onsdag 19. juni 2013

Verdens aller beste tegneserier

Morgenbladet har laget en liste over verdens aller beste tegneserier. Finurlig nok uten kommentarer og med litt merkelige utslag. Derfor kan man ikke være sikker på om det er ironi. Men med uspesifisert Donald på topp (altså ikke om det for ekspempel er Carl Barks, Al Taliaffero eller Don Rosa's versjon man tenker på) og Sølvpilen på andreplass, har man kommet til at denne lista må springe ut av en nerdete 12-årings 1970(80)-talls colabunner.

Og dette inspirerer igjen alle aldrende serienerder til å lage sine lister. Vi er ikke i slet lune, Morgenblad.

Og seriene på min liste er lest (i filler) i perioden 1970-1979. De er lest og vurdert av en person som ennå ikke kjente alle klisjene, men absolutt ikke manglet kritisk sans. Sammensetningen kan ikke adskilles fra de minner som er knyttet til omstendighetene de ble lest under. Den er også preget av årlige sommerferier til det langt mer utviklede tegneserielandet Danmark hvor det ble handlet brukttegneserier til langt over kvoten.

Asterix. Album nr 4, Tvekampen (førsteutgaven) lå synlig i Narvesenkiosken. Jeg studerte det så lenge at dama i kiosken ba meg slutte å kline nesa inntil utstillingsvinduet. Fornærmet gikk jeg og kjøpte albumet et annet sted.

Donald pocket. Jeg tror jeg begynte å samle fra nr 3. De italiensktegnede historiene hadde et annet fres enn det ukentlige bladet. Dessuten kom de så sjelden at man fikk tid til å glede seg. Carl Barks klassiske historier fikk jeg først sansen for på et mye senere tidspunkt.

Præriebladet. Ble også tegnet i Italia. Jeg syntes historiene adskilte seg fra de mer tradisjonelle westernfortellingene ved at det var den engelske kolonimakten som stort sett fikk gjennomgå. Alle historiene var krydret med slapstickhumor hovedaklig utført av hovedpersonens sidekicks, fremfor alt min store helt Triste-Gufas. Jeg var litt for ung til å få med meg utgivelsene i "sjekkhefteformat, men kjøpte vel de fleste vanlige heftene som kom etter 1972.

Shazam. Dette bladet ble utgitt en kort periode. "Shazam" var ordet guttungen Billy Batson måtte si for å bli Kaptein Marvel. Denne superserien, opprinnelig fra 1950-tallet (den gikk inn på grunn av konflikter med rettighetshaverne til Supermann), hadde en ironisk distanse som ikke fantes i de andre. Den var også fabulerende med en snakkende tiger (senere kopiert i den filosofiske og høyverdige Historien om Pi ) og med en superintelligent meitemark som en av heltens farligste fiender.

Li'l Abner. Jeg vet ikke om den i det hele tatt er utgitt i Norge ??? Jeg ble oppmerksom på den i "Comics", en rekke gigantutgivelser fra det danske forlaget Carlsens Comics hvor de presenterte klassiske avistegneserier. Hver serie var utstyrt med en liten kommentar om historikk og tegnere som trigget nerden i en. Li'l Abner ble tegnet av Al Capp fra 1930-tallet til et stykke ut på 1970-tallet. Tegnestilen var veldig karikert og historiene fantastiske, ofte med en brodd mot det amerikanske samfunnet.

Skipper'n. I særlig grad Elzie Segars klassiske striper fra 1930-tallet som jeg også ble familiær med gjennom nevnte Comics. Men for all del, også Bud Sagendorfs versjon som vi kjenner best i Norge, fra Skipperns eget blad og hans faste halvside i Allers, bør hedres. Og for ikke å glemme tegnefilmene. Grunnen til at jeg lærte å like Ishockey var skippernfilmene de pleide å sende i pausene mellom omgangene (istedet for kjedelige kommentarer eller reklame som i dag).

Fantomet. Selvfølgelig. Bengals eventyrlige verden slik den fremkom daglig i lokalavisa og i heftene kan ikke forbigås. Klubbsidene og bakgrunnskommentarene var med på å øke engasjementet. Tilleggserier som Rick o'Shay, Mandrake og Johnny Hazard gjorde bladet enda bedre. Redaksjonen skal også ha honnør for at de i så lang tid vegret seg for å lage bladet i farger.

Og når vi har nevnt Fantomet, er vi nødt til å ha med Tarzan også. Tarzan i underbuksa, mannen som slengte seg fra tre til halv fire var antakeligvis enda sterkere enn Fantomet, skjønt det har vi aldri fått riktig oppklart. Her var det nok filmene om Tarzan som satte de sterkeste sporene. Hvem brød seg om at man hadde fått tyggegummipapir i hodet når Weismuller skrek tarzanbrølet? I tegneseriene var det Russ Mannings klassiske strek som gjaldt. Men i ettertid skal det innrømmes at Burne Hogart og Joe Kubert lagde bedre Tarzan enn Russ.

