Geim

Bokforlaget spurte i kommentarfeltet her forleden om de kunne sende over noen bøker. Etter hva jeg forstår er det flere som har blitt kontaktet på denne måten.

Jeg synes det er en helt grei måte for forlagene å skaffe publisitet rundt utgivelsene sine på. Men de tar jo en sjanse ettersom de ikke har kontroll på det de mange surmagede bloggere der ute kan finne på å skrive om produktet.

Boka de har sendt heter "Geim" og omtales som en spenningsroman av Anders de la Motte. Det vil si, enda en svenske som skriver krim. Hvor mange kan de egentlig være?

Det er vanskelig å tråkke opp nye stier i kriminallitteraturen. Jeg kan heller ikke se at denne svenske debutanten gjør noe forsøk på det. Hovedpersonen finner en mobiltelefon på T-banen. Gjennom denne inviteres han inn i et realityspill som går ut på å gjøre grenseoverskridende handlinger. (Geim=Game=Spill). Selv om det begynner enkelt med å stjele en paraply fra en forbispasserende. Etterhvert som det utvikler seg går det opp for ham at det faktisk ikke er han som spiller, men at han bare er en del av Det store Spillet.

Kapitlene er lagt opp forskriftsmessig etter Cliffhangermetoden. Dette fungerer godt da forfatteren makter å hele tiden gi handlingen overraskende vendinger. Mange sekvenser er som tatt ut av en film og det virker som det hele nærmest er skrevet med tanke på filmatisering. Og det kryr av såvel direkte som indirekte filmreferanser boka igjennom. Blant annet spillets "rule number one" :"Du skal ikke snakke om spillet".

Jeg synes de la Motte har lykkes med formingen av bokas hovedperson, slabbedasken og dagdriveren HP, han som fant mobiltelefonen. Selv om undertegnede grånende blogger til å begynne med har litt treigt for å følge med i bruken av hans mange anglisimer, forkortelser og gatespråk, kommer dette etterhvert. Egentlig ganske fornøyelig.

"Luckily hadde han riktig mann for jobben. Hentet rett ut av Tusen og én natt; hans egen motvillige vert, verdens største tøffelhelt, the artist formerly known as...Mange!
-Jeg vet du gjerne vil  fikle litt med den her, Mangelito, sa han en times tid senere og la mobilen på disken i butikken. -It's all yours. Det eneste jeg vil vite, er hvem som har sendt meldinger til meg og hvordan jeg skal snu på flisa og kontakte dem".

Den kvinnelige rollen er derimot besatt av Lisbeth Salander. Eller i det minste en blåkopi. Svenske forleggere har studert sin Stig Larsson.

Alt i alt grei tidtrøyte. Om vi har fått en ny svensk suksesshistorie gjenstår å se.

Thor med hammeren

    Vreid var Vingtor
    då han vakna
    og hamaren sin
    han munde sakne

mer..

Hamburgerspiserne og budweiserdrikkerne har bemektiget seg det norrønne konseptet Tor med hammeren og lagd et superheltepos med en skjeggløs kroppsbyggeryngling som selveste åsaguden. Jeg snakker om filmen Thor. Skal vi forarges?

Neida, slett ikke. Dette tar vi med godt humør og knusende ro. Vi skal ikke se bort fra at hvis så mange som 0,01  promille av alle tolvåringer som ser denne filmen fatter nyssgjerrighet og går til kildene, er det verdt det.

Og de er jo ikke de eneste. Det er fra før skrevet i denne bloggen om Disney-juleheftet Donald med hammeren hvor Andebyuniverset krysses med Valhalls guder. Her stjeler Loke Tors hammer i den hensikt å grisebanke selveste julenissen.

Men tilbake til superhelten "The Mighty Thor". Han dukket opp første gang som tegneserie i 1962 og ble skapt av Stan Lee. Stan Lee er omtalt som mirakelmannen bak så godt som alle seriene vi kjenner fra "Marvel-universet" dvs utgivelsene fra Marvel Comics Group. Dette inkluderer Spiderman, Daredevil, De fantastiske 4, X-men og Iron Man.Utover de overnaturlige egenskapene tilførte Lee heltene sine eksistensielle problemer og et privatliv som gikk som en såpeopera parallelt med deres bekjempelse av onde krefter. Lee skrev historiene om Thor mens Jack Kirby tegnet. Kirbys figurer hadde en noe "klumpete" form og han var ikke så nyansert i persontegningene. Derimot var han en foregangsmann ved at han brøt opp den rettlinjete serierutelayouten som til da var gjengs i serieheftene.



