Tanker om Oscar

Oscarstatuetten er en påskjønnelse til fjorårets beste prestasjon på lengdeløpsskøyter. Utmerkelsen bærer navnet til den legendariske skøyteløperen Oscar Mathiesen, hvis liv var et eventyr i seg selv. Siste nordmann som mottok den var Ådne Søndrål i 1998.

Det er imidlertid en annen oscarstatuett jeg tenker på her. I det litt avsides landet som gjerne blir benevnt med forkortelsen USA har man årlige prisutdelinger med tilknyttede seremonier til hyllest av landets egen filmbransje og utøvere. Denne prisen kalles også for Oscar, omenn opprinnelsen her er mer uklar. Det har nylig blitt foretatt nominasjoner og faktisk har man skrevet litt om dette i avisene her hjemme også.

Det har seg slik at jeg som regel ikke er den første som ser de siste filmene. Jeg har heller ikke noe overordnet mål om spesielt å få med meg det som kommer fra dette landet. Mange av filmene har ikke engang hatt visning i Norge. Likevel vekker dette tilstrekkelig oppmerksomhet til at jeg har lyst til å skrive litt om det her i bloggen.

Når jeg ser lista med 83 nominasjoner i forskjellige klasser teller jeg et antall av to filmer jeg har sett og således kan ha en mening om. I en klasse de kaller "Foreign language Film", det vil si filmer der det ikke snakkes engelsk, er det en film med det engelsk-klingende navn "Dogtooth". En gresk og litt absurdistisk film hvor et par velstående foreldre nekter sine barn å bevege seg utenfor hagemuren og fôrer de med all slags vrangforestillinger om det som foregår ute i verden. Den er rik på svart humor og garantert vel så ekkel som hvilken som helst av de vampyrfilmene som for tiden vises på kino og TV. Takket være Oslokinoenes varierte visningstilbud fikk jeg se den på Ringen kino. Og så har jeg sett en av filmene som var nominert i klassen "Sound Editing". Men med det er jeg ikke helt sikker på hva som menes.

Ellers på listen ser jeg at "True Grit" har mange nominasjoner. Den har jeg jo sett. Det vil si ikke årets, men den fra 1969 med John Wayne i hovedrollen (Jente med mannsmot). John fikk en Oscar for denne, men mange mener det var en slags æresoscar for lang og tro tjeneste ettersom han egentlig ikke var noen flink skuespiller. Men han var tross alt flink til å spille John Wayne. Den nye "True Grit" har jeg også litt lyst til å se ettersom Coen-brødrene står bak regi og manus.

Den meksikanske filmen "Biutiful" er en annen som er blitt nominert i klassen Foreign language Film. Det er en film jeg kunne ha sett på filmfestivalen Film fra sør i høst, men som jeg valgte bort til fordel for filmer jeg antakelig ikke ville fått muligheten til å se andre steder. Jeg merker meg at Javier Bardem i denne filmen også er nominert til prisen for beste hovedrolle. Dette er litt forbausende da den nordamerikanske filmindustrien har hatt vanskelig for å svelge fremmedspråklige prisvinnere i denne kategorien. Men da hjelper det at han er behørig introdusert etter tidligere å ha vunnet prisen for beste birolle, samt at han er oppgitt som faren til Penelope Cruz' nye avkom.

Eventyrfilmer som "Iron Man 2", "Harry Potter" og "Toy Story 3" regner jeg med at jeg vil kunne fornøye meg med på TV en eller annen gang i framtiden jeg kommer sliten hjem fra jobben.

Andre oscarfavoritter som "The social Network", The black Swan" og "The Kings Speech" regner jeg med blir fort glemt med mindre de vinner prisen for beste film.

Jeg hadde tenkt å stoppe her. Men så leser jeg i Aftenposten ett intervju med regissøren av den nominerte filmen "Winters Bone", Debra Granik. Filmen hennes, skriver de, foregår i et lurvete og fattigslig hill-billy-mafiamiljø i Ozarcs-fjellene i det sørlige Missouri. Om Oscarutdelingen uttaler hun: "Personlig er jeg bekymret over det amerikanske kulturhegemoniet. Det truer verden. Det truer språk, og er et stort problem. Eksporten av store amerikanske filmer skader små, uavhengige stemmer i USA og resten av verden. Jeg ville elsket å se det amerikanske Oscar-systemet lagt totalt om. Hva med en pris for skuespillere som ikke har gjennomgått omfattende skjønnhetskirurgi? Dette systemet får folk til å endre ansiktene sine, og får dem til å fremstå som noe helt annet enn menneskelige. Systemet anerkjenner dårlig oppførsel, og premierer folk for å være vanskelige". Jeg skal definitivt se "Winters Bone".

