En dobbeltnekrolog




Jane Russell

  Med kort tids mellomrom meldes det i nettavisene. Først Jane Russell deretter Elisabeth Taylor har blitt borte for oss.

Vi snakker om to skuespillerinner fra kinofilmens glanstid, den gang kvinnene var vakre. Da holdt det med noen få strøk fra malingskrinet for å være presentabel. I dag er de avhengige av en hel kjemisk industri som produserer silikon og botox, plastiske kirurger og rigide treningsprogrammer. Og man gjør gjerne noen dataanimerte justeringer på damene i tillegg før filmen er ferdig til visning.

Vi som er så heldige å ha vokst opp den gang fjernsynet ikke ga noe kanalvalg ble kjent med disse ikonene på mandagskveldene (Takk Rigmor). Av og til så vi kanskje filmer vi i utgangspunktet ikke hadde så lyst til å se, men det utvidet bare horisonten vår. (I dag, hvor ungdommen har så mange valg, velger de som kjent helst å ikke gjøre noen ting.) Og så har man selvfølgelig også oppdatert seg ytterligere også i ettertid.

Jane Russell (1921-2011) ble introdusert i Hugh Hefners "Outlaw" fra 1943. En film som er mest kjent for Russell's fremvisning av sine fortrinn. Fortrinn som for øvrig har gitt navn til  Jane Russells Peaks i Alaska. Med sine strategiske mål 38D-25-36 spilte hun inn en rekke publikumssuksesser i løpet av 1950-tallet. Mest kjent av disse er vel "Herrer foretrekker blonde piker" (Gentlemen prefer Blonds) fra 1953 hvor hun spilte mot Marilyn Monroe. (Jeg var bombesikker på at denne var i svart/hvitt, men det kom selvfølgelig av at jeg så den første gang på bestemors svart/hvitt TV). En meget lett film, som ikke desto mindre med sin gjennomførte stil og raffinerte kostymer ga de to aktørene evig kult-status.


Liz Taylor



Elizabeth (Liz) Taylor (1932-2011) regnes nok som en tyngre skuespillerinne. Men med sine sunne  mål 36C-21-36 ble hun likevel et like stort sex-symbol som Jane Russel. Noe hun pirret opp om med sine utallige kjærlighetsaffærer og åtte ekteskap. Filmen som for all framtid har stadfestet denne posisjonen er hennes rolle som Cleopatra (1963). Gigantproduksjonen som er regnet for historiens største kalkun. Brede og dryge historiske scenarioer  ble rullet fram i 4 timer og 10 minutter i en av de mest påkostede filmer noensinne. Likefullt, ethvert senere forsøk på gjengivelse av den historiske personen Kleopatra bærer Liz Taylors trekk. Bare les  "Asterix og Kleopatra" (Asterix album nr 2 i norsk utgivelsesrekkefølge) hvor det spøkes åndfullt med dronningens spisse (men dog så søte) nese. Taylor spilte i flere store filmer og vant to oscarpriser. Blant disse er filmer som "Giganten", "Katt på hett blikktak", "Venus i mink" og "Hvem er redd for Virignia Wolf".

I skrivende stund kommer beskjeden om at også Wenche Foss har gått bort. Da blir det for mye til at en stakkars blogger klarer å henge med. Denne Jacobsblogger beslutter derfor å anlegge en midlertidig bart i Wenche Foss' minne. Det vil ikke bli skrevet mer om dette.

Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

Denne overskriften kunne vært innledning på så mye. Men den er ment som en referanse til Dag Solstads bok med samme tittel.

Jeg har lest en del Solstad. Ikke alt, men fra ulike perioder i forfatterskapet. Og jeg liker det jeg har lest. Tross mer kjente titler er det denne lille boka utgitt i 1984 som kommer ut som min favoritt.

Hva er nå dette ugjennomtrengelige det snakkes om her? For en landsens kulturinteressert gutt som Dag Solstad er det det å bosette seg i bydelen  Romsås i Oslo.

