oscarvinneren 1938

You can't take It with You

I Europa knuser Franco de republikanske styrkene. Hitler erobrer Østerrike og okkuperer Sudetland med Storbritannias og Frankrikes godkjenning. Etiopia underlegges Mussolini og kjemiske våpen tas i bruk. Under krystallnatten overfalles jøder i Tyskland, forretninger plyndres og synagoger brennes. Orson Welles får amerikanerne til å tro på invasjon fra verdensrommet med sin radioteaterversjon av H.G Wells roman "War of the worlds". Fredrikstad blir norgesmester i fotball. Verden trenger virkelig noe å le av.

Var det derfor en feelgood-film gjorde rent bord under oscarutdelingen i 1938? Regissøren Frank Capra (jada, han igjen) tok med seg Lionel Barrymore, Jean Arthur og James Stewart og lagde en kosestund.  Barrymore spiller en godslig særing som har trukket seg tilbake fra forretningslivet. Han oppebærer en solid inntekt på grunn av sin kompetanse som frimerkesamler (sic). Hjemme hos ham bor det bare folk som gjør det de har lyst til; oppfinnere som finner opp unyttige ting og kunstnere uten snev av talent. Idyllen trues av en kapitalist som vil kjøpe opp alle hus i nabolaget for å kaste ut de som bor der. Det eneste som hindrer ham er den gamle mannen i huset der alle særingene bor, som nekter å selge. Men mon tro om det langt inne i den hårdhjertede kapitalisten finnes en barnlig sjel som også vil gjøre det han har mest lyst til?

Mer er det liksom ikke å si om filmen. Bortsett fra at den kompenserer det noe antikapitalistiske perspektivet ved å rævkjøre en byråkrat som ikke klarer å forklare hvorfor man skal betale eiendomsskatt. (Som tidligere byråkrat synes jeg altså ikke noe særlig om denne scenen).

Med dette er det meste sagt om denne filmen.

Ellers dette året var det "Bringing up baby" som toppet listene. "Robin Hood" Med Errol Flynn hadde premiere og det samme hadde Sergei Eisensteins "Alexandr Nevskyi".

Peer Gynt skreller en løk

FEMTE HANDLING: SCENE 17
(Pinseaften. Inne på storskogen. Lengre borte, på en rydningsplass, en hytte med reinsdyrhorn over dørgavlen.)
(Peer Gynt er sulten og kryper langs bakken og samler jordløk.)
PEER: Jordløk! Det er ikke særlig til å bli mett av. Og jeg som skulle bli keiser. (Holder opp en løk foran seg.) Peer! Du er ingen keiser. Du er en løk! Og nå skal jeg skrelle deg. (skreller løken.) Det er bare lag på lag. Kommer ikke kjernen fram snart? (plukker hele løken opp.) Neiggu' om den gjør. Til det innerste indre er alt sammen lag, bare mindre og mindre.

Denne teksten er ikke tuklet med her på Jacobsbloggen. En beretning om en verdensborger som skreller løk. Ikke legg for mye i det.

