Going My Way

Oscarvinneren 1944

Det er forbausende å oppdage hvor stor Bing Crosby var allerede på 1940-tallet. Mange av oss husker ham fra det fjernsynssendte showet på Momarkedet en gang på 1970-tallet. Han var dengang en virkelig verdensstjerne, mye større enn alle de gamle rockerne som til stadighet ramler innom Frognerparken, Valle Hovin og Oslo Spektrum nå for tiden.

Dengang anså nordmenn Norge for å være et lite land i verden, helt frie for de oljenykkker som senere skulle bli så fremtredende.

Nærmere undersøkelser viser at Bing Crosby var født i 1903 og han var en etablert entertainer allerede fra tidlig 1930-tall. Som sanger skulle han holde posisjonen helt fram til sin død i 1977. Ellers behersket han alle medier, radio, TV og film. Han evnet å holde en sympatisk profil overfor omverdenen. Om seg selv sa han at han var en helt vanlig fyr som tilfeldigvis kunne dra en tone.I Imbd's filmdatabase er han listet 204 ganger for soundtrack og 87 ganger som skuespiller.

Her ble det mye om Bing, men lite om filmen. Det er har sin grunn. "Going my way" er en kjedelig beretning om en ung prest som kommer og frisker opp gudstjenestene. Hans ungdommelige friskhet slår an blant gateguttene i strøket og han verver alle sammen til kirkekoret. I dag skal man være mer forsiktig med å lage lystige filmer om prester og korgutter.
'
Noen andre spennende filmer hadde imidlertid premiere dette året. deriblant "To have or have not" basert på Hemingways roman, med Humphrey Bogart og Laureen Bacall sammen for første gang, og Georges Cukors "Gaslight" med Ingrid Bergmann i en av hennes store roller. Ellers kunne man se en helaftens Donald Duck-film "The three Caballeros", riktignok ikke en av de aller mest minneverdige, og som en kuriositet; den aller første "Captain America"-filmen. For de som måtte ha historisk interesse av å se den siste, finnes det et klipp her.

Til slutt; Bing Crosby med Pennies from Heaven. Vær så god.

Den aller største Superskurken

Jeg prøvde forleden å legge inn en kommentar til en artikkel på sidene til NRK Filmpolitiet hvor de spurte sine lesere hvem de mente er tidenes verste superskurk. Dette er nemlig et spørsmål jeg har ventet lenge på å få besvare. Dessverre godtok ikke systemet kommentaren min. Jeg mistenker at det er lagt inn et filter som sorterer vekk innsiktsfulle innlegg og redegjørelser.

Men av forslagene som vises, er alle hentet fra filmer som vi nylig har sett på kino eller lansert på DVD. Dette vitner om en bedrøvelig historieløshet.

Blant oss som har studert emnet er det så godt som ingen uenighet om at den farligste forbryter og den største trusselen mot menneskeheten noensinne, er Mr. Mind.

Det er et krav til den store amerikanske romanen
 at den skal inneholde en beskrivelse av en
baseballkamp.Så også den store amerikanske
 tegneserien.

Mr. Mind var Kaptein Marvels størst fiende. Kaptein Marvel må ikke forveksles med forlaget som utgir tegneseriene om Edderkoppen & co. Kapteinens storhetstid var lenge før dette,  på 1940 og 50-tallet. Han var svært populær. Men ettersom han var kjempesterk og kunne fly, var det noen som mente han liknet for mye på Supermann. Selv om  Kapteinen var mannen fra Krypton overlegen når det gjaldt humor og ironisk distanse. Stygge brev med renommerte advokaters navnetrekk begynte å fylle Kaptein Marvelredaksjonens brevkasse. Uten evne til å ta opp kampen, forsvant den rødkledde superhelten fra bladhyllene. Senere kjøpte Supermannforlaget DC opp rettighetene til Kaptein Marvel for en billig penge. Han viser seg av og til i deres serier. Storkapitalen er definitivt også en av superskurkene man må regne med.

Men første gang Mr Mind lot høre fra seg var i oktober 1942. Han ble da  kun refererert til som lederen for en organisasjon av mektige superskurker. Måned etter måned måtte Kaptein Marvel og hans allierte kjempe mot nye fiender, heriblant Kaptein Nazi, uten tilsynelatende å komme et skritt nærmere hjernen. Det bygget seg opp store forventninger til møtet mellom Kaptein Marvel og den mystiske Mr Mind. Hvem eller hva var han? Det visste heller ikke seriens forfattere til å begynne med. De skjønte imidlertid at han måtte være noe helt ekstraordinært for å toppe alle karakterene Kaptein Marvel hadde nedkjempet de siste månedene.

