiser.

--

Follow my blog with Bloglovin

Hei.

Var du bare nysgjerrig eller var du virkelig villig til å betale tusen kroner for hemmeligheten?

Det kan jeg love den ikke er verdt. Derimot erfaringen av å bli bondefanget på internett kan vise seg å være lønnsom ved en senere anledning.

Vel. Grunnen til at jeg med en viss rimelighet påstår at bloggen har tilbrunget meg inntekt er rett og slett at jeg ble tilbudt jobb. Noen kontaktet meg gjennom en profil jeg opprettet på et nettsted hvor jeg også har presentert en av bloggene mine. Jobben er internettbasert  men har overhodet ikke noe med blogging å gjøre (heller ikke salg).

Poenget kan være at man ikke skal tenke så mye på at dette skal man tjene penger på, men blogge for moro skyld og sette spor etter seg i forskjellige fora, så dukker det kanskje opp en mulighet der man minst venter det.

Filmen om NOKAS-ranet

Etter introduksjonen fra Kjetil Østlis bok om "Politi og røver" (forrige innlegg) beveger vi oss enda lengre ned i underverdenen. NOKAS-ranet skulle bli det største ranet i Nordens historie. Hos Norsk kontantservice i Stavanger oppbevarte man like mye penger som Onkel Skrue tjener på en dag. Media manet etter kuppet fram spennende profiler som "hjernen" og "skyggen". Men det var slutt på leken. En politimann hadde blitt drept og av de ansatte som ble utsatt for ranet var det flere som fikk traumer.

Ranet ble begått i 2002, men fortsatte å tiltrekke seg oppmerksomhet på grunn av den dramatiske etterforskningen og skuespillet som utspilte seg i rettsalene i lang tid etterpå.

Filmen om NOKAS-ranet ble laget i fjor. Den ble nylig tildelt Amandautmerkelse for beste regi og beste manus.

Før vi går videre, en liten digresjon med spørsmål om hvorfor det skal lages en filmatisering av en slik ulykksalig begivenhet så kort tid etter at den har skjedd, med tanke på alle de som på en eller annen måte er involvert eller berørt av saken. Tancred Ibsen, Norges kanskje beste filmskaper gjennom tidene, lagde en film i 1950 som het "To mistenkelige personer". Den handlet om et lensmannsdrap som ble begått på i 1926 og ble stanset av hensyn til en av personene som ble straffet for udåden men nå levde et vanlig liv. I dag er man mer opptatt av å legge begrensninger i offentlige registre med økonomiske opplysninger om enkeltpersoner enn at deres egne liv skal skjermes for offentlig publisering. Har ting forandret seg?

Men over til denne filmen: Den er faktisk ikke noe sensasjonsaktig eller storslått over denne framstillingen. Den er tvert imot en meget realistisk rekonstruksjon.  Med enkel "skjult" eller håndholdt kameraføring er vi fluer på veggen. Fra de hverdagslige replikkene som kommer fra raneren, politifolkene eller forbispasserende, politimennenes rutinemesige patruljering før de får beskjed om ranet til personalets vantro blikk når maskert menn dukker opp og begynner å hamre med slegge på vinduet.

Hele filmen er tidsmessig avgrenset til natten ranet ble begått. Vi blir altså spart for spekulasjonene og mediesirkuset i ettertid.

Vi kommer ikke inn på personene i dramaet, men ser hvordan de reagerer på begivenhetene. Noen av ranerne er tydelige nervøse før kuppet. Noen av de berørte får panikk, andre viser handlekraft.

Jeg synes regissør Skjoldberg har laget en verdig fortolkning av det som fant sted i Stavanger sentrum i 2002. Filmen vant to fortjente priser. Men årets konkurranse var kanskje heller ikke av den hardeste...

Politi og røver

Jeg har sett Heat på ny. Denne filmen, som kom i 1995 med Al Pacino som purk og Robert De Niro som skurk, fikk i sin tid gode kritikker. Jeg fant den mindre interessant med flåsete dialoger og oppstyltet plot. Jeg synes det samme i dag.

Grunnen til at jeg tok den fram er at jeg  har hørt lydboken "Politi og røver" av Kjetil Østli. (Det har blitt mye lydbøker denne sommeren. Takk til NSB og Jernbaneverket). Boka er en dokumentar som tar for seg fremveksten av Tveitagjengen på 1990-tallet og politimennene som jaktet på dem. Et av poengene til Østli er at både politimannen og forbryteren han snakker med har Heat som favorittfilm.

