Min kamp 6

Sjette kamp er over og forfatteren skriver han er lei. Han vil ikke være forfatter lenger.

Jeg har kun overvært kampene 1, 3 og 6, men har i likhet med store deler av det norske folk deltatt og fulgt med i de mediearrangerte gateslagsmålene. Min oppfatning har vært at bøkene utgjør del av en stor performanceforestilling hvor de trigger media med uthenging av forfatterens familie og venner, grenseløs selvutlevering og hentydninger til sex med mindreårige.

I seriens finale, bok seks, avviser forfatteren dette. Skal vi tro ham har han aldri ønsket disse reaksjonene.

Det er vanskelig å gi en oppfatning av bokverket isolert fra alt oppstusset rundt og uten å karakterisere personen Karl Ove Knausgård.

Denne tykke selvbiografiske boken som kalles "Min kamp 6" er tredelt.

I den første delen forteller Knausgård om familielivet sitt og oppdragelsen av tre små barn. Tidspunktet er umiddelbart før utgivelsen av Min kamp 1. Knausgård viser talent som thrillerforfatter. «Onkel Gunnar» som har fått lese boka før utgivelsen, er opprørt. Forfatteren svimer rundt i huset og tør ikke å slå på PCen i tilfelle det er en ny sint mail fra Onkel Gunnar i innboksen. I desperasjon ringer han forlaget. Det snakkes om rettssaker. Vi bare venter at Onkel Gunnar i neste scene kjører ned veggen i huset til knausgårfamilien med en bulldoser i beste James Bond-stil.  Men mellom disse nervepirrende stundene skildrer han i overkant og til kjedsommelighet trivielle sider ved familielivet. Dette blir litt  som å bla gjennom tre tjukke fotoalbum med svarthvitt bilder av familieselskaper og ferier på Tjøme.

Den andre delen består av et langt essay om Adolf Hitler og innholdet i «Mein Kampf», av dette verk forfatteren har tiltatt seg den norske tittelen. Essayet er interessant. Knausgård har lest seg opp på emnet og kommer med mange referanser til mellomkrigstidens samtidige litteratur. Mye av det som nevnes kan komme som en overraskelse på mange. Som at verdens mest markante antisemitt i 1925, ikke het Adolf Hitler, men Henry Ford. Men motivasjonen for å putte dette essayet inn i «romanen» gikk meg hus forbi. Det var kanskje begrunnet, men det kan vært et sted jeg duppet av under opplesningen av lydboka. En ulempe ved lydbøker er at du ikke kan bla tilbake hvis du ikke får med deg noe.

I tredje del er vi tilbake hos familien Knausgård i Malmø. Fire av Min kamp-bøkene er utgitt, vi venter lansering av nummer fem mens Knausgård leser om Adolf Hitler. Her forteller han også om sine egne opplevelser i forbindelse med mottakelsen av bøkene og diskusjonen rundt dem. På samme tid får hans manisk-depressive kone dramatiske anfall og blir innlagt. Og det er ved skildringer av slike «katastrofer»  Knausgård er sterkest som forfatter. Innlevelsen blir total. Man «er» Karl Ove Knausgård mens man leser om dette. Vi har også kontrasten fra det ordinære familielivet i første del.

Den sjette boka forsvarer sin utgivelse. Men hvordan vil vi se på Knausgårds «Min Kamp»-prosjekt i ettertid når alt oppstusset er forbi? Vil dette være en av våre klassikere som skolebarn skriver særoppgaver om?  Vil folk virkelig lese denne flere tusen sider lange egoskildringen fra en forlengst svunnen forfatter? Ikke godt å si. Min Kamp 1 burde ha varig appell hvis vi ser den isolert. Min kamp 6 er god. Min kamp 3  var bare kjedelig. Forfatteren innrømmer selv at nummer 3, 4 og 5 skrev han på rekordtid for å få de ferdige innen fristen.

