Blogger med hår på brøstet

Etter at jeg flyttet hit til bloggverdenen har jeg oppdaget at den er svært kvinnedominert. Alle de mest besøkte bloggene er skrevet av og for kvinner. Vi har rosablogger, mammablogger, strikkeblogger, fotballfrueblogger og hvem vet hva. Men ikke nok med det. Også bokbloggene ser ut til å ha en betydelig kvinnedominans. Uten at jeg helt synes det burde være noen grunn til det.

Men slapp av. Her skal det slett ikke nedsettes noe mannsutvalg! Derimot er det grunn til å trekke noen skikkelige manneblogger fram i lyset; av tre staute karer som skriver så testosteronet skvetter (altså billedlig, eller var dette kanskje litt dårlig valgt ordbruk?) og med stort engasjement. Dette er blogger hvor det formidles evige aspekter ved den mannlige karakter, uavhengig av samfunnets oppbygging og tilstand.

Først har vi min barndomskamerat Daddy-T som driver treningsbloggen Superbirk. Her handler det om treningsprogrammer, kosthold og ikke minst dramatiske konkurranser til fots, på sykkel og på ski. Birkebeinermerket jaktes som det er selveste Gollum som vil ha ringen sin, den kosteligste. Gjørmete og nedfrossede syklister kjemper seg over fjell og gjennom villmark, kolliderer og ramler oppå hverandre og taper dyrebare sekunder. Vi opplever tragedien når en forstuet fot tilsidesetter et helt års trening og øvrige forberedelser. Men alt er ikke bare konkurranse. De eldre hannene deler gjerne sine kunnskaper om riktig utstyr og bruk av det til de yngre. Les bloggen, kjenn kulda og føl lemsterheten i alle muskler og ledd!

Min tidligere kollega Per Willy forteller om sin lille hobby på nett. Før solen har tenkt på å stå opp nede ved Mandalskysten en lørdagsmorgen, er korrekt fiskeutstyr og antrekk tilrettelagt for bruk. I grålysningen drar han ut i båten, furet værbitt og underlig gråsprengt slik sørlendingene har gjort siden vikingetiden. Med på turen følger også fotoapparat for dokumentasjon. For er det noen som alltid blir møtt med mistro når de beretter om sine opplevelser er det fiskerne. Velkomponerte fargefoto viser fisk av alle slag på en bakgrunn av sørlandsidyll, blått hav og staute fiskere. Nærmere lukten av fersk fisk kommer du ikke med mindre du tar deg en tur ut på fiskebrygga.

 

Endelig kommer vi til min gode venn Mufassa som uttrykker seg på tysk i Eine Morphologie der Weltgeschichte. For tysk er det språket som er nærmest til å yte hans tanker rettferdighet. Men fortvil ikke. Selv om tankene er tunge, er de i sitt uttrykk så klare at de er forståelige med elementær skoletysk som bakgrunn. I inspirasjon av nattens mørke, og kanskje et lite glass, forfattes disse gjennomgripende analyser av det norske folk og samfunn. På sikt vil vi nok se disse småstykkene som pensum i skoleverket, og det vil lages utallige særoppgaver over de samme stubbene.

Alle tre bloggene er linket i innlegget og i tillegg ute til høyre. God fornøyelse.

Anda og hammeren

På hverdager reiser Jacobsbloggeren kollektivt, som et helt vanlig menneske, før jeg ankommer det sted hvor jeg tjener mitt daglige brød. Underveis oppdaterer jeg meg på verdensituasjonen og på lokale forhold. Slik hadde det seg at jeg en dag oppdaget en liten notis i avisen at det var utgitt et norsktegnet julehefte med Donald Duck. Til hjemturen hadde jeg for første gang på mange år kjøpt et nytt julehefte.

Før jeg fortsetter vil jeg ha sagt at som gammeldonaldist burde jeg ha fått tilsendt dette heftet direkte fra forlaget. Jeg regner med at dette rettes opp ved senere anledninger.

