Emmy til Boardwalk Empire?

Til tross for Jacobsbloggens høye autoritet og opinionsdannende anbefalinger, hender det at det fra annet hold kommer vurderinger som avviker, ja, av og til strider mot disse.

Overraskende er det når dette skjer fra det man burde kunne forvente var opplyst hold. For en uke siden ble det skrevet et referat her på bloggen fra de episodene som foreløpig er vist av Boardwalk Empire på NRK i sommer. De som måtte ha lest dette vil kanskje erindre at jeg ikke var voldsomt begeistret. Man blir da forundret da det viser seg at serien er nominert til tre prestisjetunge Emmy-priser. Emmy er TV-produsentenes svar på Oscar.

Nå skal det sies til komiteens forsvar at nominasjonen ble foretatt før Jacobsbloggen hadde sett på saken. Man kan diskuterer hvor lurt det var, men på den annen side var det ikke gitt at Jacobsbloggen i det hele tatt skulle nedlate seg til å omtale serien. Under enhver omstendighet kunne de ved nominasjonen ikke nyte godt av vårt klarsyn.

Boardwalk Empire er for det første nominert til prisen for beste dramaserie. Det undrer meg litt, men den skal jo måles opp mot sine konkurrenter. Jacobsbloggen har ikke sett noen av de andre seriene som er nominert. Jeg foretrekker repriser. Dessverre var det ingen kategori for dette. Men jeg var heller ikke utelukkende negativ til serien. Den hadde en del kvaliteter på den tekniske og produksjonsmessige delen, men falt gjennom særlig på manussiden. Skeuspillernes prestasjoner høstet heller ikke de store ovasjoner. Slik sett kan det likevel hende at den er av fjorårets seks beste serier. Men det ville bli for galt om den får en pris.

At Steve Buscemi er nominert som beste skuespiller er å tale Jacobsbloggen midt i mot. Enten må nominasjonskomiteen ha sett kvaliteter som Jacobsbloggen har oversett -det kan vi vel nærmest utelukke- eller så har Buscemi fått nominasjonen på grunnlag av sitt kjente navn og tidligere meritter. En blogger med mindre frykt for injuriesøksmål kunne også ymtet om at medlemmene i nominasjonskomiteen hadde blitt tilgodesett av produksjonsselskapets romslige markedsføringsbudsjett.

Blinde geiter finner imidlertid også gress. Gledelig er det at Kelly Macdonald er trukket fram og nominert i kategorien beste kvinnelige birolle. Hennes enkefru Schroeder er den mest interessante karakteren i serien og hun blir levende framstilt som en enslig mor av sin tid. Det eneste er at hennes forelskelse i Steve Buscemi virker lite troverdig. Men det er ikke Macdonalds skyld...

Kulturmarxisme

Fredag ettermiddag ble Jacobsbloggen en kulturmarxistisk blogg. I profil og holdninger som uttrykkes her vil det ikke merkes noen forskjell. Det som betyr noe er at noen har brukt dette ordet som begrunnelse for å frata andre sine liv. Hvis intoleranse og voldsutøvelse springer ut av diffuse begreper og bilder, må vi ta de i bruk på vår egen måte. Vi må vise at ingen kan forandre verden ved bruk av eller angrep på symboler og betegnelser

Hvis det å avbilde en religiøs grunnlegger grunngir voldelige angrep, bør vi alle tegne et bilde til bloggen vår.

Hvis et påbud om bæring av Davidstjerne skal indikere at du tilhører en mindreverdig rase, bør vi alle sy på Davidstjerne på klærne våre.

Dersom noen med kors på brystet og sverd i hånd går ut for å endre verden med vold, bør vi fjerne korset fra våre egne flagg.

Kulturmarxister i alle politiske leire, foren dere!

Boardwalk Empire

Alle kan ikke ta ferie om sommeren. Noen må på vegne av fellesskapet ta ansvaret for å følge med på NRKs programtilbud. Mens dere ligger og later dere på stranda sørger Jacobsbloggen for løpende oppdateringer.