Det lukter løk

Han var sjuk og eide ikke en skiling, men han tok livet av seg fordi han luktet løk. Det lukter løk, det stinker forferdelig av løk. –Nei, jeg lukter ingen ting. Vil du at jeg skal åpne vinduet? –Nei, det er det samme. Lukta forsvinner ikke. Det er veggene som lukter løk, hendene mine lukter av løk. Kvinnen var selve bildet på tålmodighet. –Ønsker du å vaske deg på hendene? -Nei, det hjelper ikke, også hjertet lukter av løk. –Ta det nå litt rolig. –Nei, jeg klarer ikke, det lukter løk. Kom igjen, prøv å få sovet litt. - Jeg får det ikke til. Hele meg lukter av løk. Hør nå, du vil ikke ha et glass melk? – Jeg vil ikke ha melk. Jeg vil dø, så fort som mulig, hele tiden lukter det mer av løk.  – Ikke si sånt tull. –Si hva du vil! Det lukter løk! Mannen brast i gråt. –Det lukter løk! Jada, jada, så lukter det løk. –Så klart lukter det løk! Det stinker! Kvinnen åpnet vinduet. Mannen, med øynene fulle av tårer begynte å gråte. –Lukk vinduet. Jeg vil ikke at duften av løk forsvinner. –Som du vil. Kvinnen stengte vinduet. –Hør, kan jeg få en kopp med vann? Kvinnen gikk ut på kjøkkenet for å gjøre i stand en kopp vann til ektefellen. Kvinnen var i ferd med å vaske koppen da hun hørte et infernalsk hyl, som om noen røsket begge lungene av en mann samtidig. Klasket da kroppen traff flisene på patioen utenfor, hørte hun imidlertid ikke. Med ett kjente hun en smerte i tinningen, en kald og spiss smerte som om den var forårsaket av en lang nål. Ay! Kvinnens skrik gjallet ut av det åpne vinduet; ingen svarte henne, senga var tom. Noen av naboene kon til syne i vinduene rundt patioen. –Hva har skjedd? Kvinnen klarte ikke å få fram et ord. Hvis hun hadde kunnet si noe, ville hun sagt; -Ingen ting, det luktet bare litt løk.  

Et noe løk-kritisk skrift i dag, hentet fra Nobelprisvinneren Camilo Jose Celas roman "La Colmena". Teksten er ikke oversett, men oversatt og fildelt her til deg, av Jacobsbloggeren, den snille piraten.

Hyllest til Løken

Skinnende som en glassballong,
blad for blad
fremtrer din skjønnhet
Med fine skjell som av krystall
Hemmeligheten finnes i den svarte jord
der dine gyldenrøde form avrundes.


Like under jordflaten
skjer miraklet
Når det første spinkle grønne skuddet kommer til syne
fødes du.
Dine blad skjærer som sverd i kjøkkenhagen
etter hvert som moder jord samler sine krefter
og proklamerer din ankomst.
Slik Afrodite lot det stormende hav løfte sine bryster
sprer du dine blader.


Slik skapte jorda deg, Løken,
klar som en planet på stjernehimmelen
forutbestemt til å opplyse konstante konstellasjoner
og ligge som runde vannroser på fintfolks bord.

Sjenerøst donerer du din friskhet
til den kokende gryte
Dine avrevne lemmer forvandler seg til små gullklumper i den glødende olja.


Jeg må også få minne om den fruktbare kjærligheten
du tilbringer salaten
Det er som himmelen selv har gitt deg din snøklare form
der du ligger finhakket
rundt tomatenes hemisfærer.


Innen rekkevidden av folkets hender
dusjet med olje, finhakket og med en smule salt
metter du arbeideren etter dagens slit.

Fattigmanns ledestjerne
moderlig innpakket i avispapir

hentes du opp fra kjelleren
udødelig inntakt og frisk, som stjernestøv.

Når den skarpe kjøkkenkniven
skjærer i deg felles en gledeståre.
Du får oss til å gråte sorgløst.

Så lenge jeg lever vil jeg ære deg, Løken

For meg er du vakrere enn en påfugl med utslåtte fjær
Du er i mine øyne den himmelblå jordkloden, et vinglass i platinium, en uanstendig dans til en snøanemone

Velsignet være den jordiske aroma du bringer med deg.

Etter Pablo Nerudas dikt "Oda a la cebolla", fornorsket, fordorsket og fildelt her på Jacobsbloggen.

 

Oscarvinnneren 1937

Life of Emile Zola

Det virker som de amerikanske filmselskapene i større grad hentet fortellingene sine fra den gamle verden på 1930-tallet. Tidligere dette årtiet har oscardramaet utspilt seg to ganger i Tyskland, og denne gang altså i Frankrike. I dag flytter man heller hele scenariet til Los Angeles eller New York, uavhengig av om originalfortellingen utspiller seg i Sibir eller andre steder.

Det er altså den store franske fortelleren Emile Zola det handler om. Han var mannen som lanserte den litterære sjangeren naturalisme, en hyperrealisme med fokus på fattigdom og elendighet. Hans romaner om det blodige gruveopprøret "Germinal" og om den falne kvinnen "Nana" avstedkom verdensberømmelse, men måtte også tåle harde utfall fra sensuren og den offentlige moral.

