It Happened one Night
Året er 1934. Bonnie og Clyde blir drept i et bakholdsangrep fra Texas Rangers, men det skal gå mange år før det lages film om det.
Dette året ble endelig en morsom film tilgodesett med en oscar. Riktignok en romantisk komedie etter kjent konsept, men likevel...
Regissøren het Frank Capra. Den mannlige hovedrollen var besatt av ingen ringere enn Clark Gable, kjekkasen med blyantstrekbarten og de utstående ørene. Begge er personer vi vil komme tilbake til i vår ferd gjennom oscarutdelingenes historie. De ble utfylt av Claudette Colbert i den kvinnelige hovedrollen. Alle tre vant oscar for sin innsats i denne filmen.
Handlingen utspiller seg i en tid hvor menn fremdeles bærer hatt og kvinnene går i skjørt. (Hvem var det egentlig som forandret på det?). Clark Gable er en barsking. Mens hannene i romantiske komedier ellers er fysisk klønete og sosialt ubehjelpelige og alltid ender opp med å måtte gå en kanossagang overfor sin kvinnelige motpart, er ikke det tilfelle med Clarker'n. Han er lutter stil filmen igjennom. Hans tygging av gulrot i denne filmen er senere blitt Snurre Spretts varemerke i tegnefilmene.
Risikoen for å dø av latter ved å se denne filmen er imidlertid liten . Men det er ikke urimelig å trekke på smilebåndene. Så har det også rent tusenvis av romantiske komedier gjennom filmstrømmene siden 1934.
Dette er en godkjent film. De øvrige filmlanseringene dette året ga meg ingen gjenkjennelseseffekt, med unntak av "Tarzan and his mate", da.
fredag 13. januar 2012
fredag 6. januar 2012
Samlede noveller
Man leser vanligvis ikke noveller, i alle fall ikke novellesamlinger. Det bør helst være en tykk roman, et bredt episk anlagt verk. Noveller blir for smått. En forfatter som vier seg til noveller vil aldri få noe stort navn.
Et annet problem med noveller er at de ofte inneholder eller avsluttes med et eller annet komprimert budskap som kan være litt vanskelig å fatte. Iallfall må man anstrenge seg og det er jo ikke meningen når man slapper av med en bok.
Det var iallfall der jeg var da jeg av uvisst hvilken grunn satte i gang med Hans Herbjørnsruds samlede noveller. Jeg har gravd meg gjennom dem fra debutsamling i 1979 til foreløpig 1997, 19 noveller og mer enn 400 sider. Jeg er ikke lei og kommer ganske sikkert til å gjennomføre løpet fram til siste novelle.
Så kan man spørre seg hva det er med Herbjønsrud. Scenen som er satt for alle fortellingene er trauste jordbrukssamfunn. Forfatterens "sivile" yrker er lærer og bonde. Kan man med sine sunne fordommer i behold tenkte seg et mer traurig utgangspunkt for novelleformidling?
Men det er mennesker bøkene handler om. Det er ikke omstendelige utredninger om jordbruksteknkk eller utlegninger om markens grøde. De kunne foregått hvor som helst. Av og til skjønner jeg ikke hva som egentlig skjer i novellene hans, men sånn er det med det virkelige liv også. Herbjørnsrud leker med forfatterrollen. Noen ganger får jeg inntrykk av at stykkene hans er selvbiografiske, men så tar de fullstendig av så den teorien må bare utelukkes (tror jeg). Leseren må pent fundere over hvor forfatteren befinner seg i de forskjellige novellene, hvis han er der.
Og kjedelig blir det aldri. Herbjørnsrud bruker stundom det kriminallitterære virkemiddel å ta livet av folk for å holde på ukonsentrerte lesere. Men stort sett er ikke det nødvendig. Hans personer skrelles som en løk slik at hele tiden nye lag blir synlig. Hvert lag er som en dør i den klassiske barne-tv-serien Pompel og Pilt. Bak den er det noe skremmende og du aner ikke hva det kan være.
Det er en klar utvikling i novellene. Først og fremst synes jeg de senere har mer humor og formuleringene mer eleganse.
