Farvel til en venn

Farvel gamle venn

Vi som, gjennom alle disse årene, har tilbragt  så mange gode stunder sammen.

Du har båret tungt, hver bidige dag. Tyngre og tyngre har det blitt med årene. Du klaget aldri, selv om du vel knirket litt på slutten.

Sammen har vi sett klassiske filmer kjøpt på piratmarked i Mexico city og med spanske undertekster.Vi har sett Harry Klein åpne bildøra for Derrick . Vi har studert Betty Boops melodiøse bevegelser rundt notene til en tredvetallsslager.

Du og jeg har lest bøker og løst sudoku. Av og til, når det var stemning for det, delte vi ei flaske Jacobs Creek. Andre ganger bare hvilte vi. Særlig under de søvndyssende ordskiftene på dagsnytt 18 dro vi samme vei til drømmeland for en stakket times tid.

Men nå er det slutt gamle venn. Du reiser nå. Men jeg lover å komme etter. Når jeg en dag merker det er min tur til å gå opp i limingen skal jeg med mine siste krefter gå ut til søppelstativet ute i gården, krype inn i en svart søppelsekk som kan lukkes innenfra og utånde der. Slik, gamle venn, vil jeg bli fraktet til det samme forbrenningsanlegget hvor vi to atter skal forenes.

Fem bøker om Barcelona

Barcelona er ikke bare et valfartssted for fanatiske shoppere og entusiastiske fotballsupportere. Byen har mer å vise til enn sin Rambla med tiggende statuer og rimelige tilbud på seksuelle tjenester.

Barcelona var med fra Europas begynnelse. Hit kom fønikerne og romerne. Deretter kom barbarene fra nord og maurerne fra sør. I dag bor katalanerne her. De er et stolt folk med ønske om mer uavhengighet fra sentralmakten i Madrid og med sitt eget språk som mest er en blanding av fransk og spansk (og litt til). Med sin flotte arkitektur og bevarte gotiske bebyggelse er Barcelona et av de kulturelle sentrene i Spania.

Min foretrukne sted når det kommer til atmosfære og gemyttlighet er riktignok Madrid. Like fullt oppdager jeg at jeg nå i løpet av en begrenset periode har lest ikke mindre enn fem bøker som handler om Barcelona. Det har ikke vært et bevisst valg. Det har bare blitt slik. Om Madrid har jeg ikke funnet en eneste i norsk oversettelse. Det vil si bortsett fra J.C.Sansoms "Vinter i Madrid" som må utelukkes fordi den er skrevet av en brite.

Den første barcelonaboka leste jeg for noen år siden da den kom på norsk. Det var "Vindens skygge" av Carlos Ruiz Zafón. Den gjorde stor internasjonal suksess. I lang tid etterpå ble det arrangert guidede turer i Barcelona fra steder som var omtalt her. Handlingen utspiller seg i årene 1945-1955 med francodiktaturet og sosial nød som bakteppe. Zafón innleder med et frieri til oss bokelskere med en besnærende beskrivelse av De glemte bøkers kirkegård. Boka er så  tilsatt alle indegrienser som skal til for å gjøre den til en suksess og sidevender. Historien er romantisk, spennende, gåtefull og befolket av spennende mennesker.

5 år senere kom en ny bestseller fra Barcelona. "Havets katedral" var skrevet av den historieinteresserte advokaten Ildefonso Falcones. Vi drar enda lenger tilbake i tiden, til det 14 århundre og byggingen av den storslåtte katederalen Santa Maria del Mar. Hos bokhandleren fikk jeg  et gratis hefte med de første kapitlene. En verre orgie i elendighet som ble beskrevet der hadde jeg sjelden lest. Dette var et blodig melodrama uten en strime av håp. Åtet gjorde sin nytte og jeg måtte bare ha den boka.

På et av fjorårets loppemarkeder kom jeg over ei bok av en for meg ukjent forfatter, Manuel Vázquez Montalbán. Den het "Sydhavet" med undertittelen "en Pepe Carvalho-sak". Det var altså en krimbok i den hardkokte detektivsjangeren, hvor det løses drapssaker i Barcelona. Pepe Carvalho gjør alt det hardkkokte detektiver skal gjøre. Han kommer med spissfindige sarkasmer, får grisebank og ligger med betydelig yngre kvinner før han kommer til en løsning. Noe av det interessante ved fortellingen er at den ble utgitt i 1977, kun to år etter Francos død og i et Spania som ennå ikke var helt sikker på hvilken retning det ville ta videre.