(Dette vil selvfølgelig ikke ha noen som helst innvirkning på innholdet i denne bloggen. Jacobsbloggen er fri og ukrenkelig, uavhengig av økonomiske interesser. Gaver tas gjerne imot men dette er ingen garanti for omtale eller et hinder for at jacobsbloggen spyr edder og galle over produktet).

Dette norske Donaldheftet har fått tittelen Donald med hammeren, og henspeiler til Tor med hammeren i norrøn mytologi. Tegningene er kreditert tegneren Arild Midthun og teksten er skrevet av Knut Nærum og Tormod Løkling. Midthun og Løkling er som veteraner å regne. Nærum husker jeg som en spennende serietegner før han begynte å vie seg til viktigere ting, Som å lage fredagsunderholdning på TV.

Av omtalen å dømme er dette et veldig ambisiøst prosjekt som tar sikte på å bli en fast juleheftetradisjon. Da kommer man ikke utenom å bli målt opp mot mesteren Carl Barks arbeider (Lesere som ikke kjenner til mesteren anbefales å oppdatere seg ved å klikke på linken for forståelse av den videre framstilling).

Selve ideen om å blande inn norrøne guder i en Donald-fortelling virker litt for søkt for meg. Mesteren har riktignok gjennom årene konfrontert endene med diverse mytiske figurer, men skrittet er så vidt jeg husker aldri tatt opp på gudenivå. Tegneren Midthun har søkt å unngå stilforvirring ved å gi gudene snuter som andre bifigurer i Donald. Jeg synes Loke likner litt på Jukserud. Kanskje er det bevisst.

Mesteren laget en gang en fantastisk historie som het Donald og gullhjelmen, hvor vikingehøvdingen Olav Blåøys hjelm kom Donald i hende. Dens iboende kraft omformet ham til en eiesyk og maktglad and. Tilsvarende forhold får Donald til Tors hammer i denne historien. Dette er kanskje ment som en referanse, men det fungerer ikke. Det er vanskelig å se hva som skulle frembringe en slik karakterendring her.

Jeg synes heller ikke historien flyter like naturlig som i mesterens (h)ånd. Det kan komme av at Barks både tegnet og fortalte selv og derigjennom hadde full kontroll over flere ledd. Men det er mange eksempler på at man godt kan fordele disse oppgavene på to personer. Det forutsetter som regel et godt samarbeid mellom den som skriver og den som tegner. Her nevnes i en bakgrunnsartikkel i samme blad at Nærum og Løkling la opp arbeidet med skrivingen som en seriestafett hvor de skrev tre sider hver, som de så sendte til Midthun for illustrasjon. Da skal det litt til for å få et helhetlig resultat... Det virker for meg som de ikke har tatt jobben helt på alvor.

Selve finalen, kampen om hammeren mellom den slemme guden Loke og de gode kreftene representert ved familien Duck, har mest til felles med marvelinspirerte superheltoppgjør. De klassiske donaldhistorier har som oftest mer finurlige måter å avgjøre slike dueller på. Gjerne ved en overraskende fortolkning av situasjonen ved hjelp av den fantastiske Hakkespettboka.

Jeg synes heller ikke tegningene holder helt Midthun-nivå. Jeg har ikke fulgt med på de seriene han har lagd for Donald, men har lest mange av de tidligere arbeidene. Kan det være at kravet fra forlagene om rask produksjon har forringet resultatet?

Oppsummeringsmessig behøver ikke dette bli en årlig tradisjon for meg.

Men hvis intensjonen ikke er å tilfredsstille kravstore og gretne gammeldonaldister, men inspirere unge sjeler til leselyst og å lære mer om den gamle gudetrua, så er serien kan hende.......bra.

Jeg er ingen proletar

Det er ikke Deres ydmyke blogger som føler et skrikende behov om å komme med ovenstående bekjennelse. Derimot er dette tittelen på ei bok han har lest.

For det hender, på mørke høstkvelder, at Jacobsbloggeren slår av datamaskinen, setter seg godt til rette i den slitte godstolen sin, skjenker seg et glass vin og åpner en god bok.