Så, i mai 1943, viser Mr Mind seg, en superintelligent bebrillet meitemark fra det ytre rom, to tommer lang og med telepatiske evner. Han meddeler seg ved hjelp av en liten høytaler han bærer rundt halsen. Høytaleren er for øvrig helt i tråd med datidens normer for design.

Kaptein Marvel overvinner denne farligste samfunnsfiende verden noensinne har stått overfor.  På samme tid snur krigslykken seg for Hitlers nazister. De allierte vinner sine første seire og det endelige vendepunktet kommer ved Stalingrad. Man aner at det er en sammenheng mellom disse begivenhetene.


På denne siden kan du lese mer om den dramatiske rettssaken som fulgte mot Mr Mind etter krigen. For en mark med slike forbrytelser mot menneskeheten på samvittigheten var det bare et mulig utfall, henrettelse i den elektriske stol.

For drøyt med en superintelligent meitemark som leder en forbryterorganisasjon, sier du? Merkeligere ting har skjedd. Men nå er vi heldigvis trygge. Eller...?

Fornemmelser for slutten

Denne blogger leser bøker, men foretrekker å ikke betale for det. Derfor bruker han mye produktiv tid på å finne gratis lesestoff.

Noen forlag sender anmeldereksemplarer til bloggere. Jeg sendte derfor en mail til Forlaget der jeg presenterte meg som blogger og at jeg skriver om bøker. Jeg fikk meget vennlig svar tilbake om at de skulle se om de hadde noe i min smak og presiserte også at dette ikke innebar noen forpliktelse til å skrive pent om de, eller skrive om de i det hele tatt.

En tid etterpå var det en stor bylt i mailboksen min. Akk. I stedet for duggfriske papirbøker rett fra trykkeriet fikk jeg tilsendt 3 pdf-filer. Altså slike som man må åpne i datamaskinen for å lese. Dette ble den direkte foranledningen til at jeg sprang av sted og kjøpte min første ipad til 620 dollar. Herav er født uttrykket "spare seg til fant". Jeg hadde kanskje anskaffet meg en ipad uansett før eller siden. Helst siden. Denne bloggers forfedre var blant de siste som tok i bruk ilden for å varme hulene sine, med sin sunne skepsis til i alminnelighet oppskrytte nyskapninger.

Det innrømmes at leseroplevelsen med ipaden var meget god, men jeg grøsser på ryggen ved tanken om at papirbøker kanskje snart blir borte.

Min skinnende nye ipad ble innledet med en kriminalroman fra USA; "Andelen" er skrevet av en forfatter med det uamerikanske navnet  Pelicanos. Det som slo meg etter ganske få sider, er hvor bra nordisk kriminallitteratur er for øyeblikket. Pelicanos fra USA nøyer seg med å stjele grep og finesser som er brukt av andre før ham. Det er vel mange etterforskere med forkjærlighet for gastronomi i den kriminalistiske verden. Er det vanlig at en veteran fra krigen i Irak er så fintfølende i matveien at hver lunsj skal være et detaljert beskrevet festmåltid? Vel, det kan jo forekomme, men det ville føles mer naturlig om han gikk for gatekjøkkenmat eller helsekost. Dernest skal alle klær og tilhørende utstyr (solbriller og sånt) beskrives med merkereferanse slik Brett Easton Ellis gjorde det i American Psycho. Dette er mer et tyveri. Det føles dessuten fullstendig overflødig. Som kronen på verket har hovedpersonen en bror med helt annen hudfarge, etter adopsjon vel og merke. Allerede i filmen "Money Train" fra 1995 med Woody Harrelson og Wesley Snipes fungerte dette dårlig. Denne boka må derfor tildeles Jacobsbloggens surpompfjes.

:-(

Dernest rullet bokstavene fra en novellesamling av en person med det japansklydende navnet Kazuo Ishiguro over skjermen. Originalspråket var likevel engelsk.  Samlingen er døpt "Nokturner" og historiene dreier rundt menneskers forhold til musikk og til hverandre. Noen av de ganske følelsladet og med finurlige utfall. Boka er godkjent lesning, selv om den for meg ikke nådde de store høyder. Jeg er kanskje ikke tilstrekkelig interessert i musikk.

:-I.

