Jeg våknet ei natt..

..og begynte å tenke på Triste-Gufas.

Jeg vet ikke om det var i forlengelsen av en drøm eller en annen assosiasjon som fikkTriste-Gufas til å dukke opp.

Det lange ansiktet med rynkene langsetter kjaken i stedet for ut fra øyekrokene stirret på meg; som det sa" du må ikke sove". Den store tresnutede hatten virket så malplassert på det smale ansiktet at man kunne le, hvis det ikke hadde vært for dette alvorlige blikket.

Til tross for det kjølige klimaet går han i bar overkropp. Han er slank og senete, men av ukjente kostholdsgrunner har han en liten kulemage. Det er vanskelig å si hvor gammel han er. Ut fra hans normalt lute holdning og herjede vesen burde han være minst 60 år. Men når situasjonen krever det utviser han en spenst og en hurtighet som tilsier at han må være vesentlig yngre.

Hvor kommer dette alvoret og denne dystre verdensanskuelsen hans fra? Er det fra et utlevd liv med mange tragedier eller har det utspring i hans indianske aner? Kanskje Triste-Gufas vet eller har forstått noe som vi andre ikke har aning om.

Hvordan det nå enn er, det er ingen jeg heller vil ha med meg i farens stund enn Triste-Gufas. Da viker dysterheten plass for handlekraft. Triste-Gufas svikter aldri en venn.

Jeg minnes et bilde av Triste-Gufas i en av lærebøkene på ungdomsskolen. Hans portrett var satt side om side med andres, omtrent halvparten var unge menn med brede haker og rette neser. Triste-Gufas har liten hake og en svær nese som står rett ut. Norsk-læreren ba oss vurdere hvilke av disse som var helter og hvilke som var skurker. Hans medløpere nølte ikke et øyeblikk med å utrope Triste-Gufas til en skurk. De visste  hvilket svar han vil ha. Hva kunne jeg gjøre? Skulle jeg gjøre et forsøk på å forklare dem at Triste-Gufas var en kompleks person med så mange positive egenskaper? Hvem var jeg til å bestride læreplanens retningslinjer om at tegneserier var slette historier med endimensjonale karakterer.

På den tiden lærte vi også om kun en Gud på skolen. Etterhvert har det kommet til flere Guder. Det har skapt store problemer for de som lager læreplanen.

Triste-Gufas var med i Prærie-bladet fra 1968 til en eller annen gang på 1970-tallet. Han var ikke hovedpersonen.

De onde kvinnene

For noe tid siden kom jeg over en artikkel i en eller annen større nettavis hvor artikkelforfatteren etterlyste kvinnelige skurker i de importerte og lettselgelige aksjonsfilmene som hjemsøker vårt land. Hun hevdet det bare var mannlige ugjerningspersoner og var meget bekymret for dette. Og hvis det er hunkjønnsmennesker på det gale laget, er de gjerne forledet. Og slik kan det ikke være i våre dager.

Og litt rett har hun kanskje i det ettersom det slett ikke burde være noen mangel på modeller fra det virkelige liv. På 70-tallet var det flere flerkjønnede terroristorgansisasjoner. De som var uheldige nok til å komme i deres vei, fortalte etterpå at kvinnene var de verste og grusomste.

Men hva skjer når den engelskspråklige filmindustrien tar utgangspunktet i to av verdenshistoriens ondeste kvinner; Margareth Thatcher og Mari Antoinette, og portretterer de som reflekterte og heroiske personer?  Eventuelle skrupler avfeies med at de var "sterke kvinner" og som sådanne utsatt for avsmak fra det patriarkalske samfunnet.  Det blir til og med påstått at Mari Antoinette ikke sa at de fattige kan spise kaker (ettersom de ikke har brød), men at dette var en uttalelse som ble tillagt henne av andre. La meg si at jeg er 100% sikker på at hun må ha sagt dette. Jeg vet av egen erfaring at det er veldig fort gjort at slike bemerkninger slipper ut uten at man helt har oversikt over hvem som fanger dem opp og bringer dem videre.

Men under slike omstendigheter er det umulig å oppdrive kvinnelige skurker.