De som har lest tidligere innlegg erindrer kanskje at jeg kjøpte noen bøker på loppemarkedet på Vinderen skole tidlig i november. En av disse var akkurat ”Jeg er ingen proletar” av Nils Johan Rud. Jeg hadde ikke noe forhold til denne forfatteren fra tidligere. Men jeg har alltid hatt lyst til å lese hans bok med den ufattelig morsomme tittelen ”Så stjeler vi et fattighus”.  Men denne var ikke tilgjengelig.

Boken er en pocketutgave fra Pax Forlag 1974, Noen har skrevet navnet sitt på omslaget for å markere sin eiendomsrett til boken. (Det bør selvfølgelig rettes på). Den er ellers pent behandlet, men med lett gulnede sider.

Romanen ble skrevet i 1935. Mellomkrigstiden er min favorittepoke. Denne perioden mellom to verdenskriger, med industriell vekst, arbeiderkamp og gryende nazisme. Det er ikke så mange av oss nålevende som var der, men vi har kanskje foreldre eller besteforeldre som har kunnet fortelle.

Forellingen bringer meg først ut på landsbygda med hardt arbeid og hestedrevet gårdsbruk, deretter inn i den trolske industribyen Oslo. Vi lever oss gjennom iskalde vinte hvor vi må fyre med møblementet og går turer langs den forurensede Akerselva. Det hele slik det ble opplevd av en samtidig.

Til å begynne med har jeg vanskelig med å engasjere meg i hovedpersonen Knut Soles liv. Denne artianeren som av omstendighetene er henvist til å bedrive hardt arbeid. Men etter hvert som problemene tårner seg opp og Knut Sole går fra vondt til verre blir jeg revet med. Han blir en utstøtt streikebryter, apatisk arbeidssøkende, bor på nåde hos en vertinne som har visse forventninger og får unevnelige (men utrolig godt beskrevne) sykdommer. Etter hvert går han fullstendig i hundene. Jeg bare elsker beretninger om fullstendig undergang! Det er sikkert en diagnose for dette. En happy ending ødelegger fullstendig dagen min. Jeg kan til nød godta en ”åpen” slutt.

Nils Johan Rud var født i 1908 og døde i 1993. Han var særlig kjent for sine noveller og som redaktør av Arbeidermagasinet/Magasinet for alle.

Andre gode beretninger om undergang:

”Hærværk” Roman (1930) av danske Tom Kristensen. Det begynner med en lille etter arbeidstid…

”Lilja forever” film (2002) av svenske Lukas Moodysson. En ung russisk kvinne får tilbud av en snill og sjarmerende mann om jobb i Sverige.

”En ung manns bekjennelser” Tegneserie (og film) av franske Lauzier. Å være ung er for jævlig. Og være ung og smartere enn alle andre er aldeles for jævli..

Flere?

Er norske troll seg selv nok?

Opplever vi en renessanse for troll og folketro i Norge?

På Oslo Nye Teater går sceneversjonen av Karsten Alnæs`”Trollbyen" og på kino vises ”Trolljegeren " med Otto Jespersen som barskingen i tittelrollen.

Nåvel. Det dukker ikke opp noen virkelige troll i Alnæs' fortelling. Ordet troll er nærmest føyet til for å formidle en ”trolsk” stemning, for en innflytter som opplever storbyen som både skummel og lunefull.

I filmen om trolljegeren derimot, bør man se seg godt føre dersom man skal over ei bru på vei til setra en mørk høstkveld.

Troll står for oss som noe urnorsk. Noe som gjør oss spesielle. Og det mer enn den nordiske åsa-trua (se opp for den kommende amerikanske storfilmen ”Mighty Thor”) og vikingetida (som vi dessverre må dele med dansker og svensker). I souvenirbutikkene har vi seksjoner med trollfigurer, og det er bøker med eventyr om troll oversatt til forskjellige språk, deriblant japansk.

Det bildet vi har av norske troll i dag er fundert på eventyrene som ble innsamlet av Asbjørnsen og Moe for 150 år siden og de kunstnere som illustrerte samlingen. Fremfor alt Theodor Kittelsen. Det er hans skogtroll som pryder dette innlegget.

