På julaften

I 1995 var det ikke vanlig å vise dokumentarfilmer på kino.  "Store gutter gråter ikke" var et unntak. Den fulgte et eget opplegg for noen innsatte med rusproblemer. Det var her noen av aktørene framførte denne sangen:

"Skyter meg på juleaften
det blir en jævla smell.
Og ikke prøv å stopp meg,
man skal dø allikevel.
Jeg gjør det foran juletreet,
når jula ringes inn,
for jeg skal feire jula på
en måte som er min.

Jeg kan nok gå med på at
du syns det er dumt,
men du kan holde kjeften din,
for hodet mitt er tomt.

Det fine er å tenke på det
sølet som skal bli.
Håper de som rydder opp,
får tankene på gli.

For jeg skal bruke hagle
og momentanlobotomi.
Jeg stapper'n oppi ræva
som min egen lille vri!
Jeg drar av begge løpa for å
se hvor langt det går.
Jeg tror det går til hodet,
men vil se hvor hardt det slår.

Da skal jeg pynte juletreet
med hjernegraut og blod.
Litt piss og noen tarmer
og en ankel i en sko.
Jeg håper de som kommer inn
synes det er pent.
Og om de ikke synes det,
er det littegrann for sent"

Teksten minner meg litt om "Likfunn" skrevet av en ung Jacob Sande i sin detaljerte beskrivelser av menneskekroppens innvendige bestandeler. I tillegg har tekstforfatteren meget bevisst brukt kontrasten mellom julehygge og en selvvalgt avslutning av livsløpet innen tilmålt tid er ute.  Selv om det er gjort med mye humor og ganske sikkert hjertelig provokasjon, aner vi en reell indre smerte her?

Jeg mente iallfall at jeg noen år senere leste en notis om at vedkommende som hadde skrevet denne sangen faktisk begikk selvmord.

Det viser seg at jeg ikke husket helt riktig. I henhold til en artikkel på wikipedia ble han skutt av en kamerat som hevdet han gjorde dette etter offerets eget ønske. Gjerningsmannen ble straffedømt, men hva som egentlig lå til grunn vil vi aldri få vite helt sikkert.

Ha en god jul alle sammen!

Nils Kjær

Det er også født forfattere i Holmestrand. En av dem er Nils Kjær (1870-1924). Hvis du foretar et søk på Internett får du imidlertid opp en direktør Nils Kjær helt øverst. Men det er antakelig en mann som hovedsakelig har utøvet sin begavelse innen kunstarten "tjene penger". Om forfatteren Nils Kjær skriver wikipedia: "Det tidlige tapet av faren kan kanskje forklare Kjærs beundring for sterke mannsskikkelser som f.eks Mussolini, og hans bifile tilbøyeligheter". Så vet vi det.

Første gang jeg ble vàr Nils Kjær var da jeg så hans stykke " Det lykkelige valg". Det ble spilt utendørs på friluftsmuseet Vøienvolden gård i Maridalsveien på Sagene og fanget den påtenkte stemningen godt. Det regnet, men arrangøren delte ut plastsekker vi kunne bruke som regnfrakker ved å lage et hull i dem. Meget stemningsfullt. Så dukket han nylig opp igjen på radioteatret i NRK Gull. Det var her jeg også ble gjort oppmerksom på epistlene hans. Altså livsbetraktninger eller tanker og meninger om tidens hendelser gjerne formulert i brevform (store norske leksikon). En  enkel liten historie om hvorledes Nils Kjær glemte frakken på en restaurant fikk meg til å skoggerle.

Av den grunn har det blitt en del Kjær-kvelder i Jacobstua i det siste. Samlingen "Smaa epistler" (1908) ble lastet ned fra Nasjonalbibliotekets sider. Jeg har i tidligere innlegg gjort oppmerksom på de mer enn 13000 bøkene som ligger til fri benyttelse der.