Som i så mange andre sammenhenger må vi bort fra det engelske språkområdet for å finne noe utenfor "mainstream" og fastlåste holdninger.

Filmen jeg vil trekke fram har den spanske tittelen "Asi es la vida" (Sånn er livet) og ble laget i 2000. Jeg så den på Film fra sør-festivalen i Oslo et par år senere.

Filmen er basert  på grekeren Euripides drama "Medea" (431 fvt). Medea ble sveket av Jason som hun hadde to barn med. Han ville i stedet gifte seg med datteren av en betydningsfull person. Medea dreper deres to felles barn for å straffe Jason. Selv om kvinner flest vil mene at mannssvinet fortjente det, vil de de likevel si at dette er å gå litt langt.

Regissøren er Artur Ripstein og originalmanuset er bearbeidet av hans kone, fru Ripstein. Handlingen er flyttet til en leiegård i den mindre attraktive delen av Mexico by. Denne over to tusen år gamle historien taper seg ikke på dette. Den er like sterk og gripende her. Omgivelsene i den fattigslige leiegården og menneskene som bor der gjør det mexikansk, men skuespillernes reaksjoner, resonnementer og følelsesutbrudd kan godt være de samme som ble utspilt på et fordums teater i Athen.

Jeg har også hørt en radioteaterversjon på Nrk gull av Medea, innspilt i 1952 med Tordis Maurstad i tittelrollen. Det slo meg hvor effektfullt radioteater dette var sammenliknet med innspilling av stykker av nyere karakter. Danske Lars von Trier har laget en TV-versjon av stykket.

Hvorom alltid er, Medeas handling kan vel ikke rettferdiggjøres med at hun var en selvstendig og sterk kvinne som gjorde opprør mot mannssamfunnet. Men nå har vi jo ennå ikke sett hollywoodversjonen.....

Til Ungdommen

Jeg blir alltid litt smartere etter at jeg har lest noe av Arne Garborg. Som her. I likhet med andre modne menn har jeg oppfattet dagens ubrukelige ungdom som en evolusjonens regresjon. I Trætte Mænd (1892) tar Garborg-figuren Georg Jonathan et oppgjør med denne tankegangen.

------------------------------------------------------------------------------------

Scene: Karl-Johan. Personer:

En Grønskolling; Georg Jonathan; G. Gram.

Grønskollingen. Ja, men N. N. har ikke længer Ungdommen med sig.

 
G. J. Skulde det være saa vigtigt?

Grønsk. Vigtigt? Ungdommen er jo Fremtiden ?

G. J. Naar den blir gammel, ja.

Grønsk. (lidt forbløffet). Ja men ... ja men — De begriber da, at ...

G. J. Ungdommen kan enhver faa med sig, som forstaar at skraale. Jeg skal sige Dem en Ting: Mennesket begynder først ved Firtiaarene — naar man er færdig med det værste Fruentimmersøl og begynder at se rensligt paa Verden.

Grønsk. (vred). Mennesket begynder ved tyve Aar ; da kan man elske, og da kan man hade ; da har man Begeistring ... da vil man noget —!

G. J. Kjære Dem, Tyveaaringerne, det er jo de endnu ikke ganske helbredede self-abusers. Jeg hører heller ikke saa meget om Begeistring fra den Kant, men desto mere om Slaphed, Træthed, Mangel paa Energi, Livslede; de gaar og klynker over, at de

ikke passer ind nogensteds ; at de ikke interesserer sig for noget ; fra jeg blev voxen, har jeg ikke hørt andet fra «de unges» Leir end denne Katzenjammer. Nei ; Ungdommen kan vi ikke bruge. Dens Metier og Opgave er at ligge og næbbes med Smaatøserne og skrive Flæbevers og Kjønsbøger.

 

Grønsk. (rød i Kammen). Jeg troede, De var en moderne Mand, jeg; undskyld. Adjø. (Gjør heltom ; forsvinder.)

