Gebelawis barn

Jeg har blitt flinkere til å prøve nye ting, lese forfattere jeg ikke har hørt om eller nye poppiser som blir bejublet av bermen. Og det er bra, så jeg ikke stivner fullstendig  i min egen verden.

Men av og til må jeg kjøre "bankers". Den egyptiske nobelprisvinneren Naguib Mahfouz skriver bøker, tykke mursteiner, som limer deg fast til sidene. Etter å ha lest hele natta, forbanner du at du må på jobb uten å ha lest ferdig. Det mest kjente av hans skrifter er vel den såkalte Kairo-triologien.

Så da jeg så denne boka på Pax forlags bakgårdsutsalg for et par år siden, forsvant den opp i posen. Til nå har "Gebelawis barn" altså ligget innimellom Jacobsbloggens meterhøye stabler av bøker som må leses.

Jeg var langt inne i denne underlige, fascinerende beretningen, om det merkelige huset med hagen, strøket hvor bossene med klubber regjerer, de skjærende og blodige konfrontasjonene blant menneskene som lever, elsker og hater der, da det går opp for mitt saktmodige sinn at jeg leser en allegori over det vi  kjenner som bibelhistorien. Disse fortellingene deles jo som kjent av et par-tre store verdensreligioner.

Jeg blar tilbake og finner igjen Moses, Abraham, Kain og Abel, Adam og Eva og selvfølgelig sjefen sjøl. Litt unnskyldt skal jeg være, for det går fint å lese denne boka uten å ha dette for øye.

I de uunngåelige etterfølgende undersøkelsene får jeg bekreftet at jeg har lest en forbudt og bannlyst bok. Den ble skrevet i 1959. Men så seint som i 1994 ble forfatteren stukket ned av to dødelig fornærmede troende.  Han overlevde overfallet, men levde under beskyttelse til sin død i 2006. Her er det nok en bekreftelse på at Gud ikke kun innførte religionen for at kvinnen skal holdes på sin rettmessige plass, men også for å stimulere hat og intoleranse blant menneskene. Vi skal i sannhet prøves før dommen faller.

Men la oss ikke ledes inn i ørkesløs polemikk. Her er et utdrag fra romanen. Hvilken bibelsk/koransk/torask hendelse er dette?

-Finnes det en mann blant dere, så får han komme ut til meg!
-Gi oss ditt æresord igjen, slik at den som kommer ut ikke blir lurt! ropte Tamarhanna bak et vindu.
Zooqlot ble rasende over hennes henvisning til æresord.
-Har dere ingen annen til å svare for dere enn denne hora? brølte han.
-Måtte Gud forbarme seg over din mor, Zoqlot! hylte Tamarhanna.
Zoqlot brølte en ordre til mennene sine om å angripe porten.
Noen av mennene angrep den, mens andre kastet stein mot vinduslemmene, slik at ingen skulle våge å åpne dem og forsvare seg derfra. Angriperne brukte skuldrene og kastet seg innbitt mot porten helt til den begynte å gi etter. Da gikk de på med fornyet styrke. de rygget og tok sats og ga den et kraftig støt til. Porten gikk opp. Gjennom det lange portrommet som ledet inn til gårdsrommet, så de Gebel og Hamdanslekten menn stå med klubbene hevet. Zoqlot gjorde en grov gest og lo rått før han stormet inn gjennom portrommet med mennene sine hakk i hæl. Da de var kommet omtrent midtveis, ga bakken plutselig etter, og de som befant seg der, falt ned i et dypt hull. I samme øyeblikk ble vinduene i boligene på begge sider av portrommet åpnet, og det ble kastet vann fra kopper, kjeler, baljer og flasker. Uten å nøle rykket Hamdanmennene frem og kylte kurvene med stein ned i hullet. For første gang hørte strøket  skrik fra bossene, det så blodet sprute fra hodet på Zoqlot og klubber som rammet hodene til Hammouda, Barakat, Laythi og Abu Sari, som kavet rundt i blandingen av stein og vann. Medhjelperne så hva som skjedde med bossene deres og fant det best å stikke av De overlot bossene til sin skjebne uten å hjelpe dem. Mer vann og steiner ble pøst over dem mens klubbeslagene haglet uten nåde. Skrikene om hjelp lød fra struper som gjennom et langt liv ikke hadde vært vant til annet enn eder og forbannelser.

Pax forlag 2005. Anne Aarbakkens oversettelse.