Abbott & Costello

Mørket senket seg på Paladsteateret i Drammen en gang på begynnelsen av 1970-tallet. Rullen som skulle vises hadde sirkulert i årevis på landets distriktskinoer og den bar ennå kraft i seg til å fylle billettkassen. To morsomme karer i sort-hvitt dro i gang forestillingen mens fox blandet seg med nox i munnhulen.

Husker du eller har du opplevd de to komikerne med fornavnene Bud og Lou?

Denne komiske duoen var enormt populære på radio, film og TV fra midten av 1930-tallet til litt utpå 50-tallet. Her til lands kjenner vi dem helst på filmlerretet. De fulgte tradisjonen som var utledet av de første stumfilmene, slik den ble formet av Chaplin og Buster Keaton. Som parhester sto de selvfølgelig også i gjeld til Laurel & Hardy (Helan og Halvan). Det de selv tilførte, som følge av sin radioerfaring, var de kvikke replikkene som ble avfyrt som maskingeværsalver.

Her kan man som en digresjon fundere litt over det klassiske temaet "Var ikke komikerne morsomme før"? Noen mener ikke det, og at humor er best i farger. Yngre personer synes ofte det. Eldre mennesker heller gjerne til den først oppfatningen. Men humor som sådan har eksistert i hele menneskehetens historie. Antakelig kom det før språket. Det er altså meget tvilsomt at vi akkurat i dette øyeblikk befinner oss på det absolutt høydepunkt i humorens historie. På den annen side har nok filmmediet og forståelsen av det utviklet seg betraktelig de siste 60 år. Det er tross alt fremdeles et ungt medium. Jeg tenker på filmens egenartetede gramatikk, klipping og vinklinger. Skuespillerne har også brukt tid på å avvenne seg fra å spille for scene til å henvende seg direkte til kameraet. Hvor mye har dette å si for framførelsen av de humoristiske poengene? Det er det vi mener når vi spør om filmen har tålt tidens tann.

(Vi må selvfølgelig ikke overse at humor er kulturellt betinget. En kroppsprodusert lyd med etterfølgende lukt kan være utrolig morsomt i teltet på guttetur, men ikke på søndagsmiddag hjemme hos din tilkommendes foreldre).



Hvorom allting er, jeg kom altså over en DVD med to av Abbott og Costellos filmer fra 1940-tallet. Vil de bestå prøven og fremstå som noe mer enn at de frembringer nostalgiske øyeblikk og sug etter kinokarameller?

Filmene er fra 1942 og 1944, da de var på høyden av sin popularitet. Krigen raste i Europa og folk trengte virkelig litt å le av. Og de gjør sitt beste. Abbott (liten og tykk) og Costello (mager og surmaget) trer fram i et koordinert samspill, fysisk og verbalt. Mange års samarbeid har gjort dem samkjørt. Lou Costello er den naturlige leder og sender alltid Bud foran seg. Når det går galt tar han selvfølgelig ikke det grann ansvar og gir i stedet makkeren sin en overhaling. Plottet er omtrent likt  i begge filmene, men det er underordnet. Det tjener kun som en ramme hvor man kan skape komiske situasjoner. En del ordspill blir borte i oversettelsen, men det er også surrealistiske episoder. Man kan trekke noen linjer fram til Monty Python og deres nonsensdialoger. Den fysiske slapstickhumoren var ennå ikke avgått med døden. Overgrepene mot Abbotts figur i filmene nærmer seg av og til tegnefilmen. For de humørløse kunne filmene by på sangnumre med datidens kjente artister.



Min konklusjon og oppfatning er at disse filmene fortsatt er morsomme og bør sees av kommende generasjoner. De holder mål regimessig, teknisk og har en utrolig timing på sine humoristiske poenger.

Når det gjelder Abbott og Costellos virkelige liv var det ikke alltid like mye å le av. Da snakker vi om alkoholproblemer og økonomiske uoverenskomster. Og da deres tid i rampelyset var ute kom restskatten.

På førtitallet ble det også laget noen tegnefilmer basert på deres klassiske karakterer, den ene med navnet "Babbitt and Catstello". Disse er også meget severdige. Go Youtube young man!

Knausgård

Realityshowene har for lengst inntatt avisenes forsider. Denne uken er det Karl-Ove-Knausgårds realityforestilling som har lagt beslag på de store typene. Hvorfor reality? Fordi Knausgård gjennom sine bøker gir oss et nådeløst innsyn i sin egen private sfære og en like nådeløs utlevering av familie og venner.  Han har lovet dette blir siste bind.

Til de grader har han fanget publikums interesse. Uten å gi intervjuer eller sende pressemeldinger blir hans person og hans familie diskutert opp og ned. Så ofte blir han nevnt at pressen forkorter navnet hans til KOK for enkelhets skyld. Han kan knapt slippe en lydløs fjert uten at det kommer på førstesiden.

 PR-eksperter konsulteres oftere enn kritikere, og de begir seg gladelig ut i lange faglige analyser og betraktninger om forfatterens virke. Hans ytring om at han ønsker å gi seg som forfatter, beskrives som en forretningsmessig strategi for å selge flere bøker. Dette bestrides av forlaget og hans håndlangere i det litterære miljø.