Jeg savner filmer fra Sør-Korea. Det er for tiden verdens fremste filmnasjon.

Den forbannede Hvalen!

Moby Dick. Du overlistet kaptein Akab i 1850 (Melville). Du knuste ham i 1956 (Huston). Men dere møtes på ny i 2010. Kaptein Akab jakter deg i sin atomdrevne undervannsbåt utstyrt med det aller nyeste våpenteknologien kan stille med.

En vakker marinbiolog med hvalenes sang som spesialitet er med på toktet. Kanskje vil hun forføre Moby Dick slik at han godvillig følger med for å gjøre sirkuskunster i New Yorks havnebasseng.

Og hva har vel den hvite hvalen, verdenshavenes Leviatan å stille opp med mot Pequods torpedoer? Og hva vil skje når Akab til sist fyrer av en atomsprengladning? Hva gjør du da, Moby Dick?

For jakten er ikke slutt. Jakten er aldri over. Ikke før Per Ulv har innhentet Bippe Stankelbein. Ikke før Storeulv har stekt og fortært de tre små griser. Og ikke før Kaptein Akab har lagd en gryterett av Moby Dick  tilstrekkelig til å mette Nord- og Sør Sudan...

Akab

Kaptein Akab har sverget på at han skal drepe Moby Dick, den hvite hvalen. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt om denne myteomspundne fortellingen av Hermann Melville fra USA? Og når var første gangen?  Det må ha vært i forbindelse med flittig lesing av Donald-bladet en gang i begynnelsen av 1970-årene hvor den bløthjertede kapteinen Moby Duck jaktet hvaler sammen med sin trofaste delfin Snipper.

Så lenge har jeg ventet på en norsk oversettelse. Nå har jeg den i hånden. Omslaget forteller at oversetteren attpåtil vant Brageprisen for sitt arbeid. I ventetiden har jeg lest saftige sjømannsfortellinger av Jack London, Aksel Sandemose, Jens Bjørneboe og selvfølgelig Trygve Hjort-Johansens "Guttene på sjøsprøit" og "Gutter under sydkorset". Hva kan så denne romanen å tilføre meg?

Det er skummelt å ha så høye forventninger til en bok. Man blir ofte skuffet. Hva om "Moby Dick" er en oppskrytt bløff, oppvurdert av amerikanske kritikere og litteraturvitere? Slikt har et godt nedslagsfelt i det akk så anglofile Norge. Dette landet i vest som har skapt så mange spennende nyvinninger kan ha et kompleks overfor den klassiske europeiske 1800-tallslitteraturen med storheter som Dickens, Dostojevski, Balzac og kanskje Ibsen. Og var ikke Moby Dick den første av romanene under den svulstige utnevnelsen "Den store amerikanske romanen"?

Hvorom allting er, tidsmessig befinner vi oss på 1850-tallet. Altså  den gang verdenshavene var fulle av store sjødyr og lenge før vi nordmenn rensket det tomt.  Etter litt underseøkelser kan jeg videreformidle at den norske fangsten   først fikk fart på seg etter at Svend Foyn oppfant harpunkanonen. Det er derfor viktig for vår lesning at på Melvilles tid jaktet man hvalen for hånd. Videre kan det opplyses at man først jaktet hval på grunn av fettet som ble brukt som lampeolje , og ikke kjøttet. På seilskuter til havs var det selvfølgelig ikke mulig å lagre alt kjøttet. Man flenset altså hvalen for fett mens den var festet til båten samtidig som haier og andre ubudne middagsgjester forsynte seg med maten.

Selve boken åpner med et forord av Jan Kjærstad om hvorfor denne boka er så god som den er. Her skrives det en del ting jeg kunne ha tenkt meg å ha funnet ut på egen hånd. Generelt mener jeg slike betraktninger bør finne sted i et etterord hvor man ikke foregriper leseropplevelsen.

Nuvel. Da  jeg kommer til setningen "Kall meg Ismael" vet jeg at boka er i gang. Teppet går opp for det store eventyret.

Og her møter jeg de mange fargerike skikkelsene jeg kjenner fra filmen, samt noen flere som det av naturlige grunner ikke fantes plass til. Ellers følger filmen og bokas handling hverandre mer enn det som er vanlig. De bibelske referansene er mange. Navnet Akab er også hentet fra det gamle testamentet. Som fortelleren Ismael nevner var en gudløs konge. Etter at han var drept slikket hundene i seg blodet hans ifølge skriften.  Jeg mener at det er det religiøse aspektet litteraturvitere ynder å skrive om i forbindelse med denne boka. Noen kanskje litt ytterliggående mener også at den hvite hvalen er en metafor for Gud.

