Oscarvinneren 1936

The great Ziegfield

Vi nærmer oss den annen verdenskrig. Teppet trekkes langsomt  til side og det spilles en lang ouverture. Et kinobesøk i det herrens år 1936 var en høytidsstund. Folk hadde ikke TV, og datamaskiner lik de vi har i dag var det neppe noen som kunne forestille seg. I stedet satte de virkelig pris på kinematografenes visninger. Da hersket det fullstendig stillhet i salen. Ingen delte sine private anliggender ved å snakke høylydt i mobiltelefonen, eller knasket baconcrisp.

Den store Ziegfeld (1862-1932) hadde ikke hvilt lenge i graven før de laget filmen om ham. Han var den store showmannen som satte opp store oppsetninger med datidens lettkledde piker og entertainere. Først og fremst huskes han for den årlige oppsetningen av ”The Ziegfeld Follies” (1907-1931) og den senere flere ganger filmatiserte ”Showboat”.

Utfordringen med en biografisk film er å kunne lage flyt i livsløpet, slik at det ikke blir en usammenhengende samling av enkeltepisoder. Dette har teamet bak den store Ziegfred lykkes med i større grad enn de fleste nyere produksjoner.

Som seg hør og bør begynner historien med en ung mann som kjemper i motgang. Med energi, sjarm og kompromissløshet slår han seg gradvis opp i showbransjen. Filmens ene rød tråd er den store impresarioens mangel på budsjettforståelse. For å skape noe stort kan man selvfølgelig ikke bry seg for mye med noe så trivielt som penger. Regningen får vi snakke om etterpå. Han gikk da også gjentatte ganger ettertrykkelig konkurs.  

En annen side ved Ziegfelds liv som vies plass i filmen er hans kvinnehistorier. For hva er en hollywoodfilm uten romanser? Hadde ikke teatermannen hatt noen kvinner i sitt liv, måtte man finne dem opp. Men kvinnerollene var basert på fortsatt høyst levende personer.

Den store rolleprestasjonen i filmen må tilkjennes tyskfødte Luise Rainer i rollen som Ziegfelds første hustru,  den polsk-franske artisten Anna Held. Hun gjengir ikke bare en stor primadonnas sjarm, men også hennes nervøse legning, ubesluttsomhet og framstiller henne som offer for Ziegfelds manipulasjoner. Hun vant oscar for beste kvinnelige hovedrolle to år på rad, i 1936 og 1937.

Filmens svakhet er at fortellingen avbrytes av for mange og for lange sekvenser med sceneshow. Det er tydelig at produsenten har lagt ned mesteparten av kapitalen i disse numrene med tallrike aktører, kostymer og kunstferdig oppsatte scener. Antakelig ønsket publikum dem, men i ettertid forringer de filmen.

Til tross for dette kan det konstateres at filmen om den store Ziegfeld også ble en stor film.

Men den mest minneverdige filmen fra dette året var likevel Charlie Chaplins ”Modern times”. Det kan hende dens politiske agenda og skildring av kampen for tilværelsen gjorde den uegnet i nominasjonsprosessen. Herlig er også den første Lyn Gordon-filmen med Buster Crabbe i tittelrollen.

Her er Luise Rainer.

Oscarvinneren 1935

Mutiny on the Bounty

Mytteriet på Bounty er vel den første ordentlige klassikeren av de oscarvinnende filmene. En riktig eventyrfilm jeg har gledet meg til å se etterhvert som jeg slet meg gjennom meget ordinære filmer (ja, helt frivillig).

Her ser vi det britiske imperium på slutten av 1700-tallet, verdens største sjøfarsnasjon. Vi tar ei seilskute, en lurvete forsamling sjøfolk, en psykopat av en kaptein, to verdenshav og så legger vi ut på et av filmhistoriens mest dramatiske seilaser.

Miljøbeskrivelsen er fortreffelig, det harde arbeidet på sjøen, den brutale disiplinen, fortvilelsen når rasjonene minker og så kontrasten når de ankommer Tahiti som fremstår som et paradis. Solen skinner på de landsatte sjømenne, kvinnene er generøse, og høvdingen ler vantro når han får høre at de må bruke noe som heter penger for å få mat og husly i England.

I rollen som den kommende mytteristen møter vi nok en gang; Clark Gable, vår kjenning fra foregående års oscarvinner, idet han tvangsrekrutterer noen stakkarer på en havnebar. Hans motspiller er den personfiserte ondskap; Ringeren av Notre Dam og Henrik VIII i samme person, sir Charles Laughton.

I filmens fortekst står det at hendelsene på Bounty bidro til humanisering av forholdene på britiske skip. Nå har historien blitt revidert noen ganger siden denne filmen kom, og sympatien har blitt skjøvet over på kapteinens side. Han var, i motsetning til hva myten om Bounty beretter, en av de mer hyggelige skipskommandørene på den tiden. Og han ble slett ikke pent behandlet av mytteristene.