Knausgård-fenomenet har også engasjert herværende blogger til å omtale det for tredje gang. For å ta en kort oppsummering av mine egne erfaringer har jeg lest bok 3, som var direkte kjedelig. En tid etter gikk jeg løs på første bind, som jeg må erkjenne var meget godt. Fra før har jeg hans tidligere roman "En tid for alt" i ballasten. Men det er selvfølgelig all viraken rundt det hele, presseoppslagene, spekulasjonene, familiemedlemmenes reaksjoner og alle mulige ekspertuttalelser som bærer ved til bålet. Kan alt være planlagt av Knausgård selv der han sitter i ensomhet og klimprer sammen neste bind eller er det bare slik mediesamfunnet fungerer i dag?

Jeg tror nok forfatteren og det kapitalistisk godt skolerte forlaget vet å utnytte markedsføringsmekanismene. Allerede valget av tittelen "Min kamp" er et eksempel på det. Det satte i gang diskusjonene lenge før utgivelsen av det første bindet. Men det er klart at alt ble voldsomt forsterket av den overstrømmende kritikermottakelsen og alle prisene. Det er neppe sannsynlig at Knausgård kunne forutse at snøballen skulle fortsette å rulle og vokse til de grader.

Et annet særtrekk ved fenomenet er at man insisterer på å kalle disse erindringsbøkene "romaner". Jeg er ikke noen lærd litteraturteoretiker, men som legmann har jeg problemer med bruk av denne definisjonen. De sjangere verket hører hjemme i bør være blant erindringsbøker, dagbøker eller selvbiografier. Men jeg merker meg at forlaget bruker roman-begrepet svært bevisst til å tilbakevise klager fra forfatterens pårørende. Følgende uttales av forlaget i en artikkel i i Fedrelandvennen:

Berdahl sier det ikke var naturlig å sende et eksemplar av «Min kamp» til Knausgårds familie før boka kom ut.

– Vi sender ikke ut en roman for at noen skal korrigere den, sier forlagssjefen

– Onkelens motstand mot bøkene har ikke akkurat blitt mildere med tiden?

– Dette er en roman, og ikke virkelighet. Likevel er reaksjonene forståelige, men kanskje ikke så sterke reaksjoner, sier Geir Berdahl.

 Kommer jeg til å lese sjette bind av Knausgårds tydelig selvbiografiske syklus? Hvis jeg får den lagt foran meg, er det nok svært sannsynlig at jeg gjør det. Kun ettertiden vil kunne bedømme om dette er stor litteratur.

Kultur og ukultur i Ecuador

Nå har jeg vært fastboende i to måneder. Hva har et land som Ecuador å by en hungrende nordmann? Rydder de scenen og setter opp Ibsen-stykker? Sender de repriser av "Reparatørene kommer" på statskanalen?

Det er nok mye å be om. Hvis vi tar et kort streif de kulturtilbud som finnes, må vi først ha klart for oss at Ecuador er et fattig land. Noe flott offentlig finansiert operahus har de for eksempel ikke. Dernest er utdanningsnivået lavt. De som har midler til det sender barna på privat skole.
I de store byene er det gjerne et kinoanlegg knyttet til de store kjøpesentrene. Det er moderne saler, med teknologi som ikke har noen problemer med alle 3d-filmene som oversvømmer markedet og en popkornmaskin som kan mette 5000 mennesker ..nesten. Utvalget består derimot nesten utelukkende av blocbustere fra Hollywood. Billettprisen på 5 dollar er også i høyeste laget for den ecuadorianske familiøkonomien. Nå arrangeres det filmklubbaftener for de som ønsker noe litt annet på Casa de Cultura både i Guayaquil og i Quito. I Guayaquil vises klassikere mandag, tirsdag og onsdag, mens det i Quito gjerne er serier i samarbeid med andre lands ambassader eller kultur-atacheer. Mens mest av alt er det det piratdominerte DVD-markedet som dominerer. I hver gate er det et lokale hvor du kan kjøpe filmer for 1 dollar stykket. Der kan man finne alt. Til og med norske filmer er gjemt innimellom, forutsatt at de er vist på en eller annen festival. Eksempelvis oppdaget jeg "Død snø" innimellom et knippe zombiefilmer.
Ecuadors egen filmproduksjon er sparsom. De havner i skyggen av nabolandene Colombia og Peru. Men noe er det. Den nye filmen "En el nombre de la hija" (I datterens navn) vant en pris på filmfestivalen i Roma forleden. Kanskje dukker den opp festivalen Film fra sør i Oslo til neste år.

En dvd-spiller er en livsnødvendighet ettersom kabeltv-tilbudet stinker (unnskyld det lite dannete uttrykket). Reklamene blir bare sporadisk avbrutt av den oppsatte spillefilmen. (Viva NRK!)

