Metro 2033

 

Øst-Europa har rike tradisjoner for fiction. Tenk på titler som Salamanderkrigen av Karel Capec og Solaris av Stanislav Lem.

Så kom det da et anmeldereksemplar  av "Metro 2033" i posten, skrevet av en russer med navnet Dmitry Glukhovsky. 

Det første som slo meg er at hvis man skal skrive en framtidsroman, burde man flytte årstallet lenger fram. Hvis boka fremdeles leses i 2050 må jo folk bli forvirret. Se på George Orwells 1984.

Det neste var at jeg har hørt tittelen før. På Jacobsbloggerens private facebook-konto dukker det av og til opp informasjon om hva betydelig yngre mennesker driver med. Jeg vet derfor at det finnes en såkalt facebookgruppe med et fem- eller sekssifret antall likere der ute, kanskje enda flere, av dette russiske fenomenet.

Det er ingen vei utenom. Dette må undersøkes nærmere. Mannen med gassmasken smiler til meg fra forsidebildet. Jeg trekker pusten dypt og dukker inn mellom sidene. Vel inne i romanen slår det meg at her har jeg vært før, nemlig under min korte russiske reise foretatt i årtusenets begynnelse. Moskvas metrosystem er faktisk noe av det mest imponerende i den russiske hovedstaden. De gamle sovjeterne satte sin æreat  i stasjonene skulle designes og utsmykkes av lokale kunstnere. Det var stor konkurranse om å lage den fineste. Men her er disse menneskehetens siste tilholdssted etter den den tredje og definitivt siste store krigen.

Siste og siste, som vi spekulerer i om det finnes liv på andre planeter, lurer man her på om det fortsatt lever mennesker på metronettet i andre storbyer, som for eksempel i St. Petersburg. Men i denne romanen befinner vi oss i et lukket univers. Vi har menneskene som lever på metrostasjonene. Vi har tunnelene som forbinder dem, men som må krysses med stor forsiktighet. Og vi har den ødelagte oververden hvor man kun kan lure seg opp med avansert beskyttelsesutstyr.

Fra en av metroens utkantstasjoner er det den unge Artjom skal begi seg ut på en dannelsesreise til dens indre og etterhvert til og med opp på overflaten. Men når en liten russer skal ut å gå, må han skynde seg å passe på. For som hos Knutsen og Ludvgsen er tunnelene fylt med dyr i taket og syngende uhyrer. De angriper både kropp og sjel. På de forskjellige stasjonene har forfatteren lekt seg med å danne forskjellige styresett. Således finner vi både fascistiske, kommunistiske og frihandelstater i lommeformat. Også religiøse og ideologiske bevegelser har sine interessesfærer ulike steder i metroen. Ynglingen Artjom må manvøvrere gjennom disse. Dessverre er han ingen åndelig kamelon så han kommer i konflikt med alle.

En artig observasjon er at sexuell aktivitet er fullstendig fraværende gjennom bokas 500 sider. Nesten som å lese Donald. Kan en forfatter med forlagets velsignelse virkelig utelukke sex i en moderne roman? Skildringer av gladvold indikerer likevel at boka bør ha 12-års grense.

Foruten kamp med forskrudde mennesker, muterte kjallibasser og lynevolusjonerte overflateskapninger, er det også en indre action som finner sted. Noen roter med ungguttens sinn. I drømme må han forsvare seg mot en udefinert motstander. Eller er det en hjelper? Dette minner ikke så lite om japaneren Haruki Murakamis fortellinger.

Denne nye Dostojevskij presenterer ikke så mye nytt. Han finner elementer fra ulike fantastiske fortellinger og blander dem sammen. Det er til og med en viktig bok som må finnes. Men det skal innrømmes at han skjøter de sammen med et begavet fortellertalent.

--

Googling av tittelen etter lesing viser overveiende treff på et dataspill som er basert på romanen. Det gir forsåvidt mening, da fortellingen med sine skikkelser er som skapt for utvikling av spill. Romanen ble skrevet i 2005 og den engelske oversettelsen kom i 2010. Pdf-utgaven er tilgjengelig flere steder på nettet. Filmen er ennå ikke lagd.