Dinosaurusen Gertie

Dinosaurus er et uttrykk vi bruker om en rekke politikere i Norge, for eksempel formannen i Nobelkomiteen.

Utenom det er noen kjent med at det også var et dyr som levde på jorden millioner av år før den bibelske skapelse.

Snakker vi derimot konkret om dinosaurusen Gertie, er vi inne på noe spesielt. Gertie var nemlig stjerna i den første vellykkede tegnefilmen.

Opphavsmannen het Windsor McCay. Kjent er han for de aller fleste, eller burde vært det, for at han skapte tegneserien "Little Nemo in Slumberland" i 1911. Grafisk sett var Little Nemo en skildring av en liten gutt som reiser ut på fantastiske og surrealistiske reiser, i drømmene sine vel og merke. Serien ble laget som helsider til søndagsavisen.  Hvis man ser disse sidene i dag, forbauses man over kvaliteten og den kreative bruken av layout. Senere ønsket avisene enklere og mer "økonomiske" serier. Og kvaliteten falt til det resultat vi kjenner i dag.

McKay laget også en mørkere serie; "Dreams of the rarebit fiend" (1904), som jeg har sett oversatt til norsk som ostesmørbrødmareritt. Her befinner vi oss også i drømmeriket, men i den mer ubehagelige delen av det. Å spise ostesmørbrød før man legger seg kan som kjent føre til urolig søvn. Her finner vi for eksempel den sovende nedsenket i likkiste mens han skuer opp på de pårørende som ikke har et godt ord å si om ham, og til sist jordklumpene som deiser ned i ansiktet før han våkner. Eller mannen som ikke har betalt trikkebillett. Konduktøren blir fysisk større bilde for bilde før han stirrer rett på synderen med kjempeøyet sitt "Har jeg sett billetten deres, sir?". Leserne fikk slik utlevert sine verste traumer i avisenes søndagsbilag. Flere eksempler på Nemo og ostesmørbrøddrømmer finner du i The comic strip library.

Men så var det dinosaurusen Gertie. Foranledningen for skapelsen er skildret som at Mc Kay en dag i 1914 besøkte zoologisk museum sammen med Fiinbeck og Fia-skaperen George MacManus. Etter å ha beundret skjelletene av de forhistoriske dyrene, veddet MacCay at han kunne gjenopplive dinosaurusene på film. Flere måneder senere ble resultatet presentert på en bedre herremiddag, av den typen man sjelden ser i dag. Mer enn 10.000 tegninger ble fotografert for denne kortfilmen.

Men se filmen og bedøm selv. En kortere versjon finnes her.

Menneskefluene

Jeg har lenge tenkt å lese de historiske bøkene som Hans Olav Lahlum har skrevet. Kanskje kan de gi et oppklarende bilde av vår nære politiske fortid og det fascinerende maktspillet i etterkrigsnorge.

Nå ville skjebnen (les; økonomi og tilgjengelighet)  at jeg istedet leste hans kriminalroman "Menneskefluene".

Men historikeren gjør seg også gjeldende når han skriver en kriminalroman. I "Menneskefluene" rulles 60-tallet  opp slik vi kjenner det fra de eldste fargefotografiene i skuffen. Folk og omgivelsene i en bygård på Torshov er hovedaktørene. Bakteppet kjenner vi fra svart/hvittdokumentarer om USA's rollle i vietnamkrigen og sosialdemokratiske maktpersoner som la grunnlaget for sin posisjon allerede i annen verdenskrig.

Her i dette miljøet som noen av oss kjenner fra egen oppvekst og forbinder med nakne føtter på borettslagets gressplan, ville turer i huska på lekeplassen og pannekaker med blåbærsyltetøy, skjer et brutalt mord....

Vel, "brutalt"---- Trenden på kriminallitteraturen har vært å gjøre voldshandlingene stadig tydeligere. Detaljerte beskrivelser av blodsprut som står ut og dekker møbler og inventar samt innvoller som velter fram etter at kroppen er spjæret opp skal gi leseren en indre filmatisk opplevelse av grusomhetene. Tortur og trusler om tortur fremstår som et ekstra krydder. Blant de fremste eksponentene for dette finner vi Jo Nesbø og den svenske signaturen Lars Kepler.

Lahlum går i motsatt retning. Hans bok er en pastisj over den svunne krimdronningen Agathe Christie og bøkene hun skrev. Her sto gåten i sentrum. Fortellingene inneholdt resonnementer og hendelser som på analytisk og fredelig vis brakte oss stadig nærmere løsningen. Bygården er her en variasjon over "det lukkede roms mysterium" og gjerningsmannen er nødt til å befinne seg blant beboerne.