I overensstemmelse med tidsånden bruker Melville  betegnelsesr som  negre (her usensurert), vilmenn og hedninger om  mannskapet, som er samlet sammen fra hele kloden. Men etter min oppfatning omtaler han dem respektfult og til og med beundrende. Deres bedrifter under fangsten og dyktighet med harpunene krediteres på som seg bør. Også ukristelige skikker som Queegeeks meditasjon og beordring av tømmermannen om å lage seg en kiste for han har tenkt å dø er frie for fordømmelse og latterliggjøring.

Det som tiltaler meg særlig er humoren som boka er gjennomsyret av. Den blir gjerne uttrykt gjennom sjømennenes saftige replikker, og fremfor alt av annenstyrmann Stubbs. I kapitlet om Stubbs kveldsmat har han kommandert kokken "Ullhuet" til å tilberede en hvalbiff. Men han er ikke fornøyd
"Kokk, kokk! -hvor er det gamle ullhuet?" (...) "Du har banket denne biffen for mye, kokk, den er for mør. Har jeg ikke alltid sagt at en hvalbiff må være seig for å være god? Ta nå disse haiene langs siden der, ser du ikke at de foretrekker den seig og rå? For et leven de lager! Kokk, gå og snakk til dem, si at de gjerne må forsyne seg pent og beskjedent, men de får være stille. Så pokker om jeg kan høre min egen stemme. Gå, kokk, og overbring min hilsen"
Jeg må innrømme at det ryker av oversettelsen. Etter at kokken Ullhuet har formanet haiene etter Stubbs instruks, forteller Stubbs hvordan hvalbiffen skal tilberedes:
"Ta biffen i den ene hånda og vis den et glødende kullstykke med den andre; etterpå kan du servere den, hører du?"

Men alt er ikke eventyr og drama. Bortimot halvparten av kapitlene i den 700 sider lange boka er forelesninger om hvalens anatomi, hvalfangerens utstyr, forskjellige fangstmetoder og bearbeiding av hval som er drept. For denne leser er dette altfor mye. Disse stykkene er hver for seg glimrende skrevet og oversatt. Skjønt man kan ikke stole på den vitenskapelige informasjonen som fremsettes når Melville i et av disse første kapitlene drøfter om hvalen er fisk og faller ned på den konklusjon at det er den.

Jeg anbefaler gjerne boka. Men det må være lov å be seg fritatt seg for alle de populærvitenskaplige essayene med foreldet kunnskap.

Moby Dick

Moby Dick. Den hvite hvalen.

Kall meg Jacobsbloggeren. Jeg har sett filmen og jeg har lest boka.

Av og til kommer noen til meg og sier:
- O vise Jacobsblogger. Jeg ble så skuffet da jeg så filmen etter å ha lest boka.
Om dette ikke er ordrett, så er det omtrent slik de uttrykker seg. Jeg svarer da gjerne:
- Mitt barn. Du har handlet feil. Du skal nemlig se filmen først. Deretter kan du lese boka.

Det er flere årsaker til dette.

1. En bok inneholder alltid mer enn det er plass til i en film. Man kan da fort savne dette i stedet for bedømme filmen ut fra den måten den har valgt å presentere historien på.
2. Særlig fantasifulle mennesker har det med å lage sin egen film inne i hodet sitt når de leser boka. De mener da som oftest at deres egen film er mye bedre enn den de ser på kino.
3. En film skal være selvstendig i seg selv. Noen filmer er uforståelige for de som ikke har lest boka. Du kan ikke vurdere filmen slik den fortjener hvis du utfyller dens huller ved hjelp av den teksten du har lest på forhånd.

Mange flere kan oppgis, men ut fra bloggens avgrensede form får dette holde i denne omgang. I tråd med dette vil jeg nå legge fram mitt inntrykk av filmen "Moby Dick".

En klassiker som historien om den hvite hvalen er nok dramatisert flere ganger. Her vil jeg ta for meg John Hustons film fra 1956 som vel er den mest kjente versjonen. Jeg så den første gang som gutt i de lykkelige dager NRK sendte mandagsfilmen hver uke og med det ga denne begredelige ukedagen en smule mening. Den gjorde inntrykk og jeg har alltid hatt lyst til å se den igjen. Jeg kjøpte den derfor på markedet for piratkopier en gang jeg var i utlandet. Stor var skuffelsen da jeg oppdaget at innholdet  ikke viste seg å være "Moby Dick", men en heller uinteressant film som het "Orca the killer whale". La dette være et varsel til dere andre der ute som handler piratkopier. "Stjålne pepperkaker smaker ikke så godt som kjøpte pepperkaker".



