Den historiske kriminalroman - "Oppløsning" av C.J. Sansom

I C.J. Sansoms bok "Oppløsning" oppklarer en engelsk advokat på 1500-tallet et mord som er begått i et katolsk kloster.

Den historiske kriminalromanen er så godt som etablert som egen sjanger. Disse bøkene er ofte skrevet av fremragende historikere og gir oss anledning til å få en stemningsrapport fra fortiden og en innsikt i samfunn og politikk. Sansom er jo selv både advokat og historiker så han skulle være særdeles kompetent til å fremstille slike beretninger.

Foruten Sansoms advokat Shardlake har vi inspektør Fandorin i bøkene som er skrevet av russeren B.Akunin (selvfølgelig et pseudonym). Etterforskningen av geniale kriminelle hjerner foregår side om side med gryende revolusjonære bevegelser og tsardømmets sviktende ledelse. Likeledes er storpolitikk og maktkonstellasjoner i et Europa som bygger opp til verdenskrig et gjennomgående bitema.

Stephen Saylor skriver om gåter og etterforskning i et romerrike lenge før moderne kriminalteknikk kunne gi oss hjelpemidler. Gåtene løses utelukkende ved bruk av analytiske evner og psykologi. Men man må samtidig manøvre riktig i et Roma som på Cæsar og Pompeius tid var preget av skiftende politiske allianser og konspirasjoner. Tråkker du på feil tær er du ille ute.

Foregangsverket må likevel være Umberto Ecos "Rosens navn", som en del også kjenner gjennom filmatiseringen med Sean Connery i en rolle som ikke er helt James Bond. Hvordan kan en opplyst rennessansemunk overgå og komme inkvisisjonens forhørsmetoder i forkjøpet?

Men tilbake til romanen "Oppløsning" som nettopp er lest. Med oppløsning vises det til Henrik den VIIIs utradering av katolske institusjoner i reformasjonens navn. Fra historietimene vet vi at Henrik hadde høyst personlige grunner til dette etter uoverensstemmelser med paven i ekteskapelige spørsmål. Men han hadde også god lyst på de rikdommer pavekirkens representanter hadde opparbeidet seg rundt omkring i England. Med seg hadde han også mange idealistiske reformatorer som syntes den religiøse praksis hadde fjernet seg langt fra sine opprinnelige intensjoner. Blant disse finner vi vår mann, advokaten og kongelig utsending Matthew Shardlake.

Men Sharlake får prøvd sine holdninger. Ikke minst gjennom etterforskningen hvor det avdekkes sterkt klanderverdige metoder fra kongemaktens side. Denne delen av boka er svært god. Man får av og til følelsen av å komme inn i en dagsaktuell sak av stor betydning, som EF-saken engang var i Norge.

Krimdramaet er sirlig plassert innen denne rammen. Plottet er av svært klassisk karakter hvor morderen befinner seg i en begrenset krets, blant klosterets beboere. Mistanken går først i en retning, deretter i en annen, til det til slutt viser seg at den minst sannsynelige er den skyldige.

I kongens kommissær finner vi plaget mann. Med et medfødt handikap har han kjempet seg fram, ikke uten sjelelige arr. Hans overbevisning blir satt sterkt på prøve, men hans pliktfølelse driver ham likevel videre i sin gjerning. Mot seg har han en burlesk samling munker. Vi har aggressive munker, grådige munker, sadistiske munker og homoseksuelle munker. Alle er de velkjente typer som trigger en spenningroman.

Alt i alt er gjengivelsen av et historisk miljø i en brytningstid romanens store styrke. Men krimdramet og spenningen rundt gjør den ekstra lesbar. Denne leser vil etter all sannsynelighet ta fatt på de øvrige bøkene om advokat Shardlake for fortsatt å kunne briljere med kunnskaper om engelsk middelalder blant sine kvasi-intellektuelle venner.

Drammens siste dager

Det er mye som tyder på at drammensere ikke lar seg opprøre. Det vises til forrige innlegg hvor Profeten fordømte deres hjemstavns ynkelige forsøk på byutvikling den senere tid og slo fast at denne var i disharmoni med drammenserens vesen.