Walter Simonson: "Thor"



Thors egenskaper forsterket med hans magiske hammer og styrkebeltet passet godt inn superheltkonseptet, Men ettersom han også var en gud, ble han litt for stor og mektig sammenliknet med andre jordiske håndtlangerne i kampen mot ondskap. Han ble derfor mye gående i sitt eget spesialdesignede Åsgård-landskap.



Walter Simonson: "Thor"

 Seriens beste periode regnes av mange som da den ble tegnet og skrevet av Walter Simonson. Han fulgte arven fra Lee med pompøse monologer og en sjargong som hentet fra Shakespeares kongedramaer. Men streken var helt hans egen. Enkle streker skisserte figurene i en ekspresjonistisk stil. Dype perspektiver ble tatt i bruk for å understreke dramatikken i handlingen.

Filmen som går på kino for tiden, er altså en adapsjon av tegneserien. En av mange som er blitt gjort av superheltseriene i takt med utvikling av datanimasjonens muligheter. Dette er et stort prosjekt fra Marvel som innebæreren fornyelse av samtlige myter. Filmene inneholder referanser til hverandre og må stemme overens. Og superheltgründeren old man Lee skal alltid dukke opp i en liten birolle.

Det jeg liker med denne filmen er at de har gjenskapt den dumme og lettlurte T(h)or vi kjenner fra mytologien.  Han som alltid kommer opp i situasjoner som alltid må løses ved vold der han burde brukt kløkt. "Broileren" i tittelrollen passer godt inn her. Samtidig har valget av Kenneth Brainagh, "shakespeare-regissøren", vært vellykket. Han har tatt de rette valgene og fått til balansen mellom drama, fysisk kamp og humor. I denne sjangeren vil jeg påstå at man har fått til et godt resultat.

Men den beste nyere gjengivelsen av guderiket i Valhall og dens innvånere er danske Peter Madsens tegneserie med samme navn. Det ble også laget en tegnefilm (god gammeldags) basert på denne i 1986. Lykkeligvis kan hele filmen finnes på youtube. Her er første delen.

Tante Julia og han som skriver

Dette er ikke en barnebok selv om tittelen kunne tale i den retningen.

Dette er en bok skrevet av en nobelprisvinner og omhandler sex, død og perversjoner. Og den er delvis selvbiografisk.

Da jeg for år siden åndet inn den friske luften i Arequipa på en av Perus høyfjellssletter, tenkte jeg ikke på at det var der Mario Vargas Llosa var født. I turistinformasjonen var det mest fokus på byens gamle kirke og klostre. Samt at man hadde en fremskreden selhevdelsestrang overfor hovedstaden Lima. Turisteffekter som Arequipas eget flagg og Arequipapass med eget stempel kunne kjøpes i souvenirbutikkene.

Men i denne boka er Llosa 18 år gammel og han bor hos sine besteforeldre i Lima. Han drømmer om å bli forfatter og han forelsker seg i sin tante Julia. Tante Julia er 32 år gammel og skilt.

Romanen handler også om de populære radioteaterføljetongene som ble sendt i Lima på 1950-tallet. Llosa kjente godt mannen som sto bak. Dette var melodramaer med voldsomme klimaks, med incest og lemlestelse og store katastrofer. Handlingforløpene i disse føljetongene gjenfortelles og foredles gjennom nobelprisvinnerens hånd. Det skapes også et mønster det er  opp leseren å finne.

Foholdet mellom Mario Vargas Llosa -Vargitas - og hans tante er også et melodrama. Det holdes skjult for familien og antar dramatiske dimensjoner når det til slutt blir avslørt. Pappa Vargas Llosa kommer flyvende fra New York. Han er rasende og han har en ladd revolver. Det (delvis) unge paret er fast bestemt på å trosse familien og gifte seg. Men den unge forfatterspiren er umyndig og kan ikke gifte seg uten foreldrenes tillatelse.

Med håp om forfatterens og forlagets overbærenhet gjengis her et lite utdrag. I dette "hørespillet" har de arrestert en mann, tilhørende Jehovas vitner, for utukt.