Denne sommeren har man nøyd seg med én ny serie i farvannet av reprisene av de fjorårets beste programmer (o fryd). Denne heter Boardwalk Empire og blir presentert som prisvinnende. Men det har jeg inntrykk av at alle seriene som for tiden vises fra USA er.

 Nå må jeg innledningsvis få bemerke at NRK denne gang har brukt noen usedvanlig dovne oversettere. De har ikke engang oversatt tittelen. Jeg må altså selv finne ut hva "boardwalk" måtte bety. Irritasjonen stiger og podagratåa begynner å verke da jeg heller ikke finner ordet i Kunnskapsforlagets blå. Det er dessverre stor fare for at dette vil prege resten av omtalen. Er det noen der ute som kan gi meg en god forklaring?

Men, bortsett fra det; serien gir et godt førsteinntrykk. Dette er en "flink" TV-serie. Filmingen er storslagen, bredvinkelen godt utnyttet og tidskoloritten fra 1920 synes meget godt gjennomført. For å finne feil her må man være fremskreden nerd med Aspergers syndrom. Jeg har en liten innvending i form av at jeg synes at produsentene er litt for feige til å gi 20-talls musikken tilstrekkelig spillerom.

Men dette er staffasjen. For at det skal bli en skikkelig god serie må det være et godt manuskript, gode karakterer og godt skuespill. Her sevikter det. Serien trekker på suksessen fra mafiaserien Sopranos. Det kjedelige er at på de områdene denne serien var nyskapende, er det allerede dannet klisjeer. Hvor mange ganger har vi ikke nå sett en tilsynelatende rolig og smilende person eksplodere i voldsutøvelse? Hvor mye kulere kan en mafiaboss bli enn Tony Soprano?

Dernest kommer at den bærende figuren Nucky i Steve Buscemis skikkelse ikke holder mål. Buscemi er god på outsidere og i biroller med "kult" tilsnitt. Som karismatisk og korrupt borgermester fungerer han derimot ikke. Den puslete skikkelsen hans mangler autoritet. I scener som krever dette mangler han fullstendig troverdighet. Det samme er tilfellet med skuespilleren som i en birolle forestiller Al Capone. For oss som fremdeles har Robert de Niro i "De ubestikkelige" i erindringen, blir dette å regne for skoleteater.

På manussiden dukker det opp noen merkverdigheter jeg ikke klarer å svelge. Hvorfor ville en korrupt politimester på 1920-tallet tillate en svart gangster å torturere og lemleste en kukluxklan-leder i enerom på stasjonen? Hvorfor avviste den pliktoppfyllende enkefru Schroeder pengehjelp fra Nucky for deretter å naske klesplagg fra arbeidsplassen sin?

Enkelte scener har nerve. Jeg tenker på de som sentrerer rundt Nuckys bror Politimesteren (Shea Whigham) og den federale politiagenten (Michael Shannon), som ikke frykter de lokale autoritetene. Kelly Macdonald som enkefru Schroeder får også mye ut av sin rollefigur. Vi ser hennes indre konflikter mellom egen moral og avstandsforelskelsen i Nucky, som hun etterhvert skjønner ikke har rent mel i posen.

En dramaserie lagt til forbudstiden i USA har et stort potensiale, men jeg synes ikke de har fått tilstrekkelig ut av det her. Det kan skyldes at man har vært så opptatt av detaljene at helheten har blitt neglisjert. Manuset burde vært bedre og man kunne valgt andre skuespillere i en del av rollene.

På den annen side har det ikke vært så fine forhold på stranda heller.

Å opprette en blogg

"Att angöra en brygga" heter en film laget av Hans Alfredson og Tage Danielson i 1965. I mange år har den vært en tradisjonell del av sommerprogrammet til Cinemateket i Oslo. Den handler rett og slett om noen sommerferiende som vil legge til en brygge med båten men de gjør alle feil  som tenkes kan og alt som kan gå galt går galt.

Det kan likne litt på følelsen lite dataglade mennesker har overfor det å gå i gang med en blogg. Og de har på langt nær så stor selvtillit som gutta i denne filmen.