Mytteriet på Bounty er senere filmatisert flere ganger, men ingen av dem kommer opp mot dette fargerike fyrverkeriet av en svarthvittfilm fra 1935.

Oscarvinneren 1934

 It Happened one Night

Året er 1934. Bonnie og Clyde blir drept i et bakholdsangrep fra Texas Rangers, men det skal gå mange år før det lages film om det.

Dette året ble endelig en morsom film tilgodesett med en oscar. Riktignok en romantisk komedie etter kjent konsept, men likevel...

Regissøren het Frank Capra. Den mannlige hovedrollen var besatt av ingen ringere enn Clark Gable, kjekkasen med blyantstrekbarten og de utstående ørene. Begge er personer vi vil komme tilbake til i vår ferd gjennom oscarutdelingenes historie. De ble utfylt av Claudette Colbert i den kvinnelige hovedrollen. Alle tre vant oscar for sin innsats i denne filmen.

Handlingen utspiller seg i en tid hvor menn fremdeles bærer hatt og kvinnene går i skjørt. (Hvem var det egentlig som forandret på det?). Clark Gable er en barsking. Mens hannene i romantiske komedier ellers er fysisk klønete og sosialt ubehjelpelige og alltid ender opp med å måtte gå en kanossagang overfor sin kvinnelige motpart, er ikke det tilfelle med Clarker'n. Han er lutter stil filmen igjennom. Hans tygging av gulrot i denne filmen er senere blitt Snurre Spretts varemerke i tegnefilmene.

Risikoen for å dø av latter ved å se denne filmen er imidlertid liten . Men det er ikke urimelig å trekke på smilebåndene. Så har det også rent tusenvis av romantiske komedier gjennom filmstrømmene siden 1934.

Dette er en godkjent film. De øvrige filmlanseringene dette året ga meg ingen gjenkjennelseseffekt, med unntak av "Tarzan and his mate", da.

Samlede noveller

Man leser vanligvis ikke noveller, i alle fall ikke novellesamlinger. Det bør helst være en tykk roman, et bredt episk anlagt verk. Noveller blir for smått. En forfatter som vier seg til noveller vil aldri få noe stort navn.

Et annet problem med noveller er at de ofte inneholder eller avsluttes med et eller annet komprimert budskap som kan være litt vanskelig å fatte. Iallfall må man anstrenge seg og det er jo ikke meningen når man slapper av med en bok.

Det var iallfall der jeg var da jeg av uvisst hvilken grunn satte i gang med Hans Herbjørnsruds samlede noveller. Jeg har gravd meg gjennom dem fra debutsamling i 1979 til foreløpig 1997, 19 noveller og mer enn 400 sider. Jeg er ikke lei og kommer ganske sikkert til å gjennomføre løpet fram til siste novelle.

Så kan man spørre seg hva det er med Herbjønsrud. Scenen som er satt for alle fortellingene er trauste jordbrukssamfunn. Forfatterens "sivile" yrker er lærer og bonde. Kan man med sine sunne fordommer i behold tenkte seg et mer traurig utgangspunkt for novelleformidling?

Men det er mennesker bøkene handler om. Det er ikke omstendelige utredninger om jordbruksteknkk eller utlegninger om markens grøde. De kunne foregått hvor som helst. Av og til skjønner jeg ikke hva som egentlig skjer i novellene hans, men sånn er det med det virkelige liv også. Herbjørnsrud leker med forfatterrollen. Noen ganger får jeg inntrykk av at stykkene hans er selvbiografiske, men så tar de fullstendig av så den teorien må bare utelukkes (tror jeg). Leseren må pent fundere over hvor forfatteren befinner seg i de forskjellige novellene, hvis han er der.

Og kjedelig blir det aldri. Herbjørnsrud bruker stundom det kriminallitterære virkemiddel å  ta livet av folk for å holde på ukonsentrerte lesere. Men stort sett er ikke det nødvendig. Hans personer skrelles som en løk slik at hele tiden nye lag blir synlig. Hvert lag er som en dør i den klassiske barne-tv-serien Pompel og Pilt. Bak den er det noe skremmende og du aner ikke hva det kan være.

Det er en klar utvikling i novellene. Først og fremst synes jeg de senere har mer humor og formuleringene mer eleganse.

Herbjørnsrud er, til tross for at folk flest ikke kjenner navnet hans, en merittert forfatter. To ganger har han blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Likevel er resultatet meget sørgelig når jeg surfer nettet etter informasjon om ham. Skuffende 5 linjer utgjør artikkelen om ham på wikipedia. Her bør noen arresteres for ikke å gjøre sin jobb når det gjelder å fremme interessen for norsk litteratur. Mens dugnadsleksikonet er rikelig utstyrt med faglige artikler om naturvitenskap og historie, har litteraturviterne tydeligvis andre prioriteringer. (Som for eksempel å skrive kronikker om det dårlige nivået på norske bokbloggere). 