For framtiden vil dette nettsted søke å fornærme mer sensitive grupper. Blant annet skal Profeten legge  ut en tegning av seg selv.

Ikke desto mindre lovet profeten total utslettelse av kjøpstaden med navnet Drammen såfremt det ikke ble fremlagt tre gode grunner for at dette ikke skulle skje. Dessverre er det ikke så mye som en -1- person som i det hele tatt forsøkt å legge fram en eneste bitteliten grunn. Ei heller har noen kastet seg ned på knærne og bedt  om nåde på vegne av Drammen.

Profeten har derfor intet valg. Byen må slettes fra kartet.

Med hensyn til tidspunktet finner profeten at det er lite hensiktmessig å la dette skje nå midt i ferietiden. Eksekusjonen av dommen utsettes derfor til flest mulig drammensere er til stede i byen.

Berammelsen for Drammens tilintetetgjørelse settes derfor til 1. september 2011! Vi antar at de fleste har ordnet sine anliggender fram til da.

.

5 minutter om Drammen

Det er mange år siden jeg forlot Drammen, denne forunderlige by ingen forlater før han har fått merker av den.

Drammen var byen med stasjonen der toget stoppet, men ingen gikk av, et hull i  asfalten på E-18 og man tok heller en dram i timen enn tilbrakte en time i Drammen. Elva duftet kloakk.

Tilstanden ble sortert under et nytt begrep; "Harry". Det var særlig velkledde ungdommer fra Oslo Vest og Bærumsområdet som brukte dette ordet. Personer som ellers gjerne ble ønsket velkommen med buksevann hvis de likevel viste seg i byen.

Men ellers var drammenseren ganske uberørt av dette. Han tok selv i bruk harry-ordet og syntes det var morsomt. Drammenseren ble sjeldent provosert av nedsettende ytringer om hjemstedet, svært ulik andre -ensere og -væringer. Når det skjedde trakk han på skuldrene eller anså det som en god spøk han kunne være med på.

Men noe har skjedd!

Plutselig har drammenseren blitt like skrytende som bergenseren, mer selvhøytidelig enn trønderen, samt høyrøstet som nordlendingen. Selvgode lokalpolitikere poserer framfor nybygg og elvebredd. Elitistiske kulturskribenter skamroser endringene i byen. Konversasjoner med utenbys folk innledes alltid, til det ytterst kjedsommelige, med "Det har jo blitt så fint i Drammen".

Men hva har egentlig skjedd??

Vel, sentrale myndigheter har bevilget et ukjent antall millioner kroner til opprenskning av elva, man har erstattet eller omgjort gamle industribygninger med bibliotek, høyskole og konsertsted og anlagt en prom(p)enade langsetter elvebredden.

Men har det egentlig skjedd noe?

Ja! Byen har mistet sin karakter, sin unike identitet, og menneskene som bor der lider under dette. Slik det nå er blitt, fremstår den som et sted med en ordinær blankpusset fasade lik utallige andre steder langs norskekysten og ellers i Europa. Det som til nå har fanget oppmerksomheten er kontrasten til Drammen slik den var tidligere, ikke hvordan den måtte utmerke seg i forhold til andre byer. Når denne nyhetens interesse legger seg vil omverdenen atter glemme byen. Når Jeppe våkner neste gang befinner han seg ikke lenger i baronens seng

Hva burde vært gjort?

Drammen slik den var skulle vært vernet av UNESCO som en del av verdensarven. Hele byen kunne blitt et levende folkemuseum som postindustriell by. Tilreisende ville få omvisning i forfalne fabrikkbygninger, lukte på den forurensede elva og betrakte drammensere som fyller ut tippelappen. Amerikanske cruiseturister ville stått i kø for å kjøpe pølse i brød (duppet i pølsevannet selvfølgelig) på Dalens kiosk. Det ville bli arrangert bussturer fra Oslo vest og Bærum for opplevelse av autentisk buksevann.

Hva skjer nå?

