fredag 18. mai 2012
Going My Way
Oscarvinneren 1944
Det er forbausende å oppdage hvor stor Bing Crosby var allerede på 1940-tallet. Mange av oss husker ham fra det fjernsynssendte showet på Momarkedet en gang på 1970-tallet. Han var dengang en virkelig verdensstjerne, mye større enn alle de gamle rockerne som til stadighet ramler innom Frognerparken, Valle Hovin og Oslo Spektrum nå for tiden.
Dengang anså nordmenn Norge for å være et lite land i verden, helt frie for de oljenykkker som senere skulle bli så fremtredende.
Nærmere undersøkelser viser at Bing Crosby var født i 1903 og han var en etablert entertainer allerede fra tidlig 1930-tall. Som sanger skulle han holde posisjonen helt fram til sin død i 1977. Ellers behersket han alle medier, radio, TV og film. Han evnet å holde en sympatisk profil overfor omverdenen. Om seg selv sa han at han var en helt vanlig fyr som tilfeldigvis kunne dra en tone.I Imbd's filmdatabase er han listet 204 ganger for soundtrack og 87 ganger som skuespiller.
Her ble det mye om Bing, men lite om filmen. Det er har sin grunn. "Going my way" er en kjedelig beretning om en ung prest som kommer og frisker opp gudstjenestene. Hans ungdommelige friskhet slår an blant gateguttene i strøket og han verver alle sammen til kirkekoret. I dag skal man være mer forsiktig med å lage lystige filmer om prester og korgutter.
'
Noen andre spennende filmer hadde imidlertid premiere dette året. deriblant "To have or have not" basert på Hemingways roman, med Humphrey Bogart og Laureen Bacall sammen for første gang, og Georges Cukors "Gaslight" med Ingrid Bergmann i en av hennes store roller. Ellers kunne man se en helaftens Donald Duck-film "The three Caballeros", riktignok ikke en av de aller mest minneverdige, og som en kuriositet; den aller første "Captain America"-filmen. For de som måtte ha historisk interesse av å se den siste, finnes det et klipp her.
Til slutt; Bing Crosby med Pennies from Heaven. Vær så god.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Som sedvanlig en god artikkel.
SvarSlettMen dette er nå en GLITRENDE og desverre veldig SANN setning!!!!!;
"Dengang anså nordmenn Norge for å være et lite land i verden, helt frie for de oljenykkker som senere skulle bli så fremtredende."
Det tjener lite til vort folks ære hva som senere har skjedd i denne forbindelse. Den syke blanding av utrygghet, selvgodhet og utilslørt materialisme som nu behersker landet er en pine for alle bevisste mennesker å måtte observere!
Vi har aldri hatt noen "Høykultur å skryte av, men en enkelhet og ekthet har vi hatt. Nu har vi ingen av delene!
Tusen takk anonyme kommentator, for utdypningen av dette punktet. Som Harlem Brundtland engang kom til å si: "Det er typisk norsk å være selvgod". Utsagnet ble dessverre omredigert før det kom ut til folket.
SvarSlett