Zombie

Det lille Stavangerbaserte forlaget "Bokforlaget"satser stort på oversettelser av nye skandinaviske kriminalforfattere. Det er kanskje ikke så dumt da man aldri  kan vite når den neste Stieg Larsson eller Camilla Läckberg dukker opp.

Et særdeles sympatisk trekk ved forlaget er at det sender anmeldereksemplarer til noen av oss bloggerne. Vi som ellers nekter å ta i bøkene før de har gått hele runden til punktet før de blir sendt til resirkulering fra loppemarkedet, setter pris på det. Når man etterpå leker anmelder, så skal egentlig ikke det påvirke vurderingen. Men hva kan vel jeg for at jeg blir så glad og imøtekommende når noen forærer meg en bok?

Forundringspakken fra Stavanger denne gang inneholdt en tynn liten lefse. Omslaget med den rødrutede duken på det dekkede bordet gir inntrykk av en kokebok. Men når man ser nærmere etter ligger det en rykende revolver på en at tallerkenene. Boka er "Zombie" og er skrevet av finske Jari Järvela.

Oppvokst som jeg er med det beryktede finske fjernsynsteater på monopolkanalens tirsdagskvelder har jeg hatt et problematisk forhold til finsk kulturliv. Nå er dette senere bearbeidet med Aku Karusmäkis filmer og Arto Pasiilinas bøker, hvor den sorte humoren ikke kan bli svart nok.

"Zombie"er lettlest. Vi møter A fra Nedreland som er henvist til å bo i Øvreland. Det vil si henholdsvis Italia og Finland. Den finske forfatteren raljerer og ironiserer over sitt fedreland og menneskene som bor der. Til tross for at det er et naboland ligger nordmenn med sin selvhøytidelighet, oljeformue og OL-medaljer i marginale idretter langt unna finnenes evne til selvironi. Jeg vil gjerne se den norskspråklige forfatter som våger å utlevere sine den  måten Järvela gjør her.

"Et menneske fikk ikke la seg selv forfalle. Man måtte barbere seg hver dag, klærne måtte strykes. Oppvasken måtte tas. En mann med ustrøken skjorte var i ferd med å miste grepet. Skoene måtte pusses, håret vaskes. Tanntråd regelmessig på tannkjøttet. For mye våking burde unngås. snart kom det soveposer under øynene. På bordet fikk det ikke hauge seg opp en barrikade av tomme flasker og drikkekartonger.
Alkoholikere og fanger har de reneste kåkene. De prøver å holde fast ved livet på alle måter. Når det ytre skallet forfaller går det mot slutten.
Nettopp derfor ser leilighetene i Øvreland uten unntak rene og uberørte ut. Som om ingen bodde i dem."

Nå er riktignok alle observasjonene av det begredelige livet i Øvreland tillagt A(ngelo) fra Nedreland. Således går forfatteren en smule fri.

Denne boka er morsom. Den spiller såvel på vanvittige situasjoner, originale personkarakteristikker og finurlige formuleringer. Det ville likevel ikke være en særlig god bok dersom ikke alvoret hadde skint i gjennom. Bak galskapen anes vemodige menneskeskjebner, og idet dramatikken tar av konfrontereres manglende livsglede med overlevelsesinstinktet.

Se østover, unge venner. Befri deres sinn fra den usunne angelsaksiske kulturpåvirkning dere måtte ha blitt innpodet av deres pårørende  og foresatte og oppdag hva som nå er i ferd med å skapes hos våre finske og slaviske venner.

Oscarvinneren 1940

Rebecca

1940 er året da de begivenheter inntreffer som gjør at vi for all framtid vil hate tyskere og støtte staten Israels politikk.

I Hollywood tenkte man å andre ting. Iallfall foreløpig. Årets "beste" film ble laget av mannen som fremfor noen er blitt betegnelsen på skrekk og uhygge; Alfred Hitchcock.

Nå er kanskje spenning- og skrekksjangeren som har tapt seg mest sammenliknet med dagens filmer. I motsetning til 1930-tallets komedier som var langt morsommere enn de klarer å prestere i dag, er teknikkene for produksjon av grøss og gru betraktelig utviklet. Og da tenker jeg ikke på kunstig blod, men klipp, timing og lyd. Men Hitchcock var nok en av de frenste til å drive disse metodene framover.

Rebecca var Hitchcocks første amerikanske film, produsert av Selznick, og basert på en roman av Daphne de Maurier. Den bærer en udefinerbar uhygge med seg. Noe truer, men hva? Musikken kolorerer stemningen. Tilsynelatende dagligdagse begivenheter får en annen betydning med skummel musikk.

