tirsdag 7. mai 2013
Negeren med de hvite Hænder
Jeg har efterhånden opparbeidet et anseelig bibliotek av klassisk litteratur. Alt ligger på ipaden og er lovlig og gratis lastet ned fra Nationalbiblioteket (nb.no). Jeg har vanskelig for å forstå andre leseres behov for å understøtte en grådig og kapitalistisk bokbransje i bytte mot glanset papir og dekorative bokrygger.
Men med et slikt overflødighetshorn oppstår et problem. For å tale billedlig (og dermed ekskludere de som ikke fulgte med i litteraturundervisningen på skolen), man klarer som regel ikke å spise mer enn en middag om dagen. Med alle disse verkene foran meg, uten å vite hvor jeg skulle begynne, ble jeg offer for handlingslammelse.
Men ettersom vinteren er kald og vedskjulet fullt, ble vegringen etterhvert overvunnet. Man må bare ta tak i en attraktiv vedkubbe øverst i stabbelen.
Svend Elvestad (1884-1934) var forfatter og journalist. Han skrev detektivromaner under navnet Stein Riverton. Under et av mine tilbakevendende nostalgianfall fikk jeg for meg at jeg skulle lese den mest kjente romanen hans, "Jernvognen". Da mitt flakkende blikk skummet titlene av nevnte forfatter, ble det imidlertid fanget av noe annet, nemlig boka med den forbudte setningen "Negeren med de hvite Hænder".
At den norske offentlighet, selvfølgelig med samfunnets beste for øye, har vedtatt at ordet "neger" har en rasistisk betydning og derfor ikke kan brukes, gjorde dette pikant og pirrende. Jeg kunne ikke beherske meg. Boka måtte leses. Hva ville jeg finne? Hvordan ville en norsk detektivroman årgang 1914 fremstille en person av afrikansk opprinnelse? Representerer de den personfiserte ondskap, satan i menneskeskikkelse, eller er de dumme og snille som i "Tintin i Kongo"?
Spenningen utløses på side 204. Etterforskeren Asbjørn Krag hadde endelig klart å overraske en innbruddstyv og morder som herjet rundt i Kristianias sosietet de siste ukene.
"Asbjørn Krag ser nu, at negeren har maske for ansigtet, forklædningen er yderst plump, han kan tydelig se malingen over læberne; men innenfor masken lyser etpar vilde og forunderlige øine. De stirrer ret framfor sig; det er likesom de aldri slukkes."
Så derav de hvite hendene. Og der ble jeg grundig lurt. Det var bare en mann som hadde kledt seg ut. "Negeren" ble kun brukt som en eksotisk avsporing og en fengende tittel. Men krenkende ytringer utover ordet "neger" kunne jeg nå ikke finne i boka.
Og hvor leseverdig er historien ellers? En viss sjarm ligger det i å lese om det gamle Kristiania ut fra samtiden, om festligheter i ballsalen på Grand og at det er viktig å bevege seg midt i gata på nattestid for ikke å bli overfalt av noen som drar deg inn i mørke sidegater. Men som kriminalhistorie inneholder den en del banaliteter som antakeligvis var klisjeer allerede den gang. Etter nylig å ha lest Arthur Conan Doyles beretninger om Sherlock Holmes, må det innrømmes at disse ligger flere hakk over. Men mot slutten av boka får historien en melodramatisk vending som jeg synes kler den.
Nå er det slik at Svend Elvestad hadde en stor og kvalitetsmessig ujevn produksjon. Han måtte produsere for å tjene penger, ikke minst dekke barregningene sine. Hans liv er portrettert i Bent Roughtvedts spennende biografi "Riverton, Sven Elvestad og hans samtid" (2007).
Etterskrift.
Ved nytt søk på Stein Riverton på Nasjonalbibliotekets sider kan jeg ikke lenger se "Negeren med de hvide Hænder". Hva har skjedd?
torsdag 28. mars 2013
Jacobstatuetten 2013
Oscarutdelingen er allerede foretatt dette året. Vinneren av Jacobstatuetten kåres normalt dagen før Oscar, men er noe forsinket dette året. Dagsaktualitet har aldri vært denne bloggens forse.
