Jacobstatuetten 2012

Nok en gang tar vi en titt på og evaluerer amerikanske filmer før utdelingen av Jacobprisen 2012. Har amerikanerne klart å lage en god film i år? I fjor ble hver av de nominerte filmene viet et innlegg i Jacobsbloggen. Så mye har vi ikke tenkt å gjøre ut av det i år. Vi nøyer oss med en kort oppsummering av de av filmene.

Dessverre ble selve Jacobstatuetten i fjor på forsmedelig vis smadret med en hammer. Av hvem ble aldri oppklart, men etter all sannsynelighet en forsmådd deltaker. Vi har heldigvis klart å oppdrive en ny, se ovenstående avbildning. (Mer om utdelingen av Jacobstattuetten 2011 her). Så til filmene:

The Artist
Mye oppmerksomhet og spekulasjoner har det vært rundt denne franske stumfilmen som handler om; den amerikanske stumfilmen. Mange har vært forundret over at oscarakademiet har nominert  en "fransk" film. Svaret på det får vi i rulleteksten hvor navnet Weinstein dukker opp som produsent. Brødrene Bob og Harvey har med sin på grensen til geniale teft for penger, film og markedsføring gjort det igjen. Mennene bak fjorårets oscarvinner har definitivt forbindelsene i orden.

Filmen i seg selv er stilren og underholdende. Man skal være filmnerd av femte grad for å finne noe som er gjort feil her. Men trekker man fra det tekniske utførelsen og skuespillernes prestasjoner er det forferdelig tynt. Historien er banal som en skillingsvise. Man forbauses litt over kritikerkorpsets hyllest, men man må huske på at de fleste av disse kritikerne er svært unge og kopierer gjerne det de leser i amerikanske magasiner. Jeg mistenker mange for å lese noe nytt i denne filmen og at de ikke er klar over hvor utviklet stumfilmen faktisk var på det tidspunktet lydfilmen gjorde sin inntreden. Det vises nok for lite stumfilm i verden (sukk). "The Artist" er en pastisj over stumfilmtidens hollywoodfilmer, og en god en. Men god nok til å vinne en pris??

Barnepiken
Det var flere hushjelpfilmer på siste års film fra sør festival, deriblant en chilensk og en sørkoreansk som begge vakte oppsikt. Hollywood har tydeligvis fanget opp denne internasjonale trenden.

En historie om herskap og tjenere blir alltid en skildring av klasseforskjeller. Særlig tydelig er dette når de også oppdrar sine overordnedes barn. Når vi nå befinner oss i en av USAs sørstater på slutten av 1950-tallet kommer i tillegg rasediskrimineringen på kartet. Demokratiets fanebærer sto nok ikke så langt tilbake for sine åndsfeller i apartheidsystemet i Sør-Afrika.

Her møter vi en rekke kvinner et frustrertefruer-miljø, opptatt av status, veldedighet og hverandres privatliv. Hushjelpene skal helst hverken sees eller høres. Men en av fruene er annerledes. Hun dukker ned i hushjelpenes verden. Det forrykker stabiliteten i det lille samfunnet og avstedkommer ringvirkninger langt utover dette.

Dette har blitt en fin fortelling med skarpe dialoger og mye humor. Men spiren til samfunnskritikk blir ufarliggjort ettersom begivenhetene ligger 60 år tilbake i tid.

Midnight in Paris
Woody Allen er i Paris. De siste årene har han forflyttet seg rundt i ulike europeiske land med filminnspillingene sine. Åpningssekvensen med utrolige bilder fra verdensbyen minner om hans Manhattan, en billedmessig hyllest til metropolen. Og Paris er filmens hoved"person". Fra det moderne Paris tilsettes en dose magisk realisme og vi er tilbake på 1920-tallet da datidens største kunstnere frekventerte Gertrude Steins salong. Vår mann fra nåtiden håndhilser på både Ernest Hemingway og Scott Fitzgerald. En godt gjort film, men kanskje ikke så original som den pretenderer å være?

The Descendants
Liflige toner fra Hawai ledsager filmens åpningssekvens. Rytmene er også med oss også videre. Ellers er det ingen grunn til at filmen utspilles her. Ja, bortsett fra de vakre bildene da selvfølgelig.

Kona til Georg Cloneys rollefigur kommer ut for en ulykke, og vi følger familefaren og hans to døtre den tiden hun ligger i respirator før den kobles fra. Ubehagelige, men høyst menneskelige, sannheter kommer opp om den forulykkede som de etterlatte må forholde seg til.

Dettte er en god historie, en tragedie som ikke ramler over i det sentimentale men holder såpass avstand at vi kan se det humoristiske men likevel så respektfullt nært at vi ikke hånflirer.