Filmens store monster er husholdersken i Judith Andersons skikkelse. En klisje, men ikke mindre truende av den grunn. Laurence Olivier er vi ikke helt sikre på om er snill eller slem. Men sikkert er det at Joan Fontain er ensom og hjelpeløs i den store herregården hvor mystiske hendelser finner sted.


Men var dette årets beste film? Jeg bare nevner at Charlie Chaplins "Diktatoren" ("The Great Dictator") kom samme år. Den ble ikke tildelt en eneste oscarpris. John Fords "Vredens druer" basert på John Steinbecks roman er en annen, med sterk kritikk av det amerikanske samfunnet. Dessuten kom to av de aller beste helaftens tegnefilmer noensinne fra Walt Disney; "Pinocchio" og "Fantasia".

I siste øyeblikk tikker det inn en melding om at Disneyselskapet Dreamworks planlegger en nyinnspilling av Rebecca. Kan nå det være nødvendig?

Aksel Sandemose

Det svundne er en drøm

Noen forfattere er likere enn andre

Dansken Aksel Sandemose ble norsk forfatter etter han flyktet fra sine kreditorer i hjemlandet. Han formulerte noe så særnorsk som Janteloven. Egentlig beskrev han forhold i den danske bygda han vokste opp. Noe han ble hatet ettertrykkelig for i mange år. En del formuende bruker ordet jantelov når de konfronterer folk som ønsker en noe annerledes fordeling av godene. Men det var vel ikke helt det den gikk ut på.

Som Knausgård skrev Sandemose selvutleverende. Han brukte likevel aldri sitt eget navn i beretningene sine. Det blir derfor ikke så lett å skille ut hva som er selvopplevd og hva som er dikterisk krydder. Best kommer det til uttrykk i hans mest kjente roman "En flyktning krysser sine spor" hvor også Janteloven formuleres.

Et av Sandemoses spill, eller nærmere formulert besettelser, er at han skal ha drept en mann. Dette antydes flere steder i de halvt selvbiografiske verkene. Dette blir også drøftet i de faktiske biografiene som er skrevet om han, som i Espen Haavardsholms "Mannen fra Jante". Etterrettelige undersøkelser har ikke kunnet komme fram til at det har blitt drept noen mann på New Foundland under de omstendigheter som er gjengitt av Sandemose.

"Det svundne er en drøm" var en av de få bøkene-sandemosebøkene jeg hadde til gode. Nå er det en mindre.

Det første som slo meg under lesingen var at hovedpersonen er en rik og vellykket norskamerikaner. Hvordan stemmer dette overens med Sandemoses håpløse økonomistyring? I andre romaner er hovedpersonene gjerne sjømann eller forfatter som Sandemose selv. Miljøet romanen utspiller seg er en kunstnerrestaurant i Oslo før og etter tyskernes invasjon. Her treffes forfattere og andre med intellektuelle interesser. De drikker, prater fylleprat, utleverer hverandre og konspirerer. Og det viser seg etterhvert at det likevel er mye Sandemose i norskamerikaneren John Thorsen.

Så utvikler intrigene seg. Romanfigurene avkles psykologisk lag for lag i takt med begivenhetenes gang. Alt skildres fra norskamerikaneren John Thorsens ståsted. Du føler sympati med ham der han hele tiden er nødt til å forholde seg til disse lunefulle kunstnertypene. Så løfter du blikket fra sidene, tenker etter litt og erkjenner at fortelleren er tidenes største drittsekk. Mannen vi identiserer oss med kommer fra det store utland med alle pengene sine, han overtar kvinnen til sin bror som sitter i fengsel for et drap han antakelig ikke har begått, han etterlater henne gravid, derpå legger han an på sin beste venns kone. Vennen ender med å ta livet av seg.

Så har vi forretningsmannen Bjørn Lund, far til den kvinnen han gjør gravid, en mann med muligens enda færre skrupler enn Thorsen. Hans ondskap øker i takt med hans alkoholforbruk og vanskjøttede forretninger.

Og forsyne meg viser det seg at John Thorsen også har drept et menneske. Eller har han det?

Mord og kjærlighet er det eneste som er verdt å skrive om.
Dette sa Gunder Gundersen til meg en kveld, og han tilføyde: -Fordi vi ikke tenker på noe annet.
Jeg har aldri sett noen så  nedbrutt som Gunder, og aldri sett noen bli det på så kort tid. Jeg tror Susanne likte å se ham slik. Når jeg minnes hans hjelpeløse blikk, hengivent og såret som en hunds, -så sørger jeg fort for å glemme synet.