En geistlig Orson Welles

Regissøren John Hustons klassiker ble altså spilt inn litt over 100 år etter at romanen ble skrevet. Huston som er kjent for sine miljøskildringer i forskjellige filmer som Malteserfalken, Afrikadronningen, Asfaltjungelen og Skatten i Sierra Madre fører oss umiddelbart inn i en råtøff hvalfangerverden. Ingen av oss levende har opplevet hvalfangerlivet slik det var på midten av 1800-tallet, men det bare må ha vært slik det er beskrevet i denne filmen. Fortelleren Ismael med bakgrunn fra handelsflåten får forstå at det er helt andre krav til innsats på ei hvalfangerskute. I byen Nantucket på USAs nordlige østkyst dreier alt seg om hval. Fra dekorasjonen i puben til kirken hvor minneplakettene over de falne på havet står tett. Her entrer Orson Welles i prestens skikkelse prekestolen ved å klatre opp en en taustige som han trekker opp etter seg. Selve stolen har form av baugen på en skute. Han holder en saftig preken over Jonas og hvalen krydret med for lokalbefolkningen velkjente referanser.

Ismael møter mange ramsalte personligheter før han mønstrer på hvalfangerskuta Pequod, men også mange illevarslende tegn. Han ser bilder av hvaler som knuser båter, en galning med samme navn som en bibelsk profet kommer med dystre spådommer og kapteinen på båten har sin svært spesielle historie.

Det fargerike persongalleriet, skildringen av sjølivet, hvaljakten og det store klimaks kampen mot Moby Dick bevarer spenningen til siste slutt. Mye bæres av Gregory Peck som den gale kapteinen. Han vil ha hevn over hvalen som spiste det ene beinet hans. Vi befinner oss langt ute på havet, sårbare i hvalbåtens robåter. Med små harpuner skal vi bekjempe klodens største havdyr, hvalen blant hvaler. For den fanatiske skipperen er det en tvekamp. Mannskapet er redskap for hans vilje. Bølgene slår opp når det rasende dyret angriper. Hjelpe oss alle.

Og alt helt uten bruk av dataanimasjon. Det er faktisk litt befriende...

Nesta gang snakker vi bok.

Machete

En machete er en lang bredbladet kniv som særlig anvendes til innhøsting av sukkerrør, men kan også ha andre bruksområder. Som sådan bør den ikke oppbevares i nærheten av en beruset cubaner.

Machete er også navnet på en film som for tiden går på oslokinoene.

Jeg erindrer med glede stemningen fra de mange såkalte b-filmene jeg så på Palassteatret i Drammen i hine hårde dage. Med en b-film mentes en enkel og handlingsmettet film med lave innspillingskostnader. I køen utenfor denne slitne kinobygningen (jeg tror den falt sammen av seg selv en dag) gjaldt det å se høy og voksen ut. Selv om det ikke var lenger siden enn året før det viktigste med å gå på kino var å komme seg fremst på galleriet for å kaste tyggegummipapir på de som satt nede i salen, virket dette som en evighet siden. Nå var derimot vår sosiale prestisje avhengig av at kinovakten med røntgenøyne ikke klarte å tidfeste våre unge knoklers egentlige alder.  På skolen dagen etter ble dramatiske forfølgelser og drabelige slagsmål behørig drøftet. Vi så Bud Spencer og Terrence Hill, Charles Bronson, Steve Mc Queen samt mange navn og filmer som ikke lenger huskes.,

Denne nostalgien bygger regissøren Roberto Rodriguez på i filmen om Machete. For Machete er hans navn og macheten er hans våpen. Og han kan bruke det. En tykk vegg eller noe annet mellom hans våpen og hans fiende innebærer at begge blir spiddet. Skjønt han er ikke kresen. Han dreper like gjerne med legens kirurgiske verktøy eller med gartnerens hageredskaper.

Skuespilleren Danny Trejo har aldri før vært helt. Hans utseende og bakgrunn har alltid gitt ham plass i skurkenes rekker. Som en kontradiksjon finner vi i denne filmen de gamle heltene Don Johnsen, Steven Seagal og Robert de Niro i skurkerollene. Onde skurker. Alle fire er menn i 60-årene. Så troverdigheten til enkelte av de fysiske utskeielsene som finner sted i filmen er ikke helt til stede. Men når ble troverdighet viktig for bedømmelsen av en b-film?