The War Horse
Steven Speilberg er med i år også. Denne gangen med en historie om en hest som deltar på begge sider under den første verdenskrig. En relativt ublodig barnefortelling, men dessverre hverken original eller spennende. Man må nok være på god fot med akademiet for å få en slik film nominert.

Men like klart at det at banalitetene er laget under en mesters regi. Disse sekvensene, uventede vinklinger og  stilstudiene av en hest under hundrevis av forskjellige lyssettinger er en nytelse og garantert filmskolemateriale.

Tree of Life
Og så en, litt underlig film. Også denne handler det om tap av noen nære slektninger. Den vant gullpalmen i Cannes og det er en gammel kritikererfavoritt, Terrence Malick, som står bak. Det var i overkant mange bilder av stjerner, planeter og bølgeskvulp i denne filmen, uten at jeg fant den hverken spirituell eller åndelig.

Hugo Cabret
Enda en gammel mester står på plaktaten over de nominerte for beste film. Martin Scorseses film foregår som Woody Allens "Midnight in Paris" i -paris-, og som Steven Spielberg har han valgt å filmatisere en barnefortelling.

Den aldrende filmkunstner er ikke redd for nye utfordringer og har likegodt laget den i 3D. Nå begynner det å bli ganske tett med 3D-filmer på markedet, så det er lite nyskapende i den henseende her.  Men det har blitt en sjarmerende film og det behager en filmentusiast at den også er en hyllest til en av de virkelige filmpionerene , Georges Melies (Sjekk ham for all del opp på Youtube!)

Moneyball
Den store amerikanske romanen er blitt et begrep hvorunder det sies at den bør innholde minst en skildring av en baseballkamp "Baseball" spilles med trepinne og ball ikke ulikt det vi lekte i skolegården da vi var små. Baseball som sport finnes utelukkende i USA og land der USA har hatt et lengre militært nærvær, som Cuba og Sør-korea. Begge disse landene slår USA jevnlig i landskamper.

Denne filmen er en klisje som bygger på andre klisjeer, om en sportsmann og hans kamp med seg selv. Det er også penger inne i bildet. Jeg har forøvrig ikke sett den ennå.

Ekstremt høyt & utrolig nært
Oscarutdelingen kom brått i år. Det ble ikke tid til å se denne. Men hvem bryr seg om 11. september når vi har 22. juli?

Jacobprisen 2012
Avgjørelsen er ikke like klar i år som ifjor, da "Kongens tale" lå et hestehode foran de øvrige nominerte. Med noe margin falt jacobjuryen ned på "The Descendants" som beste film. Foruten Clooney som den eneste stjerneskeuepilleren får vi utsøkt spill også av de øvrige, et nært drama med overraskende vendinger som kun livet selv kan gi og et kamera som av seg selv vet når øyeblikket er inne for å zoome skuespillerenes ansikter.

Vi gratulerer. Statuetten kan hentes på Etnografisk museum i Cuenca, Ecuador, der den står i et monter. Send gjerne Clooney. Han kan bare henvende seg i ekspedisjonen og si han har vunnet.

oscarvinneren 1938

You can't take It with You

I Europa knuser Franco de republikanske styrkene. Hitler erobrer Østerrike og okkuperer Sudetland med Storbritannias og Frankrikes godkjenning. Etiopia underlegges Mussolini og kjemiske våpen tas i bruk. Under krystallnatten overfalles jøder i Tyskland, forretninger plyndres og synagoger brennes. Orson Welles får amerikanerne til å tro på invasjon fra verdensrommet med sin radioteaterversjon av H.G Wells roman "War of the worlds". Fredrikstad blir norgesmester i fotball. Verden trenger virkelig noe å le av.

Var det derfor en feelgood-film gjorde rent bord under oscarutdelingen i 1938? Regissøren Frank Capra (jada, han igjen) tok med seg Lionel Barrymore, Jean Arthur og James Stewart og lagde en kosestund.  Barrymore spiller en godslig særing som har trukket seg tilbake fra forretningslivet. Han oppebærer en solid inntekt på grunn av sin kompetanse som frimerkesamler (sic). Hjemme hos ham bor det bare folk som gjør det de har lyst til; oppfinnere som finner opp unyttige ting og kunstnere uten snev av talent. Idyllen trues av en kapitalist som vil kjøpe opp alle hus i nabolaget for å kaste ut de som bor der. Det eneste som hindrer ham er den gamle mannen i huset der alle særingene bor, som nekter å selge. Men mon tro om det langt inne i den hårdhjertede kapitalisten finnes en barnlig sjel som også vil gjøre det han har mest lyst til?

Mer er det liksom ikke å si om filmen. Bortsett fra at den kompenserer det noe antikapitalistiske perspektivet ved å rævkjøre en byråkrat som ikke klarer å forklare hvorfor man skal betale eiendomsskatt. (Som tidligere byråkrat synes jeg altså ikke noe særlig om denne scenen).