Vi har også en overklassekvinne med interesse for mysterier og et klarsyn som på alle måter overgår politiets, hvorved hun diskret fører de på rett spor i etterforskningen. Lahlums vri på dette er at hovedpersonen i boka er den noe tilkortkommende politietterforskeren som blir stadig mer avhengig av hennes bistand.

Og for de som lurer på det; Ja det forekommer sex i boka. Men da selvfølgelig skildret med den blyghet som sjangeren på det omtalte tidspunkt fordret...

(Illustrasjonsbildet er for øvrig fra monsterfilmen "The fly" (1958). Antakelig er det en mer konkret utgave av menneskefluene enn de som skildres hos Lahlum).

Metro 2033

 

Øst-Europa har rike tradisjoner for fiction. Tenk på titler som Salamanderkrigen av Karel Capec og Solaris av Stanislav Lem.

Så kom det da et anmeldereksemplar  av "Metro 2033" i posten, skrevet av en russer med navnet Dmitry Glukhovsky. 

Det første som slo meg er at hvis man skal skrive en framtidsroman, burde man flytte årstallet lenger fram. Hvis boka fremdeles leses i 2050 må jo folk bli forvirret. Se på George Orwells 1984.

Det neste var at jeg har hørt tittelen før. På Jacobsbloggerens private facebook-konto dukker det av og til opp informasjon om hva betydelig yngre mennesker driver med. Jeg vet derfor at det finnes en såkalt facebookgruppe med et fem- eller sekssifret antall likere der ute, kanskje enda flere, av dette russiske fenomenet.

Det er ingen vei utenom. Dette må undersøkes nærmere. Mannen med gassmasken smiler til meg fra forsidebildet. Jeg trekker pusten dypt og dukker inn mellom sidene. Vel inne i romanen slår det meg at her har jeg vært før, nemlig under min korte russiske reise foretatt i årtusenets begynnelse. Moskvas metrosystem er faktisk noe av det mest imponerende i den russiske hovedstaden. De gamle sovjeterne satte sin æreat  i stasjonene skulle designes og utsmykkes av lokale kunstnere. Det var stor konkurranse om å lage den fineste. Men her er disse menneskehetens siste tilholdssted etter den den tredje og definitivt siste store krigen.

Siste og siste, som vi spekulerer i om det finnes liv på andre planeter, lurer man her på om det fortsatt lever mennesker på metronettet i andre storbyer, som for eksempel i St. Petersburg. Men i denne romanen befinner vi oss i et lukket univers. Vi har menneskene som lever på metrostasjonene. Vi har tunnelene som forbinder dem, men som må krysses med stor forsiktighet. Og vi har den ødelagte oververden hvor man kun kan lure seg opp med avansert beskyttelsesutstyr.

Fra en av metroens utkantstasjoner er det den unge Artjom skal begi seg ut på en dannelsesreise til dens indre og etterhvert til og med opp på overflaten. Men når en liten russer skal ut å gå, må han skynde seg å passe på. For som hos Knutsen og Ludvgsen er tunnelene fylt med dyr i taket og syngende uhyrer. De angriper både kropp og sjel. På de forskjellige stasjonene har forfatteren lekt seg med å danne forskjellige styresett. Således finner vi både fascistiske, kommunistiske og frihandelstater i lommeformat. Også religiøse og ideologiske bevegelser har sine interessesfærer ulike steder i metroen. Ynglingen Artjom må manvøvrere gjennom disse. Dessverre er han ingen åndelig kamelon så han kommer i konflikt med alle.

En artig observasjon er at sexuell aktivitet er fullstendig fraværende gjennom bokas 500 sider. Nesten som å lese Donald. Kan en forfatter med forlagets velsignelse virkelig utelukke sex i en moderne roman? Skildringer av gladvold indikerer likevel at boka bør ha 12-års grense.

Foruten kamp med forskrudde mennesker, muterte kjallibasser og lynevolusjonerte overflateskapninger, er det også en indre action som finner sted. Noen roter med ungguttens sinn. I drømme må han forsvare seg mot en udefinert motstander. Eller er det en hjelper? Dette minner ikke så lite om japaneren Haruki Murakamis fortellinger.

Denne nye Dostojevskij presenterer ikke så mye nytt. Han finner elementer fra ulike fantastiske fortellinger og blander dem sammen. Det er til og med en viktig bok som må finnes. Men det skal innrømmes at han skjøter de sammen med et begavet fortellertalent.

--

Googling av tittelen etter lesing viser overveiende treff på et dataspill som er basert på romanen. Det gir forsåvidt mening, da fortellingen med sine skikkelser er som skapt for utvikling av spill. Romanen ble skrevet i 2005 og den engelske oversettelsen kom i 2010. Pdf-utgaven er tilgjengelig flere steder på nettet. Filmen er ennå ikke lagd.