Om ikke Danny Trejo er noe fruktfat er kvinnene desto vakrere. Anført av Michelle Rodriguez, Jessica Alba og Lindsay Lohan trer de frem, lettkledde og forførende, med våpen i hånd. Det murrer litt når Danny Trejos gammelmannshånd stryker over Jessica Albas ferske og glatte hud. Men gutter, dette er bare på film!

Filmens styrke utover disse kuriositeter er først og fremst dens stilistiske utførelse. Kameravinklingene, klippingen og nærbildene vitner om inspirasjon fra asiatiske gangsterfilmer, spaghettiwesterns og ikke minst Rambo. Regissøren kjenner sine "klassikere". Musikken er nærværende og angir stemningen i nær sagt samtlige scener. Som når blodtørstige banditter går inn i ei kirke for å utføre en massakre til tonene av Ave Maria.

Det kreves lite av skuespillerne i denne filmen. Det er likevel flott å se hvordan en karakterskuespiller som Robert de Niro gjør maksimalt ut av sin rolle som avstumpet politiker. Der de andre karakterene har to ansiktsuttrykk (Danny Trejo har kun et) veksler de Niros  fra arrogant og  selvsikker til overrumplet, fortvilet, panikkslagen ..osv. Hans mimikk er som en lærebok for filmskuespillere. Alltid utløst av situasjonen og med presis timing.

Handlingen er det ikke mye å si om. Det kan nevnes at meksikaneren Rodriguez gjør et statemenent ved å la ulovlige meksikanske innvandrere representere den gode siden (the good guys). Ellers er det mest å gjøre om å ikke dette av i svingene.

De som vet de ikke ville ha glede av å se en slik film bør styre unna. Alle andre kan kjøpe ei stor  bøtte popkorn og si farvel til den virkelige verden et par timers tid.

Trivia om Jessica Albas rolle i filmen finner du hos filmpolitiet NrkP3.

Jacobsbloggeren tar seg en dram mens han fundererer over de syv dødssynder

En kald januardag tasser Jacobsbloggeren bort til barskapet. Konjakkflaska er borte. Den forsvant visst forleden da en god venn var på besøk. Slikt skjer. Men et glass 7 år gammel Havanna Club rom er like godt. Kanskje bedre. Med et lite men breddfullt glass tasser Jacobsblogeren videre til godstolen med ei bok i den andre handa.

Av og til avlegger vi mennesker regnskap av forskjellige typer. Vi leverer selvangivelser og skjema for boligtelling. Og vi har mer åndelige regnskap. Jacobsbloggeren blar i Dantes guddommelege komedie for å lese om dødssyndene. Gjennom Dantes vandringer gjennom helvete og skjærsilden  (skiringsheimen i nynorsk oversettelse) observerer han de skyldiges avstraffelser. I skjærsilden er de mildere og midlertidige da de inngår i en renselse for videre ferd. I helvete er de visst mer permanente. Jacobsbloggeren har alltid vært svak i troen så han konsenterer seg om det som skjer i helvete.

"Latskap" leser Jacobsbloggeren. Er latskap en dødssynd? Det var ikke bra. Jacobsbloggeren er nemlig lat. Det er bare å se seg rundt hjemme hos ham. Veggene er for eksempel ikke malt siden han flyttet inn en gang i slutten av det forrige århundre. Det er ikke det at han ikke har en forklaring på det. For i denne leiligheten har det nemlig bodd en berømt dikter, og Jacobsbloggeren mener det er respektløst å male over hans farger. Kanskje til og med byantikvaren ville nedlegge forbud mot det. Men nå er det slik at det kan nevnes 100 forskjellige slike eksempler og Jacobsbloggeren har en forklaring på alle. Slik late mennesker alltid kan forklare hvorfor noe ikke er gjort. Det er derfor stor fare for at Jacobsbloggeren blir kjent skyldig i dødssynden latskap.

Straffen for dette er å bli kastet i dammer fylt med slanger.

En annen dødssynd er forfengelighet. Her mener Jacobsbloggeren han ikke kan være skyldig. Vel er Jacobsbloggeren fra naturens side en vakker mann, men han har ellers ikke gjort mye for å pynte ytterligere på dette. På badet er det fullstendig fritt for jåleting. Du finner det aller nødvendigste som en tannbørste, en slitt barberhøvel og noen podagra-piller. Klær kjøpes kun i nødsfall, da helst hos Dressmann.  Med ett blekner Jacobsbloggeren. Om inkvisitoren beveger seg videre fra klesskapet og undersøker hva Jacobsbloggeren har på kjøkkenet, vil han finne en halvfull boks med proteinpulveret som Jacobsbloggeren gumlet i seg da han kjørte noen ekstra harde treningsøkter i sommer. Det er fare for at en særlig streng dommer ville dømme ham for dødssynden forfengelighet.

