Aksel Sandemose

Det svundne er en drøm

Noen forfattere er likere enn andre

Dansken Aksel Sandemose ble norsk forfatter etter han flyktet fra sine kreditorer i hjemlandet. Han formulerte noe så særnorsk som Janteloven. Egentlig beskrev han forhold i den danske bygda han vokste opp. Noe han ble hatet ettertrykkelig for i mange år. En del formuende bruker ordet jantelov når de konfronterer folk som ønsker en noe annerledes fordeling av godene. Men det var vel ikke helt det den gikk ut på.

Som Knausgård skrev Sandemose selvutleverende. Han brukte likevel aldri sitt eget navn i beretningene sine. Det blir derfor ikke så lett å skille ut hva som er selvopplevd og hva som er dikterisk krydder. Best kommer det til uttrykk i hans mest kjente roman "En flyktning krysser sine spor" hvor også Janteloven formuleres.

Et av Sandemoses spill, eller nærmere formulert besettelser, er at han skal ha drept en mann. Dette antydes flere steder i de halvt selvbiografiske verkene. Dette blir også drøftet i de faktiske biografiene som er skrevet om han, som i Espen Haavardsholms "Mannen fra Jante". Etterrettelige undersøkelser har ikke kunnet komme fram til at det har blitt drept noen mann på New Foundland under de omstendigheter som er gjengitt av Sandemose.

"Det svundne er en drøm" var en av de få bøkene-sandemosebøkene jeg hadde til gode. Nå er det en mindre.

Det første som slo meg under lesingen var at hovedpersonen er en rik og vellykket norskamerikaner. Hvordan stemmer dette overens med Sandemoses håpløse økonomistyring? I andre romaner er hovedpersonene gjerne sjømann eller forfatter som Sandemose selv. Miljøet romanen utspiller seg er en kunstnerrestaurant i Oslo før og etter tyskernes invasjon. Her treffes forfattere og andre med intellektuelle interesser. De drikker, prater fylleprat, utleverer hverandre og konspirerer. Og det viser seg etterhvert at det likevel er mye Sandemose i norskamerikaneren John Thorsen.

Så utvikler intrigene seg. Romanfigurene avkles psykologisk lag for lag i takt med begivenhetenes gang. Alt skildres fra norskamerikaneren John Thorsens ståsted. Du føler sympati med ham der han hele tiden er nødt til å forholde seg til disse lunefulle kunstnertypene. Så løfter du blikket fra sidene, tenker etter litt og erkjenner at fortelleren er tidenes største drittsekk. Mannen vi identiserer oss med kommer fra det store utland med alle pengene sine, han overtar kvinnen til sin bror som sitter i fengsel for et drap han antakelig ikke har begått, han etterlater henne gravid, derpå legger han an på sin beste venns kone. Vennen ender med å ta livet av seg.

Så har vi forretningsmannen Bjørn Lund, far til den kvinnen han gjør gravid, en mann med muligens enda færre skrupler enn Thorsen. Hans ondskap øker i takt med hans alkoholforbruk og vanskjøttede forretninger.

Og forsyne meg viser det seg at John Thorsen også har drept et menneske. Eller har han det?

Mord og kjærlighet er det eneste som er verdt å skrive om.
Dette sa Gunder Gundersen til meg en kveld, og han tilføyde: -Fordi vi ikke tenker på noe annet.
Jeg har aldri sett noen så  nedbrutt som Gunder, og aldri sett noen bli det på så kort tid. Jeg tror Susanne likte å se ham slik. Når jeg minnes hans hjelpeløse blikk, hengivent og såret som en hunds, -så sørger jeg fort for å glemme synet.

Jeg føler vemod for de lesere som kun leser nye romaner. Norsk litteraturs glanstid var og blir 1930-tallet.