Oscarvinneren 1931

Cimmaron

Vi beklager, men her viste det seg at vår forhandler må ha forbyttet vinneren fra 1931 med en annen med film med samme navn, antakelig fra 1950-tallet.

Vi ber derfor ydmykst om å få komme tilbake til denne ved en senere anledning.

Inntil videre; her er et klipp:



Øvrige oscarvinnere

Oscarvinneren 1930

All quiet on the western front

Så gikk de glade tyveårene over i de harde tredveårene. Men oscarprisen var kommet for å bli.

Litt artig for oss nordmenn at det antakelig var den norske skøyteløperen Oscar Mathiesen som ga navn til prisen. På tampen av sin velmeritetrte skøytekarrière sekunderte han kunstløpersken Sonia Henie i en rekke stevner. Som en del av teamet var han også til stede under hennes gryende Hollywood-karrière. Her ble han i overkant oppvartet av den homoseksuelle skulptøren Roger Nempe. Det var han som leverte varene til den første prisutdelingen. Og hvis man beskuer statuetten ser man jo klart at denne velutviklede lårmuskulaturen kun kan tilhøre en skøyteløper.

Men navnet skjemmer som kjent ingen. Det overraskende med vinneren fra 1930 er at det er en adapsjon av en tysk antikrigsroman. Eric Maria Remarques bok fra året før; "Intet nytt fra vestfronten", er av mange regnet som "den store romanen" om første verdenskrig. Men i et gryende nazityskland ble den forbannet. Alle oppdrivelige eksemplarer ble brent på bålet i 1933 og forfatteren ble fratatt sitt tyske statsborgerskap. Da filmen skulle vises i Berlin ble den møtt med stinkbomber og fyrop, med Goebbles i kulissene.

Så langt jeg kan erindre handlinga i boka, er filmen ganske trofast mot denne. Det begynner med at lærere og autoriteter egger unge skolegutter til å dra ut i krigen for "der Vaterland". Begeistret drar de ut i en krig som vil gi dem liten ære. Kronologien i det som skjer videre er ganske lik andre beretninger. Først kommer de til rekruttskolen hvor de erfarer at underkasting av disiplin ikke gir dem den heroiske følelsen de lenger etter. Da de senere blir sendt til fronten møter de veteraner som ikke er sene med å plukke av dem de illusjoner de måtte ha igjen.

Det viser seg at en bearbeiding av jordene rundt hollywoodstudioene kan gi perfekte assosiasjoner til gjørmete skytergraver under den første verdenskrig. Vi krymper oss sammen med de unge skuespillerne når granatene hagler. Vi trenger ikke farger og kunstig blod for å forstå alvoret når de med fortrukne miner våkner på sykestua og spør hvor det har blitt av beinet deres. Visning av filmblod og innvoller i alle regnbuens farger er ikke nødvendig.

Den russiskfødte regissøren Lewis Milestone gir oss innlevelse i krigen med stor K i en film med stor F. Han fikk da også en lang og suksessfull regissør karierre med mange store filmer på sin merittliste.

Jacobsbloggen kårer umiddelbart "All quiet on the western front" til den beste rullen av de tre foreløpige vinnerne.

Om øvrige oscarvinnere her

Bah. Humbug!

Nå er den heldigvis snart over. Denne 3-måneders perioden hvert år som domineres av et vanvittig forbruk og påtatt hygge. Tiden hvor man mer enn ellers ekskluderer de fattige og de ensomme.

Dette er tiden alle skal være glade og snille mot hverandre. Likevel er det utelukkende sure og aggressive mennesker på bussen. Folk gir blaffen i egen helse og sprenger sin fysiske evne for inntak av næringsstoffer, av og til med døden til følge. Selskap som er ment å være hyggelige utarter til voldeligheter eller avstedskommer sannhetsord som vil bli angret for alltid. Aldri får politiet så mange henvendelser om familievold eller akuttinstitusjonene så mange innleggelser etter overdrevent alkoholforbruk som under akkurat denne høytiden.