De forfengelige straffes ved at de blir lagt på bakken for deretter å bli knust med et stort trehjul slik at alle lemmer i kroppen blir ødelagt.

Grådighet er enda en dødssynd. Nå er Jacobsbloggeren en lite krevende mann som aldri har sett behovet for å samle gods og gull. Store hus, dyre biler og hytte ved sjøen er for ham mere bryderi enn fornøyelse og han kan fint klare seg uten. Her må han da slippe?

Hvis Jacobsbloggeren hadde vært grådig ville han blitt straffet ved å bli brent i den fineste oljen. 

Nok en dødssynd er misunnelse. Da Jacobsbloggeren, som sterkt presisert , ikke er så interessert i gods eller gull, misunner han heller ikke sin neste som er i besittelse av disse "goder". Han synes heller synd på ham. Dog er han bittelite grann misunnelig på bloggere som skriver bedre enn ham og har flere lesere enn ham. Men dette kan da ikke være nok?

Skal han bli buttet i iskaldt vann for alltid, slik det i fortapelsens dal  tilkommer overtredere av denne synd? Det ville jo kanskje utlikne den forrige straffen.

Dødssynden fråtsing er det verre med. Jacobsbloggeren er som en blåhval som suger i seg hektarvis med plankton. En grandiosa full pakke og halvannen liter xtra cola er barnemat. Enda er det plass til digg. Jacobsbloggeren tar alltid det siste stykket kake  uten å spørre andre først. Det eneste som begrenser ham er ønsket om ikke å bli fet. Men da er han jo på den annen side forfengelig.

For sitt fråtseri vil Jacobsbloggeren i helvete tvinges til å spise slanger, rotter og frosker.

Vrede eller raseri er en særdeles alvorlig dødssynd. De fleste som kjenner Jacobsbloggeren vil nok vitne til hans forsvar her. Noen ganger kan han selvsagt tenke seg å gi noen en real trøkk i trynet, men denne lysten går som regel over lenge før den blir effektuert. Jacobsbloggeren er i det hele tatt for lat til å bli ordentlig sint.

I helvete vil de vrede bli partert levende (Lar det seg gjøre?).

Den siste dødssynden er utukt. Jacobsbloggeren rynker på nesa. Om slikt skriver ikke han i sin blogg!

Strafferammen for dette er utmålt til å bli dekket med ild og svovel. Mindre behagelig.

Jacobsbloggeren kikker dystert ned på den siste brune dråpen i glasset. "Jaja", sukker han. "Det beste er nok å holde seg i live så lenge som mulig".

--

Mer informasjon om de syv dødssynder:

• Den guddommlege komedien av Dante Alighieri
• Wikipedia
• http://www.skriftelser.com/7deadlysins/

Og takk til Hieronymus Bosch som har illustrert dette innlegget.

Jacobsbloggen med de siste oppdateringer fra Hollywood.

Jeg hadde en litt lang juleferie i år og var i Ecuador noen uker. Og hva er vel bedre -når solen går ned for å gi også den østlige halvkule en smule lys -enn en tur på kino?? Jeg fikk med meg to filmer i hovedstaden Quito og tre i den største byen Guayaquil. Dessverre er ikke kinosalene beliggende i flotte gamle kolonibygninger, men i moderne kjøpesentre. Det får så være. Dette har jo liten betydning når lyset likevel er slukket og du skal konsentrere deg om film. Komforten er det ikke mye å si på. Kinobilletten koster jo tross alt 4,5 dollar. Det er da ikke så mye sier du. Men jeg kan jo fortelle at hvorsomhelst i Ecuador kan du kjøpe en pirat-dvd med den samme filmen for 1 dollar. Og at ei bøtte popkorn og brus på kinoen koster det dobbelte av en to-retters på en lunsjrestaurant. Jo, kinobesøk i dette landet er nok en middelklasseeskjeftigelse.

Men utvalget er beskjedent og består i hovedsak av de nyeste filmene fra landet i nord. Jeg sendte en lengselfull tanke hjem til min kjære Oslokino som i sitt monopol sørger for et bredt variert utvalg fra alle land og alle genre. Den frie konkurranse på kulturområdet fører nok stikk i strid med teorien til et svært ensidig varetilbud. Men som litt over gjennomsnittlig interessert i film benyttet jeg gjerne anledningen til å få en konsentrert innsprøytning av filmindustriens siste trender.