Med dette er det meste sagt om denne filmen.

Ellers dette året var det "Bringing up baby" som toppet listene. "Robin Hood" Med Errol Flynn hadde premiere og det samme hadde Sergei Eisensteins "Alexandr Nevskyi".

Peer Gynt skreller en løk

FEMTE HANDLING: SCENE 17
(Pinseaften. Inne på storskogen. Lengre borte, på en rydningsplass, en hytte med reinsdyrhorn over dørgavlen.)
(Peer Gynt er sulten og kryper langs bakken og samler jordløk.)
PEER: Jordløk! Det er ikke særlig til å bli mett av. Og jeg som skulle bli keiser. (Holder opp en løk foran seg.) Peer! Du er ingen keiser. Du er en løk! Og nå skal jeg skrelle deg. (skreller løken.) Det er bare lag på lag. Kommer ikke kjernen fram snart? (plukker hele løken opp.) Neiggu' om den gjør. Til det innerste indre er alt sammen lag, bare mindre og mindre.

Denne teksten er ikke tuklet med her på Jacobsbloggen. En beretning om en verdensborger som skreller løk. Ikke legg for mye i det.

Det lukter løk

Han var sjuk og eide ikke en skiling, men han tok livet av seg fordi han luktet løk. Det lukter løk, det stinker forferdelig av løk. –Nei, jeg lukter ingen ting. Vil du at jeg skal åpne vinduet? –Nei, det er det samme. Lukta forsvinner ikke. Det er veggene som lukter løk, hendene mine lukter av løk. Kvinnen var selve bildet på tålmodighet. –Ønsker du å vaske deg på hendene? -Nei, det hjelper ikke, også hjertet lukter av løk. –Ta det nå litt rolig. –Nei, jeg klarer ikke, det lukter løk. Kom igjen, prøv å få sovet litt. - Jeg får det ikke til. Hele meg lukter av løk. Hør nå, du vil ikke ha et glass melk? – Jeg vil ikke ha melk. Jeg vil dø, så fort som mulig, hele tiden lukter det mer av løk.  – Ikke si sånt tull. –Si hva du vil! Det lukter løk! Mannen brast i gråt. –Det lukter løk! Jada, jada, så lukter det løk. –Så klart lukter det løk! Det stinker! Kvinnen åpnet vinduet. Mannen, med øynene fulle av tårer begynte å gråte. –Lukk vinduet. Jeg vil ikke at duften av løk forsvinner. –Som du vil. Kvinnen stengte vinduet. –Hør, kan jeg få en kopp med vann? Kvinnen gikk ut på kjøkkenet for å gjøre i stand en kopp vann til ektefellen. Kvinnen var i ferd med å vaske koppen da hun hørte et infernalsk hyl, som om noen røsket begge lungene av en mann samtidig. Klasket da kroppen traff flisene på patioen utenfor, hørte hun imidlertid ikke. Med ett kjente hun en smerte i tinningen, en kald og spiss smerte som om den var forårsaket av en lang nål. Ay! Kvinnens skrik gjallet ut av det åpne vinduet; ingen svarte henne, senga var tom. Noen av naboene kon til syne i vinduene rundt patioen. –Hva har skjedd? Kvinnen klarte ikke å få fram et ord. Hvis hun hadde kunnet si noe, ville hun sagt; -Ingen ting, det luktet bare litt løk.  

Et noe løk-kritisk skrift i dag, hentet fra Nobelprisvinneren Camilo Jose Celas roman "La Colmena". Teksten er ikke oversett, men oversatt og fildelt her til deg, av Jacobsbloggeren, den snille piraten.

Hyllest til Løken

Skinnende som en glassballong,
blad for blad
fremtrer din skjønnhet
Med fine skjell som av krystall
Hemmeligheten finnes i den svarte jord
der dine gyldenrøde form avrundes.


Like under jordflaten
skjer miraklet
Når det første spinkle grønne skuddet kommer til syne
fødes du.
Dine blad skjærer som sverd i kjøkkenhagen
etter hvert som moder jord samler sine krefter
og proklamerer din ankomst.
Slik Afrodite lot det stormende hav løfte sine bryster
sprer du dine blader.


Slik skapte jorda deg, Løken,
klar som en planet på stjernehimmelen
forutbestemt til å opplyse konstante konstellasjoner
og ligge som runde vannroser på fintfolks bord.

Sjenerøst donerer du din friskhet
til den kokende gryte
Dine avrevne lemmer forvandler seg til små gullklumper i den glødende olja.


Jeg må også få minne om den fruktbare kjærligheten
du tilbringer salaten
Det er som himmelen selv har gitt deg din snøklare form
der du ligger finhakket
rundt tomatenes hemisfærer.


