Casablanca

Oscarvinneren 1943

Har jeg kommet til det definitive høydepunktet i gjennomgangen av oscarfilmenes historie? Mens så godt som alle vinnerne til dette året er glemt og ukjente for de fleste, lever Casablanca i beste velgående. Alle filmklubber kommer regelmessig tilbake til den, tvkanalene viser den i matinetid og den nylanseres med jevne mellomrom.


Hva nytt og interessant kan så denne skarvelig utdannede blogger og filmentusiast fortelle om dette fyrverkeriet av en svart-hvitt film? Jeg kan jo prøve å forklare hvorfor jeg synes det er en så god film og derved inspirere de som fremdeles ikke har sett den til å sette av en kveld?

Første gang jeg så den merket jeg meg ikke så mye ved den. Jeg tror den kom ganske sent under et filmmaraton. Senere har jeg sett den gang på gang og finner stadig noe noe nytt i den.

For det første blir man fullstendig overveldet av de to ikonene i hovedrollene, Ingrid Bergmann og Humphrey Bogart. Man skal være ganske blasert for ikke å synes at Humphrey er kul, selv etter alle årene som er gått. Svenske Ingrid går utenpå alt det som sendes ut av blondinefabrikken på vestkysten i dag. Kameraet hviler på ansiktene deres og vi forstår så mye uten at det blir fortalt. En liten rykning i Bogarts skjeve ansikt, nærbildet av Bergmann mens hun langsomt reiser øyelokkene, et møte som med få klipp viser gjenkjennelse, smertelige minner fra fortiden og gledelig overraskelse på en gang

Når man ser den på ny blir man mer oppmerksom på birollene; motstandsmannen, gestapooffiseren, barpianisten og ikke minst den franske politimesteren spilt av Claude Reins. Sistnevnte en opportunist og sangviniker, i motsetning til den flegmatiske kynikeren spilt av Bogart. Ordvekslingene disse to imellom hvor de nærmest konkurrerer om å presentere den skitneste virkelighetsbeskrivelsen utgjør noen av filmens beste scener. Hva skjer når de blir presset til å foreta et valg i situasjoner som uansett ikke vil begunstige dem selv?

Filmens dialoger er minneverdige. For mange sitter de også som spikret. Casablanca er antakelig den mest siterte filmen i celluloidens historie. For min del blir det feil å bruke replikkene løsrevet fra filmen. (Hvis man absolutt skal imponere må det være bedre å drikke ei flaske Whisky på styrten).

Mye mer kunne vært sagt, men vi nøyer oss med: "Spill den, Sam"!