Virkelighetens jul er i det hele tatt et trist kapitel. Men i mytenes og fortellingenes verden er situasjonen en helt annen. Hvor mange ganger har ikke disse fascinerende historiene som hører julen til martret oss, juleevangeliet, om julenissen og hjelperne hans, om lykken som banker på den fattiges dør?

Her vil jeg nevne tre av de som har gjort inntrykk.

Charles Dickens "En julefortelling" er kjent for de fleste, ikke minst gjennom utallige filmatiseringer. Både Walt Disneys ender og muppettene under frosken Kermits ledelse har laget sine versjoner. Den beste er vel som så ofte når vi snakker Dickens, laget av BBC. Vi møter den i særdeleshet onde (så ond man bare kan være i en historie av Dickens) Ebenezer Scrooge. På formiddagen før julekvelden demonstrerer han sin bitterhet til fulle ved å ødelegge stemningen for alle som uheldigvis måtte krysse hans vei. Etter at han har kommet hjem, spist sin fattigslige tallerken med havregrøt uten melk og lagt seg, begynner ting å skje. Julens ånder, fortiden, nåtidens og fremtidens kommer på besøk og får han til å grave i sin sjel og gjenfinne sitt menneskelige jeg (Det minner litt om store skuespillere som skal spille noen skikkelige slemme skurker "Utfordringen var å få fram de menneskelige nyansene").

Så er det den prøysiske julevisen som utallige ganger har runget fra langbølgesenderen. Den som handler om musene som feirer jul. De danser rundt mens de holder hverandre i halen, julematen er en fleskebit som alle får lukte på og musebestemora sitter i gyngestolen sin som egentlig er en stor potet. Det kommer imidlertid fram at idyllen er tidsbegrenset. Hvis man skal ha håp om å feire jul igjen må man nemlig passe seg for fella.

En julefortellingens mester er amerikaneren Carl Barks, mannen bak de klassiske Donald Duck-fortellingene. Av hans verker vil jeg trekke fram det heftet som bærer navnet "Jul i pengelens" på norsk. Det er utgitt gjentatte ganger i Norge. Jeg har det ikke lenger i min besittelse, men Disneys månedshefte nr. 12 fra 1967 er lagret i storehjernen, side for side. Etter en sosialrealistisk innledning (som faktisk ble sensurert i de første norske utgivelsene) vandrer Ole, Dole og Doffen i den fattige bydelen Pengelens. Barna som bor der går i fillete klær midtvinters. De kan neppe forvente seg den store julefeiringen med gaver og god mat. Dette vekker de små andrikenes sosial samvittighet. Barna i Pengelens skal få en julefeiring de aldri kunne ha drømt om. Men hvis man har prosjekter som krever finansiering i Andeby, kommer man ikke utenom byens rikeste and Onkel Skrue, som aldeles ikke har sans for dens slags fjaserier. Hans originale navn er, ikke tilfeldig, identisk med Dickens figur "Scrooge". Etter et fantastisk hendeseforløp illustrert med Barks magiske tegninger blir situasjonen avklart på en meget finurlig måte ved hjelp av Ole, Dole og Doffens gamle leketøystog.

Dette får holde. God jul til alle sammen, hvordan dere nå vil velge å markere den. Jeg foretrekker å sperre meg inne og lese gamle tegneserier.

Oscarvinneren 1929

The Broadway Melody

Året er 1929 og verden står på konkursens rand. Ble oscarutdelingen foretatt før "Black Monday" på Wall Street, eller var bransjen i det hele tatt affektert av denne?

Betengelsen "oscar" skriver seg for øvrig fra den siste svensk-norske kongen Oscar II, som etter sigende var meget filminteressert. Han hadde anonymt flere biroller som ivrig bløtkakekaster i de tidlige stumfilmene.

Den første lydfilmen som vant oscar for beste film måtte nødvendigvis bli en musikal. Her foregår det på Broadway i New York. Innledningen med oversiktbildene over Manhattan minner meg om Woody Allens film med samme navn. Disse svarthvittbildene som viser travel aktivitet med datidens kjøretøyer farende rundt er meget sjarmerende.