Juryen bak Jacobstatuetten vurderer filmene som er oscarnominert til beste film og kårer den beste av disse som så får jacobstatuetten.
Juryen består av èn ukorrumpert blogger (undertegnede). I likhet med oscarakademiets medlemmer, ser han heller ingen hensikt i å ha sett alle filmene for å ha en mening om dem.
Før vi begynner foregriper jeg konklusjonen ved å røpe at årets er det mest begredelige utvalget i statuettens 3 år gamle historie. Hvis dette er kremen av det verdens mest pengesterke filmindustri kan varte opp med, vil kandidatene til neste års jacobstatuett hentes fra Bollywood.
Men la oss konkretisere.
Film nummer en er "Operasjon Argo", en skrivebordsthriller med trykk på skrivebord. Ben Stiller, mannen som ødela superheltfilmen "Daredevil" med sin slette tolkning av en av marvelfigurene med størst potensiale, utøver nå også regi. Og dessverre er denne filmen som markedsføres som thriller en ren studie i kjedsomhet. Den er så uutholdelig langtekkelig at man presser inn flere dopauser uten å være det minste nøden. Morgendagens avføring foretas på forskudd. Filmen består av en rekke møter, telefoner blandet med litt liksomdokumentarisk filming. Det siste har vi sett litt for mye av i det siste og har derfor ikke den ønskede effekt. Det er rett og slett utbrukt.
Den andre filmen bærer det uforståelige tittelen "Zero dark thirty" og er regissert av Kathryn Bigelow som har vunnet oscar før. Her kan jeg bare gjenta det jeg skrev om Operasjon Argo. Kjedelig! Bigelow kjører den samme kvasidokumentære stilen som er slik på mote nå. Det som atskiller denne filmen fra den første er noen direkte vemmelige torturscener utøvd av USAs etterretning, og som skal ha medvirket til at de fant Bin Laden. Disse rykker deg våken, akkurat i det du er i ferd med å sovne. Regissøren skal ha for sitt mot for å involvere disse. Det skjedde visstnok ikke uten motstand fra enkelte hold. Men som helhet er dette en film som raskt vil gå i glemmeboka.
En regissør som tydeligvis har klippekort på oscarnominasjoner, er regissøren Stephen Spielberg. I fjor var han nominert med en fantasiløs klisje om en hest i første verdenskrig. I år har han laget en film om den tidligere amerikanske presidenten Abraham Lincoln. Min generelle oppfatning av Stephen Spielberg er at han er en pompøs regissør som har opparbeidet seg som sin egen merkevare (og den selger). Historiene han forteller virker påtatte og følelsemessige situasjoner blir kunstig oppblåst av John Williams klisjefylte filmmusikk. Selv om Spielberg av og til må innrømmes dyktige ferdigheter bak kameraet og et mot for å prøve seg innen så godt som alle sjangre. Men "Lincoln" er blitt nok en film hvor handlingen utspiller seg bak en bunke sakspapirer. Dette er ikke en film om den amerikanske borgerkrigen. Dette er en film om menn som sitter i et mørkt rom, røyker sigarer og prater. Jeg likte Lincoln bedre som vampyrdreper.
"Beast of the Southern wild" er en film som har blitt blåst opp i skyene av mange kritikere. Filmen handler om ei veslevoksen jente som vokser opp med faren sin i et fattig hjem. I mange av omtalene betegnes dette som et kvalitetstegn i seg selv. Man finner kanskje ikke så mange nordamerikanske filmer som handler om fattige barn, men i for eksempel Latimamerika er dette en egen sjanger. Så her blir det kun et poeng for innrømmelsen av at det finnes fattigdom i USA.
