Norwegian Wood

Det ble fra ulike hold, derav flere bloggere, tilkjennegitt store forventninger til denne filmatiseringen av japanske Haruki Murakamis roman med samme tittel. At den er laget den Ang Hung Tran, den vietnamesiske regissøren som sto bak "Duften av grønn papaya om morgenen", har ikke redusert disse.

Undertegnede jacobsblogger, kjent som en av Norges største eksperter på østasiatisk film (kremt; det er ikke så mange av oss), har både sett filmen og lest boka for deg.

Lesere av Jacobsbloggen som ikke har tid til å se film eller lese bok har full anledning til å utgi synspunkter og vurderinger de måtte lese her som sine egne. Ved skriftlig gjengivelse blir Jacobsbloggeren glad for en lenke.

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg skal man se filmen før man leser boka. I motsatt fall blir man for forutinntatt til å bedømme filmen på riktig vis. Her har jeg syndet mot denne regelen, da jeg leste boka uten at det falt meg inn at man ville lage film av den. Men det har gått noen år, og med min dårlige hukommelse kan det hende det ikke gjør forskjell....

Filmen starter med noen  bilder av tre ungdommer i lek og alvor. Noen scener senere får vi demonstrert hvordan man tar livet av seg i en garasje ved eksosforgiftning. Så kommer fortellerstemmen fra boka, den uunngåelige som likevel bør unngås i filmatiseringer av romaner i "jeg"-form. Stemmen er ikke plagsomt til stede i filmen, men etter denne bloggers mening bør regissøren  ta utfordringen om å lage historien uten dette tyveriet fra boka. Da får det ikke hjelpe om  enkelte kinobesøkende ikke kjenner igjen det de har lest.

Det er dialogene som driver handlingen framover. Forholdet mellom hovedpersonen og den avdødes kjæreste, hans romkamerat blir belyst gjennom samtaler Visualiseringen består av vakre bakgrunnsbilder mens karakterene konverserer i forgrunnen. Filmen er nydelig fotografert og jeg synes det fungerer. Men mange vil nok synes den av disse grunner er litt vel stillestående.

Dette blogginnlegget avsluttet idet disse vakre bildene sakte toner ut. Om noen dager vil det komme noen ord også om romanen på dette nettsted.

Tannpine

Det kom forrige dagen, postkortet fra "Tannlegen du smiler til". Innkallingen til den årlige kontrollen. Og det akkurat nå som det har stått så mye stygt om norske tannleger i avisene. Vi kan visst ikke lenger stole på dem. Forbrukerrådet har testet og laget en riktig stygg rapport.

Vi fra de generasjonene hvor skoletannlegen boret opp hver bidige jeksel for å fylle opp med amalgam er jo ikke så veldig begeistret for standen fra før. I klassetrinnene 5-7 fant tannlegen til sammen 26 hull i tanngarden min. Den fryktede kvinnelige skoletannlegen gikk  på folkemunne under det lite smigrende tilnavnet "Tante Pine". Før og etter dette har det i høyden vært et enslig  hull eller en plombe som har falt ut. Faget har i ettertid kommet til at denne amalgambegeistringen kanskje var en smule overdrevet.

"Når Jacobsbloggeren smiler faller amalgamprisen på verdensmarkedet" (gammelt Sagene-ordtak).

Dette har  inspirert meg til å lage en filmhistorisk oversikt over industriens verdigste representanter for tannlegestanden. Her kommer de tre største -stigende rekkefølge.

Først putter vi musicalfilmen "Little Shop of Horrors" fra 1986 i DVD-spilleren. Her møter vi Steve Martin i, etter min mening, en av hans beste rolleprestasjoner. Han er tannlegen slik vi faktisk mener han er. Gjennomført ond og med en sadistisk glede over å påføre smerte. Jo mer du skriker jo mer fryder han seg. Og jamen begynner han ikke å synge også...

Deretter vises en reprise på den gamle storfilmen "Marathon Man" (1976) på en obskur TV-kanal en gang etter midnatt. Hovedrolleinnehaveren Dustin Hoffmann har løpt beina av seg den første timen da han våkner bundet fast til en stol hos tannlegen. Og denne tannlegen mina damer og herrer -i Laurence Oliviers skikkelse- han ER virkelig torturist. Og han er skikkelig forbannet forbannet for at de tapte krigen! God fornøyelse Dustin.