G. J. (fløiter; smiler). All right.

--------------------------------------------

Således er det ikke kun dagens ungdom det er noe i veien med; det er ungdommen til alle tider. Når man kjenner problemets årsak burde man ta ondet ved roten. En utilsiktig konsekvens ville jo være at det etter en tid heller ikke ville være noen modne fornuftige menn tilbake. men det vil kanskje være verdt offeret.....

Negeren med de hvite Hænder

Jeg har efterhånden opparbeidet et anseelig bibliotek av klassisk litteratur. Alt ligger på ipaden og er lovlig og gratis lastet ned fra Nationalbiblioteket (nb.no). Jeg har vanskelig  for å forstå andre leseres behov for å understøtte en grådig og kapitalistisk bokbransje i bytte mot glanset papir og dekorative bokrygger.

Men med et slikt overflødighetshorn oppstår et problem. For å tale billedlig (og dermed ekskludere de som ikke fulgte med i litteraturundervisningen på skolen), man klarer som regel ikke å spise mer enn en middag om dagen.  Med alle disse verkene foran meg, uten å vite hvor jeg skulle begynne, ble jeg offer for handlingslammelse.

Men ettersom vinteren er kald og vedskjulet fullt, ble vegringen etterhvert overvunnet. Man må bare ta tak i en attraktiv vedkubbe øverst i stabbelen.

Svend Elvestad (1884-1934) var forfatter og journalist. Han skrev detektivromaner under navnet Stein Riverton. Under et av mine tilbakevendende nostalgianfall fikk jeg for meg at jeg skulle lese den mest kjente romanen hans, "Jernvognen". Da mitt flakkende blikk skummet titlene av nevnte forfatter, ble det imidlertid fanget av noe annet, nemlig boka med den forbudte setningen "Negeren med de hvite Hænder".

At den norske offentlighet, selvfølgelig med samfunnets beste for øye, har vedtatt at ordet "neger" har en rasistisk betydning og derfor ikke kan brukes, gjorde dette pikant og pirrende. Jeg kunne ikke beherske meg. Boka måtte leses. Hva ville jeg finne? Hvordan ville en norsk detektivroman årgang 1914 fremstille en person av afrikansk opprinnelse? Representerer de den personfiserte ondskap, satan i menneskeskikkelse, eller er de dumme og snille som i "Tintin i Kongo"?

Spenningen utløses på side 204. Etterforskeren Asbjørn Krag hadde endelig klart å overraske en innbruddstyv og morder som herjet rundt i Kristianias sosietet de siste ukene.

"Asbjørn Krag ser nu, at negeren har maske for ansigtet, forklædningen er yderst plump, han kan tydelig se malingen over læberne; men innenfor masken lyser etpar vilde og forunderlige øine. De stirrer ret framfor sig; det er likesom de aldri slukkes."

Så derav de hvite hendene. Og der ble jeg grundig lurt. Det var bare en mann som hadde kledt seg ut. "Negeren" ble kun brukt som en  eksotisk avsporing og en fengende tittel. Men krenkende ytringer utover ordet "neger" kunne jeg nå ikke finne i boka.

Og hvor leseverdig er historien ellers? En viss sjarm ligger det i å lese om det gamle Kristiania ut fra samtiden, om festligheter i ballsalen på Grand og at det er viktig å bevege seg midt i gata på nattestid for ikke å bli overfalt av noen som drar deg inn i mørke sidegater. Men som kriminalhistorie inneholder den en del banaliteter som antakeligvis var klisjeer allerede den gang. Etter nylig å ha lest Arthur Conan Doyles beretninger om Sherlock Holmes, må det innrømmes at disse ligger flere hakk over. Men mot slutten av boka får historien en melodramatisk vending som jeg synes kler den.

Nå er det slik at Svend Elvestad hadde en stor og kvalitetsmessig ujevn produksjon. Han måtte produsere for å tjene penger, ikke minst dekke barregningene sine. Hans liv er portrettert i Bent Roughtvedts spennende biografi "Riverton, Sven Elvestad og hans samtid" (2007).

Etterskrift.
Ved nytt søk på Stein Riverton på Nasjonalbibliotekets sider kan jeg ikke lenger se "Negeren med de hvide Hænder".  Hva har skjedd?