Jacobsbloggen lover å komme tilbake til saken om 50 år.

Mer om Knausgård
Min kamp 1
Min kamp 3

 

Antisemittiske eventyr

Det er eventyrstund i Jacobstua. Et utvalg norske folkeeventyr er gjenopplevd (pris kr 300,-) og man koser seg videre med Brødrene Grimm, lastet ned til min ipad (komplett dansk utgave kr 4,-).

Og da går det ikke likere enn at eventyret om Veslefrikk med fela dukker opp på nytt. Dette var et av mine favoritteventyr. Det er både lest, sett på Drammens theater og på film i Ivo Caprinos dukketeaterversjon.Som alle husker har fela den unike egenskap at den får alle som hører på til å danse. Dette benytter dens unge eiermann med stor kyndighet til å sette øvrigheta på plass. Fremfor alt er det her lensmannen som får gjennomgå.

I Brødrene Grimms versjon, innsamlet i Tyskland noen år før Asbjørnsen og Moe, har fortellingen fått navnet "Jøden i tornebusken". Gutten møter "jøden" etter at han har ervervet fiolinen. Han lurer ham inn i en tornebusk og begynner å spille.

Straks begyndte jøden at lette på benene og springe og hoppe, og jo mere karlen gned, jo lystigere gik dansen. men tornene flåede hans lurvede frakke, rev i hans gedebukkeskæg og stak og prikkede ham over hele kroppen. "Hold op", råbte han, "hold op med at spille. jeg har slet ikke lyst til at danse." Men karlen brød sig ikke om,hvad han sagde. "Du har flået så mange folk, nu kan tornene gjøre det samme med dig," tænkte han og spillede videre".

Så jøden tilbyr ham alt gullet han har for å avslutte spillet. Men like etter angrer han og anmelder gutten for røveri. Pjokken blir innhentet og stilt for retten.

"Jeg har ikke rørt jøden eller taget hans penge. Han har af egen fri vilje givet mig dem for at holde op med at spille, for han kunne ikke lide min musikk. Dommeren troede ham ikke og sagde: "Det er en dårlig unskyldning. Sådan bærer ingen jøde sig ad".

Men det ordner seg etter at gutten har spilt noen toner med fela, fått alle til å danse og fått jøden til å tilstå at han selv i første omgang  hadde stjålet pengene,

Dommeren lod så jøden føre til galgen og klynge opp som en tyv.

Så hvorfor ble jøden til lensmann da fortellingen formodentlig vandret nordover og dukket opp i Norge? Kanskje var det den daværende grunnlovens §  2 hvor det sto at "Jøder har ikke adgang til riket" som krevde et hamskifte?

Men denne "jødiske" skikkelsen var ikke uvanlig i tidligere århundeders litteratur. I Charles Dickens mest kjente roman "Oliver Twist" er det jøden Fagin som lærer småguttene å stjele. Den detaljen at han er en jøde med de fysiske trekk som tillegges jødene, er ikke et forhold som underdrives i fortellingen. Og vi har William Shakespears "Kjøpmannen i Venedig". Jøden Shylock tok garanti i låntakernes eget kjøtt når han lånte ut penger. Og han kviet seg ikke for å innfri pantet da mislighold fant sted....

Etter dise referansene burde jeg kanskje skrevet noe om at vi selvsagt tar avstand fra slike framstillinger i dag. Det er herved gjort.

Herman Bang

Etter å ha drevet en systematisk tilnærning ved valg av lesestoff et halvt århundre, har jeg endelig blitt selvstendig nok til å prøve på noe ukjent.

På min nystemte ipad er det mulig å laste ned bøker, noen faktisk gratis. Utvalget er begrenset og man får jo prøve det som er. Slik hadde det seg at en forlengst død og glemt (?) danske havnet på brettet mitt.