Mange skriveglade kunne nemlig tenke seg å opprette en blogg, det være seg i forlengelse av hobbyen sin eller for ytre seg om alt og ingenting. Det er da synd at de tror de må kunne så mye om data og internett for å komme i gang. Dette er slett ikke riktig. Dessuten er det hjelp å få. Hvorfor skal da man vite så mye om data fordi man har tenkt å skrive om frimerkesamlingen sin?

Da jeg en gang i september 2010 begynte å interessere meg for blogging surfet jeg litt på nettet for veiledning. Jeg fant ikke mindre enn to "blogghåndbøker" for fri nedlasting -på norsk,  "Gratis Bloggkurs" og Crashkurs . Disse leste jeg grundig sammen med diverse andre artikler jeg fant. Mye god informasjon er senere lagt ut på siden Bareblogg.no. Denne kommer jeg tilbake til.

Disse ekspertene taler riktignok alltid varmhjertet for at du kjøper eget domene. Da vil man nemlig ha "full kontroll". Men det er ikke helt nødvendig da det finnes egne bloggerportaler der du kan opprette bloggen din  gratis uten at det legges noen særlige begrensninger på innholdet. De største er blogger.com/, blogg.no/ og bloggr.no/. Jacobsbloggen er en "blogger-blogg". Øverst i høyre hjørne kan du trykke opprett blogg, så er du i gang.(Her har du også mulighet for å opprette eller senere omgjøre til eget domene for en pris på 10 dollar). Mer skal det ikke til før du kan starte å skrive.

Når man ser hvor enkelt dette er blir man interessert i lære mer. Du vil vite hvordan du oppretter eget domene med webhotel, hvilke muligheter det er for å designe siden selv, legge taktikk for å få flere lesere og å komme høyt på google og andre søkemotorer, (såkalt SEO).

Her er det også mye god hjelp å få på internett. Mangt farer imidlertid over hodet på en nybegynner ("noob" på fagspråket) med manglende kjennskap til "elementære" begreper. En mulighet er å registrere seg i et forum og stille spørsmålene selv. Nevnte Bareblogg.no er et slikt. Her er det bred spennvidde for tema og hjelpsomme medlemmer på alle kunnskapsnivå. Her finnes ikke minst tålmodighet med mindre erfarne webskribenter ("noobene"). På siden er det også laget en kunnskapsdatabase inneholdende mye visdom. Webforumet er et annet. Selv om det her er noe mer fokus på forretningsdrift, inneholder det likevel mye informasjon av interesse for ferske bloggere.

Så skal du se det ikke er så vanskelig å få lagt til brygga likevel. Iallfall skal du komme tørrskodd i land :-). Lykke til.

Dexter

Sommeren er tiden for effektiv TV-titting. Fraværet av nye produksjoner gjør at du endelig får tid til å oppdatere deg. Resultat blir bloddryppende krim.

Et av de nettstedene jeg følger og henter inspirasjon fra er NRKs filmpolitiet. Jeg hadde nok ikke tatt fatt på Dexter hvis de ikke hadde snakket pent om serien der. Til å begynne med forvekslet jeg den med en tegnefilmserie som gikk på Cartoon network; om en superintelligent liten gutt som hele tida gjorde oppfinnelser som brakte ham i trøbbel. Dette er et stykke unna.

Her kommer en liten innføring om Dexter for de uinnvidde: Konkurransen om seerens oppmerksomhet har nemlig medført at hovdepersonene må tildeles diverse særegenheter eller lyter for at de skal være interessante. I TV-krimmens barndom hadde vi Perry Mason som satt i rullestol og Kojak som var skallet og spiste kjærlighet på pinne. Etterhvert måtte det mer krutt til. Dexter er ved siden av sin jobb på rettsmedisinsk en praktiserende massemorder. En vel uforenlig kombinasjon for en krimhelt, sier du kanskje. Men vent litt, du misforstår; Dexter slakter kun de som er onde, de som fortjener det og som politiet ellers ikke får tak i . Originalt? Nei, ikke for oss som leste tegneserier på 1980-tallet. Nesten alt hanekyllingene i film og TV finner på i dag er avleggere av hva vi leste i franske fantasyserier og i den amerikanske varianten Heavy metal. Her løp man linen ut. Men mer interessant enn konseptet er hva produsentene har fått ut av det.