Men disse eksessene er fort gjennomgått i filmes første minutter. Vi skal nemlig fram til den begivenheten som i 1895 også sikret Zola en plass i verdenshistorien; Dreyfus-saken.

Hvis jeg skal gjenfortelle handlingsforløpet slik jeg husker det fra å ha lest Grimbergs verdenshistorie for 30 år siden, så var det noen som hadde gjort noe galt og noen som burde unngjelde. Og ikke nødvendigvis samme person. Forbrytelsen navn var Spionasje og den overflødige baker som kunne ofres het Dreyfuss, en jødisk offiser i den franske hær. Som i Treholtsaken ble han dømt på grunnlag av hemmeligstemplede dokumenter. Straffen skulle sones intet ringere enn på Djeveløya, en fransk besittelse i det karibiske hav. De som har lest Henri Charrieres eventyrroman "Papilon" vil være kjent med stedet. Zola begynte å interessere seg for tilfellet og lagde rabalder. Han anklaget staten og det franske forsvar i avisartikkelen "J'accuse!" -"Jeg anklager".

Filmen gir et nært bilde av den gamle Zola. Skuespilleren Paul Muni var ukjent for meg, men må ha vært ganske betydelig i sin samtid ettersom navnet hans på filmplakaten er større enn Emile Zolas. Et raskt søke viser at mannen var nominert seks ganger til oscarprisen som beste skuespiller, hvorav han vant en gang. Best vil han kanskje huskes for rollen i den første filmen om Scarface (1932). Og han gir det godt bilde av den litt satte gamle mannen som gradvis blir mer engasjert, til han er villig til å risikere både liv og formue for det han tror på. I sin filmkarrière har han også portrettert Louis Pasteure og Benito Juarez.

Filmen gir er greit og flytende resymé av historien. Men en amerikansk film om franskmenn er ikke komplett uten parodiske klisjeer på arrogante franskmenn, her representert med de militære.

Det som undrer meg er at det forhold at Dreyfuss var jøde, knapt nevnes i filmen, mens det fremstilles som en vesentlig og avgjørende faktor andre steder. En mulig forklaring på dette er at den antisemittiske forklaringsmodellen er noe som oppsto etter den andre verdenskrigen. En annen er at Hollywood eller Amerika på denne tiden faktisk var så antisemittisk at filmprodusentene underslo dette poenget. Ingen av forklaringene vil riktig nok skape applaus i det offentlige bildet eller sanke forskningsmidler for nærmere undersøkelse.

Den mest minneverdig filmen dette året, og som definitivt har tålt tidens tann, er Walt Disney's "Snøhvit og de syv dvergene", den første helaftens tegnefilmen. Den fikk ingen priser i 1937, men oscarkomiteen kompenserte det med å dele ut en æresoscar påfølgende år, bestående av en stor og sju små statuetter. 1937 var også året for den første "Heidi"-filmen med Shirley Temple i hovedrollen og franske Jean Renoirs "La grande illusion"

Oscarvinneren 1936

The great Ziegfield

Vi nærmer oss den annen verdenskrig. Teppet trekkes langsomt  til side og det spilles en lang ouverture. Et kinobesøk i det herrens år 1936 var en høytidsstund. Folk hadde ikke TV, og datamaskiner lik de vi har i dag var det neppe noen som kunne forestille seg. I stedet satte de virkelig pris på kinematografenes visninger. Da hersket det fullstendig stillhet i salen. Ingen delte sine private anliggender ved å snakke høylydt i mobiltelefonen, eller knasket baconcrisp.

Den store Ziegfeld (1862-1932) hadde ikke hvilt lenge i graven før de laget filmen om ham. Han var den store showmannen som satte opp store oppsetninger med datidens lettkledde piker og entertainere. Først og fremst huskes han for den årlige oppsetningen av ”The Ziegfeld Follies” (1907-1931) og den senere flere ganger filmatiserte ”Showboat”.