Jeg Mikke Mus. Altså den versjonen som kom i de store "Jeg"-bøkene, opprinnelig tegnet som avisstriper av Floyd Gotfredson på 1930-tallet. Vi kjente Mikke som en slags detektiv fra Paul Murrys fortsettelseshistorier i Donald-bladet. Gotfredson hadde en mye mer raffinert strekk enn Murry og introduserte Spøkelseskladden blant en rekke andre fascinerende figurer. Og de kom ut for opplevelser som bare kan oppstå i en depresjonstid hvor den annen verdenskrig står for døra.

Ukebladet Tempo. Hver uke kunne den utålmodige leser følge eventyrene til Berhard Prince, Løytnant Blueberry. Bruno Brazil, Tintin, Asterix, Red Kelly, Allan Falk og mange fler. Kontinentets alternative bølge til den amerikanske skyllet inn over landet. Undersøkelser viser at de som leste Tempo i barndommen har betydelig bedre mental helse enn gjennomsnittet i den norske befolkningen. (Ok, det siste fant jeg på. Men det kan jo hende at det stemmer).

Oi, var det alt ti stykker? Og jeg har enda ikke nevnt Lucky Luke, Sprint, Superboy, Supermann, Disney's månedshefter, Jonny Puma, Benny Gullfot, Superlangbein og en del andre jeg ville kommet på etterhvert. Jeg suger på å sette opp lister......





tirsdag 14. mai 2013

Jeg våknet ei natt..



..og begynte å tenke på Triste-Gufas.

Jeg vet ikke om det var i forlengelsen av en drøm eller en annen assosiasjon som fikkTriste-Gufas til å dukke opp.

Det lange ansiktet med rynkene langsetter kjaken i stedet for ut fra øyekrokene stirret på meg; som det sa" du må ikke sove". Den store tresnutede hatten virket så malplassert på det smale ansiktet at man kunne le, hvis det ikke hadde vært for dette alvorlige blikket.

Til tross for det kjølige klimaet går han i bar overkropp. Han er slank og senete, men av ukjente kostholdsgrunner har han en liten kulemage. Det er vanskelig å si hvor gammel han er. Ut fra hans normalt lute holdning og herjede vesen burde han være minst 60 år. Men når situasjonen krever det utviser han en spenst og en hurtighet som tilsier at han må være vesentlig yngre.

Hvor kommer dette alvoret og denne dystre verdensanskuelsen hans fra? Er det fra et utlevd liv med mange tragedier eller har det utspring i hans indianske aner? Kanskje Triste-Gufas vet eller har forstått noe som vi andre ikke har aning om.

Hvordan det nå enn er, det er ingen jeg heller vil ha med meg i farens stund enn Triste-Gufas. Da viker dysterheten plass for handlekraft. Triste-Gufas svikter aldri en venn.

Jeg minnes et bilde av Triste-Gufas i en av lærebøkene på ungdomsskolen. Hans portrett var satt side om side med andres, omtrent halvparten var unge menn med brede haker og rette neser. Triste-Gufas har liten hake og en svær nese som står rett ut. Norsk-læreren ba oss vurdere hvilke av disse som var helter og hvilke som var skurker. Hans medløpere nølte ikke et øyeblikk med å utrope Triste-Gufas til en skurk. De visste  hvilket svar han vil ha. Hva kunne jeg gjøre? Skulle jeg gjøre et forsøk på å forklare dem at Triste-Gufas var en kompleks person med så mange positive egenskaper? Hvem var jeg til å bestride læreplanens retningslinjer om at tegneserier var slette historier med endimensjonale karakterer.

På den tiden lærte vi også om kun en Gud på skolen. Etterhvert har det kommet til flere Guder. Det har skapt store problemer for de som lager læreplanen.

Triste-Gufas var med i Prærie-bladet fra 1968 til en eller annen gang på 1970-tallet. Han var ikke hovedpersonen.





torsdag 9. mai 2013

De onde kvinnene


For noe tid siden kom jeg over en artikkel i en eller annen større nettavis hvor artikkelforfatteren etterlyste kvinnelige skurker i de importerte og lettselgelige aksjonsfilmene som hjemsøker vårt land. Hun hevdet det bare var mannlige ugjerningspersoner og var meget bekymret for dette. Og hvis det er hunkjønnsmennesker på det gale laget, er de gjerne forledet. Og slik kan det ikke være i våre dager.

Og litt rett har hun kanskje i det ettersom det slett ikke burde være noen mangel på modeller fra det virkelige liv. På 70-tallet var det flere flerkjønnede terroristorgansisasjoner. De som var uheldige nok til å komme i deres vei, fortalte etterpå at kvinnene var de verste og grusomste.