Ellers må det bemerkes at det digre eplet er oppskytt til astronomiske dimensjoner. Jeg ble meget skuffet under mitt ene besøk i byen for få år siden. New York viste seg å være et Drammen i kjempeformat med sjelløse gigantbygg og kjedelige merkevarebutikker. Frihetsgudinnen er en forvokst nipsgjenstand. Antakelig var det tidenes største "practical joke" av franskmennene å gi bort denne til USA. Det sies at kunstneren Frèdèric Bartholdi modellerte det første utkastet til gudinnen i sin egen avføring. I det minste fikk jeg gjort meg kjent med mange av de landemerkene som dukker opp i så mange filmer, Broadway, Wall street, 42. gate, Empire state building og en bro jeg ikke lenger husker navnet på.

"The Broadway Melody" handlet om, som så mange filmer som skulle følge, noen artister som prøver å gjøre suksess på Broadway. Vi ser kynismen i hvor langt de er villige til å gå for å nå sine mål og betydningsfulle menn som utnytter sin stilling. Vi ser også et tradisjonelt trekantdrama hvor skuespillerne i det mest følelsesladede øyeblikkene bryter ut i sang akkompagnert av et usynlig orkester. De beste numrene er imidlertid de som blir filmet fra scenen. Jeg kan bekrefte at underholdningsbransjens sans for yppige kvinneformer ikke ble introdusert med hiphop- og rapvideoene.

Alt i alt må jeg innrømme jeg slet med å få med meg hele filmen. Jeg vet ikke om alle klisjeene var oppfunnet så tidlig som da denne filmen ble laget, men antakelig var de det. Min formodning er at lydbildet og sangene var utslagsgivende.

(Hvis jeg ikke snart får se noe bedre enn dette, avlyser jeg hele oscarprosjektet og anmelder gamle Donald-blader i stedet).

Oscarvinneren 1928

Wings 1928

Dette er begynnelsen på en reise gjennom oscarutdelingens historie, fra den ble utdelt første gang i 1928 og fram til dags dato.

Jacobsbloggen har nemlig kommet i besittelse av en komplett samling av vinnerne -for beste film vel og merke- gjennom tidene. Redaksjonen vil derfor pliktskyldigst gjennomgå disse på vegne av sine lesere. Det er derfor ikke nødvendig at flere ser disse. Det vil være tilstrekkelig å henvise til Jacobsbloggen.

Man kan spørre seg om det har noen hensikt å referere en så lokal begivenhet som den amerikanske filmbransjens feiring av seg selv. I denne konkurransen er det jo ofte andre faktorer enn kvalitet som avgjør. Markedsføringsbudsjettet og kommersielle kvaliteter teller mye.

Dette spørsmålet er så godt at jeg virkelig har problemer med å besvare det. Men det må innrømmes at amerikansk filmindustri har sterk påvirkning på norsk kulturliv og er en vesentlig del av vår referanseverden. En historisk gjennomgang av denne er også en reise i vår egen tid.

Tidenes første vinner i kategorien Beste film bærer tittelen "Wings". Vi befinner oss med dette høyt oppe i luften, blant elegante todekkere som kjemper i første verdenskrig.

På slutten av tyvetallet var flyverne fortsatt helter. Den største av dem alle, Charles Lindberg, hadde nylig fullført ferden over Atlanterhavet. I kjølvannet av denne bragden fulgte en rekke hyllester til luftens herrer.

Det burde ikke overraske at denne rullen fra 1928 er stumfilm. Den aller første offisielle lydfilmen, "The Jazz singer" ble nemlig produsert samme år. Det første som slår meg er at jeg overhodet ikke savner tale. På dette tidspunktet var pantomimeteknikkene og ansiktsmusklene så utviklet at skuespillerne kunne uttrykke hva det skulle være med dette. Kan hende var innføringen av talefilmen en villfarelse?