Profeten sier: Siden Drammorra har solgt sin sjel skal den utslettes. Ild og svovel vil ustanselig regne over byen til alt og alle er utslettet. Profeten vil selv utløse dette ved at han brenner det gamle strømsgodsetskjerfet sitt. Profeten vil imidlertid unnlate denne handlingen dersom det kan fremskaffes tre -3- vektige grunner til at byen skal spares. De som måtte ha interesse av dette, kan fremføre det i kommentarfeltet under. (Det gjøres oppmerksom på at begrunnelser som innledes med at et-eller-annet har jo blitt så fint i Drammen, vil virke mot sin hensikt og fremskynde profetens vrede).

Jacobsbloggen morer de små

Det finnes tider da solen skinner over gamle Gnore. Strålene trenger seg til og med inn mellom gråbeinsgårdene i Sagene bydel. Og da skjer det at Jacobsbloggeren beveger seg ut på sin lille veranda for å hilse sommeren velkommen og betrakte verdenene utenfor. Det eneste skår i gleden er de såkalte verneverdige arbeiderboligene fra 1914, som man reiste formodentlig i den hensikt en dag å sperre Jacobsbloggerens utsikt til Oslofjorden. Nåja, de bygningene skal han nå se å få fjernet en av dagene.

På slike dager blir man lyrisk til sinns. J-bloggeren tar fram litt poesi fra bokhylla på tilbakeveien fra kjøleskapet hvor han har hentet noe kaldt å drikke.

Men man skal ikke ødelegge humøret ved å lese om "berrre kjærleik og død" på slike dager. Her finnes fram norgeshistoriens  muntreste penner.

En anekdote fortelles av sommerens egen dikter Hermann Wildenvey. Den handler om to snekkere som ramler fra stilaset. Den ene snekkeren klamrer seg fast med hammeren og den andre holder seg fast i den første.

Slipp, hylte hammerens herre,

slipp, ellers slår jeg med hammer'n

De hang der, gud bedre. og spaset

for mengdens beundrende blikke.

Men så ble det stilt på stilaset,

og plutselig hang de der ikke

Men om det var han som hang fast,

som skal legges til last,

eller ham som sa slipp, som slapp,

det blir hipp som happ.

Og dette vil ergre de store,

men enkelte små vil det more.

Man er kjent med at det i drammensregionen bedrives mye høytlesing av Wildenvey sammen med inntak av alkoholdige drikker. I Buskerud amt befinner det seg rikelig med små mennesker.

Andre Bjerke var en framifrå versemaker og en stor humorist. Hvor man enn slår opp i hans samlinger risikerer man en god latter.Her kommer noen utvalgte vers fra "I dårlig selskap" hentet fra samlingen "Den hemmelige sommeren" (1951).

Det dårlige selskap er slett ikke lett

å unngå: I kveld er jeg hjemsøkt av ett

hvis reddsomme make jeg sjelden har sett.

Mitt dårlige selskap ikveld er poet

og holder rekorden, så vidt jeg nu vet,

i aggressiv, norsk uutholdelighet

--

Jeg prøver å trøste ham, minner ham på

at dikterens himmel fremdeles er blå

så lenge det ennu er forskudd å få!

Nei, forskudd på bøker? Han skylder for 10

som ikke er skrevet -og ikke vil bli.

Så håpets og forskuddets tid er ikke forbi.

--

Fy Fan for et klynkende jåleportrett!

Mitt selskap iaften er virkelig slett.

Med denne personen vil jeg nødig bli sett

Det er mitt eget og andres hell

at jeg sitter mutters alene ikveld.

Mitt dårlige selskap er nemlig -meg selv.

Vi skal ikke gå noe nærmere inn på hvorfor spesielt disse strofene behager Jacobsbloggeren.