Men hva skjer når den engelskspråklige filmindustrien tar utgangspunktet i to av verdenshistoriens ondeste kvinner; Margareth Thatcher og Mari Antoinette, og portretterer de som reflekterte og heroiske personer?  Eventuelle skrupler avfeies med at de var "sterke kvinner" og som sådanne utsatt for avsmak fra det patriarkalske samfunnet.  Det blir til og med påstått at Mari Antoinette ikke sa at de fattige kan spise kaker (ettersom de ikke har brød), men at dette var en uttalelse som ble tillagt henne av andre. La meg si at jeg er 100% sikker på at hun må ha sagt dette. Jeg vet av egen erfaring at det er veldig fort gjort at slike bemerkninger slipper ut uten at man helt har oversikt over hvem som fanger dem opp og bringer dem videre.

Men under slike omstendigheter er det umulig å oppdrive kvinnelige skurker.

Som i så mange andre sammenhenger må vi bort fra det engelske språkområdet for å finne noe utenfor "mainstream" og fastlåste holdninger.

Filmen jeg vil trekke fram har den spanske tittelen "Asi es la vida" (Sånn er livet) og ble laget i 2000. Jeg så den på Film fra sør-festivalen i Oslo et par år senere.

Filmen er basert  på grekeren Euripides drama "Medea" (431 fvt). Medea ble sveket av Jason som hun hadde to barn med. Han ville i stedet gifte seg med datteren av en betydningsfull person. Medea dreper deres to felles barn for å straffe Jason. Selv om kvinner flest vil mene at mannssvinet fortjente det, vil de de likevel si at dette er å gå litt langt.

Regissøren er Artur Ripstein og originalmanuset er bearbeidet av hans kone, fru Ripstein. Handlingen er flyttet til en leiegård i den mindre attraktive delen av Mexico by. Denne over to tusen år gamle historien taper seg ikke på dette. Den er like sterk og gripende her. Omgivelsene i den fattigslige leiegården og menneskene som bor der gjør det mexikansk, men skuespillernes reaksjoner, resonnementer og følelsesutbrudd kan godt være de samme som ble utspilt på et fordums teater i Athen.

Jeg har også hørt en radioteaterversjon på Nrk gull av Medea, innspilt i 1952 med Tordis Maurstad i tittelrollen. Det slo meg hvor effektfullt radioteater dette var sammenliknet med innspilling av stykker av nyere karakter. Danske Lars von Trier har laget en TV-versjon av stykket.

Hvorom alltid er, Medeas handling kan vel ikke rettferdiggjøres med at hun var en selvstendig og sterk kvinne som gjorde opprør mot mannssamfunnet. Men nå har vi jo ennå ikke sett hollywoodversjonen.....

onsdag 8. mai 2013

Til Ungdommen

Jeg blir alltid litt smartere etter at jeg har lest noe av Arne Garborg. Som her. I likhet med andre modne menn har jeg oppfattet dagens ubrukelige ungdom som en evolusjonens regresjon. I Trætte Mænd (1892) tar Garborg-figuren Georg Jonathan et oppgjør med denne tankegangen.

------------------------------------------------------------------------------------




Scene: Karl-Johan. Personer:
En Grønskolling; Georg Jonathan; G. Gram.

Grønskollingen. Ja, men N. N. har ikke længer Ungdommen med sig.
 
G. J. Skulde det være saa vigtigt?

Grønsk. Vigtigt? Ungdommen er jo Fremtiden ?

G. J. Naar den blir gammel, ja.

Grønsk. (lidt forbløffet). Ja men ... ja men — De begriber da, at ...

G. J. Ungdommen kan enhver faa med sig, som forstaar at skraale. Jeg skal sige Dem en Ting: Mennesket begynder først ved Firtiaarene — naar man er færdig med det værste Fruentimmersøl og begynder at se rensligt paa Verden.
Grønsk. (vred). Mennesket begynder ved tyve Aar ; da kan man elske, og da kan man hade ; da har man Begeistring ... da vil man noget —!

G. J. Kjære Dem, Tyveaaringerne, det er jo de endnu ikke ganske helbredede self-abusers. Jeg hører heller ikke saa meget om Begeistring fra den Kant, men desto mere om Slaphed, Træthed, Mangel paa Energi, Livslede; de gaar og klynker over, at de

ikke passer ind nogensteds ; at de ikke interesserer sig for noget ; fra jeg blev voxen, har jeg ikke hørt andet fra «de unges» Leir end denne Katzenjammer. Nei ; Ungdommen kan vi ikke bruge. Dens Metier og Opgave er at ligge og næbbes med Smaatøserne og skrive Flæbevers og Kjønsbøger.
 
Grønsk. (rød i Kammen). Jeg troede, De var en moderne Mand, jeg; undskyld. Adjø. (Gjør heltom ; forsvinder.)

G. J. (fløiter; smiler). All right.

--------------------------------------------

Således er det ikke kun dagens ungdom det er noe i veien med; det er ungdommen til alle tider. Når man kjenner problemets årsak burde man ta ondet ved roten. En utilsiktig konsekvens ville jo være at det etter en tid heller ikke ville være noen modne fornuftige menn tilbake. men det vil kanskje være verdt offeret.....