Herbjørnsrud er, til tross for at folk flest ikke kjenner navnet hans, en merittert forfatter. To ganger har han blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Likevel er resultatet meget sørgelig når jeg surfer nettet etter informasjon om ham. Skuffende 5 linjer utgjør artikkelen om ham på wikipedia. Her bør noen arresteres for ikke å gjøre sin jobb når det gjelder å fremme interessen for norsk litteratur. Mens dugnadsleksikonet er rikelig utstyrt med faglige artikler om naturvitenskap og historie, har litteraturviterne tydeligvis andre prioriteringer. (Som for eksempel å skrive kronikker om det dårlige nivået på norske bokbloggere).
Her kommer innledningen til en av mine favorittnoveller; "Eks og Sett" fra samlingen med samme navn utgitt 1992:
Noen sa om Eks at han holdt måte med alt, også med måteholdet. Andre sa at han brukte stemmebåndene til å legge bånd på ordene. En av naboene hans påstod at Eks brukte kondom også på tunga fordi han ikke ville befrukte og sette ord på den lidderlige grendesladderen. Selv var han stundom glad for at ørene hans var stumme, og at han var i stand til å glemme alt, også hukommelsen, når han hørte hva folk kunne få seg til å si.
torsdag 5. januar 2012
Osvarvinneren 1933
Cavalcade
1933 er året Adolf Hitler kommer til makten, og Europa og verden for øvrig går en interessant tid i møte..
Filmen Cavalcade begynner med boerkrigen, et lite beskrevet emne på lerretet. I 1899 oppsto det håndgripeligheter mellom boerne, de nederlandskættede innbyggerne i Sør-Afrika, og den mektige britiske krigsmakten. Det ble en blodig affære, mest for britene. Overmakten sikret til slutt imperiet rettighetene til gullet og diamantene som egentlig var stridens kjerne. I dag er det gjerne begeistringen for olje som inspirerer stormaktene til å utprøve våpenarsenalet sitt. Det var under boerkrigen britene skapte konsentrasjonsleirene, til inspirasjon for en annen europeisk stormakt med ekspansjonstrang litt senere i århundret. 200.000 hvite og sorte ble gjerdet inn i slike, hvorav ca 25.000 omkom på grunn av sult.
Men dessverre er det ikke dette filmen handler om. Boerkrigen blir borte i en oppramsing som også innbefatter Titanic, den første verdenskrig, 1920 tallet og litt av 1930-tallet.
Vi følger et par familier på tvers av sosiale skillelinjer uten at det blir noe særlig ut av noenting. Hele forestillingen er brutalt uttrykt en studie i kjedsomhet. Til nå har jeg kunnet se de kvaliteter som gjør en film til en prisvinner, selv om jeg ikke alltid er enige i bedømmelsen. Det er ikke mulig å spore her.
Jeg skal ikke plage noen ved å legge ut en trailer fra denne begredelige affæren. Andre adskillig mer severdige filmer som kom dette året var "Dr. Mabuses testament", "King Kong", "Duck soup" med brødrene Marx og "The private life of Henry VIII".
1933 er året Adolf Hitler kommer til makten, og Europa og verden for øvrig går en interessant tid i møte..
Filmen Cavalcade begynner med boerkrigen, et lite beskrevet emne på lerretet. I 1899 oppsto det håndgripeligheter mellom boerne, de nederlandskættede innbyggerne i Sør-Afrika, og den mektige britiske krigsmakten. Det ble en blodig affære, mest for britene. Overmakten sikret til slutt imperiet rettighetene til gullet og diamantene som egentlig var stridens kjerne. I dag er det gjerne begeistringen for olje som inspirerer stormaktene til å utprøve våpenarsenalet sitt. Det var under boerkrigen britene skapte konsentrasjonsleirene, til inspirasjon for en annen europeisk stormakt med ekspansjonstrang litt senere i århundret. 200.000 hvite og sorte ble gjerdet inn i slike, hvorav ca 25.000 omkom på grunn av sult.
Men dessverre er det ikke dette filmen handler om. Boerkrigen blir borte i en oppramsing som også innbefatter Titanic, den første verdenskrig, 1920 tallet og litt av 1930-tallet.