Heller ikke Henrik Ibsen kunne ignorere norske troll. I Peer Gynt belærer selveste Dovregubben Peer om forskjellen mellom troll og mennesker. Mennesker er seg selv mens trollene er seg selv nok!

Etter den nasjonalromantiske perioden har trollene ligget i dvale, eller holdt seg på barneværelsene. Men dette er i ferd med å endre seg. Trollene slår tilbake mot den teknologiske utviklingen. Vi har for lenge utfordret naturkreftene. Troll, som de naturvesener de er, mobiliserer nå for fullt.

For noen år siden kom det ut en albumtegneserie tegnet av Arild Midthun med navnet Troll. Dette var en humoristisk serie som etter undertegnedes mening hadde potensiale i seg til å bli en norsk ”Asterix”. Men lønnsomheten for slike utgivelser var ikke til stede her i landet. Det ble med to nummer og satsing på avisstriper med korte humoristiske poeng i stedet.

Et søk i enhetsregisteret viser at det er 123 norske firma med troll i navnet. De driver med alt fra barnehagedrift til eiendom og fiske. Et mangfold av bedrifter ønsker å utnytte trollene for synliggjøre sin virksomhet. En gang var det også et bilmerke som het ”Troll”. Men dette er definitivt utryddet.

Med denne ballasten var det ikke uten forventning jeg satte meg i kinosetet for å se den første norske helaftens spillefilmen med troll i sentrale roller. Jeg hadde lenge ventet på noe slikt. Avisoppslag om at filmen  vakte stor interesse på prøvevisninger i USA hadde også gjort inntrykk. Jeg hadde kanskje forventet at man først ville satse på ren tegnefilm, men en skrekkfilm kan også være en idé. Japanske spøkelser har tidligere gjort stor suksess. Både med den internasjonale distribusjonen av originalfilmene og med kopi-innspillningene fra Hollywood. Skulle man ikke kunne få til det samme for norske troll?.

Trolljegeren er en variasjon over den amerikanske filmen The Blair Witch Project med filmstudenter og håndholdte kameraer. Her blir det litt mer humor på bekostning av det skumle, noe som ikke er uventet med Otto Jespersen i hovedrollen. Denne bloggen har dessverre ikke terningkast. Vår vurdering må leses i selve innlegget eller mellom linjene.  Men vi slutter gjerne opp under en oppfordring til alle om å gå og se filmen! Den fortjener det. Her er traileren.

Doonesbury og livet

Vi snakker fremdeles om den amerikanske Tegneserien Doonesbury. I forrige innlegg beskrev vi dens politiske innhold. I dag tar vi for oss de personene som befolker den.

Doonesbury er ikke en statisk tegneserie. Karakterene har sine egne liv, de eldes i takt med serien og gjennomgår en utvikling på veien. De gifter seg, får barn. skiller seg, skifter jobber, blir arbeidsløse...
De kan til og med dø og forsvinne ut av serien for godt.

Tittelfiguren Mike Doonesbury er inne i sitt andre ekteskap. Han gikk ut av Universitet som en idealistisk liberaler og opplevde å måtte selge sjelen i sitt første oppdrag som PR-mann i et reklamebyrå. Han ble pålagt å lage en kampanje for gjenvalg av Ronald Reagan. Målet var å selge presidenten inn hos sorte velgere...I det siste har Mike til sin egen forbauselse oppdaget at han har blitt republikaner. Trett tar han dette som et av symptomene som følger med det å bli gammel, på samme måte som dårlig syn og prostataproblemer.

Radioverten Mark Slackmeyer var lenge en av de mindre interessante personer i serien. Han kommenterte stort sett samfunnsbegivenhetene fra radiostudioet sitt og bød på lite av seg selv. Inntil han en dag hoppet ut av skapet på direktesending. Den første innringeren i programmet var hans forferdede mor. I dag er han lykkelig gift og venter barn.

En av de mest outrerte figurene i serien er Zonker Harris. Zonker er en langhåret evighetsstudent, solbruningsmester (!), engelsk lord (tittelen er kjøpt) og medlem av overhuset. For tiden livnærer han seg som barnevakt og er meget lykkelig.