I en TV-serie er det viktig å fange seeren fra første stund. Kanalskiftefingeren har nervøse rykninger de første 5 minuttene. Overlever episoden så lenge, har de antakelig fått deg på kroken. Innledningsvignetten, de innledende bildene og musikken som følger den er derfor av avgjørende betydning. Tenk på Sopranos.
Og Dexters er fantastisk. Vi får en morbid og ironisk framstiling av Dexter som steller seg og spiser frokost om morgenen. Alt henspiller på blod og drap uten at det har noe som helst med det å gjøre. Vi ser en kniv som skjærer i kjøtt. Det er kotelettene som klargjøres for steking. Ketsjupen danner små  blodliknende flekker på speilegget. Kaffebønnene pulveriseres i kverna. En blodappelsin skvises brutalt. En syltynn snor strammer seg rundt et par fingre før Dexter renser tennene med den.

I denne første sesongen er det et gjennonmgående plot; jakten på "fryseribil-morderen"! Hva gjør han? Meier han ned ofrene med fryseribilen sin? Det vil jeg ikke røpe her. I tillegg til dette slakter Dexter en morder per episode. Samtidige som han grunner over fryseribilmorderen. Dette blir etterhvert en tvekamp mellom de to, preget av gjensidig respekt og anerkjennelse. Ved siden av dette følger vi kollegene på politikammeret i arbeid og privatliv, ekteskapelige problemer og andre hverdagsting. Ikke ulik andre krimserier som går på de øvrige 26 kanalene vi kan velge mellom.

Men man kunne kanskje tenke at Dexter utelukkende var en orgie i blod og vold. At den var et spekulativt foretakende med det for øye å forlede våre unge og håpefulle. Men, nei. Det er ikke mitt inntrykk. Den blodige delen er skildret med såpass ironisk distanse at den i seg selv er ufarliggjort. Og det vi får se av det er ikke noe verre enn det vi ellers ser på film med 16-årsgrense. Det blir bare morsomt. Den virkelige dramatikken ligger i det som skjer i karakterenes privatliv. Eksen til Dexters kjæreste er sluppet ut av fengsel og ønsker å være sammen med barna sine. Er han en psykopat eller har han forandret seg? Detektiv Ángel er kastet ut av kona, men later som alt er i orden overfor kollegene. Dexter selv er adoptert og hadde et helt spesielt forhold til sin stefar.

Og veldig viktig: Karakterene føles virkelige. Det vil si, som mennesker, ikke politifolk. Politifolk i sin alminnelighet er blottet for personlighet og ganske kjedelige, litt som Derrick, (en troverdig politimann). Men Dexter, og heller ikke andre politiserier later vel som de gir en korrekt framstilling av livet på en politistasjon? Arrester meg hvis jeg tar feil. Best av alle er søstera til Dexter. En ambisiøs politikvinne men med litt dårlige sosiale antenner. Hun roter seg stadig bort i feil typer. Stakkars. Hun burde ha  funnet seg en skikkelig kar. For eksempel en mandig og stødig blogger.

Disse komponentene, krimdramaet, personkarakterene og deres liv er flettet sammen til et velfungerende hele krydret med latinosvisker og kvikke replikker. Samtidig er vi hele tiden engstelige for at Dexter selv skal bli avslørt.

Gi denne serien en sjanse!. Denne mandige og stødige blogger akter i hvertfall å få med seg flere episoder av Dexter i løpet av sommeren.

Mens vi venter på bok seks

Jeg har hørt Karl Ove Knausgårds "Min Kamp 1".

Med alt levenet i forbindelse med lanseringen var det uaktuelt å ta fatt på den da. Det var  umulig å skille diskusjonen om boka Min kamp fra oppfatningen om mennesket Knausgård. Hertil kom en overdådig og nyskapende markedsføring. Såvel litteraturvitere som psykologer og markedsføringsøkonomer hadde stoff til å skrive lange avhandlinger innen egne fagfelt her. Jeg har ingen kompetanse innenfor noen av feltene.