"Hans venstre hånd gikk sakte mot falsen i buksen som skjulte glidelåsen, og imens sa han med bedrøvet stemme: -Jeg er ren, herr dommer, jeg har ikke kjent noen kvinne. Det andre bruker å synde med, bruker jeg bare til å tisse...

-Stopp der, avbrøt dr. don Barreda y Zaldivar med en uhyggelig mistanke. Hva har de tenkt å gjøre?

-Kappe den av og kaste den i søpla for å bevise hvor lite den betyr for meg, svarte den anklagede og pekte med haken på papirkurven.

Han sa det uten snev av hovmod, med stille besluttsomhet."

God middag.

En nobelprisvinners barndom

Jeg har lest nobelprisvinneren J.M Coetzee's bok "Barndom". Coetzee er den andre sørafrikaner som blir omtalt her i bloggen, etter Andre Brink. Med Nadime Gordimer på venteliste må man spørre seg hva det er med raseskillepolitikk som skaper så stor litteratur.

Barndom handler om forfatterens eget liv, en såkalt "fiksjonalisert biografi". Under lesningen dukker erindringen  om en barndomsskildring i en annen bok jeg har omtalt opp;  Karl Ove Knausgårds "Min kamp 3". Likhetene mellom de to forfatterne er iøyenfallende. Begge er skolestrebere og usedvanlig opptatt av at de er "best i klassen". Coetzee beskriver en slags lettelse når hans hardeste konkurrent blir innlagt på sykehus for leukemi og senere dør. Begge hater sine fedre. Og det på et høyere nivå enn guttebarns alminnelige forakt for den figuren hvis eksistens kun tolereres for sitt økonomiske bidrag til husstanden. Med andre ord; noen riktige "mammadalter". Og begge utleverer seg selv  hensynsløst til sine leseres vurdering.

Men der slutter likhetene. Mens Knausgård skriver og skriver er Coetzees bok knapp og strippet for ubetydelige detaljer. En viss distanse utøves ved at hovedpersonen konsekvent omtales som "han" i stedet for "jeg". Vi følger den lille Coetzee gjennom lek og skolegang i en middelklassefamilie med usikker sosial status som trues av økonomisk sammenbrudd. Skolegangen etter engelsk mønster er langt strengere enn det vi er kjent med her hjemme. Vi lærer om sosiale forskjeller og motsetninger. Vi har de sorte, de fargede, jødene, de nederlandskættede afrikaanerne og de engelske. Det gjelder å kjenne sin plass og holde seg blant sine egne.

I dette utdraget observerer han faren sin, den tidligere advokaten, som har kommet hjem etter en (av mange) fuktig(e) kveld(er).

"Vindusskoddene er lukket, gardinene er trukket for. Det lukter mannfolksvette. I mørket skimter han faren som ligger på sengen. Fra strupen hans kommer en lav ralling mens han puster. (...) Ved siden av sengen står en nattpotte hvor sigarettstumper flyter i brunlig urin. Noe styggere har han ikke sett i sitt liv. Det er ingen piller der. Mannen er ikke døende, han bare sover. Han har ikke mot til å ta sovepiller, like lite som han har mot til å gå ut og søke arbeid.(...) En slimklump setter seg fast i farens hals. Han hoster, legger seg over på siden. Med åpne øyne, øynene til en mann ved full bevissthet, fullt klar over hvor han er. Øynene fanger ham inn der han står, hvor han ikke skulle stått, og spionerer. Øynene er blottet for vurdering, blottet også for vennlighet. (...) Men mannen sier ingenting. Øynene fortsetter å se på ham, fredsommelig, fjern. Så lukker de seg, og han sovner igjen."

Hva kan man si...slikt må det bare bli nobelpris av!

Johanna den vanvittige

Vi befinner oss innedørs i en middelalderborg. Sollyset skinner inn av et åpent vindu. En eldre kvinne vandrer hvileløst frem og tilbake. En mørk stemme forteller. Den er dempet, for liksom ikke å forstyrre kvinnen i hennes tanker.

"Innesperret i tårnet i Tordesillas. Hun har sittet her i nesten 50 år.

Hun er forrådt av sin far, sin sønn og sin mann.

Hun kalles........Johanna den vanvittige!"