Sist, men ikke minst; eldst, men fremdeles best, iallfall på Jacobsbloggerens egen liste, kommer nasjonalpoeten Johan Herman Wessel. Hans berimede beretning om smeder og bakeren vil forhåpentligvis fortsette å muntre oss opp også i århundrene som kommer. Her gjengis det ikke mindre enn i sin helhet:

Smeden og bageren

Der var en liden by, i byen var en smed,
som farlig var, når han blev vred.
Han sig en fiende fik; (dem kan man alltid få,
jeg har ingen, det gå
min leser ligeså!)
Til uheld for dem begge to
de træffes i en kro.
De drak (jeg selv i kro vil drikke,
for andet kommer jeg der ikke.
Anmerk dog, leser! dette:
Jeg immer går på de honette.)
Som sagt, de drak,
og efter mange skjeldsord, hidsigt snak,
slår smeden fienden på planeten.
Så sterkt var dette slag,
at han så ikke dag,
og har ei siden set´en.

Straks i arrest blev smeden sat.
En feltskjær får den døde fat,
og om en voldsom død attest hensender.

Den mordere forhøres og bekjender.
Hans håb var, at han skulde hisset gå,
og der forladelse av sin modstander få.

Men hør nu løier! netop dagen,
før dom skal gå i sagen,
fremtriner fire borgere
for dommeren; den mest veltalende
ham så tiltalede:
"Velviseste!
Vi ved, på byens vel De altid se;
Men byens vel beror derpå,
at vi vår smed igjen må få.
Hans død opvekker jo dog ei den døde?
Vi aldri får igjen så duelig en mand.
For hans forbrytelse vi altfor grusomt bøde,
om han ei hjelpes kan." -
"Betænk dog, kjære ven! der liv for liv må bødes." - "Her bor en arm udlevet bager,
som pokker snart dessuten tager.
Vi har jo to, om man den ældste tog av dem?
Så blev jo liv for liv betalt." -
"Ja," sagde dommeren, "det indfald var ei galt,
Jeg sagen at opsette nødes;
ti i så vigtigt fald man må sig vel betænke,
Gid våres smed jeg kunne livet skjenke!
Farvel godt folk! jeg gjør alt, hvad jeg kan."
"Farvel velvise mand!" -

Han blader i sin lov omhyggelig;
men finder intet der for sig,
hvorved forbuden er, for smed at rette bager;
han sin beslutning tager,
og så afsiger denne dom:
(Hvem, som vil høre den, han kom!)
"Vel er grovsmeden Jens,
for al unskyldning læns,
og her for retten selv bekjendte,
han Anders Pedersen til evigheden sendte;
men da i våres by én smed vi ikkun have,
jeg måtte være rent av lave,
ifald jeg vilde se ham død.
Men her er to, som bager brød.
Ti kjender jeg for rett:
Den eldste bager skal undgjelde det;
og for det skjedte mord med liv for liv bør bøde,
Til velfortjente straf for sig,
og ligesindede til afsky og til skræk."

Den bager græd Guds jammerlig,
da man ham førte væk.

Moral.
Beredt til døden altid vær!
Den kommer, når du minst den tænker nær!

Det var tider da Jacobsbloggeren leste til juridikum og med stort utbytte studerte denne dommen. Diktet med Th.Kittelsens illustrasjoner finnes på skoletorget.

Jacobsbloggeren legger fra seg boka, ser ut i lufta og løfter et avkjølt glass og sier høyt "Skål, Jens August!" . Men det er en annen historie, et annet sted og i en annen blogg.

Marilyn Monroe

For noen dager siden vile hun fylt 85 år.

Men vi fikk aldri se Marilyn, eller Norma Mae som hun først het, som en vandrende mumie, oppdollet og med ansiktet herjet av utallige skjønnhetsoperasjoner. Ei heller sitte som gammel rynkete bestemor på pleiehjemmet og drikke kaffe med barnebarn på besøk. Marilyn vil for alltid være 36 år gammel på det meste.

Det er lite å si om Marilyn som ikke allerede er sagt. Men hun var unik Ikke bare fordi hun var vakker. Hun hadde noe utover det. Noe som ingen andre klarer å kopiere uansett hvor mye de prøver. Selv i de biillgste komediene har hun en utstråling som  redder manus og gjør karakteren minneverdig. Dagens hollywood-babes er et langt gjesp i sammenlikning.

Jeg vil helst ikke tro på at hun tok sitt eget liv. Det er snarere slik at noen ønsket henne av veien. Noen liker å avfeie slikt konspirasjonsteorier. Hva annet kan man motsi disse med annet enn at deres naive tiltro til myndighetenes offisielle forklaringer er rørende. De er de perfekte undersåtter for totalitære regimer.

