Oscarvinneren 1941

How Greeen was my Valley

Vi har kommet til, eh, 1941 var det visst.  Europa kjemper for liv og frihet. Amerikanerne lager nostalgiske filmer. Enn så lenge.

Bak kveldens film står en av de største regissørene fostret i Hollywood. Mannen som kanskje mer enn noen annen har definert amerikansk film. Om han ble det sagt at han ikke filmet, men malte på lerrettet. Han vant fire ganger oscar som beste regissør, flere enn noen andre.

John Ford hadde på dette tidspunktet vært med siden stumfilmens dager. Hans mest merriterte filmer fram til dette var "Stagecoach" og "Grapes of Wraths".

I denne filmen tar han oss tilbake i tid, til et lite gruvesamfunn i Wales. Han maner fram nostalgisk idyll, en oppvekst omgitt av familie og gode naboer sett fra et barnesinn. Men fra det voksne perspektivet bevitner vi strev for å få endene til å møtes, klassekamp og drømmer om sosial mobilitet. Men John Ford får oss til å føle oss som hjemme. Det som særlig underbygger stemningen er at uansett om man glad eller trist, om det er lønningsdag eller verden går en imot, karene tar en trall. Koordinerte og mandige røster gir filmen dens melodi. (Det er en skam at det så godt som ikke finnes mannskor lenger, bortsett fra på de forblæste, ytterste nøgne øer...)

Vel, dette var noen vakre år om årets vinner. Men nok en gang, var dette den BESTE filmen? Orson Welles "Citizen Kane" var også nominert. Ved flere kåringer er den utpekt som tidenes beste film. Hvorfor vant den ikke her? Antakelig fordi filmens hovedperson var en gjenspeiling av den mektige aviskongen WIlliam Randolph Hearst, som gjorde alt i sin makt for å stoppe og senere motarbeide filmen. Også John Hustons "The Maltese Falcon" med en ikonisk Humphrey Bogart i hovedrollen må innrømmes å ha holdt seg bedre for ettertiden enn Fords walisiske gruverarbeiderepos.