Berlin Alexanderplatz

Da jeg var i Berlin for en tid tilbake oppdaget jeg at jeg på leiting etter stemningsfulle kneiper plutselig befant meg på Berlin Alexanderplatz, tenkte jeg at her har Franz Biberkopf også vært.

Så levende inntrykk hadde Rainer Werner Fassbinders TV-serie fra 1980 gjort på meg, at jeg et øyeblikk trodde Franz Biberkopf var en jeg kjente. Om enn sansene var noe sløvet av det gode berlinerølet.

Franz Biberkopf er likevel en oppdiktet person som opptrer i Alfred Döblins roman "Berlin Alexanderplatz", men for meg levendegjort av Günther Lamprecht i TV-serien med samme navn. Det er dessverre en av mine unnlatelsessynder at jeg ikke har lest romanen. (Eller man like gjerne si at det er en av norske forleggeres utallige unnlatelses-synder at de ikke har gjort den mer tilgjengelig, opptatt av å få oversatt den nyeste smusslitteraturen fra den nye verden som de er.)

Men hva skjer egentlig i løpet av disse 13 episodene (samt en epilog) i Fassbinders dramatisering? Det begynner en gang på 1920-tallet. Den middelaldrende Franz blir motvillig sparket ut av cella si, der han har tilbrakt de siste 4 årene. Han er ingenting, han har ingenting og et Tyskland i økonomisk krise har ingetning å tilby ham. Hans forbrytelse er stor. Han har i raseri slått i hel sin kvinne, mishandlet henne til døde. Men gjort er gjort, hva nå Franz Biberkopf?

I tåkete Berlingater, i dunkle kneiper og under stjerneløse netter, sjelden i dagslys, krysser hans veier andre dunkle menneskeskjebner. De befinner seg på alle sider av loven og de strever både for sin eksistens og for sin sameksistens med andre. De selger skolisser, NSDAP-avisen Volkliche Beobachter eller seg selv.

Til tross for at vi kjenner til Frans brutalitet er vi på hans side. Han kjemper med sitt eget vanskelige  sinn og for å overleve fra en dag til en annen. Han er ubehjelpelig som selger og arbeidsmann, og kriminalitet ønsker han ikke å begynne med. Likevel overrasker han oss stadig, med sitt plutselige mot eller talegaver, men også sin naivitet. Günther Lamprecht påkaller både medfølelse og forakt for Franz Biberkopf, av og til på samme tid. Men likevel er det han og oss mot det tyske mellomkrigstidsamfunnet.

Og han møter folk. Særlig kvinner blir tiltrukket av ham. Hans fravær av skjønnhet sammen med hans barnlige sinn ser ut til å fascinere dem. Gjennom dem blir han introdusert for sitt nemesis, den tilsynelatende keitete Reinhold. Reinhold har enda større kvinnetekke enn Franz. Men han blir fort lei og har ikke karakter til å avslutte forholdene. Han engasjerer derfor Franz til å forføre dem. Etter en stund vil ikke Franz være med på denne leken lenger. Fra da av hater Reinhold Franz og gjør det som skal til for å ødelegge ham... Men Franz elsker Reinhold..



Rainer Werner Fassbinder

Det er mye som gjør denne serien annerledes enn de som etterhvert med stor dyktighet pumpes ut fra det amerikanske HBO-maskineriet. Derfra kommer det TVserier med kvalitet i alle ledd, fra kollektiv med teknikere, manusforfattere og regissører. Enkelte av disse, som "Mad Men", er stiliserte og ikonaktige i tillegg til at de har en drivende handling. Det de ikke formår er å sette det personlige preget på verket slik en multikunstner som Rainer Fassbinder. I fravær av et stort kostymebudsjett, ser det ut som skuespillerne har lett i besteforeldrenes klesskap for å finne de lurvete frakkene og slitte skoene de går rundt med på Berlin Alexanderplatz. Og det fungerer utmerket. Men det er karakterskuespillet til Günter Lamprecht som er det gjeveste. Nærbildene av det levende ansiktet som uttrykker glede, sinne, og sorg eller bare munnen som taler med tilsynelatende forstandighet for så å bli avløst av lamslått forbauselse. Dernest den klumpete skikkelsen i helfigur hvor han utrolig nok tar noen elegante dansetrinn eller den fyldige kroppen som brister sammen i krampegråt. Jeg vil påstå at det per i dag ikke finnnes noen engelsktalende skuespiller av tilsvarende støpning.

