Charles Dickens, en brutal bølle

Få britiske forfattere kan karakteriseres som folkekjære. Unntaket er Charles Dickens. Og det i den grad at han har blitt et adjektiv. Når vi sier om en fortelling at den har en "dickensk stemning" ser vi umiddelbart for oss en blanding av tarvelige omgivelser, humor, hjertevarme mennesker, kyniske personer og et tynt håp om at det vil gå godt til sist.

Dertil egner han seg glimrende for dramatiseringer. Flere av de beste klassiske filmene er laget som en direkte gjengivelse av Dickens historier, kanskje med David Leans versjon av Oliver Twist som den fremste. Storbritanias fremste skuespillere hopper gjerne rett over fra Shakespeareoppsetningen for en rolle i TV-serier basert på Dickens romaner.

Av de mest fortolkede fortellingene finner vi nevnte "Oliver Twist". Den foreldreløse gutten med sin vanskelige oppvekst på hjem og i fattigslige omgivelser, som hjelpegutt for begravelsesagenten og utnyttet av den forbryterske Fagin, var en en pedagogisk kontrast til våre egne liv i oppveksten, der tilværelsens hardeste tildragelser var når favorittpålegget ikke var satt fram på frokostbordet. Som sådan var historien om Oliver mer dannende enn samtlige evangelier i det nye testamente til sammen. Det er å håpe at man lager en dataspillversjon over Oliver Twist slik at han blir tilgjengelig også for kommende generasjoner.

Så har vi "En Julefortelling". Ebenezer Scrooge, gjerrigknarken som ga inspirasjon til Onkel Skrue, hatet julen og unnet ikke andre folk noen glede. Også her får vi et dramatisk innblikk i fattigdom og fortvilelse før det ender godt.

Min første Dickens-fortelling var den lettere og humoristiske beretning om Pickwick-klubbens etterlatte papirer. Etter det gikk så godt som hele Dickens-hylla i Drammen Folkebibliotek unna i et strekk.

Dickens eget liv var også en "dickens-historie". Familien opplevde middelklassens mareritt da far i huset ble satt i gjeldsfengsel. Charles måtte som tolvåring bidra til familiens underhold ved å jobbe 10 timer daglig på en skokremfabrikk. 15 år gammel fikk han jobb som rettsbetjent hos et advokatfirma. Disse opplevelsene har gitt inspirasjon til mange av fortellingene hans.

Gledelig er det at Aftenposten nå bidrar til å utfylle vår bilde av mannen. Det bringer oss endelig til overskriften på dette skriftstykket. Aftenpostens korrespondent i London omtaler nemlig noen bøker om forfatteren. Det kommer ikke fram om hun har lest bøkene eller om hun bare har lest om dem. Iallfall mener hun å ha grunnlag for å skrive at "Dickens var kald og brutal på hjemmebane".

Vi får dessverre ikke utdypet den påståtte brutaliteten. Men i det minste var det et ulykkelig ekteskap som endte med skillsmisse.

Vi takker Aftenposten for å ha utvidet vår horisont på dette punkt i stedet for å fore oss med alle mulige uvesentligheer fra de britiske øyer.

Avisen som tidligere var kjent som den snerpete tanta i Akersgata har såvisst endret karakter, der hun velter seg i nakenbilder av Fridtjof Nansen og ikke tidsnok kan opplyse oss om siste nytt fra levende og dødes private kammer.

Vokt deg, o ukjente blogger, for berømmelsen. Hva vil ikke ettertiden kunne ha interesse av å få vite om de gjerninger som presumptivt kan ha blitt begått under den dyne du nattlig deponerer ditt legeme?

Den nakne sannhet om Fridtjof Nansen

Alle helter er ikke amerikanere. Her i Norge har vi vel hatt en. Men det er en stund siden. Nå for tiden er det de kjente 15 minutter sonm gjelder. Den kortvarige og herostratiske berømmelse som tilkommer de som kommer på TV, vinner et eller annet mesterskap eller tjener mye penger på kort tid.