Den velformulerte journalisten Kjetil Østli lever seg inn i underverdenen gjennom flere dybdeintervjuer med den tidligere politispaneren Jonny Brenna og kjeltringen Martin R.Hansen. Han prøver bevisst å finne likhetstrekk mellom de to. Han spør dem ut om oppvekst, familieliv og interesser i tillegg til at han graver ut det han kan finne om deres respektive profesjonsutøvelser.

Det utarter seg en svært uformell tone de tre mellom. Østli får snart kallenavnet "den bebrillede akademikeren". Således blir det også en bok om mannsrollen. Å være tøff og ikke vise frykt er viktig for aktørene på hver sin side av loven. Brenna og Hansen går sammen om et prosjekt hvor de skal gjøre "mann" av akademikeren. Han blir deretter dratt med Brenna på Kav-maga-trening og på skyteøvelse med Hansen. Fornøyelig er beskrivelsen forfatteren gir av seg selv når sitter på med Hansen mens han demonstrerer råkjøring. Journalisten krymper seg  i setet og tviholder på brillene sine mens den tidligere banditten skravler uberørt i vei.

Samtidig er Hansen medtiltalt i Munch-saken og stevnet som vitne i NOKAS-saken. Brenna er utbrent som politimann og begynner som sakkyndig kommentator i TV2

Fra bevisføringen i Munch-saken

Av hypotesene Østli legger frem og diskuterer er den at det finnes mange likheter mellom lovbryteren og forbryterjegeren. Han finner at begge er rastløse og spenningssøkende. Dertil er de utpregede konkurransemennesker som ser det hele som et spill. Politimannen skal jakte forbryteren og forbryteren skal lure politimannen. Dette klarer Østli å sannsynliggjøre gjennom eksempler og en rekke slående sitater fra kriminologisk forskning. De er altså ikke så forskjellige, forbryteren og lovmannen.

Og det er jo det filmen Heat  ville fram til med den kjente scenen hvor Pacino og De Niro møter hverandre på en kafé og drøfter spillets gang før den avgjørende finalen.

"Finalen" i Østlis bok er ikke NOKAS-ranet, men "partyet" etter rettsaken. Advokatene og journalistene avreagerer nemlig sammen i en hemningsløs fest på sakens siste dag. Dette er de største gribbene som skor seg på denne elendige historien. Journalisten og forfatteren hiver seg utpå samtidig som disse refleksjonene summer oppe i hodet hans.

Dette har blitt en underholdende bok som gir mye til ettertanke. Bedre enn filmen.

(Jeg så et bilde av Kjetil Østli i Aftenposten i dag. Har han sluttet å bruke briller?)

Captain America og superheltfilmene

Med forbedret filmteknologi har vi fått et skred av superheltfilmer. Dessverre er mange anmeldere for unge til å ta sjangeren alvorlig. De mangler også, eller er for late til å skaffe seg, elementær bakgrunnskunnskap.

Superheltene er et fenomen skapt av amerikansk tegneserieindustri på 1930-tallet og kjennetegnes med en iøyefallende utkledning, gjerne i form av en trangtsittende drakt/trikot eller en rustning. Inne i drakten befinner det seg en person med en eller annen form for overnaturlige evner. Tidlige eksempler på superhelter er Supermann (1938) og Lynvingen (1939).

Det ble tidlig en praksis at superheltfigurene ble forlagenes eiendom, og ikke skapernes. På den måten kunne etter hvert superheltene komme på besøk i hverandres serier. Det er i hovedsak to forlag og to superheltunivers vi snakker om; DC Comics og Marvel. Supermann og Lynvingen tilhører DC, mens Captain America eies av Marvel sammen med blant andre Iron Man (Jernmannen) og Thor.

Captain America er en tøffing med militært tilsnitt som ofte utgis som USAs offisielle bekjemper av ondskap, hvor den enn måtte befinne seg i verden.. Dette virker meget svulstig. (Til sammenlikning er hans norske motpart, Kaptein Norge, en ren parodi. Han ble skapt av Bjørn Ousland for det beryktede og i dag nedlagte bladet Pyton. Kaptein Norges fremste superevne var et øredøvende øl-rap).