Hva angår litteratur befinner det seg velutstyrte bokhandler tilknyttet store kjøpesentre, men også i egne lokaler sentralt i de større byene. Spansk er heldigvis et verdensspråk, så alle klassikere er lett tilgjengelig. Men prisene kan nok være i høyeste laget for de brede masser. Når det gjelder hva som leses, er det ikke helt ulikt Norge. Kriminalromanene kommer høyt opp, og svenskene Larsson og Mankell gjør det godt. Det  vil bli spennende om Jo Nesbø etterhvert kan finnes på listene.
De har også egen litterær produksjon, men til nå har det ikke dukket opp de helt store navnene. Nabolandene har jo hver sin nobelprisvinner i Gabriel Garcia Marquez og Mario Vargas Llosa. Derimot foreligger en rik tradisjon for fortelling av legender og fantastiske historier. Gamle indianske mytologiske sagn blandes med katolsk mystisime, jomfruelige helgener og avtaler med djevelen.
I bokhandelen kan man også kjøpe klassiske tegneserier som Asterix og amerikanske superheltserier. Donald er det dessverre dårlig med. Avisene skilter med Tommy og Tigern, Zitz og Mafalda. Det nærmeste man kommer egen produksjon er serien om "Condorito", som er chilensk men egentlig vel representerer alle andeslandene. Her presenteres klassisk humor, som ovenfor: "Leve svigermor! Men må hun leve lengst mulig unna Ecuador".

Dette er det jeg har fått med meg til nå. Men jeg har selvfølgelig kun skrapt på overflaten. Det vil være på sin plass med en ny oppsummering etter ca 6 måneder.

Som en grei introduksjon til Ecuador kan anbefales "The Ecuador Reader" (Carlos de la Torre & Steve Striffler ed.), eller min egen nettside "vivaecuador".

Den siste viking

Om den siste mohikaner ble det sagt at han levde på bananer og gamle wienerbrød. Den siste viking ernærte seg hovedsaklig av saltet sild og klippfisk.

Romanen til Johan Bojer har ligget lenge på vent. Den fristet lenge der den sto i hylla i foreldrehjemmet. Men den første sida ble aldri åpnet den gang.

Navnet Johan Bojer sier meg ikke noe mer enn "den siste viking". Foruten den er hans ark blankt. Og av og til kan det være greit å lese noe uten å ha så mange referanserammer. Jeg hadde ingen forventninger og ingen kjennskap til Bojers anseelse i det litterære og litteraturkritiske miljø på forhånd.

Nå viste boka seg ikke å være et forsøk på å skrive den store vikingromanen. I det hele tatt virker norske forfattere for feige til å prøve seg på dette.

I stedet handler dette om lofotfiske. Jeg er litt usikker på akkurat hvor vi befinner oss i historien, men båtene beveger seg fortsatt med arm- og vindkraft. Dampbåtene har dog gjort sin inntreden, så vi befinner oss kanskje helt på slutten av 1800-tallet.

Vi blir kastet inn i begivenhetene i ei fjorbygd et sted muligens ved trøndelagskysten, ettersom personene vitterlig snakker trøndersk. Vi kommer til et sted og en tid hvor menn måtte være menn og kvinner måtte vente på det som kom fra havet; et pengebrev, en husbond eller ei kiste.

Skildringen av tilværelsen som lofotfisker er gjort med stor innlevelse. Du kjenner trælene i hendene når du blar i boka, du fryser på beina og gulper saltvann. Mennene drar ut av nød, men blir samtidig avhengig av havet og slitet. For de unge som drar ut første gang er det manndomsprøven, for de gamle er kallet uimotståelig.

Her gjenkjennes også fiskerens og gamblerens affeksjon. Et godt fiske er som å få jack-pot på en enarmet banditt. Men du setter livet som innsats i det øyeblikk du beveger deg ut på den lunefulle sjøen.

Handlingen er mettet. Vi opplever konflikter og blodige slagsmål mellom søringer og nordlendinger, regelrett krigføring mellom dampbåteiere og småbåtfolket, og alle må kjempe mot vilkårlige naturkrefter. Klager over sykdom og legemlige lyter må vike når fisken kommer eller stormen rår.

Den egentlig hovedpersonen i boka er lofotfiskeren som sådan, men det er Kristaver Myran og hans sønn Lars vi deler tankene til. Kristaver Myran setter seg i gjeld for endelig å bli høvedsmann på egen båt. Kristaver kan karakteriseres som en havets Isak Sellanrå der han trosser all motgang. Men som bokas tittel antyder tilhører han en utdøende rase.

Boka står sin prøve og jeg vil betegne den som en klassiker.

Epilog:
Lesing av bøker gir kunnskap. Konflikten mellom dambåteierne og småbåtfolket som er skildret i boka var faktisk en historisk hendelse, senere kalt "Trollfjordslaget" som fant sted i 1890.

Johan Bojer selv levde fra 1872 til 1959 og hadde en litterær produksjon som strakk seg over 60 år. Noe særlig mer kan ikke lese ut fra den sparsomme informasjonen om forfatteren som finnes på wikipedia (med skam å melde, det står mer om hans liv og virke i de engelske og tyske artiklene).

Illustrasjonsbilde: "Slaget i Trollfjorden" malt av Gunnar Berg.