I epistlene bedriver senbohemen Nils et slaraffenliv et sted langs sørlandskysten og forteller om det norske været slik det ikke er gjort hverken før eller siden.

"MENNESKET sier til seg selv:
Dette er den riktige. den kraftige Sommer. Del slipper Regn når det trængs, men den har en Forkjærlighed for Solskin. Den sender Vind til alle Seil, og den har Luner af ettertænktsomt, speilende Vindstille. den lader alle høste, hva de saadde, men Bønderne er strenge Dommere, og de henrives aldrig til uforbeholden Anderkjendelse af Veiret. Sommeren gjør sit allerbeste, den sætter op sit lyseste ansikt, men den imødekommer ogsaa ethvert rimeligt Ønske om Forandringer. Dens Himmel gløtter med Lettelse frem bag Regnskurene, dens Sol er aarle oppe og høi og siger i pragtfuld Langsomhed udover Kveldens Skrænt, medens der siden, henover Fjordflaten vimrer myge Gjenskin af dens purpur."

Vinteren er ikke Kjær like kjær i. Dessverre for ham er det ikke alltid han kan " skrive Vinterbreve fra Himmelstrøg, hvor den gamle Høst og den unge Vaar smiler til hverandre og kaster Roser over den lave Vinterhegn som skiller dem".

"Men beskrive den vitterlige, uomstødelige Vinterkjendsgjerning, den lange Pause, da Naturen indstiller sin Virksomhed og ikke gir Livstegn fra sig, det er en Kunst jeg opgir. Desuden er det upatriotisk at udsætte noget paa Vinteren, fordi den anses for en specifik national Aarstid, en medgift vi har faat med Nordpolen. Vor Vinter kræver ikke alene respekt, men Begeistring."

I Russland er imidlertid vinteren enda verre.

"Den lange Vinter er Aarsag i. at Bønderne sover det halve Aar ad gangen paa sine umaadelige Ovne uden at tage anden Næring til sig end Vodka. men naar de reiser sig slunkne og grætne ut paa Vaarsiden og faar sat Mat tillivs, vaagner Livsaanderne i dem med uanet Vælde. Da valser de op med sine Koner og Heste og kjører i Troika til Byen og begaar Dumheder nok til at kvitte for den lange Dvale. Men derefter opstaar Ruelsen i dem, og de farer hjem til Bod og tænder dobbelt Blus under Helgenbillederne og arbeider i sit Ansigts Sved alle de Maaneder af Aaret, som kræver Slid..."

Så blir han lei av det norske været og reiser til Italia. Særlig oppholdt han seg på Capri. Hva Kjær og kumpanene hans drev med der kan man lese mer om i Bernt Roughtvedts biografi om Sven Elvestad, "Riverton". Under får engelskmenn gjennomgå på en populær trattoria hvor hver nasjon har sitt eget bord.

"Men ogsaa her fremtoner Englændere . . .Der sidder to, som har spist, men som er misfornøiet med Maden. De stanger sig iTænderne, og begge har det melankolske Langdrag i Ansigtet, hvorpaa man kjender Racen. Den ene spør med et dødt Side blik til Tyskernes Bord, hvad det er for en Nation.
 — Det er Tyskere, siger den anden.

— I don't like Germans. Han vender sig og peger paa Finnerne
— Og hvad er det for nogen? Det er vist Russere eller Skandinaver, siger den anden.
— I don't like Russians, nor Scandinavians . . .
— Men alle de andre, siger den anden alle de andre er vist Italienere.
— But I say, I can't endure Italians.
De betalte og gik. Men de andre Nationer blev siddende og savned dem ikke . . ."

Til slutt noen ord om våre landsmenn vestpå:

"Vort Vestlands bønder har aldrig udmærked sig ved vidtgaaende religiøs tolerance. De har sparet i den henseende som i alle andre."
Det var Nils Kjær som innførte begrepet Vestlandsfanden.

