"Vi ses i morgen"

I det mørkeste Stavanger, den rike oljebyens slumrende bakside, møter vi eksistenser for hvem moral og etikk er forvrengte begreper. De er utstyrt med et språk og en virkelighetsforståelse som får verdenen deres til å henge sammen.

Egentlig har jeg aldri hatt lyst til å lese noe av Tore Renberg. Jeg har heller ikke sett filmene som er basert på bøkene hans. Kanskje kommer det av et tv-program han var med i på 90-tallet som jeg ikke likte. Kanskje er det bare titlene på bokene hans som ikke behager meg.

Men man skal jo prøve alt i det minste en gang. Renberg siste bok har et persongalleri som boltrer seg i sex, vold, usømmelig språkbruk og hva mer som galt er. Og slik bør det være. Når ble det sist skrevet en bok om fornøyde og vellykkede menneskser du hadde lyst til å lese? Til nød kan det kanskje skrives god litteratur om disse, men interessant? Nei. Heller ikke i Alexanders Kiellands Gudelige Stavanger var det de lykkelige som drev handlingen framover. Karakterene var ofte troende og ønsket å gjøre det rette, men harmoniske var de slett ikke. I stedet for å bygge menneskene opp, brøt religionen dem ned og gjorde dem med det interesante å skrive om.

Bibelens gud er ikke med i Renbergs Stavanger 2013. I stedet lurer oljeguden i bakgrunnen (men spiller for så vidt ingen stor rolle).

Plottet er klassisk barksistisk hvor flere menneskeskjebner flettes sammen mot en apokalypse som stadig nærmer seg. Mer om det bør ikke nevnes, fordi det ville det være en «spoiler» som NRKs hippe filmanmeldere kaller det.

Men mer kan sies om måten Renberg forteller på og om typene han forteller om. Det er flere fortellerstemmer. Heldigvis er det ingen som forteller i «Jeg»-form. Det er altfor mange forfattere som skal skrive i «jeg»-form, og de fleste skriver halvgode kriminalromaner. Hverken Ibsen eller Bjørnson skrev noensinne i «jeg»-form. Hamsun gjorde det vel en gang. Men det var på langt nær hans beste bok. Og han gjorde det nok mest for å virke modernistisk.

Ellers er det dialogens form som driver boka framover. Også de indre monologene høres ut som samtaler. Menneskene i livets og samfunnets gråsoner viser deg forunderlig taleføre, på sitt eget sprog. 

Hva med personene? Jeg nøyer meg med å nevne Cecilie. Cecilie er misbrukt fra barndommen av men tilsynelatende uten bitterhet. Dog er hun så ond og likegyldig som bare en kvinne kan være. Det er hennes handlinger som bringer uorden i den skrudde harmonien som tross alt finnes. Det vil si hun og den hørselhemmede jenta Veronica, for hvem intet middel er ulovlig i kampen om den gale fosterbrorens gunst. Hva har gangsterne Rudi og Jan Inge og  familiefaren Pål å stille opp mot dette?

Boka er breddfull av humor. Alvoret er like bak, så jeg ler ikke. Bortsett fra under mishandlingsscenen langt bak i boka. Her blir de antatte inspirasjonskildene, filmskaperen Quentin Tarantino og TV –serien Sopranos tydelige. Volden blander seg med slapstick og verbal akrobatikk så det er vanskelig å holde maska.

Har Renberg skrevet en moderne Stavangerklassiker? Det vil bare tiden vise.  Men det vil undre meg om ingen lager en tv-serie basert på denne handlingen.