Før romsåsberetningen begynner får vi en hylende morsom prolog hvor Solstad selv er ute på rangel med hovedpersonen sin. De snakker om forfatterens siste bok om Gymnaslærer Pedersens beretning om den politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Solstad blir rasende indignert over at hans samtalepartner har oppfattet boka som "morsom".  "Jeg er ikke morsom!" roper han og blir kastet ut av Theatercafeen.. Like fornærmet blir han når det sies at den er selvutleverende med tanke på hans egen fortid i "bevegelsen". Et lite signal fra forfatteren Solstad til sine lesere og kritikere.

Forfatteren er aktiv i sin bruk av parenteser (dette liker denne blogger veldig godt) for å fram underfundigheter.

Solstad selv forlater scenen (han skal på langtur til Mexico) og hovepersonen blir overlatt til seg selv i det ugjennomtrengelige Romsås. Et poeng her er at hovedpersonen var en arkitektene som planla utbyggingen på Romsåsfeltet på slutten av 60-tallet.

Ingen kan som Solstad beskrive det dagligdagse. Handlingen skrider langsomt. Et gjennombrudd kommer når den fraskilte hovedpersonen blir invitert inn til det yngre paret ved siden av for å se videofilmer.  Slik vokser et vennskap fram. Riktig kjedelig kunne det blitt, hadde ikke Solstad evnet gjennom beskrivelsen av denne hverdagslige begivenheten klart å gi oss så presise og nyanserte bilder av ensomme mennesker på drabantbyens scene. Der Knausgård i sine Min Kamp-bøker tilstreber en objektiv gjengivelse av selv de mest ordinære dagligdagse hendelser, setter Solstad de i perspektiv. Den akademisk middelaldrende mannen føler seg riktig klønete når han sosialiserer med det uutdannede paret han så gjerne vil bli venner med. Den unge mannen ser på ham som hygggelig selskap, dog litt eksentrisk. Den unge kvinnen virker fortsatt litt uavklart....

Romanen beveger  seg sjangermessig fra sosialrealisme til melodrama og videre til krim. Det er også en metaroman som ettertrykkelig annonserer disse overgangene. Foruten at forfatteren som nevnt deltar selv. Av og til blir vi i villrede om det faktisk er fiksjon.

Og mye har skjedd når Dag Solstad endelig kommer tilbake fra Mexico.

Andre Solstad-favoritter? Her er et intervju med ham fra 1971.

Mennesker i solen

Vi tar sommeren litt på forskudd denne gangen. En sankthansfeiring på en campingplass i Sverige ville føles godt etter denne kalde vinteren. Hadde bare ikke verden gått under.

Det er nemlig det som skjer i den norske filmen "Mennesker i solen". Etter å ha blitt overdosert med amerikanske oscarfilmer måtte jeg nemlig avreagere ved å se norsk film på kino. Det er skrevet at det kommer rekordmange norske filmer i år. Noen sier for mange. Men vi ligger tross alt så langt etter land som India og Nigeria at vi burde tåle det.

Og det blir etter min mening aldri nok av dommedagsskildringer. Jeg elsker beretninger om slutten på det hele. Det bør gjerne vare såpass man får tid til å tenke seg om. Men det skal være ordentlig. En brautende amerikaner som kommer inn og forhindrer det  i siste øyeblikk ødelegger hele opplevelsen for meg.

Men jeg er ikke helt sikker på om "Mennesker i solen" egentlig handler om dommedag.

Som i filmen "Hvem er redd for Virginia Wolf" er det et middelaldrende ektepar som inviterer et yngre par til bords. Hvoretter avsløres gradvis dystre sannheter fra deres liv. Bortsett fra det ekstra krydderet med dommedag adskiller den seg fra denne filmen ved at manusforfatteren og regissøren har valgt en komisk innfallsvinkel.

Helge Ingar Gimle og Kjersti Holmen spiller det middelaldrende ekteparet som av en eller annen grunn fremdeles holder sammen. De prøver krampaktig å feire en hyggelig sankthansaften med sin sønn. Det går tydelig på tomgang. Fruen er sexlei, men tåler heller ikke at gemalen kaster blikk i andre retninger Typene er forskriftmessig framstilt og skuespillerne passer godt i sine roller. Den utadvente flåsete Gimle og en mutt Holmen snakker forbi hverandre. Innimellom husker de på at de har en sønn. De har tatt den faste hytta til det yngre paret som var sent ute for å bestille midtsommerkvelden dette året. Den oppfarende Jon Øygarden som den yngre mannen og Ane Dahl Torp som den nervøse kvinnen har tydeligvis også noen hemmeligheter. Vi taler i sannhet om syndere i sommersol.