En regissør som burde gi et avbrekk i denne monotone filmaratonen er Quentin Tarantino. Men det er bare det at årets "Django Unchained" på langt nær kan måle seg med hans tidlige filmer. Da Pulp fiction kom i 1994, ble den oversett av mange. Flere kritikere slaktet verket, blant annet Per Haddal i Aftenposten. Derimot vant den gullpalmen i Cannes og har siden fått varig og fortjent klassikerstatus. Django har sine høydepunkter, men trekkes ut. Der Pulp Ficiton var uten en overflødig scene viser Django revolverkamper som aldri slutter. Så snart hovedpersonen har drept alle i rommet kommer en ny ladning. Det har blitt en grei pastisj over westernsjangeren, men ikke mer.
Så er det de filmene jeg ikke har sett. "Amour" er en følsom film om alderdom. Jeg var ikke i humør til å se den. "Historien om Pi" tror jeg handler om en gutt som sitter på en flåte sammen med en tiger. Dette lukter kvasifilosofi lang vei.
Det blir dessverre ingen utdeling av Jacobstauetten dette året. Dens fremtid er i fare dersom ingen skjerper seg snart.
-----
Dog glimter et lite lys. Innimellom haugen av høyst forglemmelige filmer befant filmen "Hitchcock" seg, laget av den ubeskrevne Sacha Gervais. Det innrømmes at inntil jeg så rulleteksten trodde at det var Milos Foreman som hadde laget den. Den minnet så mye om hans portretter av historiske personer i filmer som "The Man on the Moon" og "Larry Flynt, skandalens mann". Som i disse fokuseres det på eksentriske trekk ved hovedpersonen som gjør det underholdende samtidig som historien i seg selv er alvorlig nok. Samtidig vil entusiaster kunne gjenkjenne grep som er stjålet fra Hitchcocks filmer, men uklanderlig inkorporert i filmens handling. Det samme gjelder Bernie Hermanns originalmusikk til filmene. Og Anthony Hopkins og Helen Mirren i hovedrollene er bare en fest.
"Hitchcock" fikk forøvrig kun en oscarnominasjon for beste make-up. Det er tydeligvis ikke alle som har forbindelsene i orden....
-----
Tidligere vinnere:
Jacobstatuetten 2011
Jacobstatuetten 2012
mandag 25. mars 2013
"Påskekrim"
Jeg leser kriminallitteratur. Rudolf Muus og B. Akunin befinner seg blant mange favoritter. Men hvorfor skal jeg gjøre det akkurat i påsken? Og hvorfor må alle andre gjøre det i påsken? Her ligger det tydeligvis en konspirasjon bak. Dessverre var det ingen representanter for den skrivende presse som ringte og spurte meg hvilke krimbøker jeg skal lese i påsken, slik at jeg fikk anledning til å utdype dette. Antakelig er disse en del av konspirasjonen eller nyttige idioter for den samme.
Så dagens Jacobsblogg dreier seg ikke om all kriminallitteraturen som tvangskonsumeres i disse dager som vi helst skulle bruke til å feire kristendommens grunnleggers beleilige dødsfall for om lag 2010 år siden.
Derimot har Jacobsbloggeren tilbragt palmehelgen sittende lenket med hodetelefoner til nettradioen. NRK Gull har nemlig lagt opp til et herlig nostalgisk programtilbud denne påsken. Flere klassiske radioserier er bevart for ettertiden i NRKs skattkammer.
Den kriminalistiske historien om Dickie Dick Dickens er kanskje den som er mest kjent og fortsatt appellerer til nye lyttergrupper. I påsken er det reprise på den aller første hørepillserien fra 1962. Dette er en kriminalparodi skrevet av det tyske forfatterparet Rolf og Alexandra Becker og gjengitt i en norsk språkdrakt som sitter. Selv om senere serier er ennå mer utviklet på dette området, får vi allerede her perler som; "Hvis du ikke gjør som jeg sier, er det slutt med å spise og drikke og puste og sånn..", "Hun var ingen nybegynner i omgang med menn", og "Livets ur tikket stadig langsommere".