De Excentriske noveller (1885) inneholder tre historier om begavede unge menn, sterke følelser og mistrøstig undergang. Vi aner hvor Hans Jæger ble inspirert til å skrive om "Syk Kiærlighed". Adjektivene krydrer desperasjonen på en fandenivoldsk måte, iblant aner man en ironi under, men den tar aldri bort alvoret.

Vi har den faderløse som oppfostret av sin hardt arbeidende mor. Faren hans skal ha vært snekker, men man er ikke helt sikker på det. Antakelig er dette en liten bibelsk referanse ikke større enn at forfatteren kunne bortforklart den om nødvendig. Guttens unike begavelse rommer ikke større ambisjoner enn at han vil servere fine mennesker på luksuriøse hoteller.

Så kommer sirkusartisten som blir solgt av sin far 6 år gammel. Og vi har "vidunderbarnet", fiolinisten som kan tre stykker, som tvinges til å gå i knebukser og  matrosdress lenge etter at han har nådd puberteten

De dramatiske virkemidlene er sterke og vi kan bare ane hvordan de var når forfatteren selv leste dem på sine viden kjente turneer. Redaktøren i tidsskriftet "Verdens-spejlet" skriver:

Oplæsning er et skidt Ord, det passer slet ikke. Nei, dét, Herman Bang gjorde, var at gennemspille de Scener, han havde paa sit Program. Han spillede selv alle Rollerne, og saa mægtigt var hans Talent, at det lykkedes ham at illudere, skønt Publikum sad Ansigt til Ansigt med hans sære, lille Person, som Bladene har gjort Grin med og Karikaturtegnerne fraadset i.

Bedst er han, naar han laver gamle Damer, og naar han fremstiller et myldrende Virvar af alle Slags Mennesker, der taler i Munden paa hinanden. En Betoning, en Bevægelse, en Ansigtsrynke, der siger alt; af saa smaa Midler er det, at Herman Bang skaber den store Virkning. Eller han skildrer Smerten, Lidelsen. Ogsaa deri er han fuldkommen sikker paa sine Midler. Og der er talrige Eksempler paa hans Magt over Sindene, hvor han viser sig som Smertens og Lidelsens Mester. Med et vildt Raseri vender man sig truende mod Forsynet, der har fyldt Teatre med gode Skikkelser uden Indmad og ladet dette Scenens Geni være forbandet til en ubehjælpelig Kropsløshed.



Herman Bang hadde en livshistorie som likner og overgår medlemmenes Oslos beryktede Kristianiabohem . Født ble han i hertugdømmet Slesvig i 1857. Selvfølgelig var han sønn av sognepresten slik så mange skrivende mennesker i den tiden var.

En av hans første romaner skaffet ham varig ry. "Håbløse slægter" 1880 var en krenkelse av sedeligheten. den handlet om det siste skuddet  "i en degerenert slekt". Boka ble inndratt, men ikke før nesten hele opplaget var utsolgt, og forfatteren straffet. Med det var grunnlaget for hans videre suksess lagt.

Stilistisk var han nyskapende og sjangermessig ble han betegnet som impresjonist.

Men han hadde den samme seksuelle legning som Oscar Wilde og førte seg på en måte som gjorde at det ikke lot seg skjule. Av den grunn ble han innkalt til samtaler med politiet i  forbindelse med opprydding i gutteprostitusjonsmiljøet i København. Om det ikke fikk strafferettslige konsekvenser, lot sladderpressen ham ikke slippe unna. Til og med hans kollega, nobelprisvinneren Johannes V. Jensen, gikk løs på ham i en avisartikkel "Samfundet og Sædelighetsforbryteren" hvor han blant annet skrev:

En meget kendt Forfatter, der i øvrigt foruden at være abnorm ogsaa har vist Talent, er naaet til i disse sidste Dage at staa frem og snakke om Landets Forsvar? Staklen, der næppe nogensinde har haft et Vaaben i sin Haand, lider formodentlig i Øjeblikket af platonisk Kærlighed til en Løjtnant.