På lopemarked fant jeg også Euduardo Mendoza's "Miraklenes by". Og miraklenes by er selvfølgelig; Barcelona. Både i 1888 og og 1929 ble det arrangert verdensutstilling i katalenernes hovedstad. Mendoza lar dette bli ramme for romanen som følger livshistorien til Onofre Bouvila. I løpet av denne perioden forflytter han seg fra dyp fattigdom til ufattelig rikdom. Ikke ved hjelp av sine flittige hender, men ved sitt kyniske intellekt og ufølsomhet.

Og til slutt er det ei pocketbok som jeg i skrivende stund er i ferd med å avslutte; "Diamantplassen" av Mercé Rodoreda. Dette er den eneste av disse bøkene som er skrevet på katanlansk. Den inngår i gyldendals pocketserie "Forfatterens forfatter" og er valgt ut av Brit Bildøen. Romanen har en utradisjonell fortellerstil ved at den framstår som en lang monolog fremført av en kvinne som snakker på både ut- og innpust.Hun er enkel og hverdagslig i sine betraktinger men gir oss likevel et levende bilde av Spania før borgerkrigen og den elendighet som etterhvert venter henne og familien hennes.

Og gjett hvem som har oversatt samtlige av disse bøkene? Javisst, det utrettelige, superproduktive og eminente teamet Kari og Kjell Risvik. Hvordan skal det gå med tilgangen på spanskspråklig litteratur i Norge når disse pensjonerer seg?

Jeg ser også i hyllene hos bokhandlerne at "Miraklenes by" er utgitt på ny, sammen med enda en krimserie fra Barcelona. Hva er det med nordmenn? Er alle blitt barcelonafile?

Hvilken av bøkene er best? Det er smak og behag, men hvis du deler denne med undertegnede ville du antakelig ha mest glede av den første og den siste av de ovenfor omtalte bøkene.

Glem heller ikke "Historien om Spania" av Hermann Lindquist.

Tarzan

Denne artikkelen er viet mannen som svingte seg fra tre til halvfire -Tarzan i underbuksa! Vår barndoms store ideal. Mens barn i dag blir gitt så mye oppmerksomhet at de ikke har andre idoler enn sitt eget speilbilde, hadde vi noe å strekke oss etter.

For Tarzan ordnet opp i tegneserieheftene som i kinosalen. Vi tok det med oss i leken. Vi klatret opp i og falt ned fra trærne.  Særlig når vi gikk rundt i badebukse på utebadet var vi Tarzan (eventuelt hans sønn, Korak). Apekongens hyl gjallet over det ganske nabolag, selv om det ikke alltid liknet originalropet. Når Tarzan sloss med Fantomet var det som regel han som vant.

Det begynte med bøkene. Allerede i 1912 var den flittige spenningsforfatteren  Edgar Rice Burroughs ute med den første boka om Tarzan, apenes konge. Han hadde neppe noen aning om hvilken gullkalv han avfødte med dette. Ideen om en engelsk lord som fra han var barn ble oppfostret av gorillaer, møtte sin Jane og lærte seg å snakke engelsk, gjenvant sin rett som adelig arving, men likevel foretrakk å fortsette sine eventyr i et Afrika som fremdeles lot til å romme mange hemmeligheter for den hvite mann, var brilliant. Og som en dreven forteller utnyttet Burroughs dette potensialet fullt ut. Det ble etterhvert mange Tarzanbøker.