Den andre gjengangeren som sendes er barnetimefavoritten over alle, "Stompa". De originale historiene er skrevet på engelsk, men her er miljøet så fornorsket at man kan la seg lure. Kostskolegutta kommer fra Bodø, Stavanger, Bergen, Nøtterøy og Oslo, og kommer alltid i trøbbel. Situasjonskomikk på tv har etter min påstand aldri overgått Stompa-hørespillene.
Mer ukjent, men likevel en perle, er science-fiction serien "SOS fra rommet", laget i 1956 av selveste Rolf Kirkvaag, mannen som kunne radio bedre enn noen annen. Og dette er ikke en parodi, men nervepirrende spenning. Folk fra romstasjonen Skandinavika, må ut og lete etter forliste i det ytre rom...
"Inspektør Scott på farten" ble laget i 1960 og var datidens sudoku. I løpet av 25 minutter får Inspektøren (som jobbet i Scotland yard) presentert en forbrytelse og avhørt noen mistenkte, før lytteren får et minutt på seg til å avsløre morderen. Etter pausen kommer den innlysende forklaringen hvorved inspektøren påpeker hullene i en av de mistenktes forklaringer. I episodene jeg hørte var det henholdsvis hovmesteren og husholdersken som var skyldige.
Arild Feldborg lagde en parodi på denne serien med Arve Opsahl som "Inspektør Snusens memoarer". Her får vi bisarr humor, som når Aftenladets redaktør er mer opptatt av at den store M-en er forsvunnet enn at sjefssetteren hans er funnet myrdet. (Aftenbladet har kun 4 bokstaver av den største typen (spesialimporterte). De 3 andre er O, R og D).
Og i tillegg til disse seriene kommer påskereportasjer fra 1940-, 1950 og 1960-årene og show i store studio i 50-årene med Kirkvaag, Leif Rustad og Erik Bye..... Enda godt de også sender sender reprise fra gudstjenesten i Kristi Forklarelseskirke i St.Petersburg i 1996 slik at jeg får tid til å hente meg en kopp kaffe.
Påsken er ikke over, så det er fremdeles tid til å nyte disse godbitene fra radioens gullalder!
lørdag 22. desember 2012
På julaften
I 1995 var det ikke vanlig å vise dokumentarfilmer på kino. "Store gutter gråter ikke" var et unntak. Den fulgte et eget opplegg for noen innsatte med rusproblemer. Det var her noen av aktørene framførte denne sangen:
"Skyter meg på juleaften
det blir en jævla smell.
Og ikke prøv å stopp meg,
man skal dø allikevel.
Jeg gjør det foran juletreet,
når jula ringes inn,
for jeg skal feire jula på
en måte som er min.
Jeg kan nok gå med på at
du syns det er dumt,
men du kan holde kjeften din,
for hodet mitt er tomt.
Det fine er å tenke på det
sølet som skal bli.
Håper de som rydder opp,
får tankene på gli.
For jeg skal bruke hagle
og momentanlobotomi.
Jeg stapper'n oppi ræva
som min egen lille vri!
Jeg drar av begge løpa for å
se hvor langt det går.
Jeg tror det går til hodet,
men vil se hvor hardt det slår.
Da skal jeg pynte juletreet
med hjernegraut og blod.
Litt piss og noen tarmer
og en ankel i en sko.
Jeg håper de som kommer inn
synes det er pent.
Og om de ikke synes det,
er det littegrann for sent"
Teksten minner meg litt om "Likfunn" skrevet av en ung Jacob Sande i sin detaljerte beskrivelser av menneskekroppens innvendige bestandeler. I tillegg har tekstforfatteren meget bevisst brukt kontrasten mellom julehygge og en selvvalgt avslutning av livsløpet innen tilmålt tid er ute. Selv om det er gjort med mye humor og ganske sikkert hjertelig provokasjon, aner vi en reell indre smerte her?
Jeg mente iallfall at jeg noen år senere leste en notis om at vedkommende som hadde skrevet denne sangen faktisk begikk selvmord.
Det viser seg at jeg ikke husket helt riktig. I henhold til en artikkel på wikipedia ble han skutt av en kamerat som hevdet han gjorde dette etter offerets eget ønske. Gjerningsmannen ble straffedømt, men hva som egentlig lå til grunn vil vi aldri få vite helt sikkert.