Zonkers onkel Duke har vært med nesten fra begynnelsen. Han er modellert etter den virkelige "gonzo"-journalisten Hunter S. Thompson. Her i landet er han mest kjent for boken "Frykt og avsky i Las Vegas", samt filmen med samme navn og Johnny Depp i hovedrollen. Som originalen er onkel Duke en ivrig forbruker av forbudte gleder, især narkotika. Dette har ikke vært til hinder for en variert yrkeskarriere som inkluderer journalist, diplomat, barnehjemsbestyrer, rektor på på medisinsk universitet og etteretningsagent. Men uansett hva han driver med foreligger det en underliggende plan om hvorledes Duke skal kunne berike seg mest mulig på andres bekostning.

Den eneste som ikke har forandret seg nevneverdig i de 40 årene hun har vært med er Dukes sekretær Honey. han traff henne da han var ambassadør i Kina på 70-tallet. Hun dukket opp som tolk på Dukes møter med bl.a. Mao og Deng Hsiao-Ping. Av hensyn til verdensfreden ble disse samtalene systematisk feiltolket av Honey. Siden da har hun trofast fulgt etter ham, like forelsket og ikledd de samme runde brillene og mao-dressen.

En av figurene som har forlatt serien etter en naturlig død er det velbemidlede kongressmedlemmet Lacey Davenport. Hun var en gammel kvinne allerede da hun kom inn i serien. Som medlem av senatets etiske komité opptrådte hun som Trudeaus talerør hver gang det dukket opp noe om uheldige pengetransaksjoner mellom private interesser og politikere eller byråkrater. Med tiden ble hun rammet av Alzheimers sykdom og måtte trekke seg fra politikken. Hun konverserte sin avdøde mann og forvekslet til stadighet en hjemløs kvinne med sin søster. Til slutt lot Trudeau henne dø i en sykeseng omgitt av ventende gribber (menneskelige). Det er vel unødvendig å si at det ventet en overraskelse i testamentet...

Jeg kan forøvrig glede dere med at jeg har sjekket lagerbeholdningen hos Tronsmo Bokhandel og at det fortsatt er mange Doonesbury-titler tilgjengelige. Både på dansk og på engelsk. Jeg har også oppdaget at den faktisk går i klassekampen. Desverre ikke på nett.

Til de som måtte være frelst. Ved en inkurie er jeg i besittelse av to utgaver av Carlsens Doonesbury-album nr  15,16 og 18, dvs perioden fra 1993 til 1997.  Disse byttes mot en av bøkene i Min Kamp-serien (Knausgårds vel å merke).

Førstemann?

Jeg lurer på hvor mange som har ledd og nesten grått ved å lese den vidunderlig morsomme serien Doonesbury -det vil si, noen ganger synes jeg den er vidunderlig, andre ganger er jeg ikke sikker. Det betyr antakelig at jeg har det på samme måte med Trudeau som han har det med meg.

President Bill Clinton

Doonesbury og politikken

Tidlig i høst fant jeg  en liten skatt på bakgårdssalg i Tronsmo Bokhandel. En hel stabel seriealbum med avistegneserien Doonesbury. Utgiveren var det danske forlaget Carlsen Comics. Jeg er ikke kjent med at den er utgitt av noe norsk forlag. For kr 10,- per album var det et pent lite kjøp for meg. Men samtidig var det litt vemodig. For det innebar vel at bokhandelen ikke fikk solgt heftene på annen måte enn å senke prisen så mye.

Tegneserien Doonesbury av Garry B. Trudeau har røtter helt tilbake til 1968. Navnet har den fra en av seriens mange hovedkarakterer; Mike Doonesbury.

Stilistisk er serien veldig enkel. Figurene viser alltid de samme ansiktsutrykkene. Selv om Trudeau i årenes løp har lært seg å tegne personer og gjenstander fra flere vinkler (eller har fått assistenter som kan det) er det ikke først og fremst en raffinert tegnestil som gjør serien så bra. Man må lese karakterens replikker for å lære dem å kjenne. Men man kan si tegningene har en form som harmonerer med innholdet -når man har blitt vant til dem.