Vi følger et par familier på tvers av sosiale skillelinjer uten at det blir noe særlig ut av noenting. Hele forestillingen er brutalt uttrykt en studie i kjedsomhet. Til nå har jeg kunnet se de kvaliteter som gjør en film til en prisvinner, selv om jeg ikke alltid er enige i bedømmelsen. Det er ikke mulig å spore her.
Jeg skal ikke plage noen ved å legge ut en trailer fra denne begredelige affæren. Andre adskillig mer severdige filmer som kom dette året var "Dr. Mabuses testament", "King Kong", "Duck soup" med brødrene Marx og "The private life of Henry VIII".
onsdag 4. januar 2012
Oscarvinneren 1932
Grand Hotel
Året er 1932. Franklin D. Roosevelt blir for første gang USAs president og oscarprisene deles ut for femte gang.
A propos betegnelsen "oscar", så er det faktisk en liten familiehistorie som ligger bak. Min grandonkel Oskar Jakobsen emigrerte tidlig på 1920-tallet til USA. Han endte opp som en altmulig-mann hos flere av de store filmstudioene, hvor han feide gulv og løp ærend. Han var godt likt på grunn av sitt gode gemytt. Når bransjen så skulle gå sammen om en pris var det kanskje i utgangspunktet en spøk at de skulle kalle den opp etter "The Oscar". Om det var mangelen på andre alternativer de kunne enes om eller om det ikke kom andre forslag, er ikke godt å si. Iallfall var det det endte med.
Filmens Grand Hotel befinner seg i Berlin, og for andre gang på det ferske og foreløpig uskyldige 1930-tallet utspiller den oscarvinnende filmen seg underlig nok i Tyskland samtidig som historien baserer seg på tysk originalmateriale. Og med det stjernelaget som var samlet for denne innspillingen ville det være underlig om den ikke vant priser. Greta Garbo, Joan Crawford, Wallace Beery John Barrymore og Lionel Barrymore var på det tidspunktet det ypperste Hollywood kunne by på av skuespillerkunst og ikke minst folkelig popularitet. Tilsammen hadde de 3 oscarstuettetter og 7 nominasjoner i reisebagen.
"Folk kommer og folk drar, men ingenting skjer på Grand Hotel" blir det sagt i begynnelsen og på slutten av filmen. Innimellom har vi vært flue på veggen der fem forskjellige mennesker møter hverandre og det utløses en prosess som endrer livet til de alle. Et standardkonsept for "hotelfilmer" verden over, men slett ikke verst gjennomført takket være dyktige skuespillere.
Den kommer imidlertid ikke opp mot parodien på samme film utført av blant annet Buster Keaton. Laurel and Hardy i de tilsvarende rollene. Denne kunne jeg dessverre ikke finne på youtube, så vi får nøye oss med den originale traileren.
Den mest interessante filmen som kom i 1932 var imidlertid Tod Brownings "Freaks". Men den var antakelig for skummel for nominasjonskomiteen. Walt Disney fikk en æresoscar for å ha skapt Mikke Mus.
Året er 1932. Franklin D. Roosevelt blir for første gang USAs president og oscarprisene deles ut for femte gang.
A propos betegnelsen "oscar", så er det faktisk en liten familiehistorie som ligger bak. Min grandonkel Oskar Jakobsen emigrerte tidlig på 1920-tallet til USA. Han endte opp som en altmulig-mann hos flere av de store filmstudioene, hvor han feide gulv og løp ærend. Han var godt likt på grunn av sitt gode gemytt. Når bransjen så skulle gå sammen om en pris var det kanskje i utgangspunktet en spøk at de skulle kalle den opp etter "The Oscar". Om det var mangelen på andre alternativer de kunne enes om eller om det ikke kom andre forslag, er ikke godt å si. Iallfall var det det endte med.
Filmens Grand Hotel befinner seg i Berlin, og for andre gang på det ferske og foreløpig uskyldige 1930-tallet utspiller den oscarvinnende filmen seg underlig nok i Tyskland samtidig som historien baserer seg på tysk originalmateriale. Og med det stjernelaget som var samlet for denne innspillingen ville det være underlig om den ikke vant priser. Greta Garbo, Joan Crawford, Wallace Beery John Barrymore og Lionel Barrymore var på det tidspunktet det ypperste Hollywood kunne by på av skuespillerkunst og ikke minst folkelig popularitet. Tilsammen hadde de 3 oscarstuettetter og 7 nominasjoner i reisebagen.