Slik innledes den spanske storfilmen "Juana la loca" fra 2001, Derpå bringer filmen oss tilbake til begynnelsen.  Den unge Johanna sendes avsted av sine foreldre, de katolske majester Ferdinand og Isabella, for å gifte seg med Filip av Flandern. Han hadde hun aldri sett. Slik bygde man  storpolitiske allianser på 1500-tallet. De katolske majesteter selv var jo også produkt av en ganske vellykket sådann, da deres ekteskapelige forening innebar en sammenslåing av spanske småstater og grunnlaget for et verdensrike.

Og Johanna var en sentral brikke. Alle hennes søsken og eventuelle medarvinger til det spanske verdensrike som begynte å etablere seg på den andre siden av Atlanterhavet, døde i ung alder. Hennes barn med Filip, Karl, ble både keiser Karl V av det tysk romerske rike og kong Carlos I av Spania.

Men det gikk likevel ikke så godt med Johanna selv. Hun ble virkelig forelsket i sin Filip, i det tross alt arrangerte ekteskapet. Filip, med tilnavnet "den smukke" var en lidenskapelig skjørtejeger. Og Johanna var vanvittig sjalu.

Filip derimot, var ikke bare glad i damer, men også i makt. Da hans svigermor Isabella døde, dro han sporenstreks med sitt følge til Spania for å gjøre sine interesser gjeldende. Den gjenlevende Ferdinand var tross alt bare del av en allianse. Nå gikk det ikke bedre for Filip enn at han døde 28 år gammel.

Da ble Johanna virkelig gal. Og hun var gravid.

Hun dro av sted med Filips kiste fra Murcia til Granada. Hun skulle reise i månedsvis. Underveis fødte hun et barn. Hver dag sjekket hun kisten om hennes Filip fortsatt var der. Mer sjalu enn noen gang tillot hun ikke andre kvinner i nærheten. Å raste i nærheten av et nonnekloster var utelukket. Til slutt måtte hennes far Ferdinand ta affære. Han oppsøkte følget og fikk Johanna til å vende hjem. Men tilstanden hennes forverret seg ytterligere. Ikke vasket hun seg, ikke skiftet hun klær og hun spiste fra en skål på gulvet. Det var da Ferdinand puttet henne oppi tårnet.

Filip den smukke lå i kista i klosteret ved siden av. Slik kunne hun ha ham i nærheten.

Pilar López de Ayala vant en Goya, spanjolenes svar på oscar, for sin tolkning av den vanvittige Johanna i filmen.

Kilder er foruten filmen Herman Lindqvists bok "Historien om Spania", samt spansk wikipedia.

Under følger filmens trailer.

-Jacobsbloggeren, heller ikke helt tilregnelig

Den hellige Jakob

I forbindelse med lesingen av Herman Lindqvists "Historien om Spania", kanoniseringen av Johannes Paul II og det faktum at denne bloggen heter Jacobsbloggen finner vi det adekvat å vie dette innlegget til helgenen Jakob. Absolutt en av de bedre helgnene. På spansk går han under navnet Thiago.

Fra den påtvungede kristendomsundervisning i grunnskolen husker jeg Jakob som en av de mer tilbaketrukne disiplene. Nesten litt sjenert. Iallfall i forhold til den smiskende Peter, den sleske Judas og kverulanten Thomas, han som ikke kunne tro på noe før han fikk se det med egne øyne. Jeg mener å huske at Jakob var en av fiskerne.

Da hans arbeidsgiver døde begynte Jakob for seg selv som apostel. Det var i denne forbindelse hans virke skulle ha bragt ham til Nord-Spania. Da han kom tilbake til Palestina ble dessverre hodet hans inndratt til fordel for statskassen, for å si det slik. Om dette har vi sikre kilder ettersom det er beskrevet i Apostlenes Gjerninger. Derpå, sier legenden, tok hans disipler med seg kroppsdelene hans til Nord-Spania for å grave de ned i jorden.

Deretter befinner vi oss i år 813 etter Kristus. Hele Spania er erobret av muslimene. Hele? Nei! Helt i nord gjør de fremdeles motstand. Og det er da eremitten Pelagus får en drøm som gjorde ham i stand til å lokalisere den hellige Jakobs grav.  Paven går sporenstreks ut og kunngjør at her har man funnet apostelens ekte levninger! Litt etter dukker Jakob personlig opp i striden ridende på en hvit hest og avgjør kampen til de kristnes fordel.