Utfordringen med en biografisk film er å kunne lage flyt i livsløpet, slik at det ikke blir en usammenhengende samling av enkeltepisoder. Dette har teamet bak den store Ziegfred lykkes med i større grad enn de fleste nyere produksjoner.

Som seg hør og bør begynner historien med en ung mann som kjemper i motgang. Med energi, sjarm og kompromissløshet slår han seg gradvis opp i showbransjen. Filmens ene rød tråd er den store impresarioens mangel på budsjettforståelse. For å skape noe stort kan man selvfølgelig ikke bry seg for mye med noe så trivielt som penger. Regningen får vi snakke om etterpå. Han gikk da også gjentatte ganger ettertrykkelig konkurs.  

En annen side ved Ziegfelds liv som vies plass i filmen er hans kvinnehistorier. For hva er en hollywoodfilm uten romanser? Hadde ikke teatermannen hatt noen kvinner i sitt liv, måtte man finne dem opp. Men kvinnerollene var basert på fortsatt høyst levende personer.

Den store rolleprestasjonen i filmen må tilkjennes tyskfødte Luise Rainer i rollen som Ziegfelds første hustru,  den polsk-franske artisten Anna Held. Hun gjengir ikke bare en stor primadonnas sjarm, men også hennes nervøse legning, ubesluttsomhet og framstiller henne som offer for Ziegfelds manipulasjoner. Hun vant oscar for beste kvinnelige hovedrolle to år på rad, i 1936 og 1937.

Filmens svakhet er at fortellingen avbrytes av for mange og for lange sekvenser med sceneshow. Det er tydelig at produsenten har lagt ned mesteparten av kapitalen i disse numrene med tallrike aktører, kostymer og kunstferdig oppsatte scener. Antakelig ønsket publikum dem, men i ettertid forringer de filmen.

Til tross for dette kan det konstateres at filmen om den store Ziegfeld også ble en stor film.

Men den mest minneverdige filmen fra dette året var likevel Charlie Chaplins ”Modern times”. Det kan hende dens politiske agenda og skildring av kampen for tilværelsen gjorde den uegnet i nominasjonsprosessen. Herlig er også den første Lyn Gordon-filmen med Buster Crabbe i tittelrollen.

Her er Luise Rainer.

Oscarvinneren 1935

Mutiny on the Bounty

Mytteriet på Bounty er vel den første ordentlige klassikeren av de oscarvinnende filmene. En riktig eventyrfilm jeg har gledet meg til å se etterhvert som jeg slet meg gjennom meget ordinære filmer (ja, helt frivillig).

Her ser vi det britiske imperium på slutten av 1700-tallet, verdens største sjøfarsnasjon. Vi tar ei seilskute, en lurvete forsamling sjøfolk, en psykopat av en kaptein, to verdenshav og så legger vi ut på et av filmhistoriens mest dramatiske seilaser.

Miljøbeskrivelsen er fortreffelig, det harde arbeidet på sjøen, den brutale disiplinen, fortvilelsen når rasjonene minker og så kontrasten når de ankommer Tahiti som fremstår som et paradis. Solen skinner på de landsatte sjømenne, kvinnene er generøse, og høvdingen ler vantro når han får høre at de må bruke noe som heter penger for å få mat og husly i England.

I rollen som den kommende mytteristen møter vi nok en gang; Clark Gable, vår kjenning fra foregående års oscarvinner, idet han tvangsrekrutterer noen stakkarer på en havnebar. Hans motspiller er den personfiserte ondskap; Ringeren av Notre Dam og Henrik VIII i samme person, sir Charles Laughton.

I filmens fortekst står det at hendelsene på Bounty bidro til humanisering av forholdene på britiske skip. Nå har historien blitt revidert noen ganger siden denne filmen kom, og sympatien har blitt skjøvet over på kapteinens side. Han var, i motsetning til hva myten om Bounty beretter, en av de mer hyggelige skipskommandørene på den tiden. Og han ble slett ikke pent behandlet av mytteristene.

Mytteriet på Bounty er senere filmatisert flere ganger, men ingen av dem kommer opp mot dette fargerike fyrverkeriet av en svarthvittfilm fra 1935.