Noen glass kommer på bordet og vi blir vitner til en fest vi ikke hadde hatt lyst til å være med på selv.
Denne filmen har sin styrke i de fire nevntes spll og stykkets slagferdige replikker som avgis med god presisjon. Særlig Kjersti Holmen glitrer i sin surhet over sitt forspilte liv. Dessverre må jeg gi trekk for Ghita Nørbys skikkelse som kommer litt etter at festen har startet og i overgrad teatralsk begynner å framsi bruddstykker fra Johannes Åpenbaring. (Selv om det sikkert ikke er stuerent å snakke nedsettende om go'e gamle Ghita Nørby kan vi dessverre, som kompromissløs oppriktig blogg, et korrektiv til alle kommersielt avhengige aktører og et arnested for ytringsfriheten, ikke komme utenom dette her).

Og dommedag..tja, hvorfor ikke?

Hvis dere spør synes jeg dere skal gå og se filmen. Den er norsk, den er morsom og den er annerledes.

Illustrasjonsbildet er "Apokalypsen fire ryttere" av Albrecht Dürer.

Dickie Dick Dickens

Frank Robert var "Dickie Dick Dickens"

Et helt alminnelig norsk hjem på slutten av 60-tallet. Det er fredagskveld og hele familien sitter samlet forventningsfullt ved radioapparatet

Hørespillserier på radio var en del av barndommen, med serien om den ubestridte kongen av Chicagos underverden, Dickie Dick Dickens, som det uovertrufne høydepunkt. For i de dager var ikke moralen eller etikkforskningen kommet lenger enn at en forbryter kunne være helt.

Serien var skrevet spesielt for radio, og det var viktig. Radioteater blir best på den måten. Man kan ta gode fortellinger fra klassikerne og andre steder, men det blir sjelden så "levende" som når man har skrevet direkte for radio. Røster, lydeffekter og musikk forenes til en collage herunder berettes en historie. Fortellingene om Dickie er i seg selv ikke spesielt originale. Forfatterne Rolf og Alexandrea Becker er da heller ikke begunstig med mer enn en miniartikkel i tysk wikipedia. Deres største suksess var serien om Dickie Dick Dickens, som ble innspilt i flere land. Ingen streder gjorde den så stor lykke som i Norge. Det var radiogarnityren som gjorde utslaget. Med oversettelse av Hans Heiberg, under regi av Paul Skoe og med noen av landets beste skuespillere gledet vi oss til neste episode. Og musikken var av May og Gunnar Sønstevold.

Dette er hva som skjedde. To fortellerstemmer innledet hver episode. Lasse Kolstads dype røst vekslet med Sverre Hansens mer melodiøse. De introduserte med stor veltalenhet: "(to skudd) Det var startskuddet for radioteaterets kriminalistiske hørespil om underverdenenes ukronede konge (i kor) DICKIE DICK DICKENS!" Frank Robert/Dickie Dick Dickens guidet oss derfra med østkantdialekt inn i Nordamerikas hardeste forbrytermiljøer. Gangsterbruden Randi Nordby/Effi Marconi supplerte med sensuell røst. Så tro mannskoret til:

Deilig i dårlig vær, da smeller det så det drønner her. Og med solen over by, pumper du'n full av bly.  Å Chicago! Mitt Chicago! 

Etter dette satt du klistret. Og forbanna ble man på Lasse Kolstad da han avsluttet episoden på det mest dramatiske.

Med disse indre bildene jeg bærer på føler jeg meg skremt når Centralteateret skal sette opp Dickie Dick Dickens på scenen. Dickie og Effi fremstilles av virkelige mennesker mens resten av personene er dukker. Skremt, men også nyssgjerrig.

Jacobsbloggen burde få fribilletter.

Betty Boop -ei sexbombe fra 30-tallet



Betty Boop


Tegnefilmheltinnen Betty Boop fra tidlig 1930-tall er et ikon den dag i dag, med sitt merkelige brede rektangulære fjes og kvinnelige former.