De siste årene av sitt liv bodde Herman Bang helst i utlandet.

Epilog. Nå er plutselig alle verker av Hermann Bang fjernet fra Apples bokhandel ibooks. Men de finnes klare til nedlasting på Project Gutenbergs sider med alle laster inkludert. Løp og last ned!

Kunsten å vekke de døde

Det sympatiske bokforlaget "Bokforlaget" har gitt meg et eksemplar av boka "Kunsten å vekke de døde" av den chilenske forfatteren Hernan Rivera Letelier. Jeg insisterte litt på at de måtte sende akkurat denne, ettersom jeg er, om enn selvoppnevnt, latinamerikaekspert.

Ut fra det som utgis i Norge skulle en tro at de latinamerikanske forfatterne er i ferd med å dø ut. Og hvis vi tenker på det storheter som som introduserte oss for kontinentet 30-40 år tilbake stemmer det jo. Nobelprisvinnerne Octavio Paz, Pablo Neruda og Gabriel Garcia Marques har av naturlige grunner lagt ned pennen. Likeså Carlos Fuentes, Julio Cortazar og Borges. Den eneste som fortsatt holder stand er fjorårets nobelprisvinner Mario Vargas Llosa. Men det er på tide at noen fyller støvlene deres.

Av de aktuelle stemmene er det kanskje Riveras landsmann Roberto Bolaños som høres best. En personlig favoritt er cubanske Pedro Juan Gutiérrez med sine "skitne havanna-historier". Hernan Rivera Letelier var med skam melde inntil nå ukjent for denne (selvoppnevnte) latinamerikaekspert.

Det mest iøyefallende etter å bladd over de førsts sidene er at romanen ikke er oversatt av Kjell og Kari Risvik. Vant som man er med deres drevne gjenskapninger av det temperamenfulle iberiske språk, er det skummelt å måtte venne seg til å bli tatt imot av nye hender. Og som man skrider fremover i romanen ser man at oversetteren må ha hatt flust av utfordringer. Bibelske vendinger vris og vendes, kombineres med gruvesjaueres kraftuttrykk og krydres med grove og treffende personkarakteristikker. Hovedpersonen drikker "spottens bitre kalk". Et av hans sterkeste kraftuttrykk er "Ved Judas' testikler!" som han utbryter når han på en grov og plump måte blir berøvet sin skjønnhetssøvn. Oversetter Christian Rugstad har kommet uvanlig godt fra oppgaven. Måtte han få gjenskape duinsvis av bøker i årene som kommer.

Scenen der begivenhetene utspiller seg er som i så mange klassiske chilenske verk blant gruvearbeidere i elendige kår. Også vår egen innehaver av Bernardo O'Higgins-medaljen, Kjartan Fløgstad, har beveget seg i de sfærer.

Hovedpersonen er en fillefrans og forkynner, ikke ulik frelserens selv. Han oppmuntrer selv enhver antydning til sammenlikning. Av noen blir han mottatt med religiøs ekstase og av andre som en kynisk bløffmaker. Tid og sted er den chilenske Atacamaørkenen på 1940- tallet. I en gruvearbeiderlandsby i streik leter han etter sin Maria Magdalena.

Og som man kunne ha grunn til å tro; dette er en hysterisk morsom bok. Og den kan leses som en sådan.


Men kan også undre seg; hovedpersonen under navnet "Kristus fra Elqui", er han en bløffmaker, er han bare splitter pine gal eller han faktisk reinkarnasjonen av frelseren? Det synes ikke som forfatteren har tatt standpunkt til dette, selv om vi ofte får lese hovedpersonens tanker. Han er forsakende og har ingen materielle fordeler ved sitt kall. Unntaket er seksuell avholdenhet, som han beskriver som den største villfarelsen av alle og følgelig ikke praktiserer.

"På tide å stå opp, din syvsover"

Og bak humoren finner vi tragiske menneskeskjebener og skildringer av undertrykkelse og maktmisbruk. Slik det bør være i en latinamerikansk roman.