"Fornemmelser for slutten" ville det stått på bokryggen av den siste boka. Hvis den hadde hatt en. Forfatteren George Barnes var ukjent for meg, men jeg følger da heller ikke så godt med. Litt googling viser at han har vunnet noen priser. Fortellingen er delt i to, hvor fortelleren opptrer henholdsvis som meget ung mann og så pensjonist. Den unge manns handlinger har selvfølgelig følger for det som skjer den gamle mannen senere i fortellingen. Men hva og hvordan? Det er det opp til leseren å få rede på. Hvis det er noen menn i et forhold der ute som noen ganger har hatt et inntrykk av at man må ha gjort noe galt, men ikke på livet å død er stand til forstå hva, så er det den følelsen jeg er ute etter. Når avsløringen kommer kan det sammenliknes med å stå rolig å vente på bussen og så få et piano i hodet. Jeg har lest av andre som omtaler boka at den slutten så de komme på lang avstand. Men da er nok dette  personer med større innsikt i kvinnesinnet enn meg. Den øvelsen har jeg gitt for mange år siden. Jacobsbloggen er fornøyd med tiden som ble avsatt til å lese denne boka. George Barnes belønnes med en antydning til smil, en av de høyere utmerkelser Jacobsbloggen kan gi.

 :-)

Tjene penger på bloggen

Da jeg for 1 og 1/2 år siden startet Jacobsbloggen gjorde jeg en del forarbeid. Jeg rotet rundt på nettet for å finne informasjon om hvordan den kunne settes opp og andre emner relatert til blogging.

Noe av det som virket særlig interessant var hvordan man kunne tjene penger på å blogge. Jeg var virkelig på utkikk etter nye inntektsmuligheter, ettersom jeg var i ferd med å si opp jobben og flytte fra landet.

Og det sto mye om dette rundt omkring på Veven. Prøv selv søkefrasen "tjene penger på bloggen" og se hvor mange relevante saker som kommer opp.

Den enkleste oppskriften er å bli en superblogger som Fotballfrue eller Voe. Da vil store selskaper  kaste penger etter deg for at du skal omtalene produktene deres på bloggen din. Særlig skjønnhetsartikler som sminke og liknende er bra. Nå er det dessverre ikke plass til så mange på toppen her. Og rosabloggere er det mange av fra før. Hvordan skal jeg, en hvit, heterofil mann som går i mitt femtiende år klare å fortrenge noen av ungjentene for en plass på pallen?  Det ville også unektelig virke litt komisk. Jeg kunne kankje satse på en ironisk distanse eller skrive under pseudonym. Men jeg ville neppe klart å selge mye sminke på det.

Dernest er det mulig å fylle bloggen sin med reklame, bli en såkalt affiliate. Det er to store aktører her, Adsense og Tradedoubler. Registreringsprosessen er enkel. Du bare registrerer deg med navn, adresse og bankkontonummer, der pengene etterhvert skal strømme inn. Så kan du velge mellom forskjellige annonsetyper, små bokser e.l. som kan plasseres øverst, nederst,  til siden eller midt inni en artikkel. Du kan få provisjon når noen selger noe etter å ha blitt linket til fra din side eller når de bare klikker på annonsen. Jeg kastet meg på dette fra starten. Men etter et og et halvt år har jeg ennå ikke kommet opp i minimusgrensen for utbetaling.... Det vil si at man faktisk har fått annonsere gratis på Jacobsbloggen hele denne tiden. At det ikke har blitt noe ut av det, kan tilskrives at Jacobsbloggens lesere er for smarte til å la seg overliste av reklame og billige salgstriks. Men det er nok også tilfelle med andre små og mellomstore nettsider. Man skal ha ganske mange besøkende for å tjene penger på denne måten. Jeg tar nå konsekvensen av dette og fjerner det som er igjen av reklame rundt og på kantene av Jacobsbloggen, som herved erklæres som REKLAMEFRI sone.

Man har også det alternativet, at man i stedet for å skrive en springende fjaseblogg som Jacobsbloggen, lager en side som er måltilpasset et spesielt produkt. Dersom noen bestiller noe, en reise eller andre ting, etter å ha blitt henvist fra din side får du provisjon. Det er da om å gjøre at folk som av en eller annen grunn er interessert i varen, kommer først til din side. Hvis du promoterer for eksempel "dopapir", bør din side komme høyest mulig på ordet "dopapir" på søkemotorer som google og andre. Her er det mange triks som påstås å virke: Søkemotoroptimalisering (SEO) er blitt et eget fag. Du kan da betale for at noen søkemotoroptimaliserer siden din. Du bør også ha ordet dopapir i nettadressen din. Best er dopapir.no, dernest kan man lage adresser som  dopapiret.no, godtdopapir.no, detbestedopapiret.com osv.