Jacobstatuetten 2013

Oscarutdelingen er allerede foretatt dette året.  Vinneren av Jacobstatuetten kåres normalt dagen før Oscar, men er noe forsinket dette året. Dagsaktualitet har aldri vært denne bloggens forse.

Juryen bak Jacobstatuetten vurderer filmene som er oscarnominert til beste film og kårer den beste av disse som så får jacobstatuetten.

Juryen består av èn ukorrumpert blogger (undertegnede).  I likhet med oscarakademiets medlemmer, ser han heller ingen hensikt i å ha sett alle filmene for å ha en mening om dem.

Før vi begynner foregriper jeg konklusjonen ved å røpe at årets er det mest begredelige utvalget i statuettens 3 år gamle historie. Hvis dette er kremen av det verdens mest pengesterke filmindustri kan varte opp med, vil kandidatene til neste års jacobstatuett hentes fra Bollywood.

Men la oss konkretisere.

Film nummer en er "Operasjon Argo", en skrivebordsthriller med trykk på skrivebord. Ben Stiller, mannen som ødela superheltfilmen "Daredevil" med sin slette tolkning av en av marvelfigurene med størst potensiale, utøver nå også regi. Og dessverre er denne filmen som markedsføres som thriller en ren studie i kjedsomhet. Den er så uutholdelig langtekkelig at man presser inn flere dopauser uten å være det minste nøden. Morgendagens avføring foretas på forskudd. Filmen består av en rekke møter, telefoner blandet med litt liksomdokumentarisk filming. Det siste har vi sett litt for mye av i det siste og har derfor ikke den ønskede effekt. Det er rett og slett utbrukt.

Den andre filmen bærer det uforståelige tittelen "Zero dark thirty" og er regissert av Kathryn Bigelow som har vunnet oscar før. Her kan jeg bare gjenta det jeg skrev om Operasjon Argo. Kjedelig! Bigelow kjører den samme kvasidokumentære stilen som er slik på mote nå. Det som atskiller denne filmen fra den første er noen direkte vemmelige torturscener utøvd av USAs etterretning, og som skal ha medvirket til at de fant Bin Laden. Disse rykker deg våken, akkurat i det du er i ferd med å sovne. Regissøren skal ha for sitt mot for å involvere disse. Det skjedde visstnok ikke uten motstand fra enkelte hold. Men som helhet er dette en film som raskt vil gå i glemmeboka.

En regissør som tydeligvis har klippekort på oscarnominasjoner, er regissøren Stephen Spielberg. I fjor var han nominert med  en fantasiløs klisje om en hest i første verdenskrig. I år har han laget en film om den tidligere amerikanske presidenten Abraham Lincoln. Min generelle oppfatning av Stephen Spielberg er at han er en pompøs regissør som har opparbeidet seg som sin egen merkevare (og den selger). Historiene han forteller virker påtatte og følelsemessige situasjoner blir kunstig oppblåst av John Williams klisjefylte filmmusikk. Selv om Spielberg av og til må innrømmes dyktige ferdigheter bak kameraet og et mot for å prøve seg innen så godt som alle sjangre. Men "Lincoln" er blitt nok en film hvor handlingen utspiller seg bak en bunke sakspapirer. Dette er ikke en film om den amerikanske borgerkrigen. Dette er en film om menn som sitter i et mørkt rom, røyker sigarer og prater. Jeg likte Lincoln bedre som vampyrdreper.

"Beast of the Southern wild" er en film som har blitt blåst opp i skyene av mange kritikere. Filmen handler om ei veslevoksen jente som vokser opp med faren sin i et fattig hjem. I mange av omtalene betegnes dette som et kvalitetstegn i seg selv. Man finner kanskje ikke så mange nordamerikanske filmer som handler om fattige barn, men i for eksempel Latimamerika er dette en egen sjanger. Så her blir det kun et poeng for innrømmelsen av at det finnes fattigdom i USA.