Tarzan og amazonene



En voksende filmindustri i Hollywood luktet penger, og den første Tarzanfilmen kom i 1919. Tarzanhylet ble naturlig nok ikke introdusert før teknologien var oppdatert for det. Tarzan fremfor alle andre var selvfølgelig Johnny Weismüller. Han var flere ganger olympisk mester i svømming og dessuten fantastisk til å svinge seg i trærne. Hans filmer ble på dyktig vis blandet opp med dokumentaropptak fra Afrika. Noen mener dette er juks, at elefantene fra indiske og hadde påklistrede ører, at løven han slåss med var den samme i alle filmene og at den dessuten manglet tenner. Dette må avfeies som surmaget kritikk. Illusjonen virket for de fleste av oss,  frie for dataanimerte bedrag som de var. (Maureen O'Sullivan som Jane svømte naken i "Tarzan and his mate" fra 1934. Og det var ekte vare!). Weismüller spilte Tarzan i 12 filmer fra 1932 til 1948. Etter dette har blant annet Lex Barker og Christoffer Lambert klatret opp i rollen.

Tegneseriene hadde en vesentlig rolle i oppbyggingen av Tarzanmyten. Fra starten av var det de dyktigste illustratørene som tok fatt med pensel og tusjpenn for å tolke jungelmannen. Først var det den dramatiske Hal Foster som senere skulle skape Prince Valiant. Deretter kom Burne Hogarth, en mester i anatomiske studier. Han startet etter hvert sin egen tegneskole..

Burne Hogarts Tarzan

Nå er det mye som tyder på at den oppvoksende slekt kun vil finne sin Tarzan gjennom Disney's parodiske tegnefilmer. En grunn til dette er at både bøkene og filmene nok var det vi i dag vil betegne som rasistiske. I bøkene kjenner apemors hårløs stesønn seg instinktivt overlegen de mørkhudede artsfrendene han møter på sin vei. Han nøler heller ikke med å drepe dem. Weismüller-filmene ble spilt inn i en tid hvor ku-klux-klan fortsatt var aktive. Raseskille var offisiell politikk i USA og det var ikke til å unngå at denne holdningen også gjenspeilet seg i filmene.

Men virkelig interesserte vil fortsatt få lese bøkene på engelsk på Gutenbergprosjektets sider.

Det var alt.

Emmy til Boardwalk Empire?

Til tross for Jacobsbloggens høye autoritet og opinionsdannende anbefalinger, hender det at det fra annet hold kommer vurderinger som avviker, ja, av og til strider mot disse.

Overraskende er det når dette skjer fra det man burde kunne forvente var opplyst hold. For en uke siden ble det skrevet et referat her på bloggen fra de episodene som foreløpig er vist av Boardwalk Empire på NRK i sommer. De som måtte ha lest dette vil kanskje erindre at jeg ikke var voldsomt begeistret. Man blir da forundret da det viser seg at serien er nominert til tre prestisjetunge Emmy-priser. Emmy er TV-produsentenes svar på Oscar.

Nå skal det sies til komiteens forsvar at nominasjonen ble foretatt før Jacobsbloggen hadde sett på saken. Man kan diskuterer hvor lurt det var, men på den annen side var det ikke gitt at Jacobsbloggen i det hele tatt skulle nedlate seg til å omtale serien. Under enhver omstendighet kunne de ved nominasjonen ikke nyte godt av vårt klarsyn.

Boardwalk Empire er for det første nominert til prisen for beste dramaserie. Det undrer meg litt, men den skal jo måles opp mot sine konkurrenter. Jacobsbloggen har ikke sett noen av de andre seriene som er nominert. Jeg foretrekker repriser. Dessverre var det ingen kategori for dette. Men jeg var heller ikke utelukkende negativ til serien. Den hadde en del kvaliteter på den tekniske og produksjonsmessige delen, men falt gjennom særlig på manussiden. Skeuspillernes prestasjoner høstet heller ikke de store ovasjoner. Slik sett kan det likevel hende at den er av fjorårets seks beste serier. Men det ville bli for galt om den får en pris.

At Steve Buscemi er nominert som beste skuespiller er å tale Jacobsbloggen midt i mot. Enten må nominasjonskomiteen ha sett kvaliteter som Jacobsbloggen har oversett -det kan vi vel nærmest utelukke- eller så har Buscemi fått nominasjonen på grunnlag av sitt kjente navn og tidligere meritter. En blogger med mindre frykt for injuriesøksmål kunne også ymtet om at medlemmene i nominasjonskomiteen hadde blitt tilgodesett av produksjonsselskapets romslige markedsføringsbudsjett.