Ha en god jul alle sammen!
"Skyter meg på juleaften
det blir en jævla smell.
Og ikke prøv å stopp meg,
man skal dø allikevel.
Jeg gjør det foran juletreet,
når jula ringes inn,
for jeg skal feire jula på
en måte som er min.
Jeg kan nok gå med på at
du syns det er dumt,
men du kan holde kjeften din,
for hodet mitt er tomt.
Det fine er å tenke på det
sølet som skal bli.
Håper de som rydder opp,
får tankene på gli.
For jeg skal bruke hagle
og momentanlobotomi.
Jeg stapper'n oppi ræva
som min egen lille vri!
Jeg drar av begge løpa for å
se hvor langt det går.
Jeg tror det går til hodet,
men vil se hvor hardt det slår.
Da skal jeg pynte juletreet
med hjernegraut og blod.
Litt piss og noen tarmer
og en ankel i en sko.
Jeg håper de som kommer inn
synes det er pent.
Og om de ikke synes det,
er det littegrann for sent"
Teksten minner meg litt om "Likfunn" skrevet av en ung Jacob Sande i sin detaljerte beskrivelser av menneskekroppens innvendige bestandeler. I tillegg har tekstforfatteren meget bevisst brukt kontrasten mellom julehygge og en selvvalgt avslutning av livsløpet innen tilmålt tid er ute. Selv om det er gjort med mye humor og ganske sikkert hjertelig provokasjon, aner vi en reell indre smerte her?
Jeg mente iallfall at jeg noen år senere leste en notis om at vedkommende som hadde skrevet denne sangen faktisk begikk selvmord.
Det viser seg at jeg ikke husket helt riktig. I henhold til en artikkel på wikipedia ble han skutt av en kamerat som hevdet han gjorde dette etter offerets eget ønske. Gjerningsmannen ble straffedømt, men hva som egentlig lå til grunn vil vi aldri få vite helt sikkert.
Ha en god jul alle sammen!
torsdag 20. desember 2012
Nils Kjær
Det er også født forfattere i Holmestrand. En av dem er Nils Kjær (1870-1924). Hvis du foretar et søk på Internett får du imidlertid opp en direktør Nils Kjær helt øverst. Men det er antakelig en mann som hovedsakelig har utøvet sin begavelse innen kunstarten "tjene penger". Om forfatteren Nils Kjær skriver wikipedia: "Det tidlige tapet av faren kan kanskje forklare Kjærs beundring for sterke mannsskikkelser som f.eks Mussolini, og hans bifile tilbøyeligheter". Så vet vi det.
Første gang jeg ble vàr Nils Kjær var da jeg så hans stykke " Det lykkelige valg". Det ble spilt utendørs på friluftsmuseet Vøienvolden gård i Maridalsveien på Sagene og fanget den påtenkte stemningen godt. Det regnet, men arrangøren delte ut plastsekker vi kunne bruke som regnfrakker ved å lage et hull i dem. Meget stemningsfullt. Så dukket han nylig opp igjen på radioteatret i NRK Gull. Det var her jeg også ble gjort oppmerksom på epistlene hans. Altså livsbetraktninger eller tanker og meninger om tidens hendelser gjerne formulert i brevform (store norske leksikon). En enkel liten historie om hvorledes Nils Kjær glemte frakken på en restaurant fikk meg til å skoggerle.
Av den grunn har det blitt en del Kjær-kvelder i Jacobstua i det siste. Samlingen "Smaa epistler" (1908) ble lastet ned fra Nasjonalbibliotekets sider. Jeg har i tidligere innlegg gjort oppmerksom på de mer enn 13000 bøkene som ligger til fri benyttelse der.
I epistlene bedriver senbohemen Nils et slaraffenliv et sted langs sørlandskysten og forteller om det norske været slik det ikke er gjort hverken før eller siden.