Hitler får seg en på skrinet i det aller
første nummeret av Captain America.
(1941)

 Captain America var et patriotisk påfunn skapt under annen verdenskrig. Han kjempet direkte mot Hitler (som han ikke var redd for å gi en lusing) og nazisuperskurken Red Skull. Kapteinens mest interessante egenskap var, foruten en overlegen fysikk, hans grafiske utforming. Mannen var særdeles elegant i det stars-and stripesinspirerte kostymet sitt og det skjoldet han lekte og sjonglerte med som en rytmisk sportsgymnastikkutøver.

Etter krigen ble han borte, men senere gjenopplivet for deltakelse i marveluniverset.

Filmen om Captain America ligger i dette tilfellet nærmere den opprinnelige tegneserien enn hva tilfellet er for de fleste andre superheltfilmene. Vi gjennomgår hans forvandling fra zero til hero etter en runde på laben.. Det er lite originalt i denne filmen. Vi har allerede sett effektene flere ganger før. Det man har lykkes godt med er å gjenskape 40-tallet i henhold til den science-fictiontradisjonen som hadde vært dominerende fram til da.

Man undres litt hvorfor man har dratt fram denne tross alt kjedelige og anakronistiske figuren for en helaftens spillefilm. Forklaringen ligger vel at han skal være en del av den kommende Avengers-filmen som skal samle alle marvelkarakterene til en gedigen finale!

Denne blogger vil fortsette å følge superheltfilmene.

Li'l Abner. Den store amerikanske tegneserien.

Nordamerikanske romaner, fortrinnsvis fra USA, synes sterkt overrepresentert i norske bokhandleres hyller. Det kan være på grunn av  den reklamering for amerikansk kultur som finner sted i kabelkanalene og i engelskundervisningen i skolen. Forlagenes dedikerte skrytepaver snakker om den "store amerikanske romanen" (hvorved blant annet baseball SKAL være nevnt). Unge romanlesere insisterer på å lese disse ikke særlig originale bøkene på originalspråket.

Det er nemlig ikke på dette tradisjonelle europeiske domenet, romanlitteraturen, det unge landet i vest har skapt noe interessant for ettertiden. Derimot har de bidratt betydelig til utviklingen av nyere medier som film og tegneserier.

Og det er i denne sammenhengen jeg vil trekke fram "Den store amerikanske Tegneserien". Mitt valg her faller hverken på Supermann eller Captein America, men en glemt avistegneserie som gikk fra 1930-tallet til den ble nedlagt i 1974. Jeg er ikke kjent med at den er utgitt i Norge.

Serien utspiller seg hovedsaklig i et hillbilly-land lik det vi kjenner fra Snøfte Smith. Fattigdom og overlevelsesevne er de gjennomgående temaer som skildres med rigid humor, sosial satire og bitende karikaturer. Hovedpersonen Li'l Abner Youkum er like dum som han er godhjertet og som han er sterk. Dette forhindrer ikke at han fremstår som en av de intellektuelle i fjellbygda Dogpatch (eller "Vovsebølle" som det heter i min danske oversettelse) ettersom han kan både lese og skrive.

Seriens beste periode var fra slutten av 1940-tallet til et stykke ut på 50-tallet. Her møte vi Li'l Abner som etter å ha lekt med kjemisettet sitt oppfinner den ultimate herreparfyme. Lukten av den kan ingen kvinne verge seg mot. Forklaringen er så enkel at den vesentligste indegriensen er penger. Ved et uhell falt nemlig en stabbel utgåtte sørstatssedler ned i brygget. Og hvilken kvinne kan vel motstå en mann som dufter penger?? Parfymen ble umiddelbart en sukssess, men kort etter trukket fra markedet da de som faktisk var rike begynte å miste kvinnene sine til de som kjøpte parfymen deres.

Parfymen som lukter penger

Li'l Abner gir imidlertid ikke opp. Kort tid etter søker han, i konkurranse med hele Dogpatch, den mest ettertraktede jobben som noensinne er utlyst der. Halvmånemannen går nemlig av med pensjon.. Halvmånemannen er han som skjærer ut halvmånen i døra på utedoen. Li'l Abner sitter oppe hele natta og øver på å tegne månen. Han vinner med en tegning om hvilken juryen uttaler: "Den har en egen tragisk sjarme og er dog ikke uten vennlig humor. Den virker dulmende men samtidig opphissende, Unge Yokum er genial!" Så for en kort tid er Li'l Abner Dogpatch's best betalte lønnsarbeider. Inntil det finnes opp en maskin som kan gjøre den samme jobben hundre ganger mer effektivt enn ham. Som patentsøkeren sier: "Hva så om det dømmer et par halvmåneskjærere til sultedøden? Det er fremskritt!"