Nå er jeg trøtt. Det tar på å lage avskrifter av svunne dagers skriftmål, ikke minst å få med de store forbokstavene på alle substantivene. Dere vet hvor dere kan finne mer.

Så skal jeg gjøre som Nils kjær og ta meg et lite glass. Det er bedre å ta en drink selv enn å irriterere seg over alle andre som gjør det. Hvem det nå enn var som sa det....  

Om gratis bøker og hvordan man tjener penger på dem

Jeg skulle egentlig fortelle om den ikke glemte, men heller ikke så vel erindrede, norske forfatteren Nils Kjær. Så ble jeg avsporet av noen søkeresultater på nettet.

Litteraturformidlingen i et av verdens rikeste land er stort sett et skammens kapittel. Hovedaktørene er en smellfeit bokhandlerbransje som legger alle mulige hindringer i veien for forbrukervennlige løsninger og arrogante litteraturvitere som sitter ved sitt eget bord i kunstnernes kafé og nødig vil ha innspill fra allmuen.

Mest av alt frykter litteraturviterne bokbloggere, som de betrakter som ignoranter som ikke kan identifisere druetypen i de billige vinene de konsumerer.  Bokbloggerne skriver om bøker litteraturviterne ikke liker, og de gjør det på en dårlig måte. De er også oppriktig bekymret for at folk faktisk leser bokbloggene i stedet for deres anmeldelser i avisen. Av og til må litteraturviterne skrive artikler hvor de advarer folk mot bokbloggene.

Hvis du søker etter internettressurser om Norges forfattere, er det skrekkelig tynt. Både wikipedia og SNL har nærmest en stikkords oppramsing i sine artikler om relativt kjente norske forfattere. Ofte finner du mer hvis du søker på andre språk. Naturvitenskapelige emner er derimot rimelig godt dekket.

Men alt er ikke bare elendighet. Det er to hederlige unntak. Det ene er statskringkasteren NRK. På radiokanalen NRK gull får vi gjenhør med klassikere inntil 70 år tilbake i tid. Det var da jeg ble minnet om Nils Kjær. For noen uker siden sendte de et av hans skuespill i en radioteaterinnspilling fra 1940, med påfølgende opplesning av en av hans epistler gjort i 1942. (Jeg bare nevner at flere klassikere kan lastes ned som podcast fra NRK gull).

Det andre er Nasjonalbibilioteket og deres nettside. Over 13.000 bøker kan foreløpig hentes ned gratis som pdf-filer. Her det flittige mennesker som har scannet gamle og vel utlånte bibliotekbøker side for side. Her finner jeg blant flere titler Nils Kjærs "Smaa Epistler" fra 1908, som lastes ned til min ipad.

Når en  etterrettelig blogger vil formidle litt om Nils Kjær og hans bøker, gjør han ofte noen søk på internett for eventuell påfyll av informasjon. Det er da jeg blir overrasket av en sponset link ved googlesøket på Nils K fra Holmestrand: "Kjøp bøker av Nils Kjær til en billig penge på CDON.COM!"  Men du store Chtulu, tenker jeg. Kan det da være en Nils Kjær-bølge på gang uten at at jeg visste om det? CDON har ganske riktig hele 4 Kjær-titler, deriblant nevnte "Smaa epistler" , i pocketutgave til priser mellom kr 139 og kr 169.

Det er sparsomt med opplysninger om utgivelsen. Det er ingen omtale, språket er oppgitt som dansk og forlaget kaller seg NABU-press. NABU-press må derfor googles. Resultatet er ikke uinteressant. Deres kontor adresse er en postboks i Charleston USA. Deres virksomhet består i å pløye verdensvevens marker for frie publikasjoner de kan høste, kopiere og legge ut for salg. Det du får i posten hvis du bestiller "Smaa Epistler" er en utskrift av Nasjonalbibliotekets scannede utgave.
HÆÆ? (1)

Vi får håpe de har fargeprinter så kaffeflekkene kommer til sin rett. Stor takk til CDON som videreformidler dette utrolige tilbudet om å få  betale for noe som vitterlig er gratis. ("Til en billig penge")

(1. Mindre hyppig litterært uttrykk.)

