På julaften

I 1995 var det ikke vanlig å vise dokumentarfilmer på kino.  "Store gutter gråter ikke" var et unntak. Den fulgte et eget opplegg for noen innsatte med rusproblemer. Det var her noen av aktørene framførte denne sangen:

"Skyter meg på juleaften
det blir en jævla smell.
Og ikke prøv å stopp meg,
man skal dø allikevel.
Jeg gjør det foran juletreet,
når jula ringes inn,
for jeg skal feire jula på
en måte som er min.

Jeg kan nok gå med på at
du syns det er dumt,
men du kan holde kjeften din,
for hodet mitt er tomt.

Det fine er å tenke på det
sølet som skal bli.
Håper de som rydder opp,
får tankene på gli.

For jeg skal bruke hagle
og momentanlobotomi.
Jeg stapper'n oppi ræva
som min egen lille vri!
Jeg drar av begge løpa for å
se hvor langt det går.
Jeg tror det går til hodet,
men vil se hvor hardt det slår.

Da skal jeg pynte juletreet
med hjernegraut og blod.
Litt piss og noen tarmer
og en ankel i en sko.
Jeg håper de som kommer inn
synes det er pent.
Og om de ikke synes det,
er det littegrann for sent"

Teksten minner meg litt om "Likfunn" skrevet av en ung Jacob Sande i sin detaljerte beskrivelser av menneskekroppens innvendige bestandeler. I tillegg har tekstforfatteren meget bevisst brukt kontrasten mellom julehygge og en selvvalgt avslutning av livsløpet innen tilmålt tid er ute.  Selv om det er gjort med mye humor og ganske sikkert hjertelig provokasjon, aner vi en reell indre smerte her?

Jeg mente iallfall at jeg noen år senere leste en notis om at vedkommende som hadde skrevet denne sangen faktisk begikk selvmord.

Det viser seg at jeg ikke husket helt riktig. I henhold til en artikkel på wikipedia ble han skutt av en kamerat som hevdet han gjorde dette etter offerets eget ønske. Gjerningsmannen ble straffedømt, men hva som egentlig lå til grunn vil vi aldri få vite helt sikkert.

Ha en god jul alle sammen!