Jeg føler vemod for de lesere som kun leser nye romaner. Norsk litteraturs glanstid var og blir 1930-tallet.

Oscarvinneren 1939

Gone with the Wind

Det er vel ikke nødvendig å sette dette året i noen nærmere historisk kontekst. Heller ikke vinneren burde trenge noen innledende presentasjon.

I dette  året da annen verdenskrig brøt ut i Europa gjorde filmen med den norske tittelen "Tatt av vinden" rent bord under oscarprisutdelingene. Dette er en film så godt som alle har kjennskap til, og som de fleste av oss har sett.

Dette er også den første fargefilmen som vant oscar.

For en del år siden satt jeg i kantina og hørte en kar fortelle at foreldrene hans så den i svarthvitt da de var unge. Fargene var nemlig blitt lagt på etterpå. Jeg korrigerte ham på en vennlig måte, helt fri for arroganse, at dette nok ikke kunne stemme ettersom "Tatt av vinden" faktisk var filmet i farger. Han fikk først et forfjamset uttrykk i ansiktet. Så får han støtte fra den andre siden av bordet."Neinei, de fargene er lagt på etterpå" uttaler en kar mens han gumler karbonadesmørbrød (80-tallets store slager i norske bedriftskantiner). Jeg måtte med det forlate bordet som diskusjonens store taper, en filmhistorisk ignorant.

Ovenstående avsnitt er et utdrag fra først bind  av tibindsverket "Jacobs kamp" som er planlagt utgitt på September forlag til høsten.

Dobbelt-DVDen ligger foran meg. Jeg har sett filmen to ganger før. Jeg har også satt meg til rette flere ganger for å se den når den blir vist på TMC, men hver gang sovnet før ballet i de innledende scenene er over.

Jeg håper jeg ikke fornærmer noen når jeg sier at jeg synes "Tatt av vinden" er en ordinær og kjedelig film. Den føles kun som en uendelig lang såpeopera i glorete farger.

Jeg har mye mer sans for regissøren Victor Flemings andre film dette året; "The Wizard of Oz". 1939 var i det hele tatt et stort filmår, med John Fords "Dillgensen", Frank Capras "Mr Smith goes to Washington", Jean Renoirs "Spillets regler og "Ringeren av Notre Dam" med Charles Laughton som selveste ringeren.

Jeg har dessverre måttet slutte med å legge ved trailere fra de omtalte filmen. De medførte at Jacobsbloggen ble altfor treg å laste. Men de finnes på Youtube! Ta en titt der.

Jacobstatuetten 2012

Nok en gang tar vi en titt på og evaluerer amerikanske filmer før utdelingen av Jacobprisen 2012. Har amerikanerne klart å lage en god film i år? I fjor ble hver av de nominerte filmene viet et innlegg i Jacobsbloggen. Så mye har vi ikke tenkt å gjøre ut av det i år. Vi nøyer oss med en kort oppsummering av de av filmene.

Dessverre ble selve Jacobstatuetten i fjor på forsmedelig vis smadret med en hammer. Av hvem ble aldri oppklart, men etter all sannsynelighet en forsmådd deltaker. Vi har heldigvis klart å oppdrive en ny, se ovenstående avbildning. (Mer om utdelingen av Jacobstattuetten 2011 her). Så til filmene:

The Artist
Mye oppmerksomhet og spekulasjoner har det vært rundt denne franske stumfilmen som handler om; den amerikanske stumfilmen. Mange har vært forundret over at oscarakademiet har nominert  en "fransk" film. Svaret på det får vi i rulleteksten hvor navnet Weinstein dukker opp som produsent. Brødrene Bob og Harvey har med sin på grensen til geniale teft for penger, film og markedsføring gjort det igjen. Mennene bak fjorårets oscarvinner har definitivt forbindelsene i orden.

Filmen i seg selv er stilren og underholdende. Man skal være filmnerd av femte grad for å finne noe som er gjort feil her. Men trekker man fra det tekniske utførelsen og skuespillernes prestasjoner er det forferdelig tynt. Historien er banal som en skillingsvise. Man forbauses litt over kritikerkorpsets hyllest, men man må huske på at de fleste av disse kritikerne er svært unge og kopierer gjerne det de leser i amerikanske magasiner. Jeg mistenker mange for å lese noe nytt i denne filmen og at de ikke er klar over hvor utviklet stumfilmen faktisk var på det tidspunktet lydfilmen gjorde sin inntreden. Det vises nok for lite stumfilm i verden (sukk). "The Artist" er en pastisj over stumfilmtidens hollywoodfilmer, og en god en. Men god nok til å vinne en pris??