Et stolt øyeblikk

Den aller mest omtalte historien er den om Shmooene fra 1947. Shmooene er noen saccosekkliknende dyr Li'l Abner kommer over i en bortgjemt dal og tar med seg til sivilisasjonen. Shmooene har en rekke unike egenskaper. De produserer egg, melk, og ost, alt ferdig levert i kartonger. Hvis du ser på en av dem med et sultent blikk dør han av lykke. Øynene deres kan brukes som knapper og værhårene som tannpirkere. Og de er ideelle lekekamerater for barn. Men etterhvert som det blir klart at shooene kan dekke så godt som alle menneskelige behov, blir de også en trussel mot samfunnsordenen. Kolonialhandleren får ikke solgt sine varer, slakteren blir overflødig og børsene faller. Noe må da gjøres med shmooplagen som den nå omtales som. Dette innleder en massehenrettelse av shmooer som man må til østfronten under annen verdenskrig for å se noe som likner.

Påfunnet som gjorde serien populær blant de store massene var likevel innføringen av Sadie Hawkins-day. På denne dagen, 29. november hvert år, må alle ungkarene i Dogpatch stille i Sadie Hawkins-løpet. Hvis de blir fanget av en kvinne blir de nødt til å gifte seg. Dette høres noe primitivt ut, men er tvingende nødvendig. De unge kvinnene i Dogpatch er nemlig så stygge (urkh!) at ingen med sine mentale evner i behold vil frivillig inngå ekteskap med dem. Ideen ble fanget opp av studentforeninger som arrangerte sine egne Sadie Hawkins-løp. Hvor mange ekteskap som faktisk ble inngått i kjølvannet av dette, vites ikke. Det mest ettertraktede byttet i løpet er selvfølgelig Li'l Abner selv. På et eller annet vis reddes han år etter år fra den fryktelige skjebne det er å bli gift med en Dogpatch-girl (urkh!).

Skitne triks under Sadie Hawkins-løpet.

Men Li'l Abner blir til slutt gift. Det ble etterhvert et folkekrav fra leserne at Li'l Abner måtte gifte seg med nabojenta Daisy Mae. Så en dag i 1951 skjedde det utrolige at en tegneseriefigur giftet seg. Hvilket intrikat og forbløffende hendelsesforløp som førte fram til dette, skal jeg ikke røpe her. Dere må oppsøke serien selv.  Det ryktes at de har fått inn noen eksemplarer på Comix Antikvariat i Ullevålsveien.

Fra bryllupsreisen

Farvel til en venn

Farvel gamle venn

Vi som, gjennom alle disse årene, har tilbragt  så mange gode stunder sammen.

Du har båret tungt, hver bidige dag. Tyngre og tyngre har det blitt med årene. Du klaget aldri, selv om du vel knirket litt på slutten.

Sammen har vi sett klassiske filmer kjøpt på piratmarked i Mexico city og med spanske undertekster.Vi har sett Harry Klein åpne bildøra for Derrick . Vi har studert Betty Boops melodiøse bevegelser rundt notene til en tredvetallsslager.

Du og jeg har lest bøker og løst sudoku. Av og til, når det var stemning for det, delte vi ei flaske Jacobs Creek. Andre ganger bare hvilte vi. Særlig under de søvndyssende ordskiftene på dagsnytt 18 dro vi samme vei til drømmeland for en stakket times tid.

Men nå er det slutt gamle venn. Du reiser nå. Men jeg lover å komme etter. Når jeg en dag merker det er min tur til å gå opp i limingen skal jeg med mine siste krefter gå ut til søppelstativet ute i gården, krype inn i en svart søppelsekk som kan lukkes innenfra og utånde der. Slik, gamle venn, vil jeg bli fraktet til det samme forbrenningsanlegget hvor vi to atter skal forenes.

Fem bøker om Barcelona

Barcelona er ikke bare et valfartssted for fanatiske shoppere og entusiastiske fotballsupportere. Byen har mer å vise til enn sin Rambla med tiggende statuer og rimelige tilbud på seksuelle tjenester.

