Jeg våknet ei natt..

..og begynte å tenke på Triste-Gufas.

Jeg vet ikke om det var i forlengelsen av en drøm eller en annen assosiasjon som fikkTriste-Gufas til å dukke opp.

Det lange ansiktet med rynkene langsetter kjaken i stedet for ut fra øyekrokene stirret på meg; som det sa" du må ikke sove". Den store tresnutede hatten virket så malplassert på det smale ansiktet at man kunne le, hvis det ikke hadde vært for dette alvorlige blikket.

Til tross for det kjølige klimaet går han i bar overkropp. Han er slank og senete, men av ukjente kostholdsgrunner har han en liten kulemage. Det er vanskelig å si hvor gammel han er. Ut fra hans normalt lute holdning og herjede vesen burde han være minst 60 år. Men når situasjonen krever det utviser han en spenst og en hurtighet som tilsier at han må være vesentlig yngre.

Hvor kommer dette alvoret og denne dystre verdensanskuelsen hans fra? Er det fra et utlevd liv med mange tragedier eller har det utspring i hans indianske aner? Kanskje Triste-Gufas vet eller har forstått noe som vi andre ikke har aning om.

Hvordan det nå enn er, det er ingen jeg heller vil ha med meg i farens stund enn Triste-Gufas. Da viker dysterheten plass for handlekraft. Triste-Gufas svikter aldri en venn.

Jeg minnes et bilde av Triste-Gufas i en av lærebøkene på ungdomsskolen. Hans portrett var satt side om side med andres, omtrent halvparten var unge menn med brede haker og rette neser. Triste-Gufas har liten hake og en svær nese som står rett ut. Norsk-læreren ba oss vurdere hvilke av disse som var helter og hvilke som var skurker. Hans medløpere nølte ikke et øyeblikk med å utrope Triste-Gufas til en skurk. De visste  hvilket svar han vil ha. Hva kunne jeg gjøre? Skulle jeg gjøre et forsøk på å forklare dem at Triste-Gufas var en kompleks person med så mange positive egenskaper? Hvem var jeg til å bestride læreplanens retningslinjer om at tegneserier var slette historier med endimensjonale karakterer.

På den tiden lærte vi også om kun en Gud på skolen. Etterhvert har det kommet til flere Guder. Det har skapt store problemer for de som lager læreplanen.

Triste-Gufas var med i Prærie-bladet fra 1968 til en eller annen gang på 1970-tallet. Han var ikke hovedpersonen.

De onde kvinnene

For noe tid siden kom jeg over en artikkel i en eller annen større nettavis hvor artikkelforfatteren etterlyste kvinnelige skurker i de importerte og lettselgelige aksjonsfilmene som hjemsøker vårt land. Hun hevdet det bare var mannlige ugjerningspersoner og var meget bekymret for dette. Og hvis det er hunkjønnsmennesker på det gale laget, er de gjerne forledet. Og slik kan det ikke være i våre dager.

Og litt rett har hun kanskje i det ettersom det slett ikke burde være noen mangel på modeller fra det virkelige liv. På 70-tallet var det flere flerkjønnede terroristorgansisasjoner. De som var uheldige nok til å komme i deres vei, fortalte etterpå at kvinnene var de verste og grusomste.

Men hva skjer når den engelskspråklige filmindustrien tar utgangspunktet i to av verdenshistoriens ondeste kvinner; Margareth Thatcher og Mari Antoinette, og portretterer de som reflekterte og heroiske personer?  Eventuelle skrupler avfeies med at de var "sterke kvinner" og som sådanne utsatt for avsmak fra det patriarkalske samfunnet.  Det blir til og med påstått at Mari Antoinette ikke sa at de fattige kan spise kaker (ettersom de ikke har brød), men at dette var en uttalelse som ble tillagt henne av andre. La meg si at jeg er 100% sikker på at hun må ha sagt dette. Jeg vet av egen erfaring at det er veldig fort gjort at slike bemerkninger slipper ut uten at man helt har oversikt over hvem som fanger dem opp og bringer dem videre.

Men under slike omstendigheter er det umulig å oppdrive kvinnelige skurker.