Det begynte altså med at Knausgård som en allerede renommert forfatter fikk klarsignal fra forlaget til å skrive en serie på hele 6 bøker om seg selv. Arbeidstittelen på verket, og som de valgte å beholde var "Min kamp". En provokasjon som i seg selv garanterte store presseoppslag. Man skulle tro det da var i det minste noen historiske referanser til den forfatteren som vel har førsterett på bruk av denne tittelen. Det var det ikke. Men de var ikke like tøffe da oversettelsen skulle ut på det tyske markedet. Her fikk den navnet "Sterben". Men det er jo for så vidt en mye bedre tittel.

Etter lansering i januar 2010 ble boka skamrost av store deler av kritikerkorpset. Knausgård var "nyskapende". Boka fikk flere priser. Så kom en reaksjon. Kjente forfattere skrev kronikker hvor de var uenige i kritikernes vurderinger. De ble straks stemplet som misunnelige.

Numrene kom deretter på løpende bånd. Knausgård skrev som forrykt. Kritikkene holdt seg overveiende gode, men ble etterhvert litt mer avmålte. Ekskoner og andre slektninger rykket ut og fortalte at de følte seg misbrukt av Knausgård i bøkene. Et spinoff-produkt av serien var et radioprogram av og med ekskona som ble kalt "Tonjes versjon". Og alt dette gjorde at salgstallene fortsatte å fly i været.

Tiden for å kunne gi en ren litterær vurdering av svensk-nordmannen Knausgårds arbeider er derfor fremdeles ikke inne. Man trenger mer avstand i tid. Denne bloggers observasjoner blir derfor å regne som et øyeblikksbilde fra en fovirret tid.

Første hadde jeg lest Min Kamp 3. Det var et forsøk på ikke komme inn i samme rytme som saueflokken. Kanskje kunne jeg unngå forlagenes gjeterhunder og finne min egne stier? Men jeg fant at  Min Kamp 3 var en svært kjedelig bok. Den besto av en lang oppramsing av ting forfatteren hadde gjort i barndommen, uten særlige språklige grep og heller ingen synbar idé. Jeg forestilte meg Knausgård der han pliktskyldigst satt oppe om nettene for å overholde skrivefristen. Et gledesløst akkordarbeid hvor han knapt hadde tid til å lese korrektur.

En slik leseopplevelse ville normalt holdt meg vekk fra forfatterens øvrige arbeider. Men det ville ikke være helt rettferdig. Dette skulle inngå i en helhet på seks bøker. Den første hadde til og med vunnet priser.
Så nyssgjerrigheten og ytre påvirkning fikk meg til å tilbringe ytterligere timer med Knausgård.

Og det skal innrømmes: Min kamp 1 var ikke som Min kamp 3. Denne fortellingen river deg med. Vi følger unge Knausgård idet han løsriver seg fra familiens kontroll, drikker og prøver seg på jentene. Deretter møter vi den noe eldre Knausgård når han stiller i stand til begravelse for sin far. Særlig den siste delen er sterk lesing. Ingen setning føles overflødig. Vi lever oss inn i tragedien. Vi kjenner personene like godt som vi kjenner vår egen familie Det tas fortellergrep som flytter oss bakover i tid og som utdyper handlingen, forholdet mellom forfatteren, hans far og øvrige familiemedlemmer. Hans detaljerte beskrivelser og oppramsinger virker riktige her. Jeg tenker at denne historien har Knausgård sitte på lenge. Det var den han ville fortelle.

Jeg er ikke uenig i at denne boka fortjente en pris. Men er det som en roman slik forfatteren og forlaget påstår, eller er det en selvbiografi slik andre hevder? Dette er en teknisk diskusjon. Selv har jeg vanskeligheter med å oppfatte dette som noe annet enn en selvbiografi, men det viktige er at det er en god fortelling.

Men hva skjer nå? Det avsluttende bindet Min kamp 6 har vært lovet flere ganger. Kanskje Knausgård har gått så lei at han ikke orker å gjøre den ferdig. Eller jobber han nå intenst for å sette et verdig punktum? Planlegger han å komme med årlige oppdateringsbind?

Kanskje får vi se og kanskje leser jeg den sjette boka. Likegyldig går det uansett ikke an å være.