Fra å omhandle studentablegøyer utviklet Doonesbury seg raskt til å bli en kommentarserie om politikk og samfunnsspørsmål. Som sådan utgjør den et referanseverk over USAs politiske historie fra 1970 og frem til i dag. Fra starten av  ble samtidens begivenheter fulgt og kommentert av et TV-apparat som tilfeldig sto på eller at Det hvite hus, dvs bygningen, opptro i serien. Snakkeboblene over presidentboligen "avslørte" statslederens egentlige tanker og hensikter. Litt etter litt fikk de faste figurene viktige posisjoner innen presse, politikk, diplomati og etterretning. Dette gjorde nedslagsfeltet for satiriske samfunnskommentarer mye bredere. Mange aviser flyttet stripen fra tegneserieseksjonen og plasserte den ved siden av lederen.

Med tiden begynte presidenten selv å komme på besøk i serien. Ettersom Trudeau som nevnt ikke er spesielt flink til å tegne (min påstand) fant han på noe lurt. George Bush Sr. var dengang visepresident for Ronald Reagan og Trudeau oppfattet ham som karakterløs og usynlig ved siden av presidenten. Så han ble rett og slett tegnet som en usynlig mann. Dette også etter at Bush selv var blitt president.  Bill Clinton lot han avbilde som en vaffel med sirup på (tolk denne selv). George W. Bush ble den usynlige mann med cowboyhatt.

Tegneserien Doonesbury har for det meste holdt seg litt ut til venstre for Det Demokratiske Parti. Men det er den til enhver tid sittende administrasjon i det hvite hus som er det yndede offer. Til tider har humoren vært så grovkornet at serien har blitt fjernet for kortere eller lengre tid i enkelte aviser. Noen kaller dette sensur.

Et høydepunkt i seriens historie var dens dekning av Ronald Reagans valgkamp. En av figurene, den oppsøkende TV-reporteren Roland Hedley, inviterte leserne med på en guidet oppdagelsesreise i Reagans hjerne. På turen besøktes presidentkandidatens venstre halvdel av storehjernen, lillehjernen, nakkelappen og sonen for det ubevisste. Det hele kommentert på en særdeles sarkastisk måte. Et eksempel - I den første ruten av en stripe henvender reporteren Hedley seg til leseren mens han lener seg med albuen på innsiden av Reagans øyeeple: "Vi er nå nede i nakkelappen hvor de synsimpulser Reagans øyne mottar blir behandlet. Beklageligvis har guvernørens synsevner i årevis vært forstyrret av en lidelse i selve hjernebarken. I stedet for å se fremover er Reagan kun i stand til å se bakover gjennom en rosenrød tåke. Tragisk nok menes det at denne tilstanden er permanent.". Og slik fortsatte det dag etter dag.

Det er fortsatt krutt i satiren. Her er et nyhetsinnslag etter at Trudeau hadde gått løs på den republikanske politikeren Sarah Palin i tegneserien:



Men Doonesbury er ikke bare politikk. De medvirkende personene har i høyeste grad sine egne liv. Kanskje mer enn deg og meg... Dette skal vi ta for oss neste gang.

I loppemarkedenes tidsalder

Det måtte skje. Etter en varm og solrik sommer kom den vakre og fargerike høsten. Når vi ikke lenger kan kose oss på stranda eller med en drink i aftensolen, må vi finne andre sysler. Det er loppemarkedtid!

Av tilgjengelige loppemarkeder denne helgen er det dét på Vinderen Skole i Oslo som passer best for meg. Det ligger også passe langt vest, i et område befolket av velbemidlede og kvalitetsbevisste mennesker. Her donerer de sikkert mye fint. Kankje finner jeg "Min kamp"? -Av Knausgard vel å merke. Som forbrukerorientert (les; gnier) byr det meg imot å betale kr 400,- for ei bok som etterhvertl kommer i pocketutgave og i bruktsalg. Det er fortsatt nok av gode bøker jeg fremdeles ikke har lest. Og jeg har slett ikke noe imot at de er lest fra før. Det er tvert imot et adelstegn for en bok at også andre har hatt glede av den.