Den første filmen de viste meg var den nyeste Narnia-filmen. Jeg lurer på om den er nr 3 i rekken. Dette er enda en fantasyserie som man nå har funnet å kunne filmatisere ved hjep av digital dataanimasjon. Det har kommet så mange slike filmer i det siste at man blir desto mer kravstor til utførelsen. Filmen hadde en del vel utførte scener, men jeg føler at den repeterer effekter jeg har sett før. Det som for meg likevel trekker mest ned er at jeg ikke føler de har klart å bevare på mystikken i dette verket. Det innlemmes enkelte  komiske innslag med ei disneyaktig rotte som klovner og slåss med blodtørstige krigere. Denne stilforvirringen fungerer ikke.

Dernest fulgte to grøssere, The last Excorsism og Paranormal Activity 2. Begge er laget over den  lest som ble laget for The Blair Witch Project. Noen skal lage dokumentarfilm og flakser rundt med håndholdt kamera for at vi skal tro på at det er på ordentlig. I The last Exorcism møter vi en bløffmaker av en exorcist. Han har med seg et dokumentarfilmteam på den siste exorcismen for å demonstrere triksene han har brukt. Det er bare det at denne siste gangen er det en virkelig demon som har tatt bolig i offeret! Hjelpe oss alle.

I Paranormal Activity 2 er det vridd litt på konseptet ved at store deler av filmen er opptak fra overvåkingskamera i en villa. Et hus om selvfølgelig er forbannet. Både bikkja og den meksikanske hushjelpa er klar over dette uten at de blir tatt alvorllig. Som vanlig. Med disse to filmene håper jeg krana er skrudd igjen for flere etterapere.

Det er koselig å sitte i mørket og spise popkorn, men i lengden kunne jeg tenke meg en god film. Det fikk jeg på fjerde forsøk. Den siste helaftens animasjonsfilmen fra Dreamworks skuffet ikke. De siste årene har perlene kommet på løpende bånd, Monsters inc, Shrek, De utrolige, Up og nå altså Megamind. I denne filmen utkjemper superhelten Megaman talløse kamper mot superskurken Megamind. Men denne gangen følger vi det hele fra skurkens synsvinkel Herunder får vi et tilbakeblikk på hans barndom og oppvekst som ville fått fagfolkene på institutt for kriminologi til å juble. Men hva skjer når skurken plutselig vinner? Er det game over? Hvordan fortsetter filmen da? En original vri. Og hvilken uttrykksfullhet har ikke de animerte figurene. Det ville være fullt berettiget hvis en av dem ble nominert til en oscarstatuett. En svakhet ved filmen er avslutningen hvor produsenten (antakelig) samler trådene slik at filmen kan falle inn folden. For hvilken film kunne ikke dette blitt; hvis skurken hadde fått forbli skurk og helten hadde vært like gjennomført ufordragelig selvgod som han framsto som i filmens innledning?

Til slutt Tron: Legacy, Disneykonsernets oppfølger til en film de laget på 80-tallet hvor en programmerer entret dataspillets digitale verden og ble innesperret i et spill. Her må hans sønn følge i farens fotspor. Vi får en ny versjon av kampen mellom det gode og det onde og mellom menneske og maskin. Stilig utført, men heller ikke denne tåler mange etterfølgere før emnet blir utslitt.

Ja, også kan jeg nevne ar jeg så en film som heter Death Race to ganger på bussturer mellom Guayaquil og Quito. En riktig B-film med tøffe karer med store muskler, raske biler og deilige kvinner. Og med en herlig usannsynelig handling. En tidligere rallykjører blir beskyldt for å ha drept sin kone med det formål at han skal innesperres og delta i fengselsdirektrisens ulovlige billøp hvor den som overlever vinner. Jeg tar meg den frihet å tildele 2.plassen, etter Megamind, til denne formodentlige rett-på-videorullen.

God kinofilm til alle.

En lenke av stemmer

Først kalte jeg dette innlegget, som handler om ei bok jeg har lest av den sørafrikanske Andre Brink, for "Brink treffer blink". Med det ville jeg umiddelbart vise mulige lesere at jeg var begeistret for det jeg hadde lest og gjerne anbefale boka. Men jeg besinnet meg heldigvis. Man er da en stolt og rakrygget blogger. Ikke en lut litteraturkritiker i en løssalgsavis med prostituerte tastaturfingre hvis intensjon er å skuffe inn fortjeneste for sine oppdragsgivere fremfor formidling av leseglede. Tittelen på dette innlegget skal være det samme som bokas. "En lenke av stemmer".

Boka jeg holder i mine velpleide hender er en bokklubbutgave fra 1987. Av dens tilstand ser det sørgelig nok ut til jeg er dens første leser. Hvilket er den triste skjebnen til så mange bokklubb-bøker. Denne er kjøpt på  Bruktboka på Lillestrøm.