Det var Brødrene Max og Dave Fleischer, en av Disneys tidlige konkurrenter, som sto bak. Foruten Betty Boop er de særlig kjent for skippernfilmene og en tegnefilmserie om Superman.

Da Betty debuterte var den første langfilmen med lydspor bare noen få år gammel. Disney hadde presentert sine første filmer om en mus som kunne snakke. Andre studioer fulgte opp med snakkende dyr. Sang og musikk var likeledes en naturlig del i disse lydfilmens pionerdager. Av den grunn ble Betty-filmene kalt "Talkartoons"

Betty Boop hadde hundeører i de første filmene hun dukket opp. Men med sine svingende hofter og kokketerende øyne var hun så menneskelig heit at ørene umerkelig ble forandret til øreringer. Sin hundekjæreste Bimbo bevarer hun merkelig nok et forhold til også i senere filmer.

Betty var en tegnet figur, dog svært utfordrende. I dette depresjonens tiår vimset hun oppmuntrende rundt med et kort skjørt som til stadig gled opp så undertøyet syntes og et tilsvarende strømpebånd som gled ned. Det er klart det måtte bli bråk av slikt. Tegnefilmstudioet fikk flere påpakninger fra det indignerte flertall med krav om sensur. Resten av flertallet elsket Betty.

Betty Boop ble også til stadighet utsatt for sexpress i filmene sine. Av og til ble hun kledelig reddet av sine kavalerer, av og til ordnet hun opp selv på 8.mars-vis. Mest dramatisk var den gangen Betty rakk å ringe politiet samtidig som hun hadde en grådig siklende sjef løpende etter seg. Politimesteren tar saken alvorlig og varsler samtidig sivilforsvaret og brannvesenet. Likeledes blir hæren, marinen og luftvåpenet mobilisert. Vi ser kryssklipp mellom en unnvikende, men stadig lenger trengt opp i hjørnet, Betty,  og landets væpnede forsvar som er underveis for å redde henne ut av den gamle grisens slibrige favntak. Da de forente staters samlede militære styrker står oppstilt utenfor bygningen titter Betty ut av vinduet. Med en irritert mine drar hun ned et rullegardin samtidig som hun lidenskapelig overøser sin overordnede med kyss. Slutt. Jeg erindrer at jeg så denne kortfilmen i min barndom og ikke skjønte en døyt.

Som i Disneys filmer var det et solid musikalsk arrangement. Mange av datidens store jazz-stjerner bidro til det. Ta en titt på denne perlen, Minnie the Moocher fra 1932, med deltakelse av Cab Calloway and his orchestra. OBS: Denne er skummel!  (De er herved advart).



Klarte du å sitte stille mens du så på? Som det står i en av kommentarene til denne videoen fra Youtube : Nå vet vi hvor Michael Jackson fikk inspirasjon til Moon Walk'en fra.  Legg også merke til hvordan alt er levende i denne filmen. Mens Disney etterhvert tilstrebet en viss realisme i sine tegnefilmer er denne leken og surrealistisk. Blomstrer, trær og telefoner er levende vesener og alt kan skje!

Cab Calloway var som nevnt ikke den eneste husmusikeren hos Betty. Maurice Chevalier, Louis Armstrong og Ethel Merman dukket opp live i tegnefilmene og bidro med sang og musikk. Så mange av jazzens stjerner holdt hus i brødrene Fleischers filmstudio at de nær fikk Ku-klux-klan på nakken.

Det sensuelle Boop-oop-a-doop, som hun innledet filmene med, ble kjent som Bettys varemerke. Suksess avler misunnelse. En levende sangerinne på den tiden trakk henne for retten for å ha stjålet boop-oop-a-doop av henne. Men boop-lydene var så i tiden at det ikke var vanskelig å trekke fram ytterligere et dusin mulige forløpere. Ingen kunne med sikkerhet si hvem som var første ute.

Jeg unner dere en smakebit til. I nedenstående film, Barnacle Bill fra 1931, er Betty fortsatt litt hund. Men det forhindrer ikke at forestillingen er meget "vovet". Legg barna og trekk gardinene for før du starter denne snutten!