Å røpe hvorvidt Kristus fra Elqui ender opp spikret på korset i finalen, ville vært uredelig overfor forlaget. For å finne ut det, må man lese boka selv.

Svend Hazel

Da jeg var guttunge og klinte nesa inntil ruta i Narvesenkiosken for å bedømme hvilket serieblad jeg skulle kjøpe la jeg merke til en spesiell serie bøker. Omslagene var illustrert med menn i kantete hjelmer og hakekors på armene. Svend Hazel skrev om den annen verdenskrig sett fra tyske soldaters øyne. Inntrykket til den oppvoksende slekt på 1970 - tallet var ellers farget av kamp-seriens heroiserende versjoner av de alliertes innsats. Og i mindre grad av foreldre og besteforeldres beretninger og historietimene på skolen.

I årene som kom leste jeg uendelig mye om "krigen", men av en eller annen grunn fikk jeg aldri med meg bøkene til Svend Hazel.

Da "SS-offiseren" dukket opp som gratis ebok til nedlasting på min splitternye ipad, grep jeg muligheten.

Svend Hazel er ikke tysk. Han er dansk. Av og til staver han etternavnet "Hassel" Ifølge opplysningene om forfatteren på bokens omslagsside dro han over grensen og vervet seg som soldat  for den tyske vernemakten i 1937. Han skulle derfor delta i annen verdenskrig på tysk side. Han kjempet på nesten alle fronter. Etter krigen måtte han sone landsforræderstraff i Danmark. Etter det begynte han å publisere bøker basert på egne opplevelser.

Scenen for SS-offiseren er lagt til den tyske østfronten. Tyskerne er på retrett. Beretningen er blodig. Det spares ikke ketchupen. Krig er ikke gøy. SS kommer inn med sine mannskaper og henretter mannskap og offiserer som ikke holder stand i henhold til overkommandoens instrukser. Heller ikke generalene slipper unna.

Hazel veksler mellom beskrivelser av soldatens harde hverdag, trefninger, sult, og kulde, med humoristiske beretninger om påfunn, guttestreker som går ut over deres overordnede og kvikke ordvekslinger. Og han finner balansen. 

Et sjarmerende trekk ved oversettelsen er alle danskismene som ligger igjen. Bøkene ble nok publisert på et pocketbokforlag. Fra den tid pocketbøker ikke var aktverdig lesing og man ikke kunne bruke for mye penger på oversettelse eller korrektur.

Nå er ikke bøkene kjent for å vær autentiske. De historiske hendelsene som beskrives skal tas med en klype salt. Det tatt i betraktning er underholdningsverdien god. Og krigens realiteter er nok mye nærmere virkeligheten i disse bøkene enn det underholdningsforfattere med vinkelen fra den andre siden står for.


Ikke akkurat "Gutta på skauen"

Like underholdende er debatten om Svend Hazels person. Det er påstått at han overhodet ikke var med i krigen, og alt som står i bøkene er det rene oppspinn. Han var egentlig kun et sykkelbud med nazisympati og det var kona hans som skrev alle bøkene. Hazel selv står fast ved at alt er basert på virkelige hendelser. Han er nå 95 år gammel og bor i Barcelona. Familien driver den offisielle nettsiden.

Fotnote: Svend Hazel -bøkene ligger ikke lenger til gratis nedlasting, men de kan kjøpes for kr 45,- per stk hos ulike netthandlere.

Massemord

Forleden leste jeg om en stor rettssak. Mannen som skulle dømmes ble beskyldt  for mange menneskers død.

En eldre bebrillet herremann var tiltalt. Til tross for de forbrytelser han skulle stilles til ansvar for virket ikke tiltalte helt utiltalende (Jeg beklager dette smakløse ordspillet. Men må man, så må man.)  Han var plassert i et skuddsikkert glassbur, omringet av kameraer og advokater. Rettssaken ble kringkastet over hele verden.

