Oscarutdelingen er allerede foretatt dette året. Vinneren av Jacobstatuetten kåres normalt dagen før Oscar, men er noe forsinket dette året. Dagsaktualitet har aldri vært denne bloggens forse.
Juryen bak Jacobstatuetten vurderer filmene som er oscarnominert til beste film og kårer den beste av disse som så får jacobstatuetten.
Juryen består av èn ukorrumpert blogger (undertegnede). I likhet med oscarakademiets medlemmer, ser han heller ingen hensikt i å ha sett alle filmene for å ha en mening om dem.
Før vi begynner foregriper jeg konklusjonen ved å røpe at årets er det mest begredelige utvalget i statuettens 3 år gamle historie. Hvis dette er kremen av det verdens mest pengesterke filmindustri kan varte opp med, vil kandidatene til neste års jacobstatuett hentes fra Bollywood.
Men la oss konkretisere.
Film nummer en er "Operasjon Argo", en skrivebordsthriller med trykk på skrivebord. Ben Stiller, mannen som ødela superheltfilmen "Daredevil" med sin slette tolkning av en av marvelfigurene med størst potensiale, utøver nå også regi. Og dessverre er denne filmen som markedsføres som thriller en ren studie i kjedsomhet. Den er så uutholdelig langtekkelig at man presser inn flere dopauser uten å være det minste nøden. Morgendagens avføring foretas på forskudd. Filmen består av en rekke møter, telefoner blandet med litt liksomdokumentarisk filming. Det siste har vi sett litt for mye av i det siste og har derfor ikke den ønskede effekt. Det er rett og slett utbrukt.
Den andre filmen bærer det uforståelige tittelen "Zero dark thirty" og er regissert av Kathryn Bigelow som har vunnet oscar før. Her kan jeg bare gjenta det jeg skrev om Operasjon Argo. Kjedelig! Bigelow kjører den samme kvasidokumentære stilen som er slik på mote nå. Det som atskiller denne filmen fra den første er noen direkte vemmelige torturscener utøvd av USAs etterretning, og som skal ha medvirket til at de fant Bin Laden. Disse rykker deg våken, akkurat i det du er i ferd med å sovne. Regissøren skal ha for sitt mot for å involvere disse. Det skjedde visstnok ikke uten motstand fra enkelte hold. Men som helhet er dette en film som raskt vil gå i glemmeboka.
En regissør som tydeligvis har klippekort på oscarnominasjoner, er regissøren Stephen Spielberg. I fjor var han nominert med en fantasiløs klisje om en hest i første verdenskrig. I år har han laget en film om den tidligere amerikanske presidenten Abraham Lincoln. Min generelle oppfatning av Stephen Spielberg er at han er en pompøs regissør som har opparbeidet seg som sin egen merkevare (og den selger). Historiene han forteller virker påtatte og følelsemessige situasjoner blir kunstig oppblåst av John Williams klisjefylte filmmusikk. Selv om Spielberg av og til må innrømmes dyktige ferdigheter bak kameraet og et mot for å prøve seg innen så godt som alle sjangre. Men "Lincoln" er blitt nok en film hvor handlingen utspiller seg bak en bunke sakspapirer. Dette er ikke en film om den amerikanske borgerkrigen. Dette er en film om menn som sitter i et mørkt rom, røyker sigarer og prater. Jeg likte Lincoln bedre som vampyrdreper.
"Beast of the Southern wild" er en film som har blitt blåst opp i skyene av mange kritikere. Filmen handler om ei veslevoksen jente som vokser opp med faren sin i et fattig hjem. I mange av omtalene betegnes dette som et kvalitetstegn i seg selv. Man finner kanskje ikke så mange nordamerikanske filmer som handler om fattige barn, men i for eksempel Latimamerika er dette en egen sjanger. Så her blir det kun et poeng for innrømmelsen av at det finnes fattigdom i USA.
En regissør som burde gi et avbrekk i denne monotone filmaratonen er Quentin Tarantino. Men det er bare det at årets "Django Unchained" på langt nær kan måle seg med hans tidlige filmer. Da Pulp fiction kom i 1994, ble den oversett av mange. Flere kritikere slaktet verket, blant annet Per Haddal i Aftenposten. Derimot vant den gullpalmen i Cannes og har siden fått varig og fortjent klassikerstatus. Django har sine høydepunkter, men trekkes ut. Der Pulp Ficiton var uten en overflødig scene viser Django revolverkamper som aldri slutter. Så snart hovedpersonen har drept alle i rommet kommer en ny ladning. Det har blitt en grei pastisj over westernsjangeren, men ikke mer.
Så er det de filmene jeg ikke har sett. "Amour" er en følsom film om alderdom. Jeg var ikke i humør til å se den. "Historien om Pi" tror jeg handler om en gutt som sitter på en flåte sammen med en tiger. Dette lukter kvasifilosofi lang vei.
Det blir dessverre ingen utdeling av Jacobstauetten dette året. Dens fremtid er i fare dersom ingen skjerper seg snart.
-----
Dog glimter et lite lys. Innimellom haugen av høyst forglemmelige filmer befant filmen "Hitchcock" seg, laget av den ubeskrevne Sacha Gervais. Det innrømmes at inntil jeg så rulleteksten trodde at det var Milos Foreman som hadde laget den. Den minnet så mye om hans portretter av historiske personer i filmer som "The Man on the Moon" og "Larry Flynt, skandalens mann". Som i disse fokuseres det på eksentriske trekk ved hovedpersonen som gjør det underholdende samtidig som historien i seg selv er alvorlig nok. Samtidig vil entusiaster kunne gjenkjenne grep som er stjålet fra Hitchcocks filmer, men uklanderlig inkorporert i filmens handling. Det samme gjelder Bernie Hermanns originalmusikk til filmene. Og Anthony Hopkins og Helen Mirren i hovedrollene er bare en fest.
"Hitchcock" fikk forøvrig kun en oscarnominasjon for beste make-up. Det er tydeligvis ikke alle som har forbindelsene i orden....
-----
Tidligere vinnere:
Jacobstatuetten 2011
Jacobstatuetten 2012