Hvordan og hvorfor du lager Jacobsbrød

Kjøkkenet er kvinnens gudegitte territorium. Jeg kjenner riktignok menn som krenker dette ved selv å hente ølen sin i kjøleskapet. Noe slikt ville ligge meg uendelig fjernt.

Likevel hender det at jeg, mens familien sover eller på annen måte er fraværende, lydløst krysser kjøkkenterskelen og henter fram melposene. Hvorfor kan jeg ikke forklare. Jeg bare må bake brød.

Bibelkyndige ville kanskje utlede at fra Jesu handling ved å bryte brødet og at bønnen krever at man får sitt daglige brød, må det være en patriarkalsk handling å få det på bordet. Nå er det likevel slik at brødet i dette landet ble inntatt av hedenske eksistenser i århundrer før kristenkongene kom fra utlandet med sverdet i hånd. 

Så er det en del som bruker ordet "brød" for å alternere med andre uttrykk som betegner den mannlige fallos. Men det finnes vel knapt den avlange og avrundede gjenstand i vår kultur som ikke har blitt beæret i det henseende av et eller annet vittig hode.

Mat og matoppskrifter opptar generelt en altfor stor del av weben. Alle og enhver skal lage mat for tiden og fortelle andre om det for å få ros. Nå er det imidlertid slik at mange av disse sidene kun ramser opp ingredriensene og forutsetter at leseren skjønner selv hvordan han skal sette de sammen (hvis ikke må han jo være teit). Og så legges det ved et fint bilde som skal vise hvor flinke noen har vært. For de som har lyst til å bake brød men er for engstelige for å spørre noen hvordan man gjør det, følger her en liten beskrivelse.

Jacobsbrødet
For det første er det det med gjær og heving som til nå har vært en sak for spesielt innvidde. Til dette formål  tar du ei pakke tørrgjær og blander ut i en kopp lunkent vann. Bruk gjerne to poser og to kopper. Det kan hende de mikroorganismene som sørger for heving dør i den ene koppen.  Kaffekopper er i det hele tatt anvendelige som målebeger. Til et passe brød bruker jeg to kopper hvetemel, halvannen kopp sammalt mel og to teskjeer salt. Ikke putt det i en bolle. Finn heller en solid og romslig kjele du kan røre i. (Her er det fysisk røring som teller, bruk tresleiv). Bland melet før du hiver opp i litte granne olje og spe gradvis på med det lunkne vannet. Blir deigen for tynn hiver du opp i mer hvetemel, omvendt heller du i mer vann. For litt smak kan du også ha i en halv boks sirup eller honning. Når du har rørt litt, og deigen er så tung at du må slite, kan du la den stå. Sett på kjelelokket. Så kan du gjøre noe annet som tar omrent halvannen time, for eksempel gå på do med dagens avis (husk å vaske hendene etterpå). Når du kommer tilbake har antakelig deigen hevet seg til det dobbelte. Men ikke bli lei deg hvis det ikke skjer. Det går sikkert bedre neste gang.  Uansett sprer du hvetemel på bordet og på hendene før du tar tak og knar den skikkelig et par minutter. Putt deigen i ei form og sett den på den nederste hylla i stekeovnen. Stek på mellom 200 og 240 grader. Etter ca 35 minutter vil det begynne å lukte brent. Da skrur du ned varmen og lar den stå ytterligere fem minutter. Det svarte er bra for sangstemmen (pleide min grand-grandtante å si til min mor). Brødet er ferdig og du kan servere det til frokost. "Pappa sto tidlig opp i dag og gikk i butikken".

Den gyldne regelen er altså at du ikke skal blafre med dine bakeregenskaper. Særlig gjelder dette hvis det kun er en smed i byen. Lykke til.