Innen rekkevidden av folkets hender
dusjet med olje, finhakket og med en smule salt
metter du arbeideren etter dagens slit.

Fattigmanns ledestjerne
moderlig innpakket i avispapir

hentes du opp fra kjelleren
udødelig inntakt og frisk, som stjernestøv.

Når den skarpe kjøkkenkniven
skjærer i deg felles en gledeståre.
Du får oss til å gråte sorgløst.

Så lenge jeg lever vil jeg ære deg, Løken

For meg er du vakrere enn en påfugl med utslåtte fjær
Du er i mine øyne den himmelblå jordkloden, et vinglass i platinium, en uanstendig dans til en snøanemone

Velsignet være den jordiske aroma du bringer med deg.

Etter Pablo Nerudas dikt "Oda a la cebolla", fornorsket, fordorsket og fildelt her på Jacobsbloggen.

 

Oscarvinnneren 1937

Life of Emile Zola

Det virker som de amerikanske filmselskapene i større grad hentet fortellingene sine fra den gamle verden på 1930-tallet. Tidligere dette årtiet har oscardramaet utspilt seg to ganger i Tyskland, og denne gang altså i Frankrike. I dag flytter man heller hele scenariet til Los Angeles eller New York, uavhengig av om originalfortellingen utspiller seg i Sibir eller andre steder.

Det er altså den store franske fortelleren Emile Zola det handler om. Han var mannen som lanserte den litterære sjangeren naturalisme, en hyperrealisme med fokus på fattigdom og elendighet. Hans romaner om det blodige gruveopprøret "Germinal" og om den falne kvinnen "Nana" avstedkom verdensberømmelse, men måtte også tåle harde utfall fra sensuren og den offentlige moral.

Men disse eksessene er fort gjennomgått i filmes første minutter. Vi skal nemlig fram til den begivenheten som i 1895 også sikret Zola en plass i verdenshistorien; Dreyfus-saken.

Hvis jeg skal gjenfortelle handlingsforløpet slik jeg husker det fra å ha lest Grimbergs verdenshistorie for 30 år siden, så var det noen som hadde gjort noe galt og noen som burde unngjelde. Og ikke nødvendigvis samme person. Forbrytelsen navn var Spionasje og den overflødige baker som kunne ofres het Dreyfuss, en jødisk offiser i den franske hær. Som i Treholtsaken ble han dømt på grunnlag av hemmeligstemplede dokumenter. Straffen skulle sones intet ringere enn på Djeveløya, en fransk besittelse i det karibiske hav. De som har lest Henri Charrieres eventyrroman "Papilon" vil være kjent med stedet. Zola begynte å interessere seg for tilfellet og lagde rabalder. Han anklaget staten og det franske forsvar i avisartikkelen "J'accuse!" -"Jeg anklager".

Filmen gir et nært bilde av den gamle Zola. Skuespilleren Paul Muni var ukjent for meg, men må ha vært ganske betydelig i sin samtid ettersom navnet hans på filmplakaten er større enn Emile Zolas. Et raskt søke viser at mannen var nominert seks ganger til oscarprisen som beste skuespiller, hvorav han vant en gang. Best vil han kanskje huskes for rollen i den første filmen om Scarface (1932). Og han gir det godt bilde av den litt satte gamle mannen som gradvis blir mer engasjert, til han er villig til å risikere både liv og formue for det han tror på. I sin filmkarrière har han også portrettert Louis Pasteure og Benito Juarez.

Filmen gir er greit og flytende resymé av historien. Men en amerikansk film om franskmenn er ikke komplett uten parodiske klisjeer på arrogante franskmenn, her representert med de militære.

Det som undrer meg er at det forhold at Dreyfuss var jøde, knapt nevnes i filmen, mens det fremstilles som en vesentlig og avgjørende faktor andre steder. En mulig forklaring på dette er at den antisemittiske forklaringsmodellen er noe som oppsto etter den andre verdenskrigen. En annen er at Hollywood eller Amerika på denne tiden faktisk var så antisemittisk at filmprodusentene underslo dette poenget. Ingen av forklaringene vil riktig nok skape applaus i det offentlige bildet eller sanke forskningsmidler for nærmere undersøkelse.

Den mest minneverdig filmen dette året, og som definitivt har tålt tidens tann, er Walt Disney's "Snøhvit og de syv dvergene", den første helaftens tegnefilmen. Den fikk ingen priser i 1937, men oscarkomiteen kompenserte det med å dele ut en æresoscar påfølgende år, bestående av en stor og sju små statuetter. 1937 var også året for den første "Heidi"-filmen med Shirley Temple i hovedrollen og franske Jean Renoirs "La grande illusion"