Fridtjof Nansens meritter bør være kjent for alle norskfødte, men til glede for nye landsmenn foretar vi en kjapp oppramsing:

Fridtjof Nansen (1861-1930)

• var vitenskapsmann og tok doktorgraden på slimålens nervesystem i 1988.
• gikk på ski over Grønland (også) i 1888. 
• ledet turen med polarskipet Fram over polarisen,
• påfølgende skitur i retning Norpolen sammen med Hjalmar Johansen.
• aktiv innsats i den politiske kampen om Norges løsrivelse fra unionen med Sverige
• hadde Norge blitt republikk etter unionsoppløsningen er det ikke umulig at han hadde blitt vår første president.
• etter 1. verdenskrig han arbeidet med hjelp til flyktninger og repatriering av krigsfanger
• oppnevnt til Folkeforbundets høykommisær for flyktninger 
•  mottok i 1922 Nobels fredspris.

 Det er hyggelig at han ikke er glemt. Iallfall ikke mer enn at Aftenposten trakk fram noen nakenbilder av ham som de også la ut på Facebook. Den tidligere tanten i Akersgata har fullstendig forlatt sin snerpethet i kampen om de tabloide oppslagene. I stedet ble facebooksjefene sjokkerte og holdt på å stenge Aftenpostens konto.

Bildet hadde Nansen tatt og fremkalt selv en gang ganske sent i livet. Men det var nok ikke for at Aftenposten skulle publisere det på interenett mer enn 80 år seinere. Det ble sendt til en av hans elskerinner for at hun skulle kose seg med det når han ikke selv var til stede. Hennes stebarnebarn rotet litt gamle esker og fant en rekke slibrig velskrevne brev fra Nansen, samt noen uartige bilder. Slikt kan det bli penger av, for de som har teft for slikt. Og folk har da bare godt av å vite at også polfareren hadde menneskelige sider. Dessverre for massemediene er det ikke noe som tyder på at han også var homoseksuell. Til tross for at han selv innrømmet å ha delt sovepose med Hjalmar Johansen.

Nå ligger det ikke akkurat den store nyhetens interesse i å slå fast store menns virilitet. Denne egenskapen var påviselig til stede hos såvel John f. Kennedy, Dsjengis Khan og Erik Bye. Adolf Hitler er unntaket som bekrefter regelen. Vi har ikke holdepunkter nok til å fastslå om det samme er tilfelle med store kvinner. Det er laget en pornofilm om Katarina den store av Russland, men det er usikkert hvor historisk etterettelig denne er.

Hvis det hadde vært noen moral i dette, hvilket det ikke er, kunne den illustreres ved hjelp av følgende vers av Jacobsbloggens husdikter, den hyppig refuserte Triztan Nypethorn:


Hvor stolt du nå enn er av ditt lem,
en regel bør du huske før du den legger frem;
I din stue viser du den kun til en
tar du bilde går den over hele verden
og mottas med bravur og vantro i de tusen hjem.

Chico & Rita

En gammel cubaner tjener sitt daglige brød som skopusser i Havannas gater. Så er det noen som roper navnet hans. Noen gringoer spør etter ham. Det viser seg at den gamle mannen en gang var en stor musiker som spilte med datidens største stjerner. Med litt lanseringshjelp blir han gjenoppdaget og reiser deretter på verdensturne. Har du hørt denne historien før? I filmen om Chico og Rita får du den en gang til. Hertil kobles den med den gamle leksa om to unge elskende som glir fra hverandre, men aldri glemmer sin store kjærlighet til de gjenforenes på sine ganle dager.
Her var det mange spoilere, men når handlingen er forutsigelig må det godtas.

Men ofte er det ikke historien i seg selv som der det viktige, men hvem som forteller den, og ikke minst hvordan den fortelles.

Her har den spanske regissøren Fernando Trueba (som blant annet vant oscar for beste utenlandske film i 1992) valgt å bruke tegnefilm. Men det er tegnefilmmakeren Javier Mariscal som er ansvarlig for den kunstneriske delen. Det er han, med sin kjærlighet til Havanna, som skildrer byen slik den var på 40/50-tallet og slik den er i dag. At det i det førstnevnte tilfelle blir fokusert på glamour og at sistnevnte foregår i et slumaktig område, får nok tilskrives de etablerte cubaklisjeene. Men det  passer forsåvidt svært godt til den melodramatiske historien som skal fortelles.

