torsdag 22. september 2011

Jacobsbloggen flytter til Ecuador

Da er alt jeg eier solgt eller kastet. Jobben er sagt opp og eiendomsmekler´n har fått nøklene til kåken. Det som gjenstår, mitt kjødelige legeme, er forflyttet til Ecuador på permanent basis. Akkurat i tide i før høststormene.

Og det gikk overraskende greit. Jeg hadde kanskje gråten i halsen da godstolen ble sendt på dynga og underlig var det å se bøkene toge ut. Tegneseriesamlingen min er lagt ut for salg hos en forhandler i Oslo. De øvrige trykksakene er i besittelsen til en vandrende kremmer.

Mange har spurt  hva jeg skal gjøre i Ecuador.  Jeg skal selvfølgelig blogge! Men da vil det skje mest på mitt nyopprettede domene vivaecuador. Dette skal nemlig bli den store ecuadorguiden. Alt du kan tenke deg og særlig det du ikke kan tenke deg å vite om Ecuador skal stå her. Kanskje vil det også finnes litt om hvordan det er å være meg i Ecuador.

Men hva med Jacobsbloggen? Jo,  Jacobsbloggen består. Jeg har riktignok ikke lenger mitt lager av referanseverk, men det meste kan etterhvert googles. Jeg vil fortsatt se filmer. Kanskje noen venner kan sende meg bøker. Og tegneseriene er lagret i hukommelsen. På avstand ser man også ting i et annet lys og står i større fare for å utttrykke noe originalt.

Kunstverket over bærer tittelen "Jacobsbloggmannen" og er en gave fra tidligere kolleger.

mandag 19. september 2011

Før jeg brenner ned



Jacobsbloggen funderer over ei bok av Gaute Heivoll.

Denne boka vant Brageprisen i fjor. Nå foreligger den kommet i pocket utgave slik at vanlige lønnsslaver kan kjøpe den. Det vil si oss som lang tid i etterkant av nyhetens interesse proklamerer våre meninger.

Mitt umiddelbare tanke etter å ha lest "Før jeg brenner ned" er at alle etablerte forfattere skriver om seg selv for tiden. Og de skriver særlig om forholdet til faren sin. Hvordan vil framtidens litteraturhistorikere se tilbake på denne tiden? Kommer de til å kalle den den egolitterære perioden i norsk romankunst? Eller det ødipale decennium på 2000-tallet? Det er riktignok ikke helt nytt at forfattere skriver "romaner" om seg selv. Både Knut Hamsun og Aksel Sandemose gjorde jo det samme.

Men denne boka forteller også om andre ting enn bare Heivoll og faren hans. Handlingen dreier rundt en historisk hendelse i bygda han vokste opp, om en pyroman  som etterhvert viste seg å være brannmesterens sønn. Episoden preget stedet på mange måter. Forfatteren selv vokste opp med dette, selv om han knapt var født da det fant sted.

Heivoll har en nøktern, nærmest journalistisk fortellerstil. Slikt kan fort blitt tørt og kjedelig. Beskrivelsen av dokumenterte hendelser krydres ved at Heivoll tillater seg å gå inn i hodene på de berørte og beskrive følelser og reaksjoner. Heivolls eget forhold til sin far og hans død er sidehistorien som skaper variasjon.

Jeg synes totalt sett at Gaute Heivoll har skrevet en god bok. Men jeg kan ikke fri meg helt for følelsen av at jeg har lest en lang nyhetsreportasje. Dessuten blir han i litt for alvorligste laget. Det kan likevel hende jeg leser flere av bøkene hans.

torsdag 15. september 2011

Arne Paasche Aasens gamle bolig selges


"Ditt sinn monne flyve så vide omkring. Det er som du glemmer de nære ting."

Hva annet kan man si i en stund som denne. Hvem er det som egentlig har hørt om Arne Paasche Aasen? Noen er det. I allfall alle over 60 år. Og en del andre også, for eksempel de observante som har det med å kaste et blikk under verselinjenene på kjente sanger og oppdager hvem som har skrevet dem.