Hva sier dere folkens? Er dere ikke enige i at alt var bedre før? (Inntil til jeg så denne trodde jeg sangen om Sømanden Will den fromme var Kim Larsens originalverk). Den siste ekte filmen om Betty Boop ble tegnet i 1939. Flere av originalfilmene er lagt ut på Youtube.com.

Da gjenstår det bare å si : Boop-oop-a-doop!

Kubricksk perfeksjonisme

Det er mange gode nettsteder som omhandler film. Det ultimate oppslagsverket er selvsagt The internet movie database. På Norsk har vi filmweb som annonserer aktuelle filmer på kino.

En av mine favoritter er NRKS Filmpolitiet. Her finnes dyktige medarbeidere som kommer med anmeldelser av og bakgrunnsstoff om nye filmer. "Denne filmen mangler spinnende hoder og ertesuppe" står det om en aktuell film som penser innom eksorsisme. De er i tillegg gode på å trekke filmhistoriske linjer og tar gjerne for seg klassikerne. Og det setter man pris på.

Dessverre har de ikke kommet utenom Oscar-hypen. I tillegg til altfor mye stoff om disse filmene utfordret de leserne sine til å komme med en begrunnet uttalelse om hvilken film som ville vinne oscar. Dermed var det fritt fram for alle forstå-seg-påere. Hvor kommer de fra alle disse menneskene som på liv og død alltid skal markere synspunktene sine under nettavisenes artikler?

En person under den obskure signaturen "Jacob" utbrer seg her på pompøst vis om noe han kaller "Kubricksk perfeksjonisme". Hvor har han fått dette fra? Kanskje noe han har plukket opp på et korrespondansekurs i filmkunnskap? Det synes  uansett som om denne personen har et desperat behov for å proklamere for hele verden at han har sett et par av de filmene som for tiden går på kino.

Vi kan ikke annet enn beklage den overdrivelse av ytringsfriheten som her finner sted. Og til denne Jacob vil jeg si:  SKAFF DEG ET LIV!! Det du ser på dataskjermen din eller filmlerrettet er kun gjengivelser og ikke virkeligheten!

Toda Mafalda

Tegneserien om Mafalda er en av forutsetningene for å overleve i en hard verden. Selv om en god film eller et glass god brun rom heller ikke er å forakte.

For en tid tilbake skrev jeg om da jeg for 20 år siden drev en kampanje for å få Mafalda tilbake i tegneserieseksjonen i Dagbladet. Det lyktes den gangen. En av hindringene var at serien kun ble tegnet i 9 år fram til 1973. Etter dette måtte man snu bunken. Men det gjorde ikke noe. Siden dette er jeg blitt den lykkelige eier av "Toda Mafalda" (bildet) -Mafalda komplett på originalspråket-  og med det uavhengig av løssalgspressen for å fylle mitt åndelige behov. I vår avsides del av verden  kjenner jeg kun til at den ble utgitt i hefter av det svenske forlaget Nordan på 1980-tallet. Nordan var et kooperativt forlag som besto av latinamerikanere og svensker.

Mafalda er nemlig født argentinsk. Men det slo meg aldri da jeg leste serien de første årene. Hjemme hos Mafalda så det ut som det gjorde i et helt vanlig norsk hjem. Deres huslige bekymringer var gjenkjennelige og seriens poenger treffende. Selv om det av og til dukket opp en tanks som virket litt eksotisk. Likevel uttaler Umberto Eco at man bør lese Mafalda for å forstå argentinerne.Dette tyder på at serien har flere lag enn det man får med seg ved førstegangslesing.

Hvis man reiser i Latinamerika og kjøper de lokale avisene der man kommer, er det noe som går igjen. Om det er El Clarin i Buenos Aires, La Jornada i Mexico DF eller El Universo i Guayaquil, Mafalda trykkes daglig i alle disse avisene. 40 år etter at den siste stripen ble lagd.

De som har lest spansk kjenner sikket serien. Det finnes knapt en lærebok i spansk som ikke et eller annet sted viser en tegning av Mafalda for å illustrere et poeng. Også i gramatikkbøkene dukker hun opp i det øyeblikket vi som mest fordyper oss i konjunktive verb.

Ved siden av Don Quijote er hun noe av det mest kulturelt samlende i den spansktalende verden.

Men vi burde kanskje si litt mer om selve serien for å forstå hvordan det er blitt slik.