En regissør som burde gi et avbrekk i denne monotone filmaratonen er Quentin Tarantino. Men det er bare det at årets "Django Unchained" på langt nær kan måle seg med hans tidlige filmer. Da Pulp fiction kom i 1994, ble den oversett av mange. Flere kritikere slaktet verket, blant annet Per Haddal i Aftenposten. Derimot vant den gullpalmen i Cannes og har siden fått varig og fortjent klassikerstatus. Django har sine høydepunkter, men trekkes ut. Der Pulp Ficiton var uten en overflødig scene viser Django revolverkamper som aldri slutter. Så snart hovedpersonen har drept alle i rommet kommer en ny ladning. Det har blitt en grei pastisj over westernsjangeren, men ikke mer.

Så er det de filmene jeg ikke har sett. "Amour" er en følsom film om alderdom. Jeg var ikke i humør til å se den. "Historien om Pi" tror jeg handler om en gutt som sitter på en flåte sammen med en tiger. Dette lukter kvasifilosofi lang vei.

Det blir dessverre ingen utdeling av Jacobstauetten dette året. Dens fremtid er i fare dersom ingen skjerper seg snart.

----- 

Dog glimter et lite lys. Innimellom haugen av høyst forglemmelige filmer befant filmen "Hitchcock" seg, laget av den ubeskrevne Sacha Gervais. Det innrømmes at inntil jeg så rulleteksten trodde at det var Milos Foreman som hadde laget den. Den minnet så mye om hans portretter av historiske personer i filmer som "The Man on the Moon" og "Larry Flynt, skandalens mann". Som i disse fokuseres det på eksentriske trekk ved hovedpersonen som gjør det underholdende samtidig som historien i seg selv er alvorlig nok. Samtidig vil entusiaster kunne gjenkjenne grep som er stjålet fra Hitchcocks filmer, men uklanderlig inkorporert i filmens handling. Det samme gjelder Bernie Hermanns originalmusikk til filmene. Og Anthony Hopkins og Helen Mirren i hovedrollene er bare en fest.

"Hitchcock" fikk forøvrig kun en oscarnominasjon for beste make-up. Det er tydeligvis ikke alle som har forbindelsene i orden....
-----

Tidligere vinnere:
Jacobstatuetten 2011
Jacobstatuetten 2012

"Påskekrim"

 

 

Jeg leser kriminallitteratur. Rudolf  Muus og B. Akunin befinner seg blant mange favoritter. Men  hvorfor skal jeg gjøre det akkurat i påsken? Og hvorfor må alle andre gjøre det i påsken? Her ligger det tydeligvis en konspirasjon bak. Dessverre var det ingen representanter for den skrivende presse som ringte og spurte meg hvilke krimbøker jeg skal lese i påsken, slik at jeg fikk anledning til å utdype dette. Antakelig er disse en del av konspirasjonen eller nyttige idioter for den samme.

Så dagens Jacobsblogg dreier seg ikke om all kriminallitteraturen som tvangskonsumeres i disse dager som vi helst skulle bruke til å feire kristendommens grunnleggers beleilige dødsfall for om lag 2010 år siden.

Derimot har Jacobsbloggeren tilbragt palmehelgen sittende lenket med hodetelefoner til nettradioen. NRK Gull har nemlig lagt opp til et herlig nostalgisk programtilbud denne påsken. Flere klassiske radioserier er bevart for ettertiden i NRKs skattkammer.

Den kriminalistiske historien om Dickie Dick Dickens er kanskje den som er mest kjent og fortsatt appellerer til nye lyttergrupper. I påsken er det reprise på den aller første hørepillserien fra 1962. Dette er en kriminalparodi skrevet av det tyske forfatterparet Rolf og Alexandra Becker og gjengitt i en norsk språkdrakt som sitter. Selv om senere serier er ennå mer utviklet på dette området, får vi allerede her perler som; "Hvis du ikke gjør som jeg sier, er det slutt med å spise og drikke og puste og sånn..", "Hun var ingen nybegynner i omgang med menn",  og "Livets ur tikket stadig langsommere".

Den andre gjengangeren som sendes er barnetimefavoritten over alle, "Stompa". De originale historiene er skrevet på engelsk, men her er miljøet så fornorsket at man kan la seg lure. Kostskolegutta kommer fra Bodø, Stavanger, Bergen, Nøtterøy og Oslo, og kommer alltid i trøbbel. Situasjonskomikk på tv har etter min påstand aldri overgått Stompa-hørespillene.