Her kommer innledningen til en av mine favorittnoveller; "Eks og Sett" fra samlingen med samme navn utgitt 1992:

Noen sa om Eks at han holdt måte med alt, også med måteholdet. Andre sa at han brukte stemmebåndene til å legge bånd på ordene. En av naboene hans påstod at Eks brukte kondom også på tunga fordi han ikke ville befrukte og sette ord på den lidderlige grendesladderen. Selv var han stundom glad for at ørene hans var stumme, og at han var i stand til å glemme alt, også hukommelsen, når han hørte hva folk kunne få seg til å si.

Osvarvinneren 1933

Cavalcade

1933 er året Adolf Hitler kommer til makten, og Europa og verden for øvrig går en interessant tid i møte..

Filmen Cavalcade begynner med boerkrigen, et lite beskrevet emne på lerretet. I 1899 oppsto det håndgripeligheter mellom boerne, de nederlandskættede innbyggerne i Sør-Afrika, og den mektige britiske krigsmakten. Det ble en blodig affære, mest for britene. Overmakten sikret til slutt imperiet rettighetene til gullet og diamantene som egentlig var stridens kjerne. I dag er det gjerne begeistringen for olje som inspirerer stormaktene til å utprøve våpenarsenalet sitt. Det var under boerkrigen britene skapte konsentrasjonsleirene, til inspirasjon for en annen europeisk stormakt med ekspansjonstrang litt senere i århundret. 200.000 hvite og sorte ble gjerdet inn i slike, hvorav ca 25.000 omkom på grunn av sult.

Men dessverre er det ikke dette filmen handler om. Boerkrigen blir borte i en oppramsing som også innbefatter Titanic, den første verdenskrig, 1920 tallet og litt av 1930-tallet.

Vi følger et par familier på tvers av sosiale skillelinjer uten at det blir noe særlig ut av noenting. Hele forestillingen er brutalt uttrykt en studie i kjedsomhet. Til nå har jeg kunnet se de kvaliteter som gjør en film til en prisvinner, selv om jeg ikke alltid er enige i bedømmelsen. Det er ikke mulig å spore her.

Jeg skal ikke plage noen ved å legge ut en trailer fra denne begredelige affæren. Andre adskillig mer severdige filmer som kom dette året var "Dr. Mabuses testament", "King Kong", "Duck soup" med brødrene Marx og "The private life of Henry VIII".

Oscarvinneren 1932

Grand Hotel

Året er 1932. Franklin D. Roosevelt blir for første gang USAs president og oscarprisene deles ut for femte gang.

A propos betegnelsen "oscar", så er det faktisk en liten familiehistorie som ligger bak. Min grandonkel Oskar Jakobsen emigrerte tidlig på 1920-tallet til USA. Han endte opp som en altmulig-mann hos flere av de store filmstudioene, hvor han feide gulv og løp ærend. Han var godt likt på grunn av sitt gode gemytt. Når bransjen så skulle gå sammen om en pris var det kanskje i utgangspunktet en spøk at de skulle kalle den opp etter "The Oscar". Om det var mangelen på andre alternativer de kunne enes om eller om det ikke kom andre forslag, er ikke godt å si. Iallfall var det det endte med.

Filmens Grand Hotel befinner seg i Berlin, og for andre gang på det ferske og foreløpig uskyldige 1930-tallet utspiller den oscarvinnende filmen seg underlig nok i Tyskland samtidig som historien baserer seg på tysk originalmateriale. Og med det stjernelaget som var samlet for denne innspillingen ville det være underlig om den ikke vant priser. Greta Garbo, Joan Crawford, Wallace Beery John Barrymore og Lionel Barrymore var på det tidspunktet det ypperste Hollywood kunne by på av skuespillerkunst og ikke minst folkelig popularitet. Tilsammen hadde de 3 oscarstuettetter og 7 nominasjoner i reisebagen.

"Folk kommer og folk drar, men ingenting skjer på Grand Hotel" blir det sagt i begynnelsen og på slutten av filmen. Innimellom har vi vært flue på veggen der fem forskjellige mennesker møter hverandre og det utløses en prosess som endrer livet til de alle. Et standardkonsept for "hotelfilmer" verden over, men slett ikke verst gjennomført takket være dyktige skuespillere.

Den kommer imidlertid ikke opp mot parodien på samme film utført av blant annet Buster Keaton. Laurel and Hardy i de tilsvarende rollene. Denne kunne jeg dessverre ikke finne på youtube, så vi får nøye oss med den originale traileren.

Den mest interessante filmen som kom i 1932 var imidlertid Tod Brownings "Freaks". Men den var antakelig for skummel for nominasjonskomiteen. Walt Disney fikk en æresoscar for å ha skapt Mikke Mus.