Jeg velger å tro at hvis Marilyn hadde fåtte leve videre, ville hun slått inn på en politisk karriere. Før hun ble 50, fortsatt godt utseende, ville hun stilt som presidentkandidat. Hun ville blitt valgt med et overveldende flertall. Hun ville styrt klar av vietnamkrigen og sørget for avspenning og tilnærming med østblokken på et langt tidligere tidspunkt. Fraværet av krig og konflikter ville ført til økt handel og mellommennekelig kontakt og velstand for alle.

Men slik gikk det altså ikke.

Kveldens film blir "Seven year itch" (1955). Om gressenkemenn som blir utsatt for uoverkommelige fristelser og understrømsvinder som løfter skjørt.

Om tilblivelsen av de Gulnede Sider

Jeg ville bare henlede oppmerksomheten på et lite biprosjekt jeg pusler med for øyeblikket, nemlig nettstedet/bloggen Gulnede Sider.

Foranledningen til dette var at jeg ryddet boder for noen uker siden. I prosessen med kasting skjer det som ofte skjer. Man finner masssevis av ting som man helst ikke vil kaste.

Deriblant var flere kasser med støvete gamle blader og papirer. Resultatet av flere generasjoner jacobsbloggere med samlemani. Her fantes gamle trykk av skillingsviser, illegale aviser fra krigens dager, fagforeningshåndbøker fra 1950 og mye, mye mer. Da  var det bare å finne et strå, og tre dem på....som det heter i sangen.

Jeg hadde både lyst til å bli kvitt det og til å beholde det. Som et kompromiss med meg selv kjøpte jeg en scanner og scannet så støvskyene sto. Dernest tenkte jeg at dette er noe flere kunne likt å se. Disse papirene representerer en reise gjennom hele det 20. århundre (litt av det nittende også). Her er det mangt som kunne ha interesse både de var med på det og de som lurer på hvordan det egentlig var.

Herav fødtes bloggen Gulnede Sider. Og den finner dere her.

Bitterhet i podagraens tid

Den ene foten er større enn den andre. Det startet i toa. Det kjentes som den hadde fått tannverk. Etterhvert svulmet hele foten opp.

-Ja, du har jo passert førti nå, sa legen flåsete etter at han hadde konstatert podagra.

Noen sier podagra er en velstandssykdom. Til det å være har folk usedvanlig liten respekt for lidelsen. En bekjent kaller det tiss-i-toa.  Men han har alltid hatt en dårlig sans for humor. Han sikter til det egentlige navnet; urinsyregikt. Det har noe med at urinsyrekrystaller blir skilt ut fra nyrene og ut i blodomløpet. Så stopper de der passasjen blir særlig trang, det vil si ved leddene og framfor alt i stortoa. Sånn passe vitenskapelig forklart. Men podagra er et bedre navn. Det har tross alt et snev av verdighet.

Podagra er også en mannesykdom. Det er nok en måte å straffe oss på for at vi lot oss overtale til å spise det forbannede eplet i Edens Hage. Men epler er likevel noe av det kan spise når det gjør vondt i toa. Sånt som er godt derimot, som øl og potetgull, skal man styre langt unna.

Akk, kunne man bare avlede smerten ved å denge et par enerverende småtasser. Som i den klassiske tegneserien "The Katzenjammer Kids". Den som kommer ut som julehefte i Norge hvert år under navnet "Knoll og Tott". Seriens aktverdige kaptein, han som har slitt et langt liv ute på de syv hav, nyter nå sitt otium på det som skulle være en fredelig sydhavsøy. Men dessverre, hver gang han vært på lag hos Mekler Smekk blåser foten hans opp og han må hvile den godt bandasjert på en taburett. I denne hjelpeløse tilstanden blir han utsatt  for ondskapsfulle tildragelser av mindreårige krapyl. Av og til reiser den stolte Kapteinen seg og tar en kraftig hevn (ah). Nå er det noen som sier at dette er blitt forbudt i Norge, så utrolig det enn kan høres.