"MENNESKET sier til seg selv:
Dette er den riktige. den kraftige Sommer. Del slipper Regn når det trængs, men den har en Forkjærlighed for Solskin. Den sender Vind til alle Seil, og den har Luner af ettertænktsomt, speilende Vindstille. den lader alle høste, hva de saadde, men Bønderne er strenge Dommere, og de henrives aldrig til uforbeholden Anderkjendelse af Veiret. Sommeren gjør sit allerbeste, den sætter op sit lyseste ansikt, men den imødekommer ogsaa ethvert rimeligt Ønske om Forandringer. Dens Himmel gløtter med Lettelse frem bag Regnskurene, dens Sol er aarle oppe og høi og siger i pragtfuld Langsomhed udover Kveldens Skrænt, medens der siden, henover Fjordflaten vimrer myge Gjenskin af dens purpur."
Vinteren er ikke Kjær like kjær i. Dessverre for ham er det ikke alltid han kan " skrive Vinterbreve fra Himmelstrøg, hvor den gamle Høst og den unge Vaar smiler til hverandre og kaster Roser over den lave Vinterhegn som skiller dem".
"Men beskrive den vitterlige, uomstødelige Vinterkjendsgjerning, den lange Pause, da Naturen indstiller sin Virksomhed og ikke gir Livstegn fra sig, det er en Kunst jeg opgir. Desuden er det upatriotisk at udsætte noget paa Vinteren, fordi den anses for en specifik national Aarstid, en medgift vi har faat med Nordpolen. Vor Vinter kræver ikke alene respekt, men Begeistring."
I Russland er imidlertid vinteren enda verre.
"Den lange Vinter er Aarsag i. at Bønderne sover det halve Aar ad gangen paa sine umaadelige Ovne uden at tage anden Næring til sig end Vodka. men naar de reiser sig slunkne og grætne ut paa Vaarsiden og faar sat Mat tillivs, vaagner Livsaanderne i dem med uanet Vælde. Da valser de op med sine Koner og Heste og kjører i Troika til Byen og begaar Dumheder nok til at kvitte for den lange Dvale. Men derefter opstaar Ruelsen i dem, og de farer hjem til Bod og tænder dobbelt Blus under Helgenbillederne og arbeider i sit Ansigts Sved alle de Maaneder af Aaret, som kræver Slid..."
Så blir han lei av det norske været og reiser til Italia. Særlig oppholdt han seg på Capri. Hva Kjær og kumpanene hans drev med der kan man lese mer om i Bernt Roughtvedts biografi om Sven Elvestad, "Riverton". Under får engelskmenn gjennomgå på en populær trattoria hvor hver nasjon har sitt eget bord.
"Men ogsaa her fremtoner Englændere . . .Der sidder to, som har spist, men som er misfornøiet med Maden. De stanger sig iTænderne, og begge har det melankolske Langdrag i Ansigtet, hvorpaa man kjender Racen. Den ene spør med et dødt Side blik til Tyskernes Bord, hvad det er for en Nation.
— Det er Tyskere, siger den anden.
— Det er Tyskere, siger den anden.
— I don't like Germans. Han vender sig og peger paa Finnerne
— Og hvad er det for nogen? Det er vist Russere eller Skandinaver, siger den anden.
— I don't like Russians, nor Scandinavians . . .
— Men alle de andre, siger den anden alle de andre er vist Italienere.
— But I say, I can't endure Italians.
De betalte og gik. Men de andre Nationer blev siddende og savned dem ikke . . ."
Til slutt noen ord om våre landsmenn vestpå:
— Og hvad er det for nogen? Det er vist Russere eller Skandinaver, siger den anden.
— I don't like Russians, nor Scandinavians . . .
— Men alle de andre, siger den anden alle de andre er vist Italienere.
— But I say, I can't endure Italians.
De betalte og gik. Men de andre Nationer blev siddende og savned dem ikke . . ."
Til slutt noen ord om våre landsmenn vestpå:
"Vort Vestlands bønder har aldrig udmærked sig ved vidtgaaende religiøs tolerance. De har sparet i den henseende som i alle andre."
