Noen forlag sender anmeldereksemplarer til bloggere. Jeg sendte derfor en mail til Forlaget der jeg presenterte meg som blogger og at jeg skriver om bøker. Jeg fikk meget vennlig svar tilbake om at de skulle se om de hadde noe i min smak og presiserte også at dette ikke innebar noen forpliktelse til å skrive pent om de, eller skrive om de i det hele tatt.
En tid etterpå var det en stor bylt i mailboksen min. Akk. I stedet for duggfriske papirbøker rett fra trykkeriet fikk jeg tilsendt 3 pdf-filer. Altså slike som man må åpne i datamaskinen for å lese. Dette ble den direkte foranledningen til at jeg sprang av sted og kjøpte min første ipad til 620 dollar. Herav er født uttrykket "spare seg til fant". Jeg hadde kanskje anskaffet meg en ipad uansett før eller siden. Helst siden. Denne bloggers forfedre var blant de siste som tok i bruk ilden for å varme hulene sine, med sin sunne skepsis til i alminnelighet oppskrytte nyskapninger.
Det innrømmes at leseroplevelsen med ipaden var meget god, men jeg grøsser på ryggen ved tanken om at papirbøker kanskje snart blir borte.
Min skinnende nye ipad ble innledet med en kriminalroman fra USA; "Andelen" er skrevet av en forfatter med det uamerikanske navnet Pelicanos. Det som slo meg etter ganske få sider, er hvor bra nordisk kriminallitteratur er for øyeblikket. Pelicanos fra USA nøyer seg med å stjele grep og finesser som er brukt av andre før ham. Det er vel mange etterforskere med forkjærlighet for gastronomi i den kriminalistiske verden. Er det vanlig at en veteran fra krigen i Irak er så fintfølende i matveien at hver lunsj skal være et detaljert beskrevet festmåltid? Vel, det kan jo forekomme, men det ville føles mer naturlig om han gikk for gatekjøkkenmat eller helsekost. Dernest skal alle klær og tilhørende utstyr (solbriller og sånt) beskrives med merkereferanse slik Brett Easton Ellis gjorde det i American Psycho. Dette er mer et tyveri. Det føles dessuten fullstendig overflødig. Som kronen på verket har hovedpersonen en bror med helt annen hudfarge, etter adopsjon vel og merke. Allerede i filmen "Money Train" fra 1995 med Woody Harrelson og Wesley Snipes fungerte dette dårlig. Denne boka må derfor tildeles Jacobsbloggens surpompfjes.
:-(
Dernest rullet bokstavene fra en novellesamling av en person med det japansklydende navnet Kazuo Ishiguro over skjermen. Originalspråket var likevel engelsk. Samlingen er døpt "Nokturner" og historiene dreier rundt menneskers forhold til musikk og til hverandre. Noen av de ganske følelsladet og med finurlige utfall. Boka er godkjent lesning, selv om den for meg ikke nådde de store høyder. Jeg er kanskje ikke tilstrekkelig interessert i musikk.
:-I.
"Fornemmelser for slutten" ville det stått på bokryggen av den siste boka. Hvis den hadde hatt en. Forfatteren George Barnes var ukjent for meg, men jeg følger da heller ikke så godt med. Litt googling viser at han har vunnet noen priser. Fortellingen er delt i to, hvor fortelleren opptrer henholdsvis som meget ung mann og så pensjonist. Den unge manns handlinger har selvfølgelig følger for det som skjer den gamle mannen senere i fortellingen. Men hva og hvordan? Det er det opp til leseren å få rede på. Hvis det er noen menn i et forhold der ute som noen ganger har hatt et inntrykk av at man må ha gjort noe galt, men ikke på livet å død er stand til forstå hva, så er det den følelsen jeg er ute etter. Når avsløringen kommer kan det sammenliknes med å stå rolig å vente på bussen og så få et piano i hodet. Jeg har lest av andre som omtaler boka at den slutten så de komme på lang avstand. Men da er nok dette personer med større innsikt i kvinnesinnet enn meg. Den øvelsen har jeg gitt for mange år siden. Jacobsbloggen er fornøyd med tiden som ble avsatt til å lese denne boka. George Barnes belønnes med en antydning til smil, en av de høyere utmerkelser Jacobsbloggen kan gi.
:-)
Hei du skriver bra , legg inn innleggene dine i news2post.com så får du flere som leser innleggene dine .
SvarSlettTakk. Jeg skal gjøre det.
Slett