Dessverre fikk jeg aldri tatt noe bilde av plassen. Jeg trodde jeg hadde gjort det, men da jeg åpnet filmen var det bare fjollete turistbilder fra den gamle grenseovergangen mellom øst og vest. Illustrasjonsbildene er derfor hentet et tilfeldig sted på veven, til Jacobsbloggens ikke-kommersielle bruk.

Gebelawis barn

Jeg har blitt flinkere til å prøve nye ting, lese forfattere jeg ikke har hørt om eller nye poppiser som blir bejublet av bermen. Og det er bra, så jeg ikke stivner fullstendig  i min egen verden.

Men av og til må jeg kjøre "bankers". Den egyptiske nobelprisvinneren Naguib Mahfouz skriver bøker, tykke mursteiner, som limer deg fast til sidene. Etter å ha lest hele natta, forbanner du at du må på jobb uten å ha lest ferdig. Det mest kjente av hans skrifter er vel den såkalte Kairo-triologien.

Så da jeg så denne boka på Pax forlags bakgårdsutsalg for et par år siden, forsvant den opp i posen. Til nå har "Gebelawis barn" altså ligget innimellom Jacobsbloggens meterhøye stabler av bøker som må leses.

Jeg var langt inne i denne underlige, fascinerende beretningen, om det merkelige huset med hagen, strøket hvor bossene med klubber regjerer, de skjærende og blodige konfrontasjonene blant menneskene som lever, elsker og hater der, da det går opp for mitt saktmodige sinn at jeg leser en allegori over det vi  kjenner som bibelhistorien. Disse fortellingene deles jo som kjent av et par-tre store verdensreligioner.

Jeg blar tilbake og finner igjen Moses, Abraham, Kain og Abel, Adam og Eva og selvfølgelig sjefen sjøl. Litt unnskyldt skal jeg være, for det går fint å lese denne boka uten å ha dette for øye.

I de uunngåelige etterfølgende undersøkelsene får jeg bekreftet at jeg har lest en forbudt og bannlyst bok. Den ble skrevet i 1959. Men så seint som i 1994 ble forfatteren stukket ned av to dødelig fornærmede troende.  Han overlevde overfallet, men levde under beskyttelse til sin død i 2006. Her er det nok en bekreftelse på at Gud ikke kun innførte religionen for at kvinnen skal holdes på sin rettmessige plass, men også for å stimulere hat og intoleranse blant menneskene. Vi skal i sannhet prøves før dommen faller.

Men la oss ikke ledes inn i ørkesløs polemikk. Her er et utdrag fra romanen. Hvilken bibelsk/koransk/torask hendelse er dette?

-Finnes det en mann blant dere, så får han komme ut til meg!
-Gi oss ditt æresord igjen, slik at den som kommer ut ikke blir lurt! ropte Tamarhanna bak et vindu.
Zooqlot ble rasende over hennes henvisning til æresord.
-Har dere ingen annen til å svare for dere enn denne hora? brølte han.
-Måtte Gud forbarme seg over din mor, Zoqlot! hylte Tamarhanna.
Zoqlot brølte en ordre til mennene sine om å angripe porten.
Noen av mennene angrep den, mens andre kastet stein mot vinduslemmene, slik at ingen skulle våge å åpne dem og forsvare seg derfra. Angriperne brukte skuldrene og kastet seg innbitt mot porten helt til den begynte å gi etter. Da gikk de på med fornyet styrke. de rygget og tok sats og ga den et kraftig støt til. Porten gikk opp. Gjennom det lange portrommet som ledet inn til gårdsrommet, så de Gebel og Hamdanslekten menn stå med klubbene hevet. Zoqlot gjorde en grov gest og lo rått før han stormet inn gjennom portrommet med mennene sine hakk i hæl. Da de var kommet omtrent midtveis, ga bakken plutselig etter, og de som befant seg der, falt ned i et dypt hull. I samme øyeblikk ble vinduene i boligene på begge sider av portrommet åpnet, og det ble kastet vann fra kopper, kjeler, baljer og flasker. Uten å nøle rykket Hamdanmennene frem og kylte kurvene med stein ned i hullet. For første gang hørte strøket  skrik fra bossene, det så blodet sprute fra hodet på Zoqlot og klubber som rammet hodene til Hammouda, Barakat, Laythi og Abu Sari, som kavet rundt i blandingen av stein og vann. Medhjelperne så hva som skjedde med bossene deres og fant det best å stikke av De overlot bossene til sin skjebne uten å hjelpe dem. Mer vann og steiner ble pøst over dem mens klubbeslagene haglet uten nåde. Skrikene om hjelp lød fra struper som gjennom et langt liv ikke hadde vært vant til annet enn eder og forbannelser.