Og melodrama blir det. Og det er bra. Her spilles det på sterke følelser. Publikum skal både le og gråte før filmen er til ende. Her er det lite slapstick tegnefilmhumor (med unntak av en biljakt). Omgivelsene, Havana, New York, barene former menneskene, luksuriøse omgivelser kjennetegner suksess, et slitent skjenkesred gir varsel om slagsmål, en kirkegård.....død. Det spilles på enkle fargenyanser, rød for pasjon. blå for avstand og gul for alderdom. Vi er langt fra fargesprakende, datanimerte produksjoner i 3D. Her er det stemninger og følelser  som formidles.

Musikken er på samme tid et eget kapitel og en integret del av helheten. Jazzelskere og nostalgikere får sitt med Charlie Parker, Dizzy Gillespie og Nat King Cole. Ikke originalene riktignok, men gjenskapt av dyktige musikere (Nat King Cole tolkes forøvrig av sin yngre bror Freddy Cole). Chicos pianotriller utøves av en ekte gammel cubaner; Bebo Valdez (f. 1918). Den aldrende Chico er modellert etter hans ansiktstrekk. Bebo har forøvrig ikke pusset sko. Han ble "gjenoppdaget" da han spilte på en restaurant i Stocholm. Etter dette har han vunnet flere Latin Grammys (Best Tropical Tradicional Album, Best Latin Jazz Album).

Men glem det som ble skrevet i første avsnitt. Denne filmen er ingen klisje! Den forteller antikke historier på nye måter. Dersom du liker film, musikk eller i det hele tatt har følelser skal du se den.

Bernard Hvals forsnakkelser

Jacobsbloggen baksnakker ei bok av Lars Saabye Christensen.

Lars Saabye Christensen er den samtidsforfatteren jeg har det lengste og beste forhold til. Det vil si, stort sett kaster jeg ikke bort tida på nye bøker. Det er mye mer anvendt tid å oppdatere seg på klassikere, de som har vist sin overlevelsesdyktighet. Så kan bokhøstens nyheter heller forbeholdes forlagsfolk, anmeldere og andre ukritiske personer.

Men Saaby'n har jeg fulgt siden skoledagene. Det var hans kriminalistiske verk "Jokeren" som tente lyset. Deretter kom "Beatles" som gjorde resten av Norge oppmerksom på dennet tynnhårede forfatteren, mannen som ser ut som han aldri har ledd i hele sitt liv men likevel leverer bøker fulle av humor.

Saabye'n skriver også dikt, følelsesladete vers som egnet seg for høytlesing, som man ikke trenger veiledning av norsklæreren for å skjønne.Diktet om hvor det blei av alle gutta var en repetiv øvelse på vorspiel fra jeg var i midten av tyveåra og framover. Jo flere av gutta som uteble, jo mer relevant ble diktet. Vi lagde egne tilleggsvers om savnede personer. (Alle gutta forsvant etterhvert. Nå har jeg også forsvunnet selv.

Det har blitt flere enn meg setter pris pa Saaby'en.  Så mye at de har tildelt ham Nordisk Råds litteraturpris. Det var for boka "Halvbroren". Ei glimrende bok, men jeg forsto aldri slutten. Om det er noe norsklærere der ute som leser dette, vil jeg sette pris pa om de gir en nærmere redegjørelse for denne i kommentarfeltet under (husk spoiler-alert).

Till min glede ser jeg på omslaget til boka om Bernhard Hval at handlingen er lagt til 1920- og 1930 tallet. Jeg anser mellomskrigstida som verdenhistoriens mest gyldne, mest dramatiske og fantastiske periode. Ei tid hvor mennesker var mer menneskelige og ingen ble av det simple flertall tvunget til å være tilgjengelig på mobiltelefon.

En bok med handling fra mellomkrigstiden skrevet av Lars Saabye Christensen er således en så stor gave at man burde utsette lengst mulig å lese den. Men så sterk karakter har man dessverre ikke. Så vet man heller ikke om man blir overkjørt i morgen den dag.