Det var Nils Kjær som innførte begrepet Vestlandsfanden.
Nå er jeg trøtt. Det tar på å lage avskrifter av svunne dagers skriftmål, ikke minst å få med de store forbokstavene på alle substantivene. Dere vet hvor dere kan finne mer.
Så skal jeg gjøre som Nils kjær og ta meg et lite glass. Det er bedre å ta en drink selv enn å irriterere seg over alle andre som gjør det. Hvem det nå enn var som sa det....
søndag 16. desember 2012
Om gratis bøker og hvordan man tjener penger på dem
Jeg skulle egentlig fortelle om den ikke glemte, men heller ikke så vel erindrede, norske forfatteren Nils Kjær. Så ble jeg avsporet av noen søkeresultater på nettet.
Litteraturformidlingen i et av verdens rikeste land er stort sett et skammens kapittel. Hovedaktørene er en smellfeit bokhandlerbransje som legger alle mulige hindringer i veien for forbrukervennlige løsninger og arrogante litteraturvitere som sitter ved sitt eget bord i kunstnernes kafé og nødig vil ha innspill fra allmuen.
Mest av alt frykter litteraturviterne bokbloggere, som de betrakter som ignoranter som ikke kan identifisere druetypen i de billige vinene de konsumerer. Bokbloggerne skriver om bøker litteraturviterne ikke liker, og de gjør det på en dårlig måte. De er også oppriktig bekymret for at folk faktisk leser bokbloggene i stedet for deres anmeldelser i avisen. Av og til må litteraturviterne skrive artikler hvor de advarer folk mot bokbloggene.
Hvis du søker etter internettressurser om Norges forfattere, er det skrekkelig tynt. Både wikipedia og SNL har nærmest en stikkords oppramsing i sine artikler om relativt kjente norske forfattere. Ofte finner du mer hvis du søker på andre språk. Naturvitenskapelige emner er derimot rimelig godt dekket.
Men alt er ikke bare elendighet. Det er to hederlige unntak. Det ene er statskringkasteren NRK. På radiokanalen NRK gull får vi gjenhør med klassikere inntil 70 år tilbake i tid. Det var da jeg ble minnet om Nils Kjær. For noen uker siden sendte de et av hans skuespill i en radioteaterinnspilling fra 1940, med påfølgende opplesning av en av hans epistler gjort i 1942. (Jeg bare nevner at flere klassikere kan lastes ned som podcast fra NRK gull).
Det andre er Nasjonalbibilioteket og deres nettside. Over 13.000 bøker kan foreløpig hentes ned gratis som pdf-filer. Her det flittige mennesker som har scannet gamle og vel utlånte bibliotekbøker side for side. Her finner jeg blant flere titler Nils Kjærs "Smaa Epistler" fra 1908, som lastes ned til min ipad.
Når en etterrettelig blogger vil formidle litt om Nils Kjær og hans bøker, gjør han ofte noen søk på internett for eventuell påfyll av informasjon. Det er da jeg blir overrasket av en sponset link ved googlesøket på Nils K fra Holmestrand: "Kjøp bøker av Nils Kjær til en billig penge på CDON.COM!" Men du store Chtulu, tenker jeg. Kan det da være en Nils Kjær-bølge på gang uten at at jeg visste om det? CDON har ganske riktig hele 4 Kjær-titler, deriblant nevnte "Smaa epistler" , i pocketutgave til priser mellom kr 139 og kr 169.
Det er sparsomt med opplysninger om utgivelsen. Det er ingen omtale, språket er oppgitt som dansk og forlaget kaller seg NABU-press. NABU-press må derfor googles. Resultatet er ikke uinteressant. Deres kontor adresse er en postboks i Charleston USA. Deres virksomhet består i å pløye verdensvevens marker for frie publikasjoner de kan høste, kopiere og legge ut for salg. Det du får i posten hvis du bestiller "Smaa Epistler" er en utskrift av Nasjonalbibliotekets scannede utgave.