Egentlig var det et reklameoppdrag i 1962. Tegneren Joaquin Lavado, som senere tok kunstnernavnet Quino, fikk i oppdrag lage en serie for markedsføring av vaskemaskiner. Oppdragsgiveren var kjent under forkortelsen MA og det var en betingelse at disse bokstavene måtte være i navnet. Ut av dette utgikk Mafalda. Kampanjen ble det aldri noe av. Oppdragsgiverne trakk seg eller selskapet gikk konkurs. Men Quino hadde allerede lagt mye arbeid i utformingen og så et stort potensiale. To år senere ble serien inntatt i en avis. Derfra rullet ballen videre og ut i den store verden. Og det var litt av en prestasjon når vi ser at internasjonalt publiserte tegneserier så godt som alltid blir distribuert fra USA. Sjekk selv opprinnelsen på Deres favorittserier i avisen. De senere årene har det gledelig nok kommet en del norske striper, men ellers?

Figurgalleriet og konseptet for serien likner en del på Knøttene. Det er småfolk som utgjør persongalleriet. Det spilles på deres særtrekk som ofte gjenspeiler den voksne verden, og man avslutter gjerne dagens stripe med et lite "filosfisk" poeng i stedet for å illustrere en vits. Men det er også vesentlige forskjeller. Mafalda er mer raffinert tegnet, familielivet og mer realistiske hverdagsproblemer beskrives og det inngår politiske hentydninger til den gjeldende samfunnsordenen.

Quino lar barna representere forskjellige verdier som man kan spille opp mot hverandre. Mafalda selv er samfunnsrefseren, pasifisten som ofte får det siste ordet. Hun har den samme omtanke for globusen sin som andre barn til sin favorittbamse. Når "verden" har vondt i Midt-østen kommer hun med en ispose hun legger på. Når Mafalda og vennene hennes har dårlig tid, leker de "atomkrig". Den leken er nemlig fort ferdig...

Emanuell (Manolito) er kjøpmannens sønn og representerer kapitalismens ide. Han jobber hardt med å bringe ut farens varer og drømmer gjerne om den internasjonal kjøpesenterkjeden han skal lede når han blir stor. Mafalda ødelegger dagdrømmen når hun nevner de høye lønningene han skal gi sine ansatte.

Susannes (Susanita) mål her i livet er å bli en vellykkket husmor. Og ikke tro det betyr at hun mangler ambisjoner. Småborgerskapets holdninger ekstremliggjøres og latterliggjøres gjennom Susanita, som selvfølgelig ikke er interessert i Mafaldas pjatt om de fattige og annen elendighet i verden.

Fred (Libertad) er den venstreradikale som tolker alt gjennom ideologiske briller.

Ellers må den nevnte globusen regnes som en av seriens hovedperson. På linje med en tallerken suppe. Gjentatte humoristiske poenger om Mafaldas avsky for denne husets spesialitet førte til at millioner av latinamerikanske barn vegret seg ved middagsbordet med den begrunnelse at Mafalda heller ikke liker suppe. Quino har flere ganger beklaget dette.

I 1973 nedla Quino stripeserien. Men Mafalda fortsatte å dukke opp sporadisk. Hun har vært frontfigur for kampanjer iverksatt av Unicef og hun har vært brukt som talerør for både fredsorgansisasjoner og for kvinnebevegelsen. I 2009 var hun i italia for å gi statsminister Berlusconi beskjed om at hun ikke var "en kvinne til hans disposisjon". 

Ellers tegner Quino stadig sine egne ting. Under vignetten Quino er han atskillig mer samfunnskritisk enn han var med Mafalda.

Det var vanskelig å finne ikke spanskspråklige mafaldaressurser på internett, men her er Quinos offisielle side.

Et glass brun rom, noen?

Kamp?