Som i så mange andre sammenhenger må vi bort fra det engelske språkområdet for å finne noe utenfor "mainstream" og fastlåste holdninger.

Filmen jeg vil trekke fram har den spanske tittelen "Asi es la vida" (Sånn er livet) og ble laget i 2000. Jeg så den på Film fra sør-festivalen i Oslo et par år senere.

Filmen er basert  på grekeren Euripides drama "Medea" (431 fvt). Medea ble sveket av Jason som hun hadde to barn med. Han ville i stedet gifte seg med datteren av en betydningsfull person. Medea dreper deres to felles barn for å straffe Jason. Selv om kvinner flest vil mene at mannssvinet fortjente det, vil de de likevel si at dette er å gå litt langt.

Regissøren er Artur Ripstein og originalmanuset er bearbeidet av hans kone, fru Ripstein. Handlingen er flyttet til en leiegård i den mindre attraktive delen av Mexico by. Denne over to tusen år gamle historien taper seg ikke på dette. Den er like sterk og gripende her. Omgivelsene i den fattigslige leiegården og menneskene som bor der gjør det mexikansk, men skuespillernes reaksjoner, resonnementer og følelsesutbrudd kan godt være de samme som ble utspilt på et fordums teater i Athen.

Jeg har også hørt en radioteaterversjon på Nrk gull av Medea, innspilt i 1952 med Tordis Maurstad i tittelrollen. Det slo meg hvor effektfullt radioteater dette var sammenliknet med innspilling av stykker av nyere karakter. Danske Lars von Trier har laget en TV-versjon av stykket.

Hvorom alltid er, Medeas handling kan vel ikke rettferdiggjøres med at hun var en selvstendig og sterk kvinne som gjorde opprør mot mannssamfunnet. Men nå har vi jo ennå ikke sett hollywoodversjonen.....

Til Ungdommen

Jeg blir alltid litt smartere etter at jeg har lest noe av Arne Garborg. Som her. I likhet med andre modne menn har jeg oppfattet dagens ubrukelige ungdom som en evolusjonens regresjon. I Trætte Mænd (1892) tar Garborg-figuren Georg Jonathan et oppgjør med denne tankegangen.

------------------------------------------------------------------------------------

Scene: Karl-Johan. Personer:

En Grønskolling; Georg Jonathan; G. Gram.

Grønskollingen. Ja, men N. N. har ikke længer Ungdommen med sig.

 
G. J. Skulde det være saa vigtigt?

Grønsk. Vigtigt? Ungdommen er jo Fremtiden ?

G. J. Naar den blir gammel, ja.

Grønsk. (lidt forbløffet). Ja men ... ja men — De begriber da, at ...

G. J. Ungdommen kan enhver faa med sig, som forstaar at skraale. Jeg skal sige Dem en Ting: Mennesket begynder først ved Firtiaarene — naar man er færdig med det værste Fruentimmersøl og begynder at se rensligt paa Verden.

Grønsk. (vred). Mennesket begynder ved tyve Aar ; da kan man elske, og da kan man hade ; da har man Begeistring ... da vil man noget —!

G. J. Kjære Dem, Tyveaaringerne, det er jo de endnu ikke ganske helbredede self-abusers. Jeg hører heller ikke saa meget om Begeistring fra den Kant, men desto mere om Slaphed, Træthed, Mangel paa Energi, Livslede; de gaar og klynker over, at de

ikke passer ind nogensteds ; at de ikke interesserer sig for noget ; fra jeg blev voxen, har jeg ikke hørt andet fra «de unges» Leir end denne Katzenjammer. Nei ; Ungdommen kan vi ikke bruge. Dens Metier og Opgave er at ligge og næbbes med Smaatøserne og skrive Flæbevers og Kjønsbøger.

 

Grønsk. (rød i Kammen). Jeg troede, De var en moderne Mand, jeg; undskyld. Adjø. (Gjør heltom ; forsvinder.)