Pax forlag 2005. Anne Aarbakkens oversettelse.

Toxic Avenger -Hevneren med vaskebøtta

Toxic Avenger var en superhelt utenom det vanlige. Han ville neppe fått lov til å jobbe sammen Tordenguden, Jernskrapmannen og de andre.

Settingen i denne spillefilmen fra 1984 er det lokale helsestudioet i Tromaville. Her strutter det med unge kropper og dampende hormoner. Men like vakre som de er utenpå, er disse ungdommene gjennområtne innvendig. Her finnes kun pur ondskap. Mellom disse selvdyrkende egoene er det en skranglete liten pingle som står for rengjøringen av lokalet. Hans fysiske ufullkommenhet. og lave status utløser de øvriges forakt og han blir utsatt for grenseløs spott. Hvilket han i sin godmodige enfoldighet knapt oppfatter, der han til stadighet bryter ut i den troskyldige "Langbein"-latteren sin.

En dag går moroa for langt. Han "ramler" ned fra tredje etasje og faller oppå tankbilen som frakter avfallet fra byens kjemiske fabrikk. Men ingen bryr seg noe videre med dette.

Så begynner det å skje ting i det dekadente Tromaville. Voldtektsforbrytere, mordere og andre ugjerningsmenn blir bokstavelig talt fjernet fra jordens overflate. Deres ofre snakker om et merkelig monster med kost og vaskebøtte som kom til unnsetning. Og han gjør kort prosess. Han nøyer seg ikke med å slå de i hodet, binde dem sammen og etterlate de utenfor politistasjonen. Han er Toxic Avenger.

Men en dag brytes mønsteret og han dreper en godmodig gammel dame som frekventerer byens vaskeri. De må skrape henne ut av tørketrommelen etterpå. Men var den gamle damen egentlig så harmløs? Dramaet, intrigene og samvittighetskvalene er under utvikling og grunnen er beredt for et drama av shakespearske dimensjoner.

Toxic Avenger var det spennende og uavhengige produksjonsselskapet Troma Entertainments største kommersielle suksess. Og de lagde en lang rekke produksjoner som aldri fikk distribusjon i det åmdsfattige Norge. Noen av oss fikk likevel se dem i den alternative "Underdog filmklubb" som hadde tilhold på Sentrum scene. Uforglemmelige visninger som "Choppergirls in Zombietown" og "A Nymphoid Barbarian in Dinosaur Hell" ble skylt ned med øl i plastglass, for så å bli gjennomanalysert på nærmeste pub.

Men Troma Entertainment er ikke døde. Kankskje er de i henhold til sin egen tradisjon levende døde? I alle fall avholder de fortsatt årlig sin alternative festival til den alternative Sundance filmfestivalen; The Tromadance Festival.

Og de har skapt et håp for kommende generasjoner. På sin egen youtubekanal har de lagt ut mer enn 150 spillefilmer, såvel egne produksjoner som en rekke klassikere de besitter rettighetene til. Blant disse finner  vi klassiske skrekkfilmer med Bela Lugosi (Dracula) og Boris Karloff (Frankensteins monster) i rollene og klassisk humor med Abbot og Costello. Den tyske klassikeren "Killer Kondom" fra 1996 er også med.

Her reddes filmkvelden med South Park-skaperen Trey Williams' "Cannibal! The Musical", også fra 1996.