Bernhard Hval faller inn LSCs rike galleri av personer med sosiale handikapp. Bernhard som er en begavet lege får på de mest ugunstige øyeblikk anfall hvor han lirer ut av seg ikke helt passende fraser og han lager uhumske lyder og fakter som overhode ikke passer for anledningen. Til tross for at han gjør alt for å skjule dette blir hans skjebne beseglet da han i en tale i egenskap av den beste medisinstudenten i sitt kull roper ut "KUK I HONBOREEN".

Bernhard Hvals lyte gir Saabye`n rikelig med anledninger til å trikse med ord, slik han er så flink til. Hertil får han grave i forgangne ord og uttrykk, samt krydre med latin. Det skal innrømmes at jeg ikke alltid klarer å følge med i svingene, men moro er det.

Enda så underholdende Saaby`n skriver, er dette en trist bok. Herom levnes ingen tvil. Samfunnet gir lite rom for mennesker med avvik, hvordan det enn måtte ytre seg. "Det kantede folket" kaller Bernhard Hval det. De skjuler seg, har alltid dårlig samvittighet og de er dømt til ensomhet.

Velvel. Kanskje Hollywood kjøper filmrettighetene så vi kan kan få en lykkelig slutt.

--
For tiden gjengir Lars Saabye  Herbert Ankels stiler fra slutten av 60-tallet pa Aschehougs forfatterblogg. Dette er meget fornøyelig lesning. Anbefales.

--
Tilhører Jacobsbloggeren det kantede folket? Er du selv litt kantete? Skriv dine refleksjoner i kommentarfeltet.

Fred Astaire

Hvor mange ganger har ikke denne bloggen lovprist Norsk Rikskringkasting som i sin gullalder med fjernsynsmonopol sørget for at vi fikk, blant mye annet, en vid allmenndannelse og en bred filmhistorisk innsikt. Med sorg i hjertet ser jeg på det totale fravær av disse egenskaper hos de generasjoner som er oppvokst  etter raseringen av statskanalens enerett til fjernsynssendinger og innføringen av den demokratiske rett til å fòre hjernen med søppel.

Det er nå jeg kommer fram til Fred Astaire. Ikke fordi hans filmer er et eksempel på høytravende filmkunst eller kulturmarxistisk snobberi, men fordi at man ved å se hans filmer får innblikk i en annen tid og hva folk underholdt seg med den gang. For man må ikke tro at Astaire var noen mindre stjerne eller manglet noe i popularitet fremfor dagens film-eller popidoler.

Her er det kanskje på plass med en liten introduksjon for uinnvidde, de som har kommet til etterpå. Astaire var en kjent entertainer, sanger, skuespiller  men først og fremst danser med sin storhetstid på 30- og 40-tallet. Han spesialitet var step-dans. Denne særlige formen for fotarbeid hvor danseren akompagnerer musikken ved å steppe med skoene. Han var stjerne i et stort antall romantiske komedier hvor det vesentligste var dansenumrene han utførte, gjerne med Ginger Rogers som partner. Ikke alle tror meg når jeg sier at jeg som liten gutt virkelig koste når disse filmene ble vist på bestemors gamle sorthvitt TV. Dans var ikke kjedelig med Fred.

Underlig var det da at jeg på den tropiske filmklubben i Guayaquil kjente meg hensatt til mandagsfilmens storhetstid. Denne tirsdagen vistes nemlig Follow the fleet fra 1936 med Fred og Ginger. Blant birollene fant vi den senere westernhelten Randolph Scott og den store komediennen Lucille Ball.

Marinemiljøet i filmen ga rom for mannskor og Marie-jeg -vil hjem-til deg -sanger. Fred arrangerte dansekurs på dekk og komiske situasjoner oppsto ved at de staute machokarene vekslet på å være kvinne. Homoerotisk humor var ennå ikke på moten.

La gå, handlingen er som i romantiske komedier flest, noen misforståelser, litt hindringer i veien, men så ender det godt. Fred var ingen karakterskuespiller men hadde desto mer sjarm. Og når han tro dansefoten var det umulig å holde tærne i ro.

Så min venn, unn deg selv en fristund fra dette århundres prestisjejag og uendelige higen etter teknologiske oppdateringer. Bestill en Fred og Ginger -film på amazon.com og nyt den med en solo og en kvikklunsj. En av de bedre skal visstnok være "Top Hat" fra 1935.

En liten smakebit.