Et mer praktisk eksempel enn dopapir, er kredittkort. Det er hundrevis av små nettsider som treller for kortutstederne. Bare prøv et søk. Jeg har luktet litt på dette og har skrevet artikler til et par slike sider. Men hva kan man fylle de med uten at alt blir bare åpenlys reklame? For si det slik, alle sidene skriver om de samme emnene som de varierer om og om igjen. Kredittkort er for øyeblikket det produkt som belønner sine affiliates best sammen med forbrukslån, men det er mange om kaka og hvor lenge varer det? Et levebrød er det neppe, og jeg har en anelse om at timeprisen er meget lav om det nå skulle bli et nettooverskudd. Og så kjedelig det er alltid bare å få skrive om kredittkort!

Likevel diskuteres det mye på nettet om å tjene penger på blogging, og mange viser villig fram sine resultater. Da får man fort se at de som fremstiller det som de lever av blogging først og fremst tjener penger på tjenester tilknyttet bloggen, som oppsett av nettsider, søkemotoroptimalisering og liknende. Så mye for en enkel bloggers forestilling om å tjene penger på skrivingen sin.

Konklusjonen er altså blogging er hobbyvirksomhet som ikke kan påregne avkastning.

Men det er hovedregelen. Den siste måneden har jeg knekket koden! Ved aktiv blogging har jeg nå lykkes i å oppebære en rimelig inntekt! Litt motvillig og litt for å skryte kan jeg avsløre hvordan jeg gjorde det. Du skal bare trykke på dollartegnet under, registrere mailadressen din og overføre kr 1000,- til min konto. Her er det nok lurt å være tidlig ute. Etterhvert som vi blir flere om beinet vil det også bli mindre på hver enkelt.

$

Casablanca

Oscarvinneren 1943

Har jeg kommet til det definitive høydepunktet i gjennomgangen av oscarfilmenes historie? Mens så godt som alle vinnerne til dette året er glemt og ukjente for de fleste, lever Casablanca i beste velgående. Alle filmklubber kommer regelmessig tilbake til den, tvkanalene viser den i matinetid og den nylanseres med jevne mellomrom.


Hva nytt og interessant kan så denne skarvelig utdannede blogger og filmentusiast fortelle om dette fyrverkeriet av en svart-hvitt film? Jeg kan jo prøve å forklare hvorfor jeg synes det er en så god film og derved inspirere de som fremdeles ikke har sett den til å sette av en kveld?

Første gang jeg så den merket jeg meg ikke så mye ved den. Jeg tror den kom ganske sent under et filmmaraton. Senere har jeg sett den gang på gang og finner stadig noe noe nytt i den.

For det første blir man fullstendig overveldet av de to ikonene i hovedrollene, Ingrid Bergmann og Humphrey Bogart. Man skal være ganske blasert for ikke å synes at Humphrey er kul, selv etter alle årene som er gått. Svenske Ingrid går utenpå alt det som sendes ut av blondinefabrikken på vestkysten i dag. Kameraet hviler på ansiktene deres og vi forstår så mye uten at det blir fortalt. En liten rykning i Bogarts skjeve ansikt, nærbildet av Bergmann mens hun langsomt reiser øyelokkene, et møte som med få klipp viser gjenkjennelse, smertelige minner fra fortiden og gledelig overraskelse på en gang

Når man ser den på ny blir man mer oppmerksom på birollene; motstandsmannen, gestapooffiseren, barpianisten og ikke minst den franske politimesteren spilt av Claude Reins. Sistnevnte en opportunist og sangviniker, i motsetning til den flegmatiske kynikeren spilt av Bogart. Ordvekslingene disse to imellom hvor de nærmest konkurrerer om å presentere den skitneste virkelighetsbeskrivelsen utgjør noen av filmens beste scener. Hva skjer når de blir presset til å foreta et valg i situasjoner som uansett ikke vil begunstige dem selv?

Filmens dialoger er minneverdige. For mange sitter de også som spikret. Casablanca er antakelig den mest siterte filmen i celluloidens historie. For min del blir det feil å bruke replikkene løsrevet fra filmen. (Hvis man absolutt skal imponere må det være bedre å drikke ei flaske Whisky på styrten).

Mye mer kunne vært sagt, men vi nøyer oss med: "Spill den, Sam"!

Det aller helligste

Boka jeg har i hende var månedens bok i Bokklubben oktober 1988. Jeg fant den forholdsvis pen i omslaget på et loppemarked i nærheten av Voldsløkka. Noen få rifter indikerer likevel at noen har lest den før meg. Jeg liker det. Jeg er en stor motstander av såvel "Kjøp og bare ha i bokhylla" som "Les og kast".