Blinde geiter finner imidlertid også gress. Gledelig er det at Kelly Macdonald er trukket fram og nominert i kategorien beste kvinnelige birolle. Hennes enkefru Schroeder er den mest interessante karakteren i serien og hun blir levende framstilt som en enslig mor av sin tid. Det eneste er at hennes forelskelse i Steve Buscemi virker lite troverdig. Men det er ikke Macdonalds skyld...

Kulturmarxisme

Fredag ettermiddag ble Jacobsbloggen en kulturmarxistisk blogg. I profil og holdninger som uttrykkes her vil det ikke merkes noen forskjell. Det som betyr noe er at noen har brukt dette ordet som begrunnelse for å frata andre sine liv. Hvis intoleranse og voldsutøvelse springer ut av diffuse begreper og bilder, må vi ta de i bruk på vår egen måte. Vi må vise at ingen kan forandre verden ved bruk av eller angrep på symboler og betegnelser

Hvis det å avbilde en religiøs grunnlegger grunngir voldelige angrep, bør vi alle tegne et bilde til bloggen vår.

Hvis et påbud om bæring av Davidstjerne skal indikere at du tilhører en mindreverdig rase, bør vi alle sy på Davidstjerne på klærne våre.

Dersom noen med kors på brystet og sverd i hånd går ut for å endre verden med vold, bør vi fjerne korset fra våre egne flagg.

Kulturmarxister i alle politiske leire, foren dere!

Boardwalk Empire

Alle kan ikke ta ferie om sommeren. Noen må på vegne av fellesskapet ta ansvaret for å følge med på NRKs programtilbud. Mens dere ligger og later dere på stranda sørger Jacobsbloggen for løpende oppdateringer.

Denne sommeren har man nøyd seg med én ny serie i farvannet av reprisene av de fjorårets beste programmer (o fryd). Denne heter Boardwalk Empire og blir presentert som prisvinnende. Men det har jeg inntrykk av at alle seriene som for tiden vises fra USA er.

 Nå må jeg innledningsvis få bemerke at NRK denne gang har brukt noen usedvanlig dovne oversettere. De har ikke engang oversatt tittelen. Jeg må altså selv finne ut hva "boardwalk" måtte bety. Irritasjonen stiger og podagratåa begynner å verke da jeg heller ikke finner ordet i Kunnskapsforlagets blå. Det er dessverre stor fare for at dette vil prege resten av omtalen. Er det noen der ute som kan gi meg en god forklaring?

Men, bortsett fra det; serien gir et godt førsteinntrykk. Dette er en "flink" TV-serie. Filmingen er storslagen, bredvinkelen godt utnyttet og tidskoloritten fra 1920 synes meget godt gjennomført. For å finne feil her må man være fremskreden nerd med Aspergers syndrom. Jeg har en liten innvending i form av at jeg synes at produsentene er litt for feige til å gi 20-talls musikken tilstrekkelig spillerom.

Men dette er staffasjen. For at det skal bli en skikkelig god serie må det være et godt manuskript, gode karakterer og godt skuespill. Her sevikter det. Serien trekker på suksessen fra mafiaserien Sopranos. Det kjedelige er at på de områdene denne serien var nyskapende, er det allerede dannet klisjeer. Hvor mange ganger har vi ikke nå sett en tilsynelatende rolig og smilende person eksplodere i voldsutøvelse? Hvor mye kulere kan en mafiaboss bli enn Tony Soprano?

Dernest kommer at den bærende figuren Nucky i Steve Buscemis skikkelse ikke holder mål. Buscemi er god på outsidere og i biroller med "kult" tilsnitt. Som karismatisk og korrupt borgermester fungerer han derimot ikke. Den puslete skikkelsen hans mangler autoritet. I scener som krever dette mangler han fullstendig troverdighet. Det samme er tilfellet med skuespilleren som i en birolle forestiller Al Capone. For oss som fremdeles har Robert de Niro i "De ubestikkelige" i erindringen, blir dette å regne for skoleteater.

På manussiden dukker det opp noen merkverdigheter jeg ikke klarer å svelge. Hvorfor ville en korrupt politimester på 1920-tallet tillate en svart gangster å torturere og lemleste en kukluxklan-leder i enerom på stasjonen? Hvorfor avviste den pliktoppfyllende enkefru Schroeder pengehjelp fra Nucky for deretter å naske klesplagg fra arbeidsplassen sin?