Adolf Eichmann ble i 1960 kidnappet fra sitt hjem i Argentina av israelsk etterretning. De smuglet ham ut av landet og inn i Israel. Krigsforbryteren fra annen verdenskrig skulle bli hovedpersonen i en akt i skuespillet om staten Israels historie. Alt var lagt til rette fra høyeste hold, av statsminister og landsfader David Ben-Gurion. Men til tross for den voldsomme mengden med sakspapirer som ledsaget tiltalen, fikk ikke folk se noe monster. De blodige fakta skjult i trykksverte kom i bakgrunnen av det levende mennesket som befant seg inne i glassburet. Litt forsakt sto han der, prøvde etter beste evne å forsvare seg mot de finurlige angrepene fra landets mest drevne hjerner. Man syntes rett og slett synd på ham.

Det foregår også en rettssak i Norge for tiden, hvor gjerningsmannen har drept et betydelig antall mennesker. Mannen og handlingen har vært førstesidestoff hver eneste dag i snart et år. Rettssaken er gjenstand for en oppmerksomhet som ville henvist landssvikeroppgjøret til en notis nederst på side 12. Man har innkalt det lille landets største kapasiteter på alle områder for at de skal fortelle om sitt inntrykk av mannen.

Mannen selv smiler jovialt. Han deltar og kommenterer mer enn gjerne ekspertenes syn på ham.

Statsautoriserte menneskekjennere har snakket lenge med ham, Først sa de at han var gal, men nå er de ikke lenger like sikre. Iallfall er de uenige. Vi har nå sett og hørt så mye av ham alle sammen, at vi godt kan gjøre vår egen konklusjon. De av oss som har sett virkelig gale mennesker kan si at gal er han nok ikke.

Man er ikke gal selv om man dreper andre. I militær utdanning er det et bærende prinsipp at man skal lære å drepe. Som alminnelig vernepliktig husker jeg godt militærpresten forklarte hvordan det å drepe mennesker i krig kunne forenes med kristentro. Flesteparten av de som vender tilbake etter å ha vært i krig fortsetter med å være vanlige mennesker. Kankje litt preget, men livet går videre.

Pressen bruker det de har av personell på denne rettssaken. Opplag og seertall skal økes. Vi hører ingenting fra resten av verden Hver stein skal snus i denne saken, hvert minutt av mannens liv skal kartlegges og alle som noen gang har kommet i snakk med ham skal intervjues. Som ekstrahjelp har de endog engasjert profesjonelle komikere til å følge saken fra pressebenken og kommentere utviklingen.

Man spør seg hva alt skal være godt for. Resultatet er vel gitt(?). Man vil idømme ham en frihetsberøvelse så langt det er mulig etter norsk rett. Mens saken pågår blomstrer den tiltalte og nyter oppmerksomheten han får. Det er som om hans opptreden i rettsaken er en planlagt fortsettelse av udåden. Og han virker fordømt normal.

Mens mannen boltrer seg i domstolens manesje og medienes spotlight, hva får vi andre ut av dette?

Det kunne vært en forsikring om at noe sånt aldri skulle skje igjen. Det bærende prinsipp for ilegging av straff har vært det almennpreventive hensyn. Vil denne forestillingen avskrekke andre som kunne være tilbøyelige til å utøve en liknende handling?

Før i tiden ville det vært hevnen. Samfunnet krevde gjengjeldelse. Den andre mannen, han i glassburet, måtte faktisk forholde seg til at han kunne bli henrettet etter rettssaken. Og det ble han. Ville denne mannen handlet annerledes dersom han visste at han ville bli "Hanged, drawned and quartered" slik man gjorde for adskillig mer bagatellmessige forseelser i Elisabeth den første av Englands tid? Og ville dette vært en mer harmonisk avslutning av saken? Et endelig punktum og klar demonstrasjon av samfunnets holdning til slike handlinger?