Det jeg videre ser av omslaget er at dette er en historisk roman som utspiller seg i Sørafrika i 1825. Det er ikke mye jeg har hørt om Sørafrikas historie. Jeg kjenner selvfølgelig til Apartheidregimet, og vet at boerkrigen mellom Storbritania og de nederlandskættede boerne varte fra 1899 til 1902. Ellers er det tynt.

Men det er mer enn tilstrekkelig. Før du har bladd ti sider er du til stede i romanens verden. Brink lurer inn rammeopplysningene du trenger uten at du legger merke til det. Vi møter den forargede slaveeieren som kommer tilbake fra storbyen Cape Town, og umiddelbart pisker alle slavene sine for at de ikke skal smittes av fikse idéer. Britene har tatt styringen og farmerne på den avsidesliggende gården Houd-den-bek liker ikke innblanding i sine affærer. Houd-den-bek og dens nabogårder styres av den boerske patriarken og hans to sønner. De og deres familier utgjør sammen med slavene og annen arbeidskraft et lukket samfunn. Men ikke helt hermetisk. Noe formidles fra reiser til Cape Town og den mystiske avisa inneholder tydeligvis informasjon som ikke bør komme de ikke-lesekyndige slavene for øret.

Fortellingen fortelles av alle de involverte. Historiens fremdrift og den tilspissende konflikten kommenteres av slaveeierne og deres koner, av arbeidsformannen og av slavene selv. Således ser vi hvordan hendelser blir oppfattet ulikt av forskjellige personer. Men man spør seg; kan virkelig forfatteren gjengi de tanker og følelser som fantes hos menneskene i dette råe og arkaiske samfunnet. Er det i det hele tatt mulig for oss her vi sitter rygge og tilfredse innenfor våre egne ukrenkelige vegger å forestille oss det? Hvordan kunne slaveeierne rettferdigjøre seg? Hvordan kunne slavene som var i flertall finne seg i det? Hvordan kunne terskelen for seksuelle overgrep og utnyttelse være så lav at ingen ser grunn for å problematisere det?  Brinks gjengivelse av ellers høyst menneskelige reaksjoner men innenfor for en gitt samfunnstruktur er så overbevisende at du godtar det.

Boka er skrevet før apartheidregimets fall. Jeg synes Helge Rønning i sitt etterord overdriver referansen til apartheidregimet ved drøftingen av rasismespørsmålet i boka. Dette er en levende beretning og dens politiske innhold er perifert. Jeg skjønner at de hvite lederne i Sørafrika ikke trykket Andre Brink til brystet. men skildringen av de fargede lederne og deres høyst selviske motiver for å delta i opprøret er heller ikke særlig flatterende. Finnes det én "ren" person, uten skyld, i Houd-den-bek? La det være sagt: Dette er IKKE "Onkel Toms hytte". Og egner seg slett ikke til høytlesing i 5. klasse.

Som en illustrasjon slippes patriarken selv, Piet van der Merwe til ordet. Det vil si, han er ikke i stand til å snakke der han ligger hjelpeløs, lammet etter et slag. Men den allvitende leser har tilgang på alles innerste tanker i Houd-den-bek. Her gjør han opp et slags regnskap overfor sin skaper:

Jeg har aldri hatt andre guder for Deg, heller ikke lagd billedstøtter. Har aldri hatt tid til slikt tull. På denne farmen gjelder det å arbeide fra daggry til skumringen og enda lenger. Jeg har aldri tatt Herren min Guds navn forfengelig, unntatt når de gjorde meg fordømt sint, og da hadde jeg god grunn. Jeg har kommet sabbaten i hu og helligholdt den når jeg kunne for arbeidet mitt. (...) Jeg har ikke drept. Ikke unødvendig. Noen buskmenn på plyndringstokt i min ungdom, men de forsøkte å stjele sauene mine. Et par ganger til da jeg nesten gjorde det fordi slavene gjorde meg sint. Men jeg visste bestandig når jeg skulle stanse. Hor? Helt siden jeg tok Alida har jeg aldri vært sammen med en annen kvinne. I det minste ikke en hvit, og Gud har ikke sagt noe om de andre. De ble skapt for å gi oss litt moro i et hardt land, ellers ville alt vært slit og sorg.

Og hvilke grusomheter skjuler seg ikke bak disse reservasjonene.

--
God bok er lest. Jeg kommer til å lese flere bøker av Andre Brink, men dette eksemplaret er jeg ferdig med. Det kan være vanskelig å oppdrive og hvis noen fikk leselyst sender jeg det gjerne fra meg. Bare gi meg et hint om hvor det skal leveres eller sendes. Selvfølgelig vederlagsfritt.