"Folk kommer og folk drar, men ingenting skjer på Grand Hotel" blir det sagt i begynnelsen og på slutten av filmen. Innimellom har vi vært flue på veggen der fem forskjellige mennesker møter hverandre og det utløses en prosess som endrer livet til de alle. Et standardkonsept for "hotelfilmer" verden over, men slett ikke verst gjennomført takket være dyktige skuespillere.
Den kommer imidlertid ikke opp mot parodien på samme film utført av blant annet Buster Keaton. Laurel and Hardy i de tilsvarende rollene. Denne kunne jeg dessverre ikke finne på youtube, så vi får nøye oss med den originale traileren.
Den mest interessante filmen som kom i 1932 var imidlertid Tod Brownings "Freaks". Men den var antakelig for skummel for nominasjonskomiteen. Walt Disney fikk en æresoscar for å ha skapt Mikke Mus.
tirsdag 27. desember 2011
Oscarvinneren 1931
Cimmaron
Vi beklager, men her viste det seg at vår forhandler må ha forbyttet vinneren fra 1931 med en annen med film med samme navn, antakelig fra 1950-tallet.
Vi ber derfor ydmykst om å få komme tilbake til denne ved en senere anledning.
Inntil videre; her er et klipp:
Øvrige oscarvinnere
Vi beklager, men her viste det seg at vår forhandler må ha forbyttet vinneren fra 1931 med en annen med film med samme navn, antakelig fra 1950-tallet.
Vi ber derfor ydmykst om å få komme tilbake til denne ved en senere anledning.
Inntil videre; her er et klipp:
Øvrige oscarvinnere
mandag 26. desember 2011
Oscarvinneren 1930
All quiet on the western front
Så gikk de glade tyveårene over i de harde tredveårene. Men oscarprisen var kommet for å bli.
Litt artig for oss nordmenn at det antakelig var den norske skøyteløperen Oscar Mathiesen som ga navn til prisen. På tampen av sin velmeritetrte skøytekarrière sekunderte han kunstløpersken Sonia Henie i en rekke stevner. Som en del av teamet var han også til stede under hennes gryende Hollywood-karrière. Her ble han i overkant oppvartet av den homoseksuelle skulptøren Roger Nempe. Det var han som leverte varene til den første prisutdelingen. Og hvis man beskuer statuetten ser man jo klart at denne velutviklede lårmuskulaturen kun kan tilhøre en skøyteløper.
Men navnet skjemmer som kjent ingen. Det overraskende med vinneren fra 1930 er at det er en adapsjon av en tysk antikrigsroman. Eric Maria Remarques bok fra året før; "Intet nytt fra vestfronten", er av mange regnet som "den store romanen" om første verdenskrig. Men i et gryende nazityskland ble den forbannet. Alle oppdrivelige eksemplarer ble brent på bålet i 1933 og forfatteren ble fratatt sitt tyske statsborgerskap. Da filmen skulle vises i Berlin ble den møtt med stinkbomber og fyrop, med Goebbles i kulissene.
Så langt jeg kan erindre handlinga i boka, er filmen ganske trofast mot denne. Det begynner med at lærere og autoriteter egger unge skolegutter til å dra ut i krigen for "der Vaterland". Begeistret drar de ut i en krig som vil gi dem liten ære. Kronologien i det som skjer videre er ganske lik andre beretninger. Først kommer de til rekruttskolen hvor de erfarer at underkasting av disiplin ikke gir dem den heroiske følelsen de lenger etter. Da de senere blir sendt til fronten møter de veteraner som ikke er sene med å plukke av dem de illusjoner de måtte ha igjen.
Det viser seg at en bearbeiding av jordene rundt hollywoodstudioene kan gi perfekte assosiasjoner til gjørmete skytergraver under den første verdenskrig. Vi krymper oss sammen med de unge skuespillerne når granatene hagler. Vi trenger ikke farger og kunstig blod for å forstå alvoret når de med fortrukne miner våkner på sykestua og spør hvor det har blitt av beinet deres. Visning av filmblod og innvoller i alle regnbuens farger er ikke nødvendig.