Arne P. Aa er nemlig mannen bak sanger som "De nære ting" og "Blåveispiken". Han var husdikter for Arbeiderpartiet da det var stort  og lagde mange av sangene man finner i AUFs sanghefte. Mer obskurt er at han også er ansvarlig for Lillestrømsangen. Best likt var kanskje likevel de mange anektdotiske versene som ble trykket i Arbeiderbladet under pseudonymet Dorian Red.

Descargar balkong__...JPG (69.6 KB)
Påskeidyll på Sagene
Og nå er boligen han bodde i fram til sin død i 1978 lagt ut for salg. Det er enkel leilighet i en bygård på Sagene, som oser av gammel arbeiderkultur, Oscar Braaten og selvfølgelig Arne P. Aa. selv. Bygget i mur i 1933 som den er, er den adskillig bedre bevart enn de mange 50-talllsbygningene som ble bygd i rasende fart under gjenreisningen. 1.900.000 mener takstmannen den er verd.
 
Jeg kan personlig garantere for at den dikteriske kraft fremdeles sitter i veggene. Jeg kjøpte den i 1995 og har tilbrakt gode år der. Selvfølgelig med sporadisk høytlesing av Arne P. Aa´s muntre vers.

onsdag 7. september 2011

Den gode, den onde og den grusomme

Overskriften er ikke innledning på en beskrivelse av lærere jeg hadde på skolen. Heller ikke er det en gjennomgang over kvinner jeg har kjent. Selv om det selvsagt også kunne vært det. Men dette er ikke en veldig personlig eller privat blogg. Vi menn i førtiårene blogger ikke om private ting. Da skriver vi heller 6-binds romanverk og kaller det "Min Kamp". Jacobsbloggen er derimot en liten kulturblogg hvor film, litteratur, tegneserier og andre ting  kanaliseres gjennom deres ydmyke blogger og ender ut i et eller annet trivielt uttrykk.

Nå er vel ovenstående redegjørelse en avsporing, da middels filminteresserte forlengst har skjønt at det er Sergio Leones film fra 1966 dette handler om.

Forleden kveld var det nemlig en interessant film på TV som jeg hadde planlagt å nyte til fredagsflaska. Hvorfor klarte jeg da ikke å la være å slå over på en annen kanal for å se "Den gode, den onde og den grusomme" nok en gang, til tross for at jeg har sett den ti ganger tidligere? Hva er det med denne cowboyfilmen?

Litt meditasjon stimulert med litt alkohol avstedkommer en liten liste. Herav presenteres:

Jacobsbloggens 8 grunner til at "Den onde, den gode og den grusomme" er en skikkelig bra film:

  • De vakre andalusiske slettene som i innspillingen foregir å være en ørken nær USAs grense til mexico. Det brede lerrettet gir inntrykk av et massivt landskap som synes uendelig. Særlig når du går til fots uten tilgang på vann.
  • Eli Wallach er den grusomme. Og han nyter det.Wallach hadde flere karakterroller, blant annet i "The misfits". Men aldri har han passet bedre enn i denne rollen som skurkaktig mexikaner.
  • Lee van Cleef er ond og lyder navnet "Angel Eyes". Det definitive høydepunktet i en legendarisk westernkarriere. Regissør Sergio Leones fokus på Cleefs skikkelse og karakteriske ansiktstrekk gjør dette til en stilistisk nytelse.
  • Clint Eastwood. Hvis han er den gode, hvordan skal det da gå? Eastwood var allerede i satt alder da han i Leones filmer innledet en eventyrlig karriere som skuespiller, regissør og borgermester.
  • Nærbildene av ansiktene. På det enorme filmlerretet ser vi plutselig rett i hvitøyet på skuespillerne. Med små variasjoner i ansiktsmusklene fortelles mye. Det er et øyeeple som hopper forskremt til siden, en munnvik antyder et smil og utmattelsens svettedråpene løper nedover pannen.
  • Ennio Morricones musikkbilde som bryter fullstendig med tradisjonen for westernfilmer og forsåvidt all filmmusikk vi har hørt tidligere.
  • Fritt for damer. Jeg mener ikke med det at jeg ikke setter pris på kvinnelige karakterroller eller lettkledde Bond-babes. Det er bare det at hvorfor i all verden skal alle amerikanske filmer ha en romantisk bihistorie uansett hva de handler om? (jada, jeg vet hvorfor; billettinntekter). Av og til er det greit å bare ha "guttas kveld".
  • Arch Stanton. Han er død og begravet før filmen begynner, men spiller likevel en avgjørende rolle.
Så derfor har ikke andre kanaler en sjanse når noen har satt opp Leones mesterverk på programmet. Lista er nødvendigvis ikke uttømmende og det er lov å komme med tilføyelser.