Akk, dette var bare noen tunge tanker i en sommer drysset hen...

Og et par til. Er det noen som har regnet ut hvor mye alt dette koster? Rettsmøtene, advokatene, de sakkyndige? Hvem betaler?

Hva du kan gjøre med en ipad

Hvordan jeg i strid med min sunne fornuft gikk til anskaffelse av en ipad er tidligere beskrevet her på bloggen.

Ettersom det er mange folk derute som vurderer å anskaffe seg en slik, eller kanskje allerede har den ute å vite hva de kan bruke den til, tenkte jeg å skrive en liten miniguide Men dette er en praktisk og personlig innføring. Teknologifrelste som er ute etter nye avsløringer og finesser vil neppe finne noe her.

Jeg hadde litt startproblemer. Men etter å ha puttet inn og dratt ut kabler en times tid, samt ristet på den, var jeg i gang..

Det første du gjør med den nye ipaden din etter at noen har hjulpet deg med de kjedelige innstillingene som må gjøres, funnet nettverk og så videre,  er å gå gjennom det du finner av standardprogrammene på brettet. Etter å ha klikket, rettere sagt pekt, meg litt rundt, kan jeg anbefale avtalebok. og notatfunksjonene. De er nesten så bra som de kunne vært laget av papir. For oss med uleselig håndskrift og som foretar korreksjoner med klussete overstrykninger, er dette en milepæl. Kart over nær sagt alle steder i verden kan også søkes frem. Å nevne byer i Belgia vil etter dette ikke være noe problem.

Så lenge det er tilgjengelig wifi har du også tilgang på internett, med epost og alt som hører til. I min utlendighet bruker jeg den mye til å streame radioprogrammer, selvfølgelig de to aller beste kanalene NRK2 og NRK Gull

Neste skritt er å finne programmer eller såkalte "apper" som passer for deg. Av teknologipionerene har vi jo lenge hørt gjetord om hvor mye fint man kan få til med en ipad. Selv hadde jeg hørt at det var en del bøker man kunne laste ned. For å få tilgang til disse måtte man registrere en apple-identitet som man må bruke for å komme inn på Itunes og Ibooks. Det er da jeg under registreringen plutselig ser at de skal ha kredittkortnummeret mitt, Uansett om man har tenkt å kjøpe noe skal de altså først ha plassert sugerøret sitt i lommeboka di. Dette forsinket registreringen min med et par uker, før jeg bet i gresset. Da jeg fikk nytt kort fra DNB Bank, skyndte jeg meg å registrere meg med nummeret på det gamle kortet.

Vel inne fyller jeg den digitale bokhylla med gratis e-bøker. Som forventet er det ikke mye å funne på norsk, men  noe er det. Det er Ibsenskuespill og andre travere fra Gyldendals fire store, men de har man jo forlengst lest, noen teasere, blant ei bok av Svend Hazel, ellers går det mest på engelsk. Her kan man til gjengjeld finne svært mange klassikere. Vi kan med fordel lete etter danske og svenske titler. Jeg fant flere Strindbergbøker jeg hadde til gode, samt en for meg ukjent danske ved navn Hermann Bang. Jeg googlet navnet og skjønte at jeg var nødt til å lese noe av ham. Men dette vil jeg sikkert komme tilbake til ved en annen anledning.

Utenom ipadshopen kan Ibooks brukes til å laste ned pdf-filer fra nettet. Dette er noe man gjør ofte og derfor veldig anvendelig. Det finnes også en del bøker som er lagt som pdf-filer.

Leseopplevelsen, må innrømmes, er upåklagelig.

Og alt i alt angrer jeg ikke på at jeg kjøpte dette kjæledyret. En utilsiktet bivirkning er at jeg har blitt hektet på det scrabble-etterliknende nettbaserte spillet wordfeud. Hvis noen har lyst til å utfordre meg, er nicknavnet jacobiv. Jeg er vant til å vinne.