Den russiskfødte regissøren Lewis Milestone gir oss innlevelse i krigen med stor K i en film med stor F. Han fikk da også en lang og suksessfull regissør karierre med mange store filmer på sin merittliste.
Jacobsbloggen kårer umiddelbart "All quiet on the western front" til den beste rullen av de tre foreløpige vinnerne.
Om øvrige oscarvinnere her
tirsdag 20. desember 2011
Bah. Humbug!
Nå er den heldigvis snart over. Denne 3-måneders perioden hvert år som domineres av et vanvittig forbruk og påtatt hygge. Tiden hvor man mer enn ellers ekskluderer de fattige og de ensomme.
Dette er tiden alle skal være glade og snille mot hverandre. Likevel er det utelukkende sure og aggressive mennesker på bussen. Folk gir blaffen i egen helse og sprenger sin fysiske evne for inntak av næringsstoffer, av og til med døden til følge. Selskap som er ment å være hyggelige utarter til voldeligheter eller avstedskommer sannhetsord som vil bli angret for alltid. Aldri får politiet så mange henvendelser om familievold eller akuttinstitusjonene så mange innleggelser etter overdrevent alkoholforbruk som under akkurat denne høytiden.
Virkelighetens jul er i det hele tatt et trist kapitel. Men i mytenes og fortellingenes verden er situasjonen en helt annen. Hvor mange ganger har ikke disse fascinerende historiene som hører julen til martret oss, juleevangeliet, om julenissen og hjelperne hans, om lykken som banker på den fattiges dør?
Her vil jeg nevne tre av de som har gjort inntrykk.
Charles Dickens "En julefortelling" er kjent for de fleste, ikke minst gjennom utallige filmatiseringer. Både Walt Disneys ender og muppettene under frosken Kermits ledelse har laget sine versjoner. Den beste er vel som så ofte når vi snakker Dickens, laget av BBC. Vi møter den i særdeleshet onde (så ond man bare kan være i en historie av Dickens) Ebenezer Scrooge. På formiddagen før julekvelden demonstrerer han sin bitterhet til fulle ved å ødelegge stemningen for alle som uheldigvis måtte krysse hans vei. Etter at han har kommet hjem, spist sin fattigslige tallerken med havregrøt uten melk og lagt seg, begynner ting å skje. Julens ånder, fortiden, nåtidens og fremtidens kommer på besøk og får han til å grave i sin sjel og gjenfinne sitt menneskelige jeg (Det minner litt om store skuespillere som skal spille noen skikkelige slemme skurker "Utfordringen var å få fram de menneskelige nyansene").
Så er det den prøysiske julevisen som utallige ganger har runget fra langbølgesenderen. Den som handler om musene som feirer jul. De danser rundt mens de holder hverandre i halen, julematen er en fleskebit som alle får lukte på og musebestemora sitter i gyngestolen sin som egentlig er en stor potet. Det kommer imidlertid fram at idyllen er tidsbegrenset. Hvis man skal ha håp om å feire jul igjen må man nemlig passe seg for fella.
En julefortellingens mester er amerikaneren Carl Barks, mannen bak de klassiske Donald Duck-fortellingene. Av hans verker vil jeg trekke fram det heftet som bærer navnet "Jul i pengelens" på norsk. Det er utgitt gjentatte ganger i Norge. Jeg har det ikke lenger i min besittelse, men Disneys månedshefte nr. 12 fra 1967 er lagret i storehjernen, side for side. Etter en sosialrealistisk innledning (som faktisk ble sensurert i de første norske utgivelsene) vandrer Ole, Dole og Doffen i den fattige bydelen Pengelens. Barna som bor der går i fillete klær midtvinters. De kan neppe forvente seg den store julefeiringen med gaver og god mat. Dette vekker de små andrikenes sosial samvittighet. Barna i Pengelens skal få en julefeiring de aldri kunne ha drømt om. Men hvis man har prosjekter som krever finansiering i Andeby, kommer man ikke utenom byens rikeste and Onkel Skrue, som aldeles ikke har sans for dens slags fjaserier. Hans originale navn er, ikke tilfeldig, identisk med Dickens figur "Scrooge". Etter et fantastisk hendeseforløp illustrert med Barks magiske tegninger blir situasjonen avklart på en meget finurlig måte ved hjelp av Ole, Dole og Doffens gamle leketøystog.
