Og dette inspirerer igjen alle aldrende serienerder til å lage sine lister. Vi er ikke i slet lune, Morgenblad.
Og seriene på min liste er lest (i filler) i perioden 1970-1979. De er lest og vurdert av en person som ennå ikke kjente alle klisjene, men absolutt ikke manglet kritisk sans. Sammensetningen kan ikke adskilles fra de minner som er knyttet til omstendighetene de ble lest under. Den er også preget av årlige sommerferier til det langt mer utviklede tegneserielandet Danmark hvor det ble handlet brukttegneserier til langt over kvoten.
Asterix. Album nr 4, Tvekampen (førsteutgaven) lå synlig i Narvesenkiosken. Jeg studerte det så lenge at dama i kiosken ba meg slutte å kline nesa inntil utstillingsvinduet. Fornærmet gikk jeg og kjøpte albumet et annet sted.
Donald pocket. Jeg tror jeg begynte å samle fra nr 3. De italiensktegnede historiene hadde et annet fres enn det ukentlige bladet. Dessuten kom de så sjelden at man fikk tid til å glede seg. Carl Barks klassiske historier fikk jeg først sansen for på et mye senere tidspunkt.
Præriebladet. Ble også tegnet i Italia. Jeg syntes historiene adskilte seg fra de mer tradisjonelle westernfortellingene ved at det var den engelske kolonimakten som stort sett fikk gjennomgå. Alle historiene var krydret med slapstickhumor hovedaklig utført av hovedpersonens sidekicks, fremfor alt min store helt Triste-Gufas. Jeg var litt for ung til å få med meg utgivelsene i "sjekkhefteformat, men kjøpte vel de fleste vanlige heftene som kom etter 1972.
Shazam. Dette bladet ble utgitt en kort periode. "Shazam" var ordet guttungen Billy Batson måtte si for å bli Kaptein Marvel. Denne superserien, opprinnelig fra 1950-tallet (den gikk inn på grunn av konflikter med rettighetshaverne til Supermann), hadde en ironisk distanse som ikke fantes i de andre. Den var også fabulerende med en snakkende tiger (senere kopiert i den filosofiske og høyverdige Historien om Pi ) og med en superintelligent meitemark som en av heltens farligste fiender.
Li'l Abner. Jeg vet ikke om den i det hele tatt er utgitt i Norge ??? Jeg ble oppmerksom på den i "Comics", en rekke gigantutgivelser fra det danske forlaget Carlsens Comics hvor de presenterte klassiske avistegneserier. Hver serie var utstyrt med en liten kommentar om historikk og tegnere som trigget nerden i en. Li'l Abner ble tegnet av Al Capp fra 1930-tallet til et stykke ut på 1970-tallet. Tegnestilen var veldig karikert og historiene fantastiske, ofte med en brodd mot det amerikanske samfunnet.
Skipper'n. I særlig grad Elzie Segars klassiske striper fra 1930-tallet som jeg også ble familiær med gjennom nevnte Comics. Men for all del, også Bud Sagendorfs versjon som vi kjenner best i Norge, fra Skipperns eget blad og hans faste halvside i Allers, bør hedres. Og for ikke å glemme tegnefilmene. Grunnen til at jeg lærte å like Ishockey var skippernfilmene de pleide å sende i pausene mellom omgangene (istedet for kjedelige kommentarer eller reklame som i dag).
Fantomet. Selvfølgelig. Bengals eventyrlige verden slik den fremkom daglig i lokalavisa og i heftene kan ikke forbigås. Klubbsidene og bakgrunnskommentarene var med på å øke engasjementet. Tilleggserier som Rick o'Shay, Mandrake og Johnny Hazard gjorde bladet enda bedre. Redaksjonen skal også ha honnør for at de i så lang tid vegret seg for å lage bladet i farger.
Og når vi har nevnt Fantomet, er vi nødt til å ha med Tarzan også. Tarzan i underbuksa, mannen som slengte seg fra tre til halv fire var antakeligvis enda sterkere enn Fantomet, skjønt det har vi aldri fått riktig oppklart. Her var det nok filmene om Tarzan som satte de sterkeste sporene. Hvem brød seg om at man hadde fått tyggegummipapir i hodet når Weismuller skrek tarzanbrølet? I tegneseriene var det Russ Mannings klassiske strek som gjaldt. Men i ettertid skal det innrømmes at Burne Hogart og Joe Kubert lagde bedre Tarzan enn Russ.
Jeg Mikke Mus. Altså den versjonen som kom i de store "Jeg"-bøkene, opprinnelig tegnet som avisstriper av Floyd Gotfredson på 1930-tallet. Vi kjente Mikke som en slags detektiv fra Paul Murrys fortsettelseshistorier i Donald-bladet. Gotfredson hadde en mye mer raffinert strekk enn Murry og introduserte Spøkelseskladden blant en rekke andre fascinerende figurer. Og de kom ut for opplevelser som bare kan oppstå i en depresjonstid hvor den annen verdenskrig står for døra.
Ukebladet Tempo. Hver uke kunne den utålmodige leser følge eventyrene til Berhard Prince, Løytnant Blueberry. Bruno Brazil, Tintin, Asterix, Red Kelly, Allan Falk og mange fler. Kontinentets alternative bølge til den amerikanske skyllet inn over landet. Undersøkelser viser at de som leste Tempo i barndommen har betydelig bedre mental helse enn gjennomsnittet i den norske befolkningen. (Ok, det siste fant jeg på. Men det kan jo hende at det stemmer).
Oi, var det alt ti stykker? Og jeg har enda ikke nevnt Lucky Luke, Sprint, Superboy, Supermann, Disney's månedshefter, Jonny Puma, Benny Gullfot, Superlangbein og en del andre jeg ville kommet på etterhvert. Jeg suger på å sette opp lister......