Mer ukjent, men likevel en perle, er science-fiction serien "SOS fra rommet", laget i 1956 av selveste Rolf Kirkvaag, mannen som kunne radio bedre enn noen annen. Og dette er ikke en parodi, men nervepirrende spenning. Folk fra romstasjonen Skandinavika, må ut og lete etter forliste i det ytre rom... 

"Inspektør Scott på farten" ble laget i 1960 og var datidens sudoku. I løpet av 25 minutter får Inspektøren (som jobbet i Scotland yard) presentert en forbrytelse og avhørt noen mistenkte, før lytteren får et minutt på seg til å avsløre morderen. Etter pausen kommer den innlysende forklaringen hvorved inspektøren påpeker hullene i en av de mistenktes forklaringer. I episodene jeg hørte var det henholdsvis hovmesteren og husholdersken som var skyldige.

Arild Feldborg lagde en parodi på denne serien med Arve Opsahl som "Inspektør Snusens memoarer". Her får vi bisarr humor, som når Aftenladets redaktør er mer opptatt av at den store M-en er forsvunnet enn at sjefssetteren hans er funnet myrdet. (Aftenbladet har kun 4 bokstaver av den største typen (spesialimporterte). De 3 andre er O, R og D).

Og i tillegg til disse seriene kommer påskereportasjer fra 1940-, 1950 og 1960-årene og show i store studio i 50-årene med Kirkvaag, Leif Rustad og Erik Bye..... Enda godt de også sender  sender reprise fra gudstjenesten i Kristi Forklarelseskirke i St.Petersburg i 1996 slik at jeg får tid til å hente meg en kopp kaffe.

Påsken er ikke over, så det er fremdeles tid til å nyte disse godbitene fra radioens gullalder!

  

På julaften

I 1995 var det ikke vanlig å vise dokumentarfilmer på kino.  "Store gutter gråter ikke" var et unntak. Den fulgte et eget opplegg for noen innsatte med rusproblemer. Det var her noen av aktørene framførte denne sangen:

"Skyter meg på juleaften
det blir en jævla smell.
Og ikke prøv å stopp meg,
man skal dø allikevel.
Jeg gjør det foran juletreet,
når jula ringes inn,
for jeg skal feire jula på
en måte som er min.

Jeg kan nok gå med på at
du syns det er dumt,
men du kan holde kjeften din,
for hodet mitt er tomt.

Det fine er å tenke på det
sølet som skal bli.
Håper de som rydder opp,
får tankene på gli.

For jeg skal bruke hagle
og momentanlobotomi.
Jeg stapper'n oppi ræva
som min egen lille vri!
Jeg drar av begge løpa for å
se hvor langt det går.
Jeg tror det går til hodet,
men vil se hvor hardt det slår.

Da skal jeg pynte juletreet
med hjernegraut og blod.
Litt piss og noen tarmer
og en ankel i en sko.
Jeg håper de som kommer inn
synes det er pent.
Og om de ikke synes det,
er det littegrann for sent"

Teksten minner meg litt om "Likfunn" skrevet av en ung Jacob Sande i sin detaljerte beskrivelser av menneskekroppens innvendige bestandeler. I tillegg har tekstforfatteren meget bevisst brukt kontrasten mellom julehygge og en selvvalgt avslutning av livsløpet innen tilmålt tid er ute.  Selv om det er gjort med mye humor og ganske sikkert hjertelig provokasjon, aner vi en reell indre smerte her?

Jeg mente iallfall at jeg noen år senere leste en notis om at vedkommende som hadde skrevet denne sangen faktisk begikk selvmord.

Det viser seg at jeg ikke husket helt riktig. I henhold til en artikkel på wikipedia ble han skutt av en kamerat som hevdet han gjorde dette etter offerets eget ønske. Gjerningsmannen ble straffedømt, men hva som egentlig lå til grunn vil vi aldri få vite helt sikkert.

Ha en god jul alle sammen!