Barnepiken
Det var flere hushjelpfilmer på siste års film fra sør festival, deriblant en chilensk og en sørkoreansk som begge vakte oppsikt. Hollywood har tydeligvis fanget opp denne internasjonale trenden.

En historie om herskap og tjenere blir alltid en skildring av klasseforskjeller. Særlig tydelig er dette når de også oppdrar sine overordnedes barn. Når vi nå befinner oss i en av USAs sørstater på slutten av 1950-tallet kommer i tillegg rasediskrimineringen på kartet. Demokratiets fanebærer sto nok ikke så langt tilbake for sine åndsfeller i apartheidsystemet i Sør-Afrika.

Her møter vi en rekke kvinner et frustrertefruer-miljø, opptatt av status, veldedighet og hverandres privatliv. Hushjelpene skal helst hverken sees eller høres. Men en av fruene er annerledes. Hun dukker ned i hushjelpenes verden. Det forrykker stabiliteten i det lille samfunnet og avstedkommer ringvirkninger langt utover dette.

Dette har blitt en fin fortelling med skarpe dialoger og mye humor. Men spiren til samfunnskritikk blir ufarliggjort ettersom begivenhetene ligger 60 år tilbake i tid.

Midnight in Paris
Woody Allen er i Paris. De siste årene har han forflyttet seg rundt i ulike europeiske land med filminnspillingene sine. Åpningssekvensen med utrolige bilder fra verdensbyen minner om hans Manhattan, en billedmessig hyllest til metropolen. Og Paris er filmens hoved"person". Fra det moderne Paris tilsettes en dose magisk realisme og vi er tilbake på 1920-tallet da datidens største kunstnere frekventerte Gertrude Steins salong. Vår mann fra nåtiden håndhilser på både Ernest Hemingway og Scott Fitzgerald. En godt gjort film, men kanskje ikke så original som den pretenderer å være?

The Descendants
Liflige toner fra Hawai ledsager filmens åpningssekvens. Rytmene er også med oss også videre. Ellers er det ingen grunn til at filmen utspilles her. Ja, bortsett fra de vakre bildene da selvfølgelig.

Kona til Georg Cloneys rollefigur kommer ut for en ulykke, og vi følger familefaren og hans to døtre den tiden hun ligger i respirator før den kobles fra. Ubehagelige, men høyst menneskelige, sannheter kommer opp om den forulykkede som de etterlatte må forholde seg til.

Dettte er en god historie, en tragedie som ikke ramler over i det sentimentale men holder såpass avstand at vi kan se det humoristiske men likevel så respektfullt nært at vi ikke hånflirer.

The War Horse
Steven Speilberg er med i år også. Denne gangen med en historie om en hest som deltar på begge sider under den første verdenskrig. En relativt ublodig barnefortelling, men dessverre hverken original eller spennende. Man må nok være på god fot med akademiet for å få en slik film nominert.

Men like klart at det at banalitetene er laget under en mesters regi. Disse sekvensene, uventede vinklinger og  stilstudiene av en hest under hundrevis av forskjellige lyssettinger er en nytelse og garantert filmskolemateriale.

Tree of Life
Og så en, litt underlig film. Også denne handler det om tap av noen nære slektninger. Den vant gullpalmen i Cannes og det er en gammel kritikererfavoritt, Terrence Malick, som står bak. Det var i overkant mange bilder av stjerner, planeter og bølgeskvulp i denne filmen, uten at jeg fant den hverken spirituell eller åndelig.

Hugo Cabret
Enda en gammel mester står på plaktaten over de nominerte for beste film. Martin Scorseses film foregår som Woody Allens "Midnight in Paris" i -paris-, og som Steven Spielberg har han valgt å filmatisere en barnefortelling.

Den aldrende filmkunstner er ikke redd for nye utfordringer og har likegodt laget den i 3D. Nå begynner det å bli ganske tett med 3D-filmer på markedet, så det er lite nyskapende i den henseende her.  Men det har blitt en sjarmerende film og det behager en filmentusiast at den også er en hyllest til en av de virkelige filmpionerene , Georges Melies (Sjekk ham for all del opp på Youtube!)