Etter en forfriskende og helsebringende spasertur ankommer jeg Vinderen skole. Der kommer fordommene mine meg i møte. Like innenfor porten, ved siden av offroadsyklene, står flere stabler golfbager pyntet med flunkende nye køller. Skal vi gjette på at det er fjorårets modeller?  Inne i gangen har klasserommene fått ulike anvendelser. Utenfor rommet med dameklær er det kø for å komme inn (Jasså, klærne rekker ikke å gå av moten før vestkantfruene gir de bort?).

Her har de imidlertid delt bokavdelingen i to, og jeg oppholder meg altfor lenge i pocketavdelingen til å sikre meg min Knausgård (hvis den da i det hele tatt er der). Jeg manøvrerer kyndig mellom krimelskende tanter (stabler med Agatha Christie), historieinteresserte forretningsfolk og sikrer meg en rekke godbiter. En Hamsun jeg ikke har lest (Nobelprisen), to Saramago-er (Nobelprisen), Saabye Christensen (Nordisk Råds litteraturpris), "Tyven" av Göran Tunström (Nordisk Råds litteraturpris), Eduardo Galeanos "Latinamerikas åpne årer" (nå kan jeg levere tilbake det eksemplaret jeg har lånt), en Morgan Kane-bok (nostalgi), en Robert Wilson (krimbestseller fra Sevilla), Nils Johan Ruuds "Jeg er ingen proletar (de harde 30-åra) Alf Prøysens "Muntre minner fra Hedmarken (Nå vert det liv i stugu :-)) og.....en usprettet førsteutgave av Ronald Fangens "Nåderiket" fra 1947!!!!. Alt dette for kr 90,-

Angående Ronald Fangen var han en av de store forfatterne i mellomskrigen sammen med Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Sigurd Christiansen og andre, selv om han ikke nevnes så ofte i dag. I motsetning til mange av sine samtidige befant han seg godt ute på høyrefløyen politisk, og han var medlem av den kristne Oxfordbevegelsen. "Nåderiket" er en samling prekener han holdt i krigsårene. Nå er riktignok Jacobsbloggen livssynnøytral, men den har likevel stor fornøyelse av både gammeltestamentlige svovelprekener og islamsk fundamentalisme.Det kan godt hende det kommer et blogginnlegg om Ronald Fangen med utgangspunkt i "Nåderiket".

Jeg supplerer fangsten med tre eksemplarer. fra avdelingen for innbundne bøker (kr 60,-). Tynget av børen setter jeg med ned i den improviserte kaféen og investerer litt av besparelsen i en kopp kaffevc( kr 10,-) og et stykke hjemmebakt kake (kr 10,- og mye bedre enn de vi kjøper på Deli de Luca).

Avslutningsvis blir det en tur ned i formingssalen (tror jeg) hvor det foregår en auksjon. Auksjonarius manøvrer behendig ei tresleiv han bruker som klubbe. Her kan menigmann og samlere konkurrere om de aller fineste loppene. Et fransk atlas fra det nittende århundre får budene i været, mens ingen tør by på en kuriositet som et slitent eksemplar av "Den evige jøde". En eller annen får tilslag på 19 bilderammer for kr 50. På et hefte med oversikt over NS-medlemmer i Oslo og Aker i krigsårene har det kommet inn et forhåndsbud på kr 1000,- (er det en "hevner"?).

På hjemturen rastes det med nok en kopp kaffe og blaing i nyervervelsene. Vi aslutter med en oppfordring. Dropp fotballkampen og Gudstjenesten neste søndag (kan sikkert tas opp på TV) og kom deg på loppmarked!!

Oversikt over loppemarkeder finnes her
- http://www.loppemarked.info/
og her
- http://www.loppemarkeder.com/

Jeg har plassert min blogg i <a href="http://bloggurat.net/kart/registrere/8374/oslo%22%3EOslo%3C/a> på <a href="http://bloggurat.net/kart/%22%3Enorske bloggkart</a>!