Enkelte scener har nerve. Jeg tenker på de som sentrerer rundt Nuckys bror Politimesteren (Shea Whigham) og den federale politiagenten (Michael Shannon), som ikke frykter de lokale autoritetene. Kelly Macdonald som enkefru Schroeder får også mye ut av sin rollefigur. Vi ser hennes indre konflikter mellom egen moral og avstandsforelskelsen i Nucky, som hun etterhvert skjønner ikke har rent mel i posen.

En dramaserie lagt til forbudstiden i USA har et stort potensiale, men jeg synes ikke de har fått tilstrekkelig ut av det her. Det kan skyldes at man har vært så opptatt av detaljene at helheten har blitt neglisjert. Manuset burde vært bedre og man kunne valgt andre skuespillere i en del av rollene.

På den annen side har det ikke vært så fine forhold på stranda heller.

Å opprette en blogg

"Att angöra en brygga" heter en film laget av Hans Alfredson og Tage Danielson i 1965. I mange år har den vært en tradisjonell del av sommerprogrammet til Cinemateket i Oslo. Den handler rett og slett om noen sommerferiende som vil legge til en brygge med båten men de gjør alle feil  som tenkes kan og alt som kan gå galt går galt.

Det kan likne litt på følelsen lite dataglade mennesker har overfor det å gå i gang med en blogg. Og de har på langt nær så stor selvtillit som gutta i denne filmen.

Mange skriveglade kunne nemlig tenke seg å opprette en blogg, det være seg i forlengelse av hobbyen sin eller for ytre seg om alt og ingenting. Det er da synd at de tror de må kunne så mye om data og internett for å komme i gang. Dette er slett ikke riktig. Dessuten er det hjelp å få. Hvorfor skal da man vite så mye om data fordi man har tenkt å skrive om frimerkesamlingen sin?

Da jeg en gang i september 2010 begynte å interessere meg for blogging surfet jeg litt på nettet for veiledning. Jeg fant ikke mindre enn to "blogghåndbøker" for fri nedlasting -på norsk,  "Gratis Bloggkurs" og Crashkurs . Disse leste jeg grundig sammen med diverse andre artikler jeg fant. Mye god informasjon er senere lagt ut på siden Bareblogg.no. Denne kommer jeg tilbake til.

Disse ekspertene taler riktignok alltid varmhjertet for at du kjøper eget domene. Da vil man nemlig ha "full kontroll". Men det er ikke helt nødvendig da det finnes egne bloggerportaler der du kan opprette bloggen din  gratis uten at det legges noen særlige begrensninger på innholdet. De største er blogger.com/, blogg.no/ og bloggr.no/. Jacobsbloggen er en "blogger-blogg". Øverst i høyre hjørne kan du trykke opprett blogg, så er du i gang.(Her har du også mulighet for å opprette eller senere omgjøre til eget domene for en pris på 10 dollar). Mer skal det ikke til før du kan starte å skrive.

Når man ser hvor enkelt dette er blir man interessert i lære mer. Du vil vite hvordan du oppretter eget domene med webhotel, hvilke muligheter det er for å designe siden selv, legge taktikk for å få flere lesere og å komme høyt på google og andre søkemotorer, (såkalt SEO).

Her er det også mye god hjelp å få på internett. Mangt farer imidlertid over hodet på en nybegynner ("noob" på fagspråket) med manglende kjennskap til "elementære" begreper. En mulighet er å registrere seg i et forum og stille spørsmålene selv. Nevnte Bareblogg.no er et slikt. Her er det bred spennvidde for tema og hjelpsomme medlemmer på alle kunnskapsnivå. Her finnes ikke minst tålmodighet med mindre erfarne webskribenter ("noobene"). På siden er det også laget en kunnskapsdatabase inneholdende mye visdom. Webforumet er et annet. Selv om det her er noe mer fokus på forretningsdrift, inneholder det likevel mye informasjon av interesse for ferske bloggere.

Så skal du se det ikke er så vanskelig å få lagt til brygga likevel. Iallfall skal du komme tørrskodd i land :-). Lykke til.