Mellom kollektivreisene har Jacobsbloggeren for vane å kaste blikk på bøker utstilt i bohandlene han passerer på veien. De to siste årene har disse vært dominert av Knausgårds Min Kamp og et nummer. Numrene 1-3 ligger også øverst i haugene på Mammutsalget, samtidig som billigbokutgaven for noen kroner billigere står i hyllen tvers overfor. Foruten tallet  skiller de seg fra hverandre ved fargen. Jacobsbloggeren går også forbi Narvesen. Der står tre glisende Knausgårder og glaner ham rett i fjeset. Tre bøker med hvert sitt close-up av en tilsynelatende beskjedent smilende  Knausgård på omslaget. Jacobsbloggeren blir litt fortumlet. Han forsikrer seg at her er det nok en gang Min Kamp 1-3. Det vil si at forlaget har utgitt billigboka i to forskjellige utgaver på en gang, en til Narvesen og en til bookhandlerne. Hva kan formålet være med dette? Mener forlaget at Knausgårdlesere er så enkle at de vil kjøpe bøkene dobbelt eller trippelt opp uten å sjekke innholdet? Jakobsbloggeren ler hånlig. Disse formodentlig nyutdannede markedsføringskandidatene vil nok merke at rutinerte lesere ikke lar se lure så lett! Eller gjør vi det?

Jacobsbloggeren har lest Min Kamp. Også Knausgårds. Men foreløpig kun det tredje bindet. Han syntes det var for mye oppstuss og avsporende debatter rundt de to første. Så derfor satte han seg diskret ned med nr. 3. Hvis det skulle være noe hold i dette prosjektet burde jo den tredje boken være like god som den første som han vant flere priser for? Og det er jo i den tredje boka han beskriver barndommen sin. Da blir det jo i kronologisk rekkefølge.

Jacobsbloggeren tar bussen hjem. Han hadde egentlig ikke tenkt å blogge om Knausgård. Men nå er det kanskje mange mennesker som sittet og venter på at Jacobsbloggeren skal bekjentgjøre sin oppfatning? Jacobsbloggeren puster tungt idet han går på bussen. Han kan ikke frasi seg sitt kall.

Om Min Kamp 3

Man behøver ikke dyppe pennen i blod for å skrive om unge Knausgård. Til det er de skrammer og skrubbsår han måtte ha fått i sin oppvekst og ungdom for harmløse.

Spørsmålet er om man skal skrive om unge Knausgård eller om man skal skrive om boken Knausgård selv har skrevet om den unge Knausgård. Normalt er det boken man omtaler men i dette tilfellet blir man i tvil. Er dette et selvutleverende realityshow mellom to permer hvis kunstneriske verdi ikke kan sees isolert fra det mediehysteri og opptredener den bringer med seg? Er dette noe i retning av det som kalles performance?

Jeg  velger nå å omtale boka uavhengig av alt dette. Vanskelig er det  og kanskje heller ikke riktig.

Denne "romanen" handler om et barns oppvekst på sørlandet. Språket er rett fram beskrivende fra barnets synspunkt. De refleksjoner som gjøres er  i overensstemmelse med barnets oppfattelse. Barnet opplever slike ting alle andre barn gjør. Barnet blir tenåring og sliter med problem som alle andre tenåringer også sliter med . Det beskrives en litt streng far. Men det er det jo heller ikke så uvanlig .Slik blir dette fort en kjedelig bok. Den beskriver rett fram ordinære scener i et alminnelig menneskes liv.


Hvis man skal lete etter noe litterære kvaliteter i denne boka kan man altså ikke se på språket. Ei heller har den noen uvanlig eller interessant historie å berette.

Det synes som et hovedtema i dette verket er hovedpersonens forhold til sin far. Hver for seg synes  ikke de "overgrep" han blir utsatt for sin far så skrekkelig alvorlig for en leser som har vokst opp i samme tid som handlingen i boka utspiller seg. Men måten han kommer tilbake til slike episoder gjør at de forsterker seg for hver gang. Forfatteren evner å få oss til se det med barnets og senere tenåringens øyne. Vi deler hans frykt og hans opplevelse av urettferdighet. På slutten av boka har forfatteren med en del, hver for seg ikke veldig dramatiske, episoder overbevist oss om at gutten kan ha fått varige merker.

Dette synes jeg er bokas fremste kvalitet. Dessverre er det mange andre hendelser som blir oppramset uten at man kan se at de inngår i noen helhetlig ide.

Det er synd for jeg har lest noe av det forfatteren har utgitt før han begynte å skrive sin kamp, og syntes da han var drivende god.

Men svenskene liker ham visst godt.