Dette får holde. God jul til alle sammen, hvordan dere nå vil velge å markere den. Jeg foretrekker å sperre meg inne og lese gamle tegneserier.
Dette er tiden alle skal være glade og snille mot hverandre. Likevel er det utelukkende sure og aggressive mennesker på bussen. Folk gir blaffen i egen helse og sprenger sin fysiske evne for inntak av næringsstoffer, av og til med døden til følge. Selskap som er ment å være hyggelige utarter til voldeligheter eller avstedskommer sannhetsord som vil bli angret for alltid. Aldri får politiet så mange henvendelser om familievold eller akuttinstitusjonene så mange innleggelser etter overdrevent alkoholforbruk som under akkurat denne høytiden.
Virkelighetens jul er i det hele tatt et trist kapitel. Men i mytenes og fortellingenes verden er situasjonen en helt annen. Hvor mange ganger har ikke disse fascinerende historiene som hører julen til martret oss, juleevangeliet, om julenissen og hjelperne hans, om lykken som banker på den fattiges dør?
Her vil jeg nevne tre av de som har gjort inntrykk.
Charles Dickens "En julefortelling" er kjent for de fleste, ikke minst gjennom utallige filmatiseringer. Både Walt Disneys ender og muppettene under frosken Kermits ledelse har laget sine versjoner. Den beste er vel som så ofte når vi snakker Dickens, laget av BBC. Vi møter den i særdeleshet onde (så ond man bare kan være i en historie av Dickens) Ebenezer Scrooge. På formiddagen før julekvelden demonstrerer han sin bitterhet til fulle ved å ødelegge stemningen for alle som uheldigvis måtte krysse hans vei. Etter at han har kommet hjem, spist sin fattigslige tallerken med havregrøt uten melk og lagt seg, begynner ting å skje. Julens ånder, fortiden, nåtidens og fremtidens kommer på besøk og får han til å grave i sin sjel og gjenfinne sitt menneskelige jeg (Det minner litt om store skuespillere som skal spille noen skikkelige slemme skurker "Utfordringen var å få fram de menneskelige nyansene").
Så er det den prøysiske julevisen som utallige ganger har runget fra langbølgesenderen. Den som handler om musene som feirer jul. De danser rundt mens de holder hverandre i halen, julematen er en fleskebit som alle får lukte på og musebestemora sitter i gyngestolen sin som egentlig er en stor potet. Det kommer imidlertid fram at idyllen er tidsbegrenset. Hvis man skal ha håp om å feire jul igjen må man nemlig passe seg for fella.
En julefortellingens mester er amerikaneren Carl Barks, mannen bak de klassiske Donald Duck-fortellingene. Av hans verker vil jeg trekke fram det heftet som bærer navnet "Jul i pengelens" på norsk. Det er utgitt gjentatte ganger i Norge. Jeg har det ikke lenger i min besittelse, men Disneys månedshefte nr. 12 fra 1967 er lagret i storehjernen, side for side. Etter en sosialrealistisk innledning (som faktisk ble sensurert i de første norske utgivelsene) vandrer Ole, Dole og Doffen i den fattige bydelen Pengelens. Barna som bor der går i fillete klær midtvinters. De kan neppe forvente seg den store julefeiringen med gaver og god mat. Dette vekker de små andrikenes sosial samvittighet. Barna i Pengelens skal få en julefeiring de aldri kunne ha drømt om. Men hvis man har prosjekter som krever finansiering i Andeby, kommer man ikke utenom byens rikeste and Onkel Skrue, som aldeles ikke har sans for dens slags fjaserier. Hans originale navn er, ikke tilfeldig, identisk med Dickens figur "Scrooge". Etter et fantastisk hendeseforløp illustrert med Barks magiske tegninger blir situasjonen avklart på en meget finurlig måte ved hjelp av Ole, Dole og Doffens gamle leketøystog.
Dette får holde. God jul til alle sammen, hvordan dere nå vil velge å markere den. Jeg foretrekker å sperre meg inne og lese gamle tegneserier.
Abonner på:
Innlegg (Atom)