Om Jakob ikke deltok selv i alle trefningene fram til den endelige gjenobringen i 1492, var han helt garantert en god moralsk støtte for den rette tro."Santiago, cierra España" ("Sankt Jakob. Til angrep for Spania") ropte man før man løp ut for å tukte hedninger.

Byen og kirken Santiago vokste opp rundt den hellige Jakob, nå også kalt Tordensønnen og "Matamorros" -maurerdreperen. Gjennom hele middelalderen og fremdeles  den dag i dag valfarter de rettroende store avstander til fots for å vise sin respekt for helgenens levninger. Ytterligere to store byer i den nye verden , i Chile og på Cuba, tok navnet Santiago. Likeledes brukes Santiago over hele den spanskspråklige verden til å navngi særdeles lovende guttebarn (Den opprinnelige formen Thiago er mindre brukt).

Nåvel. Helgenens tilstedeværelse er for øvrig ikke observert på slagmarken hverken i Afganistan, Irak eller Pakistan. Vi formoder derfor han anser sitt verk sluttført med gjenerobringen av Spania.

Jacobsbloggeren, den skinnhellige

Historien om Spania

Jeg sitter med Herman Lindqvist bok om Spanias historie i hendene (et halvfullt glass med Carlos Tercereo befinner seg innen rimelig rekkevidde) og har just bladd om den siste siden.

Dette er en av de få bøker jeg ikke har hatt tålmodighet til å vente med å kjøpe inntil den er blitt foredlet ved resirkulering på loppemarked eller oppnådd den heder å bli utgitt som pocketbok. Grunnen til dette er en obskur interesse for Spania (som antakelig ble vekket av tidlig lesning av tegneserien "Asterix i Spania"), samt Hermann Lindqvist. Jeg så noen av Lindqvists TV-programmer om Sveriges historie ("Hermans historia") en gang på 1990-tallet og ble umiddelbart hektet på svenske slott, Gustav Vasa og Karl den 12. Siden den stund har hyllene mine langsomt blitt fylt opp av hans mange verker. Boka om Spania ble skrevet og utgitt i Sverige i 1991. Hadde undertegnede blogger vært litt mer om seg kunne han sikkert for lengst ha fått tak i den svenske utgaven i bytte mot en skvett god norsk olje.

Denne 400 sider lange beretningen har han altså kalt "Historien om Spania",  ikke "Spanias historie" eller noe i den stilen. Og det er ikke tilfeldig. Herman Lindqvist er mer en historieforteller enn historielærer. Og gode historier er det ikke vanskelig å finne i det materialet som utgjør Spanias historie .

Spørsmålet er om Lindqvist ved hjelp av (eller til tross for) sin anekdotiske form kan gi oss en helhetlig oversikt og forståelse av Spanias historie. Jeg mener ja. Boka begynner med funnet av steinaldermaleriene i Altamira og beveger seg framover i tiden fram til Francos død. Vi får med oss fønikernes grunnleggelse av de første spanske byene, halvøyas innlemmelse  i det romerske riket, muslimenes erobring med 700 års etterfølgende tilstedeværelse og dominans før fullføringen av gjenerobringen ved det katolske kongeparet Ferdinand og Isabel, Spanias storhetstid som kolonimakt, nedgangstid og borgerkrig. Og Lindqvist er nøye med å gi oss det nødvendige bakgrunnsbilde før han kommer med anekdotene sine.

Særlig fascinerende er århundrene med muslimsk herredømme. Store epos som Rolandskvadene og El Cid har framkommet av dette. Det førte også til den vestlige verdens gjenoppdagelse av gammelgreske vitenskapelige verk. Disse var bevart på arabisk, mens man lenger nord vel hadde nok å gjøre med å skrive av Bibelen og andre oppbyggende skrifter. Så ble i 1492 den siste maurer jaget fra Spania av Ferdinand og Isabel. Den slagne emiren Boabdil rider slukøret ut av Granada, snur seg og feller en tåre. Da får han høre det av sin mor "Gråt som en kvinne over det du aldri kunne forsvare som en mann". Stedet det skulle ha skjedd kalles "Maurerens siste sukk". Og om det er det også skrevet en roman av Salman Rushdie.

Vi møter flere fargerike personligheter fra Spanias historie. Deriblant finner vi maurerdreperen Jakob. Johanna den vanvittige dukker også opp.