Barcelona var med fra Europas begynnelse. Hit kom fønikerne og romerne. Deretter kom barbarene fra nord og maurerne fra sør. I dag bor katalanerne her. De er et stolt folk med ønske om mer uavhengighet fra sentralmakten i Madrid og med sitt eget språk som mest er en blanding av fransk og spansk (og litt til). Med sin flotte arkitektur og bevarte gotiske bebyggelse er Barcelona et av de kulturelle sentrene i Spania.

Min foretrukne sted når det kommer til atmosfære og gemyttlighet er riktignok Madrid. Like fullt oppdager jeg at jeg nå i løpet av en begrenset periode har lest ikke mindre enn fem bøker som handler om Barcelona. Det har ikke vært et bevisst valg. Det har bare blitt slik. Om Madrid har jeg ikke funnet en eneste i norsk oversettelse. Det vil si bortsett fra J.C.Sansoms "Vinter i Madrid" som må utelukkes fordi den er skrevet av en brite.

Den første barcelonaboka leste jeg for noen år siden da den kom på norsk. Det var "Vindens skygge" av Carlos Ruiz Zafón. Den gjorde stor internasjonal suksess. I lang tid etterpå ble det arrangert guidede turer i Barcelona fra steder som var omtalt her. Handlingen utspiller seg i årene 1945-1955 med francodiktaturet og sosial nød som bakteppe. Zafón innleder med et frieri til oss bokelskere med en besnærende beskrivelse av De glemte bøkers kirkegård. Boka er så  tilsatt alle indegrienser som skal til for å gjøre den til en suksess og sidevender. Historien er romantisk, spennende, gåtefull og befolket av spennende mennesker.

5 år senere kom en ny bestseller fra Barcelona. "Havets katedral" var skrevet av den historieinteresserte advokaten Ildefonso Falcones. Vi drar enda lenger tilbake i tiden, til det 14 århundre og byggingen av den storslåtte katederalen Santa Maria del Mar. Hos bokhandleren fikk jeg  et gratis hefte med de første kapitlene. En verre orgie i elendighet som ble beskrevet der hadde jeg sjelden lest. Dette var et blodig melodrama uten en strime av håp. Åtet gjorde sin nytte og jeg måtte bare ha den boka.

På et av fjorårets loppemarkeder kom jeg over ei bok av en for meg ukjent forfatter, Manuel Vázquez Montalbán. Den het "Sydhavet" med undertittelen "en Pepe Carvalho-sak". Det var altså en krimbok i den hardkokte detektivsjangeren, hvor det løses drapssaker i Barcelona. Pepe Carvalho gjør alt det hardkkokte detektiver skal gjøre. Han kommer med spissfindige sarkasmer, får grisebank og ligger med betydelig yngre kvinner før han kommer til en løsning. Noe av det interessante ved fortellingen er at den ble utgitt i 1977, kun to år etter Francos død og i et Spania som ennå ikke var helt sikker på hvilken retning det ville ta videre.

På lopemarked fant jeg også Euduardo Mendoza's "Miraklenes by". Og miraklenes by er selvfølgelig; Barcelona. Både i 1888 og og 1929 ble det arrangert verdensutstilling i katalenernes hovedstad. Mendoza lar dette bli ramme for romanen som følger livshistorien til Onofre Bouvila. I løpet av denne perioden forflytter han seg fra dyp fattigdom til ufattelig rikdom. Ikke ved hjelp av sine flittige hender, men ved sitt kyniske intellekt og ufølsomhet.

Og til slutt er det ei pocketbok som jeg i skrivende stund er i ferd med å avslutte; "Diamantplassen" av Mercé Rodoreda. Dette er den eneste av disse bøkene som er skrevet på katanlansk. Den inngår i gyldendals pocketserie "Forfatterens forfatter" og er valgt ut av Brit Bildøen. Romanen har en utradisjonell fortellerstil ved at den framstår som en lang monolog fremført av en kvinne som snakker på både ut- og innpust.Hun er enkel og hverdagslig i sine betraktinger men gir oss likevel et levende bilde av Spania før borgerkrigen og den elendighet som etterhvert venter henne og familien hennes.

Og gjett hvem som har oversatt samtlige av disse bøkene? Javisst, det utrettelige, superproduktive og eminente teamet Kari og Kjell Risvik. Hvordan skal det gå med tilgangen på spanskspråklig litteratur i Norge når disse pensjonerer seg?