G. J. (fløiter; smiler). All right.

--------------------------------------------

Således er det ikke kun dagens ungdom det er noe i veien med; det er ungdommen til alle tider. Når man kjenner problemets årsak burde man ta ondet ved roten. En utilsiktig konsekvens ville jo være at det etter en tid heller ikke ville være noen modne fornuftige menn tilbake. men det vil kanskje være verdt offeret.....

Negeren med de hvite Hænder

Jeg har efterhånden opparbeidet et anseelig bibliotek av klassisk litteratur. Alt ligger på ipaden og er lovlig og gratis lastet ned fra Nationalbiblioteket (nb.no). Jeg har vanskelig  for å forstå andre leseres behov for å understøtte en grådig og kapitalistisk bokbransje i bytte mot glanset papir og dekorative bokrygger.

Men med et slikt overflødighetshorn oppstår et problem. For å tale billedlig (og dermed ekskludere de som ikke fulgte med i litteraturundervisningen på skolen), man klarer som regel ikke å spise mer enn en middag om dagen.  Med alle disse verkene foran meg, uten å vite hvor jeg skulle begynne, ble jeg offer for handlingslammelse.

Men ettersom vinteren er kald og vedskjulet fullt, ble vegringen etterhvert overvunnet. Man må bare ta tak i en attraktiv vedkubbe øverst i stabbelen.

Svend Elvestad (1884-1934) var forfatter og journalist. Han skrev detektivromaner under navnet Stein Riverton. Under et av mine tilbakevendende nostalgianfall fikk jeg for meg at jeg skulle lese den mest kjente romanen hans, "Jernvognen". Da mitt flakkende blikk skummet titlene av nevnte forfatter, ble det imidlertid fanget av noe annet, nemlig boka med den forbudte setningen "Negeren med de hvite Hænder".

At den norske offentlighet, selvfølgelig med samfunnets beste for øye, har vedtatt at ordet "neger" har en rasistisk betydning og derfor ikke kan brukes, gjorde dette pikant og pirrende. Jeg kunne ikke beherske meg. Boka måtte leses. Hva ville jeg finne? Hvordan ville en norsk detektivroman årgang 1914 fremstille en person av afrikansk opprinnelse? Representerer de den personfiserte ondskap, satan i menneskeskikkelse, eller er de dumme og snille som i "Tintin i Kongo"?

Spenningen utløses på side 204. Etterforskeren Asbjørn Krag hadde endelig klart å overraske en innbruddstyv og morder som herjet rundt i Kristianias sosietet de siste ukene.

"Asbjørn Krag ser nu, at negeren har maske for ansigtet, forklædningen er yderst plump, han kan tydelig se malingen over læberne; men innenfor masken lyser etpar vilde og forunderlige øine. De stirrer ret framfor sig; det er likesom de aldri slukkes."

Så derav de hvite hendene. Og der ble jeg grundig lurt. Det var bare en mann som hadde kledt seg ut. "Negeren" ble kun brukt som en  eksotisk avsporing og en fengende tittel. Men krenkende ytringer utover ordet "neger" kunne jeg nå ikke finne i boka.

Og hvor leseverdig er historien ellers? En viss sjarm ligger det i å lese om det gamle Kristiania ut fra samtiden, om festligheter i ballsalen på Grand og at det er viktig å bevege seg midt i gata på nattestid for ikke å bli overfalt av noen som drar deg inn i mørke sidegater. Men som kriminalhistorie inneholder den en del banaliteter som antakeligvis var klisjeer allerede den gang. Etter nylig å ha lest Arthur Conan Doyles beretninger om Sherlock Holmes, må det innrømmes at disse ligger flere hakk over. Men mot slutten av boka får historien en melodramatisk vending som jeg synes kler den.

Nå er det slik at Svend Elvestad hadde en stor og kvalitetsmessig ujevn produksjon. Han måtte produsere for å tjene penger, ikke minst dekke barregningene sine. Hans liv er portrettert i Bent Roughtvedts spennende biografi "Riverton, Sven Elvestad og hans samtid" (2007).

Etterskrift.
Ved nytt søk på Stein Riverton på Nasjonalbibliotekets sider kan jeg ikke lenger se "Negeren med de hvide Hænder".  Hva har skjedd?