Clara Bow

Formelen for fortellingen er som nevnt en hyllest til flyverheltene fra første verdenskrig, mens rammen er et tre/firkantdrama hvor de to flyveressene tilsynelatende er forelsket i samme kvinne.

Men filmens store stjerne er ikke en flyger. Det er Clara Bow. En begavelse som i den ene øyeblikk får oss til å le av sin klossethet, dernest rekvirerer vår uforbeholdne medfølelse i sin ulykkelige kjærlighet før hun bergtar oss med sin flørting mot kameraet. I 1928 var hun den best betalte skuespilleren i Hollywood. Men hun ble ikke med over til lydfilmen. Hun ble også beskyldt for å være modellen for tegnefilmheltinnen Betty Boop. Man kan se en likhet, men den egentlige inspirasjonen til Betty Boop var imidlertid sangerinnen Helen Kaines.

Alt i alt ble denne filmen langdryg med alle flyvescenene. Men jeg har en mistanke om at disse gjorde utslaget for prisen. Scenene som er tatt i luften var nok forut for sin tid. Kjærlighetshistorien er derimot veldig ordinær og forutsigbar.

Annet som kan nevnes i forbindelse med prisutdelingen i 1928 var at "The Jazz Singer" ble tildelt en ærespris. Det samme ble Charlie Chaplin for "The Circus" hvor han sto for regi, manus, produksjon og musikk foruten at han spilte hovedrollen.

Du er et dyr Viskovitsj

Av og til finner man et gullegg. Og det når man minst venter det. Da jeg pakket opp noen bøker jeg hadde lagt ned for en stund siden dukket det opp ei lita lefse av en pocketbok. Ikke kjente jeg forfatteren og ikke kunne jeg huske at jeg hadde kjøpt den. Antakelig må det ha vært på et bakgårdsutsalg med særdeles gunstige priser. Kanskje tok jeg den opp og bladde i den på vei til kassa. En fra eller til...

Italieneren Alessandro Boffa var nok inspirert av Kafka såvel som Æsop da han i 1998 skrev "Du er et dyr Viskovitsj". Og sikkert ikke så lite av sin landsmann Italo Calvino.

Gjennom 126 sider er nemlig Viskovitsj 18 forskjellige dyr. Og han oppfører seg som et dyr. Selv om han tenker som et menneske.

I Arizonas ørken er Viskovitsj en skorpion. Han har vestens raskeste og dødeligste hale. I San Francisco oppfyller han den hardkokte detekivromanens klisje i form av en avdanket og livstrett narkotikahund. Som gjødselsbille opparbeider han seg et imperium med kontroll over alle elefantrukene på Afrikas savanner.

Uansett hvilken skikkelse han besitter søker Viskovitsj sin idelle partner Ljuba. Er hun virkelig eller er hun en illusjon? Kan de i så fall trosse naturen og realisere sin kjærlighet?

Dyrenes egenskaper og begrensninger er formelen som benyttes i alle fortellingene. Likefullt behøver man ikke tenke så mye før man ser at de munner ut i meget mellommenneskelige situasjoner. Som regel lite tilalende sådanne. Alessandor Boffa innehar biologens menneskeforakt og det behager en gammel kyniker.

O TV-tittende konsument av velstandsstamfunnet der du sitter, gakk du hen og les dette skrift hvorved du vil gjenfinne ditt dyriske sinn.

Uten å spørre noen om lov gjengir jeg herved bokas innledning:

Vi var alene igjen på et isflak som fløt avgårde i polarnatten. Viskovitsj snudde seg og sa til meg:
"Kjære venn, jeg vil at du skal forevige vår samtale, svart på hvitt."
Jeg forklarte ham at det ikke var mulig, at jeg var en pingvin, og at det å "forevige svart på hvitt" for meg egentlig betydde å lage flere pingviner. Dessuten hadde jeg annet å tenke på.
Men likevel, en måned senere, var jeg fortsatt der, ubevegelig, med et egg under buken, mens jeg lot minnene strømme på.
Det var jeg som hadde begynt å snakke...