Jeg ser også i hyllene hos bokhandlerne at "Miraklenes by" er utgitt på ny, sammen med enda en krimserie fra Barcelona. Hva er det med nordmenn? Er alle blitt barcelonafile?

Hvilken av bøkene er best? Det er smak og behag, men hvis du deler denne med undertegnede ville du antakelig ha mest glede av den første og den siste av de ovenfor omtalte bøkene.

Glem heller ikke "Historien om Spania" av Hermann Lindquist.

Tarzan

Denne artikkelen er viet mannen som svingte seg fra tre til halvfire -Tarzan i underbuksa! Vår barndoms store ideal. Mens barn i dag blir gitt så mye oppmerksomhet at de ikke har andre idoler enn sitt eget speilbilde, hadde vi noe å strekke oss etter.

For Tarzan ordnet opp i tegneserieheftene som i kinosalen. Vi tok det med oss i leken. Vi klatret opp i og falt ned fra trærne.  Særlig når vi gikk rundt i badebukse på utebadet var vi Tarzan (eventuelt hans sønn, Korak). Apekongens hyl gjallet over det ganske nabolag, selv om det ikke alltid liknet originalropet. Når Tarzan sloss med Fantomet var det som regel han som vant.

Det begynte med bøkene. Allerede i 1912 var den flittige spenningsforfatteren  Edgar Rice Burroughs ute med den første boka om Tarzan, apenes konge. Han hadde neppe noen aning om hvilken gullkalv han avfødte med dette. Ideen om en engelsk lord som fra han var barn ble oppfostret av gorillaer, møtte sin Jane og lærte seg å snakke engelsk, gjenvant sin rett som adelig arving, men likevel foretrakk å fortsette sine eventyr i et Afrika som fremdeles lot til å romme mange hemmeligheter for den hvite mann, var brilliant. Og som en dreven forteller utnyttet Burroughs dette potensialet fullt ut. Det ble etterhvert mange Tarzanbøker.



Tarzan og amazonene



En voksende filmindustri i Hollywood luktet penger, og den første Tarzanfilmen kom i 1919. Tarzanhylet ble naturlig nok ikke introdusert før teknologien var oppdatert for det. Tarzan fremfor alle andre var selvfølgelig Johnny Weismüller. Han var flere ganger olympisk mester i svømming og dessuten fantastisk til å svinge seg i trærne. Hans filmer ble på dyktig vis blandet opp med dokumentaropptak fra Afrika. Noen mener dette er juks, at elefantene fra indiske og hadde påklistrede ører, at løven han slåss med var den samme i alle filmene og at den dessuten manglet tenner. Dette må avfeies som surmaget kritikk. Illusjonen virket for de fleste av oss,  frie for dataanimerte bedrag som de var. (Maureen O'Sullivan som Jane svømte naken i "Tarzan and his mate" fra 1934. Og det var ekte vare!). Weismüller spilte Tarzan i 12 filmer fra 1932 til 1948. Etter dette har blant annet Lex Barker og Christoffer Lambert klatret opp i rollen.

Tegneseriene hadde en vesentlig rolle i oppbyggingen av Tarzanmyten. Fra starten av var det de dyktigste illustratørene som tok fatt med pensel og tusjpenn for å tolke jungelmannen. Først var det den dramatiske Hal Foster som senere skulle skape Prince Valiant. Deretter kom Burne Hogarth, en mester i anatomiske studier. Han startet etter hvert sin egen tegneskole..

Burne Hogarts Tarzan

Nå er det mye som tyder på at den oppvoksende slekt kun vil finne sin Tarzan gjennom Disney's parodiske tegnefilmer. En grunn til dette er at både bøkene og filmene nok var det vi i dag vil betegne som rasistiske. I bøkene kjenner apemors hårløs stesønn seg instinktivt overlegen de mørkhudede artsfrendene han møter på sin vei. Han nøler heller ikke med å drepe dem. Weismüller-filmene ble spilt inn i en tid hvor ku-klux-klan fortsatt var aktive. Raseskille var offisiell politikk i USA og det var ikke til å unngå at denne holdningen også gjenspeilet seg i filmene.

Men virkelig interesserte vil fortsatt få lese bøkene på engelsk på Gutenbergprosjektets sider.

Det var alt.