HÆÆ? (1)
Vi får håpe de har fargeprinter så kaffeflekkene kommer til sin rett. Stor takk til CDON som videreformidler dette utrolige tilbudet om å få betale for noe som vitterlig er gratis. ("Til en billig penge")
(1. Mindre hyppig litterært uttrykk.)
søndag 9. desember 2012
Hvordan og hvorfor du lager Jacobsbrød
Kjøkkenet er kvinnens gudegitte territorium. Jeg kjenner riktignok menn som krenker dette ved selv å hente ølen sin i kjøleskapet. Noe slikt ville ligge meg uendelig fjernt.
Likevel hender det at jeg, mens familien sover eller på annen måte er fraværende, lydløst krysser kjøkkenterskelen og henter fram melposene. Hvorfor kan jeg ikke forklare. Jeg bare må bake brød.
Bibelkyndige ville kanskje utlede at fra Jesu handling ved å bryte brødet og at bønnen krever at man får sitt daglige brød, må det være en patriarkalsk handling å få det på bordet. Nå er det likevel slik at brødet i dette landet ble inntatt av hedenske eksistenser i århundrer før kristenkongene kom fra utlandet med sverdet i hånd.
Så er det en del som bruker ordet "brød" for å alternere med andre uttrykk som betegner den mannlige fallos. Men det finnes vel knapt den avlange og avrundede gjenstand i vår kultur som ikke har blitt beæret i det henseende av et eller annet vittig hode.
Mat og matoppskrifter opptar generelt en altfor stor del av weben. Alle og enhver skal lage mat for tiden og fortelle andre om det for å få ros. Nå er det imidlertid slik at mange av disse sidene kun ramser opp ingredriensene og forutsetter at leseren skjønner selv hvordan han skal sette de sammen (hvis ikke må han jo være teit). Og så legges det ved et fint bilde som skal vise hvor flinke noen har vært. For de som har lyst til å bake brød men er for engstelige for å spørre noen hvordan man gjør det, følger her en liten beskrivelse.
Jacobsbrødet
For det første er det det med gjær og heving som til nå har vært en sak for spesielt innvidde. Til dette formål tar du ei pakke tørrgjær og blander ut i en kopp lunkent vann. Bruk gjerne to poser og to kopper. Det kan hende de mikroorganismene som sørger for heving dør i den ene koppen. Kaffekopper er i det hele tatt anvendelige som målebeger. Til et passe brød bruker jeg to kopper hvetemel, halvannen kopp sammalt mel og to teskjeer salt. Ikke putt det i en bolle. Finn heller en solid og romslig kjele du kan røre i. (Her er det fysisk røring som teller, bruk tresleiv). Bland melet før du hiver opp i litte granne olje og spe gradvis på med det lunkne vannet. Blir deigen for tynn hiver du opp i mer hvetemel, omvendt heller du i mer vann. For litt smak kan du også ha i en halv boks sirup eller honning. Når du har rørt litt, og deigen er så tung at du må slite, kan du la den stå. Sett på kjelelokket. Så kan du gjøre noe annet som tar omrent halvannen time, for eksempel gå på do med dagens avis (husk å vaske hendene etterpå). Når du kommer tilbake har antakelig deigen hevet seg til det dobbelte. Men ikke bli lei deg hvis det ikke skjer. Det går sikkert bedre neste gang. Uansett sprer du hvetemel på bordet og på hendene før du tar tak og knar den skikkelig et par minutter. Putt deigen i ei form og sett den på den nederste hylla i stekeovnen. Stek på mellom 200 og 240 grader. Etter ca 35 minutter vil det begynne å lukte brent. Da skrur du ned varmen og lar den stå ytterligere fem minutter. Det svarte er bra for sangstemmen (pleide min grand-grandtante å si til min mor). Brødet er ferdig og du kan servere det til frokost. "Pappa sto tidlig opp i dag og gikk i butikken".
Den gyldne regelen er altså at du ikke skal blafre med dine bakeregenskaper. Særlig gjelder dette hvis det kun er en smed i byen. Lykke til.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
