Menneskefluene

Jeg har lenge tenkt å lese de historiske bøkene som Hans Olav Lahlum har skrevet. Kanskje kan de gi et oppklarende bilde av vår nære politiske fortid og det fascinerende maktspillet i etterkrigsnorge.

Nå ville skjebnen (les; økonomi og tilgjengelighet)  at jeg istedet leste hans kriminalroman "Menneskefluene".

Men historikeren gjør seg også gjeldende når han skriver en kriminalroman. I "Menneskefluene" rulles 60-tallet  opp slik vi kjenner det fra de eldste fargefotografiene i skuffen. Folk og omgivelsene i en bygård på Torshov er hovedaktørene. Bakteppet kjenner vi fra svart/hvittdokumentarer om USA's rollle i vietnamkrigen og sosialdemokratiske maktpersoner som la grunnlaget for sin posisjon allerede i annen verdenskrig.

Her i dette miljøet som noen av oss kjenner fra egen oppvekst og forbinder med nakne føtter på borettslagets gressplan, ville turer i huska på lekeplassen og pannekaker med blåbærsyltetøy, skjer et brutalt mord....

Vel, "brutalt"---- Trenden på kriminallitteraturen har vært å gjøre voldshandlingene stadig tydeligere. Detaljerte beskrivelser av blodsprut som står ut og dekker møbler og inventar samt innvoller som velter fram etter at kroppen er spjæret opp skal gi leseren en indre filmatisk opplevelse av grusomhetene. Tortur og trusler om tortur fremstår som et ekstra krydder. Blant de fremste eksponentene for dette finner vi Jo Nesbø og den svenske signaturen Lars Kepler.

Lahlum går i motsatt retning. Hans bok er en pastisj over den svunne krimdronningen Agathe Christie og bøkene hun skrev. Her sto gåten i sentrum. Fortellingene inneholdt resonnementer og hendelser som på analytisk og fredelig vis brakte oss stadig nærmere løsningen. Bygården er her en variasjon over "det lukkede roms mysterium" og gjerningsmannen er nødt til å befinne seg blant beboerne.

Vi har også en overklassekvinne med interesse for mysterier og et klarsyn som på alle måter overgår politiets, hvorved hun diskret fører de på rett spor i etterforskningen. Lahlums vri på dette er at hovedpersonen i boka er den noe tilkortkommende politietterforskeren som blir stadig mer avhengig av hennes bistand.

Og for de som lurer på det; Ja det forekommer sex i boka. Men da selvfølgelig skildret med den blyghet som sjangeren på det omtalte tidspunkt fordret...

(Illustrasjonsbildet er for øvrig fra monsterfilmen "The fly" (1958). Antakelig er det en mer konkret utgave av menneskefluene enn de som skildres hos Lahlum).