For å finne vinneren må vi tilbake til barneskolen. Fjell skole i Drammen hadde bare en film å vise i kosetimen. Og det var Ivo Caprinos "Karius og Baktus" (1954) basert på Thorbjørn Egners fortelling.  Her tiltar tannlegefiguren seg en mytologisk rolle. Han er aldri synlig men likevel til stede. For hovedpersonene er han en dulgt trussel mot deres eksistens. Kanskje tror de ikke helt på Ham eller Hans kraft, men det ender i total ødeleggelse. En tordnende røst sier "gap opp" og som ved en rasende tsunami forsvinner de to tanntrollenes univers.  Høyere kan vel ingen tannlege nå, enn å dømme en hel verden til tilintetgjørelse.

Her kommer en som ikke nådde opp. Til de som måtte savne den:




Jeg ser en gang til på innkallingen, tar opp telefonen og ringer nummeret som står der. Jeg forteller den hyggelige kontordamen at jeg avbestiller årets time. Tannsjekken tas på utenlandstur. I år som i fjor.

Once upon a time in India.

En større idrettsbegivenhet er nylig avsluttet. Jeg snakker ikke om en sådan som foregår på kaldt hvitt underlag og som ikke fanger interessen til mer enn en bitteliten brøkdel av verdens befolkning.

Men vi har fått kritikk for at Jacobsbloggen inneholder altfor lite sport. Vi tar dette til etterretning og introduserer herved Jacobsbloggens regulære sportsspalte. I dag skal det handle om CRICKET. Lørdag vant nemlig India verdensmesterskapet og tok trofeet de har ventet i 23 år på å erobre. Sri Lanka ble slått med 6 gjerder. Alle hjerter gleder seg, iallfall i India.

Vår alles statskanal sendte kampen på lørdag. Snøblinde nordmenn kunne nyte stor idrett kombinert med kyndig veiledning i en idrett man trenger forstand for å følge -og det er jo ikke akkurat vanlig. I det hele tatt ble det en fantastisk sportsopplevelse en grå norsk senvintersdag. Konsentrerte utøvere manøvrerte elegant og planmessig rundt på en spillbrettaktig arena til stormende jubel fra tilskuerne. En liten og avgjørende ball fløy på uforutsigbart vis rundt på banen, fra spiller til spiller.

Dessverre har ikke NRK lenger rettigheten til visning av kampen på internett. Derimot kan man forberede seg på neste sesong ved å gå gjennom denne korte gjennomgangen av regelverket her. Skal man virkelig sette seg inn i cricket bør man gå til BBCs sider som omhandler det meste om denne formen for fysisk utfoldelse.

Min første introduksjon til cricket fikk jeg på Bollywoodfestivalen i Oslo i 2002 da de viste filmen Lagaan, med undertittelen Once Upon a Time in India.

(Jeg så den på  kjære Soria Moria kino som senere ble så skammelig forrådt av Oslo kinematografer og overført til private aktører som nå har bygd den om til helt andre formål. Til gjengjeld er det kommet et nybygd, trist og kjedelig kinosenter lenger nede på Grünerløkka. Dette var bare en nødvendig digresjon.)

Lagaan var en storfilm som ble nominert til Oscar. Vi snakker om et bredt anlagt historisk drama som også inneholder alle sportsfilmens særtrekk. Vi befinner oss i Victoriatiden i et rike der solen aldri gikk ned. Grådige og tilfredse koloniherrer i uniform sprader rundt blant den fattige befolkningen i en indisk provins. Et skattepålegg som omfatter mesteparten av årets avling skaper krise. Under et forhandlingsforsøk observerer vi britiske garnisonssoldater i et spill cricket. Den nedlatende leirkommandanten foreslår et veddemål -kvitt eller dobbelt. Det skal arrangeres en cricketkamp mellom et lag fra landsbyen og soldatene. Vinner landsbyen skal de slippe å betale skatt. Og hvis ikke hadde de ikke lenger bruk for noen kaloritabell -for å si det sånn.

Herfra gjennomgår vi alle sportfilmens stadier, slik  vi kjenner de fra boksefilmer, fra fotballfilmer og fra for så vidt de fleste filmer som handler om idrettsutøvere. De overlegne britene er skråsikre på seier. Landsbyfolkene tviler på egne evner, men en trener endrer på dette. De gjør fremgang, men kan det være tilstrekkelig? Det er ingen tvil om at alle i kinosalen virkelig unner de snørrhovne engelskmennene et sviende nederlag! På indisk vis får vi også noen sanger med på kjøpet.

Jeg skal ikke røpe hvordan det ender, men anbefaler at man ser filmen selv. Den kan kjøpes hos din lokale bollywoodforhandler eller på amazon.com.

Når det gjelder ettervirkningene av Indias store seier på lørdag savner man fremdeles en ung kvinnelig modell som lovet å løpe naken rundt i Mumbais gater dersom de vant denne kampen. Dessverre er hun nå som sunket i jorden. Vi er skuffet, men antar at noen har vært litt store i munnen.