Moneyball
Den store amerikanske romanen er blitt et begrep hvorunder det sies at den bør innholde minst en skildring av en baseballkamp "Baseball" spilles med trepinne og ball ikke ulikt det vi lekte i skolegården da vi var små. Baseball som sport finnes utelukkende i USA og land der USA har hatt et lengre militært nærvær, som Cuba og Sør-korea. Begge disse landene slår USA jevnlig i landskamper.

Denne filmen er en klisje som bygger på andre klisjeer, om en sportsmann og hans kamp med seg selv. Det er også penger inne i bildet. Jeg har forøvrig ikke sett den ennå.

Ekstremt høyt & utrolig nært
Oscarutdelingen kom brått i år. Det ble ikke tid til å se denne. Men hvem bryr seg om 11. september når vi har 22. juli?

Jacobprisen 2012
Avgjørelsen er ikke like klar i år som ifjor, da "Kongens tale" lå et hestehode foran de øvrige nominerte. Med noe margin falt jacobjuryen ned på "The Descendants" som beste film. Foruten Clooney som den eneste stjerneskeuepilleren får vi utsøkt spill også av de øvrige, et nært drama med overraskende vendinger som kun livet selv kan gi og et kamera som av seg selv vet når øyeblikket er inne for å zoome skuespillerenes ansikter.

Vi gratulerer. Statuetten kan hentes på Etnografisk museum i Cuenca, Ecuador, der den står i et monter. Send gjerne Clooney. Han kan bare henvende seg i ekspedisjonen og si han har vunnet.

oscarvinneren 1938

You can't take It with You

I Europa knuser Franco de republikanske styrkene. Hitler erobrer Østerrike og okkuperer Sudetland med Storbritannias og Frankrikes godkjenning. Etiopia underlegges Mussolini og kjemiske våpen tas i bruk. Under krystallnatten overfalles jøder i Tyskland, forretninger plyndres og synagoger brennes. Orson Welles får amerikanerne til å tro på invasjon fra verdensrommet med sin radioteaterversjon av H.G Wells roman "War of the worlds". Fredrikstad blir norgesmester i fotball. Verden trenger virkelig noe å le av.

Var det derfor en feelgood-film gjorde rent bord under oscarutdelingen i 1938? Regissøren Frank Capra (jada, han igjen) tok med seg Lionel Barrymore, Jean Arthur og James Stewart og lagde en kosestund.  Barrymore spiller en godslig særing som har trukket seg tilbake fra forretningslivet. Han oppebærer en solid inntekt på grunn av sin kompetanse som frimerkesamler (sic). Hjemme hos ham bor det bare folk som gjør det de har lyst til; oppfinnere som finner opp unyttige ting og kunstnere uten snev av talent. Idyllen trues av en kapitalist som vil kjøpe opp alle hus i nabolaget for å kaste ut de som bor der. Det eneste som hindrer ham er den gamle mannen i huset der alle særingene bor, som nekter å selge. Men mon tro om det langt inne i den hårdhjertede kapitalisten finnes en barnlig sjel som også vil gjøre det han har mest lyst til?

Mer er det liksom ikke å si om filmen. Bortsett fra at den kompenserer det noe antikapitalistiske perspektivet ved å rævkjøre en byråkrat som ikke klarer å forklare hvorfor man skal betale eiendomsskatt. (Som tidligere byråkrat synes jeg altså ikke noe særlig om denne scenen).

Med dette er det meste sagt om denne filmen.

Ellers dette året var det "Bringing up baby" som toppet listene. "Robin Hood" Med Errol Flynn hadde premiere og det samme hadde Sergei Eisensteins "Alexandr Nevskyi".

Peer Gynt skreller en løk

FEMTE HANDLING: SCENE 17
(Pinseaften. Inne på storskogen. Lengre borte, på en rydningsplass, en hytte med reinsdyrhorn over dørgavlen.)
(Peer Gynt er sulten og kryper langs bakken og samler jordløk.)
PEER: Jordløk! Det er ikke særlig til å bli mett av. Og jeg som skulle bli keiser. (Holder opp en løk foran seg.) Peer! Du er ingen keiser. Du er en løk! Og nå skal jeg skrelle deg. (skreller løken.) Det er bare lag på lag. Kommer ikke kjernen fram snart? (plukker hele løken opp.) Neiggu' om den gjør. Til det innerste indre er alt sammen lag, bare mindre og mindre.

Denne teksten er ikke tuklet med her på Jacobsbloggen. En beretning om en verdensborger som skreller løk. Ikke legg for mye i det.