Guvernøren for en av de karibiske øyer i den klassiske filmen "Captein Blood" med Errol Flynn, var også rammet av denne mystiske sykdommen. Blood soner egentlig en dom på øya. Siden han også er renomert lege tilkalles han for å dempe den ulykkelige embetsmannens lidelser. Medisinen er selvfølgelig årelating. Som den var mot det meste på den tiden denne historien utspiller seg. Guvernøren kommer i takknemlighetsgjeld til Blood. Noe denne skammelig utnytter da han senere stikker av og begynner som pirat.

Men podagra er ikke dødelig. Kanskje det er derfor folk er så totalt blottet for sympati og medfølelse. Akk, man får holde munnen lukket, foten hevet og la tankene flyve at sted til en sydhavsøy.

Tyven

heter ei bok av svenske Göran Tunström.

Den godeste Tunström er en herre med en viss suksess. Mest kjent er han for den prisbelønte  romanen "Juleoratoriet" som også er filmet.

I "Tyven" møter vi Johan, som bor hos sin onkel Fredrik og sin tante Ida, resten av familien og øvrige innbyggere i Sunne.

Fredrik er av taterslekt. Han liker best å sitte på benken og drikke. Når han da ikke tar seg en tur hjemom for å få middag og oppfylle sine ekteskapelige forpliktelser. Den godslige skomaker Pripp er faren til Ida og forsøker forgjeves å få Fredrik til å ta seg litt sammen. "Remisensen" er kommunekassererassistent med ambisjoner om å bli en stor poet. Navnet "Remisensen" fikk han da han en gang anvendte dette ordet i den enklere almues påhør. "Remisensen" liker også å drikke sammen med Fredrik og vennene hans.

Slik gikk et av skomaker Pripps forsøk på å Fredrik til å ta skjeen i en annen hånd: Først tok han opp det ubehagelige spørsmålet om arbeid, deretter påpekte han den voldsomme befolkningsveksten i taterhuset.

Du må ikke ta det ille opp, men jeg lurer på...du har ikke tenkt på å bruke...jeg mener, nå når det er blitt så mange unger å ta hånd om...sånne...du vet...preventiver. Jeg mener, du og jeg kan vel prate åpent om sånne ting?
-Jaa, ja visst fanken. Fredrik reiste seg og så ut av vinduet.
-Vi er jo ikke akkurat katolikker, du og jeg. Jeg vet at det i mine kretser i misjonsforbundet er reist en del innvendinger mot...men protestene blir stadig lavere, de tider er forbi da man ikke kunne se fordomsfritt på problemet. Idas mor og jeg bruker selv denslags, vi syntes jo at det var nok med to barn, så ikke at vi hadde råd til flere. Litt planlegging, Fredrik, er ikke av det onde...Hører du på hva jeg sier?
-Jeg har ikke tenkt på det. Når en er kåt så...
Torsten Pripp foldet hendene og lukket øynene.
-Jeg mener, hu blir jo på tjukken så fort hu ser kukken min...
Torsten Pripp stønnet.
-Ut Fredrik! Ut herfra. 

Slik fortsetter det i reneste folkekomediestil. Ikke ulik Albert Engströms karakter, gentlemannslasaronen Kollingen, har Fredrik svar på det meste.

Men hadde det forblitt slik hadde ikke denne boka blitt stor litteratur.

For med ett endres tonen  i Göran Tünstrøms fortelling. Vi kommer nærmere inn på forholdet mellom Fredrik og Ida. Vi ser en alkoholisert konemishandler som vanskjøtter hjem og barn. Vi ser den mindreårige og vanskapte Johans og hans stesøster Hedvigs forsøk på å holde familien gående da Ida synker ned i en dyp depresjon. Vi ser den livlige Hedvig miste forstanden da bestefaren dør. Hun spiser jord og løper naken omkring. Latteren sitter fast i halsen.

Tunström lar romanen etter det  flere ganger gå i uventede retninger. En dose svart humor er til stede uansett hvor håpløs situasjonen er. Og han lar det være igjen en strime av håp.