Morsomt er også å lære opprinnelsen til navn på mange steder. Andaluserne, for eksempel, har sitt navn etter vandalene. Vandalene var et gotisk folkeslag som kom etter romerne. De oppførte seg kanskje ikke så pent og at derfor er ikke en vandal noe vi assosierer med noe særlig godt med i dag. Uansett kalte de stedet de slo seg ned for Vandalucia, altså dagens Andalucia.

Jeg påstår å ha blitt underholdt og opplyst av Lindqvists beretning. Quizkompetansen på Spanias historie er nå godt konsolidert. Det jeg kunne ønske er at han hadde vært mer inngående når det gjelder inkvisisjonen og den spanske borgerkrigen. Men om dette er det jo skrevet en del andre steder.

Jeg vil samtidig henlede oppmerksopmheten på norske Arnt Stefansen bok "Spania, Historien, kulturen og menneskene" som også inneholder mye interessant for Spaniareisende. Klassikeren på området er vel likevel nederlenderen Cees Notebooms "Omvei til Santiago". Til denne har jeg en ledig plass i bokhylla mi, dersom noen som har den ikke trenger den lenger. F.eks. hvis de ikke lenger har plass fordi de har så mange andre fine ting i huset sitt, eller at de er døde.

Illustrasjonsbildet viser en baskisk separatist. Navnet skal ikke nevnes.

Norwegian Wood II

Haruki Murakami

Jeg kom over "Norwegian Wood" på et av forlagenes bakgårdssalg et eller annet år. Jeg undret meg og fant det interessant at en japansk forfatter, Haruki Murakami het han, hadde valgt et norsk tema for en bok. Så jeg kjøpte den til en fordelaktig pris. Det jeg ikke hadde fått med meg var at tittelen kun henspilte på en britisk poplåt fra forgangen tid og ikke hadde noe med Norge å gjøre. Antakelig var den valgt for å gi romanen en tidskoloritt av sent 1960-tall. I spansk oversettelse er den endret til "Tokyo Blues".

Etter dette har det blitt mer Murakami. Og Murakami har blitt en litteraturens superstar. Oppmerksomheten rundt hans besøk på Litteraturhuset i Oslo høst vitner om dette. "Norwegian Wood" er som nevnt i forrige innlegg også filmatisert.

Mange som omtaler Murakamis bøker på nettet har lest de på engelsk. Av og til beklager de seg når de kommer over en norsk utgave. Jeg stusser litt over dette. Jeg ser at flere av de norske utgivelsene er oversatt fra engelsk  av det ofte brukte oversetterteamet  Kjell og Kari Risvik. Og det er gjort i en form jeg ikke finner noe spesielt å utsette på. Men Norwegian Wood er derimot oversatt direkte fra japansk av en annen oversetter. Dette er absolutt å foretrekke hvis man vil ha resultatet mest mulig i overestemmelse med originalen. Men jeg har forståelse for at det i vårt lille språkområde ikke  er noen overrepresentasjon av potensielle japanskkyndige oversettere.

Norergian Wood er som de øvrige bøkene til Murakami preget av en mørk mystisisme. Det er noe udefinert og skremmende som kommer oss i møte, men vi det ikke helt hva det er. Dette blir balansert med hovepersonens til tider avvæpnende likegyldighet. Det refereres til Raymond Chandler og Dashiell Hammet, og den hardkokte kriminalromanens replikkunst er en del av hans repertoar.

Det er dialogene, samtalene, som driver handlingen framover. Hver gang hovedpersonen, "jeg", snakker med noen dukker det opp nye opplysninger. Små overraskelser som lærer oss litt mer om personenes karakterer og livshistorie. Men samtidig etterlates det alltid noe usagt.  Det er disse "cliff-hangerne" som alltid får oss til å bla videre. Hvilke mørke hemmeligheter skjuler seg her?

Jeg anser Murakami som en stor underholdningsforfatter som beveger seg godt utenfor klisjeene. (Eller han skaper sine egne). Indegrienser som spenning, kjærlighet og humor er alltid til stede. På en måte er samtidig det hele litt "japansk". Men man må kanskje lese selv for å forstå hva jeg mener med det. Jeg foreslår "Norwegian Wood" eller min personlige favoritt "Trekkoppfuglen".