Angjeldende bok bærer tittelen "Det aller helligste" og ble skrevet av nordamerikaneren William Faulkner i 1931. På norsk ble den presentert første gang i "Den gule serie" i 1951. Det er tydelig at det er den samme overesettelsen som er brukt også i utgaven av 1988. Da handlingen beveger seg blant mindre dannede personer, er det fritt fram for å legge mindre korrekte grammatiske formuleringer i munnen på dem, også kalt slang. Som Tommi i boka uttrykker det: "? Han er'ke kar om å finne seg i atte noen- Er'ke han en snåling lell? Dævern steike meg er'ke han verre enn et sirkus når det gjelder åsså- Han vi'kke finne seg i atte noen drikker her i går'n, andre enn Lee. Vi'kke drikke noen ting sjæl, og bare je tar èn slurk, så ser'n dævern steike ut som'n sku' få kattunger".  Ikke akkurat slik den hippe ungdommen uttrykker seg i dag. Men dette forringer på ingen måte leseropplevelsen. Bare et krydder.

Faulkner er av den type forfatter som fryder seg over å vise fram menneskenes ondskap og vår maktesløshet mot den. Og slikt kan det både bli god underholdning og gode bøker av.

Bakteppet for historien er noen hjemmebrennere som har fabrikken sin et stykke inne i skogen en gang under forbudstiden i USA. Hjemmebrenning i seg selv er vel ikke så veldig ondt, men ulovlig forretningsvirksomhet har alltid hatt en tiltrekningskraft på grense- og hemningsløse personer. Mange personer befinner seg til feil tid på feil sted, og begivenhetenes gang lar seg ikke hindre.

Bokas titttel tror jeg spiller på sex og bortfall av jomfrudom gjennom voldtekt. Meget kontroversielt i 1931.

Jeg anbefaler gjerne boka, men gjentar et forbehold fra redaktøren av Den Gule Serie, Sigurd Hoel: "For mindreårige og folk med overfølsomme nerver egner boken sig ikke". Bedre reklame kan den vel vanskelig få?

Stilling ledig

Jeg har kommet til den erkjennelse at jeg, Jacobsbloggeren, grunnleggeren av Jacobsbloggen, bør ha en tjener. Eller i det minste en hjelper. En som kan ta seg av bagateller og hindringer som ligger i veien for at jeg skal få tatt meg av viktigere oppgaver. Ettersom jeg er høyreist, blåøyd og med klassisk rett nese, bør det være en person av en annen rase. For dette ligger en rekke presedenser.

Den Ensomme Rytter, den maskerte helten fra det gamle og til dels ville vesten, hadde en trofast indianervenn som fylte denne oppgaven. "Tonto" ryddet opp i kulissene etter rytteren, tok seg av diplomatiet i møte med villere artsfrender og var når som helst villig til å ofre livet for å redde sin venn. At "Tonto" er det spanske ordet for idiot, var antakelig noe som gikk den amerikanske manusforfatteren forbi.
   
Mandrake, tryllekunsteren og hypnotisøren vi kjenner fra Arbeiderbladet og Fantometbladet, hadde sin tjener Lothar. Lothar var neger og kjempesterk. Hvis det kom noe i veien som Mandrake ikke kunne trylle eller hypnotisere bort, kom Lothar bare og lempet det vekk. Hvis jeg husker riktig var Lothar opprinnelig høvding for en stamme i Afrika. Han oppga imidlertid denne karrieren for å bli tjener for Mandrake på heltid.

Inspektør Clouseau hadde en mann av asiatisk opphav han hadde dressert til å angripe ham med jevne mellomrom slik at han holdt seg skjerpet. Hans russiske kollega Fandorin i bøkene av Boris Akunin, reddet en gang livet til en japaner som derfor var forpliktet til å passe på ham resten av livet.

Noen lar seg også bistå av romvesener eller ånder, men det er vel litt aparte.

Et merkelig unntak er den norske kjempen Jonas Fjeld, som valgte seg en mann av finsk herkomst, Erko, som følgesvenn.  Nå var forfatteren av Jonas Fjeld-serien, Øvre Richter Frich erklært rasist og en beundrer av Hitler-Tyskland, hvilket burde forklare dette. Erko var forøvrig dverg og genial oppfinner.

Så langt har man hittil kommet i stillingsbeskrivelsen. Men til hvilken rase bør Jacobsbloggerens tjener tilhøre? Og hvilke øvrige egenskaper bør han inneha? Kanskje DU kan hjelpe Jacobsbloggeren med dette?

En hjelper kan ikke foventes å løse alle problemer, men han må vite å vise
 forståelse under forskjellige omstendigheter.