søndag 4. september 2011

Tintins liste



Steven Spielberg har laget film om Tintin. Hvem ville trodd det?

Vi snakker om den Spielberg som har bragt oss noen av tidenes største Hollywood-suksesser, en analytiker og et markedsgeni som gang på gang treffer massenes behov. Den ene kassasuksessen etter den andre med filmer av varierende kvalitet har fylt denne mannens sveitsiske bankbokser med så mye gull at Zürich til slutt måtte utvide bygrensene.

Så hvorfor tar han en slik sjanse med et sidrompet og urgammelt europeisk fenomen som Tintin? Har han på klassisk hollywoodprodusentvis kjøpt noen rettigheter som gjør ham i stand å forvandle hele historien til å handle om en tenåring i California som innvikles storpolitiske transaksjoner som også omhandler romvesen? Med Leonardo de Caprio i tittelrollen?

Tintin, gutten med tiursveisen, så dagens lys i Belgia så tidlig som i 1929. Han var en speidergutt og senere ung journalist. Hans eventyr over hele verden antok stor popularitet i løpet av og etter annen verdenskrig da det ikke var amerikanske tegneserier å oppdrive. Historiene var preget av grundige undersøkelser og tegningene av sine klare strek. Skaperen Georges Remi med signaturen Herge ble en foregangsmann for de mange albumserier som skulle bli laget særlig i Frankrike og Belgia og som vi også kjenner godt til her til lands.

I oppveksten var ikke Tintin en av mine favoritter. Han var på langt nær så morsom som Asterix og Lucky Luke. Tintin var mer seriøs. Selv om han hadde noen humoristiske støttespillere, som Kaptein Haddock og detektivene Dupond og Dupont.. Det framtredende i Tintin var det mystiske. Figurer som den gale kineseren i Den røde Lotus og inkamumien i de sju krystallkuler var rett og slett ubehagelige. Kometen og nesten-skildringen av verdens undergang i Den mystiske øya var direkte marerittfremkallende.


Tintin hallusinerer


Tintin fikk ikke den samme suksessen i Norge som han hadde fått på kontinentet. Mine eksemplarer var stort sett kjøpt i Danmark. I Belgia derimot blir det sagt at alle barn har to sett med foreldre, sine egne og Tintin.

Når Tintin en sjelden gang får avisomtale i Norge er det det rasistisk betonte Tintin i Kongo fra 1931 som alltid får oppmerksomhet. Egentlig er dette ganske latterlig ettersom det skal vanskelig gjøres å finne en avisartikkel fra samme avis fra den tiden som omhandler ”negre” og ikke vil kvalifisere til rasisme etter dagens standarder. Dette var tross alt kun 15 år etter kong Leopolds folkemord i Kongo og med en forestående masseutryddelse av jøder i Europa for døren. Framstillingen av de eksotiske villmennene som dumme og snille var faktisk sympatisk for sin tid.

Nåvel. Spielbergs film får premiere i Norge 28. oktober i henhold til Filmweb. Historien bygger på albumet "Enhjørningens hemmelighet". Traileren tyder på at man i stor grad forholder seg til den originale Tintin. I motsatt fall lover vi at film-mogulen ikke skal dø i synden. Uansett blir dette spennende.